Geirr Tveitt
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Geirr Tveitt (oppr. Nils Tveit), født 19. oktober 1908 i Bergen, død 1. februar 1981 i Oslo, var en norsk komponist og pianist. Han hadde sine slektsrøtter i Norheimsund i Kvam kommune i Hardanger, hvor han også bodde de siste 40 årene av sitt liv.
Geirr Tveitt var en av Norges mest markante, fargerike og velutdannede komponister på 1900-tallet. I hans musikk møtes det norske og det kontinentale i en fruktbar syntese. Han skrev klaverkonserter, balletter, operaer og ruvende verk for kor og orkester. Det verket som har nådd videst ut og oppføres oftest, er «Hundrad folketonar frå Hardanger». Det består av komprimerte satser bygd på folketoner, fantasifullt instrumentert og med suggestive titler. Han komponerte også folkekjære sanger og viser. Best kjent er kanskje «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta» til tekst av Aslaug Låstad Lygre og viser til tekster av Jakob Sande og Aslaug Vaa.
Innhold |
[rediger] Biografi
[rediger] De første årene
Geirr Tveitt ble født på Nordnes i Bergen hvor familien bodde til han var fire år. Han ble døpt Nils Tveit, men skiftet i ungdommen fornavn først til Nidvu og deretter til Geirr, og la på en ekstra «t» i etternavnet. Faren Lars Tveit var styrer på Danvik kristelige ungdomsskole i nåværende Drammen i ni år, før han ble lærer i hjembygda Kvam i Hardanger.
Her kom Tveitt tidlig i kontakt med vokal folkemusikk og hardingfele. Gymnastiden hadde han på Voss hvor han ledet sitt eget orkester, Vesle-Frikk, og hvor han forsøkte seg med sine første symfonier og operaer. Han fikk undervisning i både fiolin og klaver, og ble fulgt opp av Christian Sinding.
[rediger] Studier i Tyskland
Etter råd fra Sinding dro Tveitt i 1928 til Leipzig i Tyskland for å studere, slik Edvard Grieg og andre nordmenn hadde gjort før ham. Han fikk undervisning i komposisjon av Hermann Grabner på Leipzig-konservatoriet. Han forlot Leipzig etter fire år, og i årene deretter studerte han periodevis i Paris hvor han fikk undervisning i komposisjon og orkestrering av Arthur Honegger og den brasilianske komponisten Heitor Villa-Lobos. I Wien fikk han undervisning av Egon Wellesz før han flyttet tilbake til Norge.
[rediger] Debut
Komponistdebuten fant sted i april 1931 med Klaverkonsert i f-moll. Den består av tre satser og varer ca. 20 minutter. Alfred Szendrei dirigerte Leipzig symfoniorkester og amerikaneren Herman Berlinski var solist. Året etter spilte Ingebjørg Gresvik verket i Oslo. Harald Sæverud skrev i Bergens Tidende at «Konserten er et forsøk på å fylle de store former med uforfalsket norsk musikk, med folkevisestemning og slåtter som bærende grunnlag... Som helhet var verket meget velskapt, morsomt og takknemlig.»
Til å være en klaverkonsert er den bygd opp på en utradisjonell måte med en rolig første sats, en tranquillo, deretter følger en spenstig giocoso som andre sats. Den avsluttende finalen har også et rolig preg en lento.
[rediger] Gjennombrudd
Tveitt stilte for første gang selv som konsertpianist i Norge den 2. mars 1934 i Handelens og Sjøfartens Hus med nye klaverstykker inspirert av norsk folkemusikk, deriblant kadenser til tre klaverkonserter, hvor også felespilleren Halldor Meland medvirket. Noen dager senere presenterte Harald Heide og Harmoniens orkester i Bergen Konsert for strykekvartett og orkester som skapte begeistring blant kritikerne.
