Hengning
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hengning er historisk sett en av de mest brukte henrettelsesmetoder. Den er kjent tilbake til Perserriket, og brukes fortsatt i to delstater i Amerikas forente stater[1] og i flere asiatiske land[2].
Det finnes to hovedmetoder; sakte hengning og hengning med fall. Den førstnevnte er den eldste typen, og utføres ved at den dømte enten heises opp eller dyttes ut fra noe av står på uten at det er noen nevneverdig fallhøyde. Ved bruk av denne metoden inntreffer døden som en følge av en kombinasjon av kvelning og mangel på blod (og dermed oksygen) til hjernen, noe som fører til hjertestans. Det kan ta flere minutter før tap av bevissthet, og det finnes eksempler på personer som er brakt tilbake til bevissthet etter opptil 15 minutter.
Hengning med fall ble innført i det 19. århundre. Repet er slakt, og den dømte dyttes ned fra en plattform eller faller gjennom en luke. Fallhøyden, kombinert med hvordan repet er lagt om halsen på den dømte, fører til at nakken knekker, og døden inntreffer praktisk talt umiddelbart dersom utregningene har vært korrekte. Dersom fallhøyden er for liten, vil personen i stedet dø av kvelning, noe som tar lengre tid. Dersom fallhøyden er for stor, er det risiko for at hodet blir skilt fra kroppen, noe det finnes flere historiske eksempler på[3].
[rediger] Se også
- Liste over henrettelsesmetoder
- Hengning, trekking og kvartering
- Lynsjing
- Kvelning
[rediger] Referanser
- ^ http://www.deathpenaltyinfo.org/article.php?scid=8&did=245
- ^ <http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/753CF964C2C62F93C1256C230025C80E, se avsnitt 5.
- ^ Biografi om Tom Ketchum, som i 1901 fikk hodet skilt fra kroppen under hengning