Tveitt arbeidet også med musikkteori og fikk ros av dirigenten Felix Weingartner og andre musikkeksperter, deriblant den franske komponisten Florent Schmitt, for en avhandling som han ville ta doktorgraden på, nemlig Tonalitätstheorie des parallelen Leittonssystems (Gyldendal, 1937). Men han kom på kant med juryen som han mente ikke hadde tilfredsstillende fagkunnskap, og han trakk avhandlingen derfor tilbake.
I disse seks årene var han bosatt i Oslo til han forlot byen fulgte en strøm av komposisjoner med balletten Baldurs Draumar som høydepunkt. Fra denne perioden stammer også operaen Dragaredokko, satt opp i Harmonien og Filharmonisk Selskaps Orkester vinteren 1940-1941.
[rediger] Baldurs Draumar
Hans første store verk, balletten Baldurs Draumar, ble urframført i klaverversjon i 1935. Stykket var et koreografisk drama i to versjoner for henholdsvis klaver og for symfonisk besetning, med eller uten sangsolister. Oppføring med dans lyktes det ikke å få istand. Tveitt fremførte selv pianoversjonen i Leipzig og Berlin i 1935. Verket ble framført to ganger i Oslo i 1938. Komponisten dirigerte selv, og orkesteret besto for anledningen av 100 musikere.
«Baldurs Draumar» ble betraktet som den viktigste musikalske begivenheten i Oslo det året. Verket er stort anlagt og henter sitt emne fra norrøn mytologi, dvs. fra den eldre og yngre Edda. Deler av det ble senere oppført i København og Paris.
Tveitt skaffet seg tidlig god kjennskap til den norrøne kulturarven og lærte seg til å tale norrønt. Til tross for farens kristne bakgrunn betraktet han seg selv som en slags hedning og innførte sin egen tidsregning etter Leiv Eirikssons oppdagelse av Vinland.
[rediger] Politiske holdninger og kulturpolitisk virke
I boka Religion og rase fra 2003 dokumenterer Terje Emberland gjennom et par private brev at den svermeriske idealisten Geirr Tveitt tidlig på 1930-tallet kom med antisemittiske uttalelser. Slike synsmåter må han siden ha tatt avstand fra. (Se nedenfor.) Emberland påstår også at da «Baldurs Draumar» ble framført i Berlin, la den tyske professor og indolog Wilhelm Hauer, stifteren av Deutsche Glaubensbewegung, teksten nærmere opp til nyhedensk tenkning.
Emberland opplyser videre at Tveitt en tid på 1930-tallet sympatiserte med en radikal nasjonalsosialisme som han møtte hos en håndfull svermere rundt Tidsskriftet Ragnarok. Dette kom ut mellom 1934 og 1945, og ble utgitt av Hans S. Jacobsen, en økonom som tidlig markerte opposisjon til Nasjonal Samling og Vidkun Quisling. Denne gruppen ønsket en politikk bygd på fellesskapsløsninger, sterk statlig styring, raserenhet og anti-kommunisme, i motsetning til det de oppfattet som det borgerlige, kristne og «slappe» Nasjonal Samling. Ragnarok- sympatisørene var pangermanister og nyhedninger og mente at nordisk tro måtte bygge på norrøn mytologi. Tveitt brøt etter hvert med denne gruppen, men i ettertiden har kanskje Geirr Tveitts tidsbestemte ideologiske svermerier blitt noe overvurdert, i noen tilfeller på bekostning av ham som original skapende kunstner. Autoritære systemer harmonerte dårlig med hans personlighet. Hans politiske og ideologiske søken i ungdommen må også forstås innenfor samtidens kontekst. En kan kanskje skjønne Geirr Tveitts utvikling om en sammenlikner ham med de ungdommene som lot seg fange inn av den mye mer omseggripende vulgær-marxistiske bølgen på 1970-tallet, selv om det handler om divergerende ideologier. Mange framtredende kulturpersonligheter i dag har eksempelvis en bakgrunn fra autoritære og revolusjonære bevegelser på venstresiden som AKP-ml. I mer modne år er de fleste blitt kritiske til mye av det de den gangen sto for.
Det må også understrekes at det ikke i seg selv er noe suspekt ved at flere av Tveitts komposisjoner var basert på Edda-diktning og norske sagn. Tveitts interesse for det norrøne gikk tilbake til barndommen og hadde sin bakgrunn i det folkehøyskolemiljøet han vokste opp i. Det er ikke noen tankenødvendig sammenheng mellom interesse for og kunnskap om norrøn kultur og f.eks. nazistisk eller germanistisk ideologi. Når Geirr Tveitt dessuten valgte å skape musikk inspirert av Baldermytene, så tok han for seg den vakreste og meste elskede av de norrøne gudene, han som representerte uskylden, og som Snorre i Den yngre Edda ga et Kristusliknende preg. Geirr Tveitt hadde for øvrig gått på latinlinja ved Voss landsgymnas, en skole som på den tid hadde usedvanlig dyktige lærere med spesialkunnskaper i latin, norsk litteratur og norrønt språk og kultur. Mest kjent var vel senere dr. philos. Rolv Thesen, utpreget antinazist.
Høsten 1940 lot Tveitt seg oppnevne til formann i «Departementets midlertidige konsultative råd i kunstneriske spørsmål». Det var et ubetalt verv. Selv om de andre i rådet senere trakk seg, fortsatte han som statens musikkonsulent frem til 1942. Grunnen til at han ble sittende så lenge, var at musikkorganisasjonene ba ham å bli som en motvekt mot okkupasjonsmakten. Hans virke som konsultativt råd fikk langvarige negative følger for komponisten, selv om han motarbeidet Nasjonal Samling og aldri var medlem. F.eks. sloss han for musikk også av «ikke-ariere», musikk av franske, russiske og jødiske komponister.
Han flyttet fra Oslo til Norheimsund i 1941. I protest mot okkupasjonsstyret og den nazistiske musikkpolitikken sa han fra seg vervet som musikkkonsulent i 1942. Han fikk kunstnerlønn fra 1941. Før okkupasjonen var det blitt lovet at den neste kunstnerlønn som ble ledig, skulle tilfalle ham, og da Iver Holter døde, «arvet» Geirr Tveitt denne.
Forslaget om kunstnerlønn til Geirr Tveitt, som var undertegnet av et ti-talls framtredende kulturpersonligheter, ble behandlet av regjeringen Nygaardsvold i 1938. Det var nettopp da uheldigvis ingen gasje ledig. Tveitt ble imidlertid meddelt at utbetaling av kunstnerlønn ville bli iverksatt når turen kom til ham. Turen kom to uker etter at okkupasjonen var et faktum. Embetsverket iverksatte da en bestemmelse som allerede lå der. Derfor tok Tveitt imot kunstnerlønnen med god samvittighet. Under den sterke polariseringen etter okkupasjonen ble ikke denne bakgrunnen akseptert, og Geirr Tveitt ble fratatt kunstnerlønnen for lange tider, Han fikk senere kunstnerlønnen tilbake, men først i 1958.
I Hardanger ble Tveitt med i motstandsarbeid, og ble av sambygdingene sett på som en «god nordmann». Likevel ble han ekskludert fra TONO og Norsk Komponistforening i ett år etter krigen. Tveitt betraktet dette som et justismord. Han ønsket selv at hans forhold skulle undersøkes av den uavhengige rådgivende nemnd for opprydning i kunstnerorganisasjoner. Juristen i denne nemnda var høyesterettsdommer og lagmann Erik Solem. Solem hadde høy integritet og var kjent for å være tydelig (Jfr. tilnavnet "Eirik Blodøks"). Det er derfor grunn til å legge vekt på nemndas konklusjon som frifant Tveitt for anklager om unasjonal holdning, men gav betinget kritikk for at han hadde mottatt kunstnerlønn og arbeidsstipend. I ettertid har det feilaktig blitt hevdet at det ble reist landssviksak mot ham, men dette stemmer ikke da det ikke var grunnlag for dette. Fra 1947 var han igjen på de store institusjonenes repertoarer i utlandet.
Forfølgelsen og mistenkeliggjøringen av Geirr Tveitt har imidlertid dukket opp igjen i mediene med ujevne mellomrom. 5. juli 1994 rykket pianisten Kjell Bækkelund ut i Aftenposten og skrev under tittelen «Mobbingen av et geni» blant annet følgende: «Geirr Tveitt var et geni. Han stilte seg dermed for hugg - i en andedam som ikke var overbefolket med den slags talenter».
[rediger] Av granskningsnemndas dokument
Skrivet fra den uavhengige rådgivende nemnd for opprydning i kunstnerorganisasjoner er datert 6.05.1946 og er undertegnet av Erik Solem, Leif S. Rode og Fr. H Winsnes.
Etter å ha listet opp i alt fire punkter vedrørende Geirr Tveitts forhold under den tyske okkupasjonen, konkluderes det på følgende måte:
«Nemnden finner ikke at Geirr Tveitt ved sitt forhold i noen av disse punkter har forrådt Norges sak.»
Nemnda uttaler videre at Geirr Tveitt drev direkte antinazistisk virksomhet og skriver «at det neppe er tvilsomt at Tveit har vært til hjelp for den nasjonale front [dvs. fronten mot okkupasjonsmakten] i sitt arbeid i det konsultative råd, og at man må godskrive ham, i alle fall delvis, at en rekke nazistiske tiltak strandet. Videre er den enig i at Tveit i det hele synes å ha benyttet alle midler som var til rådighet for å holde sin linje [dvs. den antinazistiske linje], og har ført en kraftig og uredd penn med risiko for sin egen sikkerhet. Til slutt har han uten omsvøp sagt klart fra om grunnene for sin fratreden.» [Dvs. at Tveitt, på en måte som ikke var til å misforstå, har forklart hvorfor han gikk ut av det konsultative råd.]
[rediger] Karrieren etter krigen
[rediger] Tilbake til Hardanger
Tilbake i Hardanger forsvant Tveitt ut av rampelyset. Han la nå ned et stort arbeid i å nedtegne vokalmelodier fra folketradisjonen, i hovedsak fra Hardangerregionen. Han samlet i løpet av sitt liv rundt 1000 slike. Det er dette stoffet som kom til å danne grunnlaget for det populære instrumentalverket «Hundrad hardingtonar frå Hardanger».
[rediger] NRK
På 1960- og 1970-tallet arbeidet Tveitt i NRK radio som programsekretær og det er fra denne perioden at mange av hans mest kjente sanger ble skrevet til poesi av lyrikere som han presenterte i programmene; blant annet Arnulf Øverland, Knut Hamsun, Aslaug Vaa og Herman Wildenvey.
Tveitt hadde en usedvanlig lett notepenn. Han skrev svært kompliserte orkesterpartiturer nesten uten kladd eller skisser. Hans andre konsert for hardingfele og orkester, «Tri fjordar», ble skrevet rett ned. Den første solisten som skulle urfremføre den sa senere at notene var så pent skrevet at han trodde det måtte ligge et omfattende skissearbeide bak. Tveitt var også svært impulsiv. Verkene kunne plutselig forandres om han fikk et kreativt innfall for eksempel på en konsert. Der kunne resultatet iblant fravike sterkt fra det opprinnelige.
[rediger] Turné i Europa
I årene 1947 - 54 turnerte Geirr Tveitt en rekke steder i Sør-Europa, bl.a. en rekke ganger i Paris hvor han ble hilst velkommen som Nordens Bartok, og i Nord-Afrika. Han ble anerkjent og mange av konsertene var store suksesser. Som pianist fremførte han verker av Edvard Grieg, Frédéric Chopin og Franz Liszt, foruten egne komposisjoner.
Illustrerende for hans improvisatoriske evner er en situasjon fra 1947 da han skulle spille et Grieg-stykke direkte på BBC radio i London. Mens han satt og ventet på klarsignalet fikk han plutselig jernteppe og husket ingenting. Han improviserte da et «nytt» Grieg-stykke på direkten.
Det han spilte mest og fikk mest anerkjennelse for, var hans bearbeidelser av hans folketoner fra Hardanger. Disse finnes i en klaverversjon med 50 nummer, og som fire orkestersuiter med tilsammen 60 nummer. Han fikk også stor oppmerksomhet for sin klaversonate nr. 29, Sonata etere og den fjerde klaverkonserten, «Aurora Borealis» (Nordljos) som er et av hans mest modernistiske verk. Her skildres nordlyset spill i tre satser:
Nordljoset vaknar yvir haustfargane - Det glitrar pao vinterhimlen - og siglar burt i vårnatti
[rediger] Forfulgt av ulykker
En rekke ulykker fulgte Tveitt. Det partituret til «Baldurs draumar» som ble brukt i Paris, ble borte i et flyangrep over London under krigen. Huset hans Bjødnabrakane i Norheimsund, 230 meter over havet, ble knust av snøras i 1960. Ti år senere brant bolighuset på Tveitt ned. I denne katastrofen forsvant så godt som samtlige originale nedtegnelser av folketoner. Dertil brant ca 80 % av hans samlede musikalske produksjon opp. En del av musikken som gikk tapt er senere blitt rekonstruert på grunnlag av arkivmaterial, radioopptak og liknende. Rundt 90 verk er derfor fortsatt tilgjengelige. Tapet gikk sterkt inn på Tveitt, som etterhvert mistet lysten på å komponere i de store formater. Han fortsatte imidlertid sitt arbeide i NRK og laget en rekke kulturprogrammer med egen musikk. I NRK har han også, på karakteristisk vis, sunget inn noen av folketonene han samlet inn.
I 1980 ble Geirr Tveitt påskjønnet med Lindemanprisen. 1. februar 1981 døde han i Oslo, 73 år gammel. Han er gravlagt på Vikøy kirkegård i Kvam i Hardanger.
[rediger] Ekteskap og barn
Tveitt giftet seg første gang 1936 med pianisten Ingebjørg Marie Gresvik (1908-2000). Ekteskapet, som var barnløst, ble oppløst i 1941. Han giftet seg andre gang i 1944 med Karen Margrethe («Tullemor») Berg-Olsen (1918-1997). I annet ekteskap fikk han barna Gyri og Haoko. Etter Tveitts død har hans enke og de to barna nedlagt mye arbeid i å samle og få fram igjen tapte verk. I de senere år er f.eks. «Baldurs Draumar» rekonstruert på grunnlag av lydopptak.
[rediger] Personen
Geirr Tveitt hadde mange talenter, tegnet godt, kunne flere språk, var stor som musikkutøver og enda større som komponist. Han hadde en sjelden arbeidskapasitet. Ambisjoner som politiker hadde han naturligvis ikke. Men han hadde en veldig selvstendighetstrang og ville ikke 'gå i takt'. Han var ruvende og fargerik, mild og vill, barnekjær, fantasifull og lekende. Under påvirkning av alkohol kunne han være uvøren og breikjeftet og gav mulige fiender våpen i hende. Begavet som han var, må man også regne med at han var utsatt for sjalusi. Ikke overraskende måtte det gro en vilter myteflora rundt en slik person. At den har skadet hans omdømme, er utvilsomt. Geirr Tveitt kan derfor sies å være en av vårt lands tragiske kunstnerskjebner.
[rediger] Musikalsk ettermæle
Geirr Tveitts musikk er for en stor del inspirert av norsk natur og folkemusikk, særlig fra Hardanger. En del arbeider er direkte basert på overleverte folketoner. Men like ofte er temaene hans egne, men kan ha en folkemusikalsk svip. Han tok også sterke inntrykk av europeisk kunstmusikk og særlig av impresjonismen der Ravel nok har vært et forbilde. Khatsjaturijan later også til å ha befruktet ham som komponist. Tveitt er ofte inspirert av tekst, og særlig de tidlige komposisjonene har referanser til norrøn diktning. Denne er så godt som fraværende i verkene etter krigen. Han var meget skrivefør og utformet gjerne tekstgrunnlaget for sine komposisjoner selv. En stor del av Tveitts musikk nytter modale tonearter, gjerne kalt kirketonearter, som dorisk, frygisk og lydisk. Geirr Tveitts musikalske livsverk var preget av sterke motsetninger. Han var uttalt kritisk mot modernismen, men samtidig oppfattet som radikal i sin samtid. Av enkelte komponister som var preget av et nazistisk kunstsyn ble han vurdert som «entartet». (Ref Hans Jørgen Hurum: Musikken under okkupasjonen.)
Interessen for Tveitts produksjon har etter hans død vært sterkt stigende, også internasjonalt, og de fleste av hans gjenværende orkesterverker og konserter er nå innspilt på platemerkene BIS og NAXOS, mange av hans verker er også utgitt av det norske selskapet Simax. Av musikere som har ham på repertoaret kan nevnes pianistene Leif Ove Andsnes og Håvard Gimse .
Bakgrunnen for sin musikk har Tveitt et stykke på vei beskrevet i det musikkteoretiske verket Tonalitätstheorie des parallellen Leittonsystems i 1937.
Musikkprofessor Hallgjerd Aksnes ved Universitetet i Oslo uttalte til Aftenposten at «Som musiker er han etter min mening absolutt en av de viktigste i norsk musikkhistorie i det 20. århundret.»
[rediger] Verker i utvalg
- Pianokonsert nr. 1, op. 5 (1927)
- Prillar i G lydisk op. 8 (1931)
- Pianokonsert nr. 4, Nordljos, op. 130
- Variasjonar yvir ei folkevisa frao Hardanger fyre 2 klaver og orkester (1937)
- Baldurs draumar, ballett (1938)
- Solgud-symfoni: Tre orkesterstykke frå Baldurs draumar, op. 81
- Femti folkatonar frao Hardanger nr. 1 - 50 samla, nedskrivne og teskjipa aot piano ..., op. 150 (1950)
- Hundrad hardingtonar op. 151, Suite 1, 2, 4, 5 for orkester
- Pianokonsert nr. 5, op. 156 (1954)
- Harpekonsert op. 170
- Nykken, symfonisk dikt, op. 187
- Jeppe, opera, op. 250
- Hardingfelekonsert nr 1 op.163 (1955)
- Hardingfelekonsert nr 2, Tri fjordar, op. 252
- Telemarkin, kantate, (1974)
[rediger] Litteratur
- Hurum Hans Jørgen 1946: Musikken under okkupasjonen
- Norges musikkhistorie 1914-50. s. 116-123
- "Geirr Tveitt - en rotnorsk europeer" ved Hallgjerd Aksnes
- Storaas, Reidar, Tonediktaren Geirr Tveitt: songjen i fossaduren, Oslo, Det Norske Samlaget, 1990, ISBN 8252135552
- Emberland, Terje, Religion og rase: Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945, Oslo, Humanist forlag, 2003
[rediger] Eksterne lenker
- Kort biografi
- NorgesLexis oppføring om Geirr Tveitt
- www.geirrtveitt.net - kommende hyllest for komponisten
- NRK: Stemmer fra arkivet - Tveitt forteller om innsamling av folketoner og om ødelagt partitur (lydopptak)
- [http://www.aftenposten.no/fakta/verdenskrig/article674978.ece
- http://www.mic.no/nmi.nsf/doc/art2006053014524917609521
- http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2002053012452587673151
