Jakob I av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Jakob VI av Skottland og I av England (Charles James) (19. juni 1566–27. mars 1625) var konge over England, Skottland og Irland og den første monark som hersket i de tre rikene samtidig. Han hersket i Skottland som Jakob VI fra 24. juli 1567 til han døde, og i England og Irland som Jakob I fra 24. mars 1603 til han døde. Jakob I var den første engelske monarken i Stuart-dynastiet, og etterfulgte den siste Tudor-monarken Elisabeth I som døde uten å ha giftet seg og barnløs.

Jakob var en populær og vellykket monark i Skottland, men det samme var ikke tilfellet i England. Han klarte ikke å ta seg av det fiendtlige engelske parlamentet. Underhuset nektet å innføre høye nok skatter, noe som ødela den kongelige økonomien. Hans smak for politisk absolutisme, vanstyre av kongedømmets midler og hans kultivering av upopulære favoritter etablerte grunnlaget for den engelske borgerkrigen, hvor Jakobs sønn og etterfølger, Karl I ble stilt for retten og henrettet. I løpet av Jakobs eget liv derimot, var styresmakten i kongedømmet relativt stabil.

Sammen med Alfred den store, er Jakob regnet som en av de mest intellektuelle og lærde individer som noen gang har sittet på den engelske eller skotske tronen. Under ham fortsatte mye av den kulturelle blomstringen i det Elisabethanske England. Vitenskap, litteratur og kunst vokste i rykk og napp gjennom hans styre, med bidrag av individer som sir Francis Bacon (etterhvert markgreve St Albans) og William Shakespeare. Jakob selv var en talentfull lærd og skrev verk som Daemonologie (1597), The true law of free monarchies (1598), Basilikon Doron (1599) og A counterblast to tobacco (1604).

Innhold 1 Tidlig liv 2 Regenttiden 3 Veien til tronen i England 4 Tidlig styre i England 5 Konflikt med parlamentet 6 Senere år 7 Stamtavle

[rediger] Tidlig liv

James var den eldste sønnen til dronning Maria I av Skottland og hennes andre ektemann, Henry Stuart, hertug av Albany (mer kjent som Lord Darnley). Hans legitimitet kan ha vært tvilsomt, ettersom Maria også elsket James Hepburn, den 4. jarlen av Bothwell. Dersom Jakob var legitim, ville han ha vært en direkte etterkommer av Henrik VII, ettersom hans oldemor var Margaret Tudor, søster av Henrik VIII. Jakobs mor var en usikker hersker, da både hun og hennes mann var katolikker som stod ovenfor et opprør av protestantiske adelsmenn. Deres ekteskap var i tillegg særdeles vanskelig. Mens Maria var gravid med Jakob, allierte hertugen av Albany seg i hemmelighet med opprørerne og myrdet dronningens sekretær, David Rizzio.

Jakob ble født 19. juni 1566 i Edinburgh Castle og ble automatisk hertug av Rothesay da han var den eldste sønnen av monarken og dermed arving. Han fikk navnet Charles James, der det første navnet var til ære for hans gudfar Karl IX av Frankrike og ble dermed den første fremtidige britiske monarken med mer enn ett fornavn. Jakobs far ble myrdet 19. februar 1567 ved Kirk o' Field, mest sannsynlig i hevn for Rizzios død. Marias ekteskap med James Hepburn, som ble vidt antatt å ha myrdet hertugen av Albany, som ble inngått 15. mai samme år, gjorde henne enda er upopulær. I juni 1567 arresterte de protestantiske opprørerne Maria og fengslet henne i Loch Leven Castle. Maria ble tvunget til å abdisere tronen 24. juli og gav den til Jakob som bare var tretten måneder gammel.

[rediger] Regenttiden

Jakob ble formelt kronet til konge i Stirling 29. juli 1567. I respekt for den religiøse troen til de fleste i den skotske herskerklassen, ble han oppfostret som medlem av den skotske protestantiske kirken og utdannet av menn med presbyterianske sympatier. Under Jakob VIs tidlige styre, ble makten holdt av en rekke med regenter, der den første var James Stuart, 1. jarl av Moray, hans mors illegitime halvbror. Maria flyktet fra fengselet i 1568, noe som førte til en kort periode med voldeligheter. Lord Moray beseiret Marias tropper i slaget ved Langside og tvang Maria til å flykte til England, hvor hun ble fengslet av den engelske dronningen, Elisabeth I.

Lord Moray ble myrdet av en av Marias tilhengere i 1570. Han ble etterfulgt av Jakobs farfar, Matthew Stewart, 4. jarl av Lennox som led en lignende død i 1571. Nestemann var Jakob VIs vokter, John Erskine, 1. jarl av Mar som døde i 1572. Den siste av regentene var James Douglas, 4. jarl av Morton som i løpet av de to foregående regentskapene hadde vært den mektigste skotske adelsmannen, mer mektig enn selve regentene. Historikeren og poeten George Buchanan var ansvarlig for Jakobs utdannelse.

Lord Morton lyktes til slutt i å knuse familiene som fortsatt støttet Maria. Hans fall ble ikke påført av Marias tilhengere, men av kongens nærmeste hoffmennene som var imponert av den unge monarken og utvidet den kongelige makten og dermed oppmuntret ham til å ta kontroll selv. Hoffmennene anklaget Lord Morton for å delta i mordet på Jakobs far. Lord Morton ble dermed stilt for retten, dømt og henrettet i 1581. Makten (ihvertfall i teorien) ble så holdt av kongen selv, fremfor av en regent.

Jakob VI hersket uansett ikke selv, men støttet seg istedet på råd fra hans nærmeste hoffmenn. En av de viktigste adelsmennene på den tiden var Jakob VI fetter, Esmé Stewart, Seigneur d'Aubigny, som kom fra Frankrike i 1579 og ble gjort til jarl av Lennox. En annen mektig hoffmann på den tiden var James Stuart som ble gjort til jarl av Arran som en belønning for hans vitnemål mot Lord Morton. Siden Lord Lennox var katolikk og lord Arran hadde tilnærminger til episkopalisme, fant de presbyterianske skotske lordene styret usmakelig. I raidet av Ruthven (1582) fanget noen presbyterianske adelsmenn, ledet av William Ruthven, 1. jarl av Gowrie, Jakob og holdt ham fanget i nesten ett år på Ruthven Castle, nå kjent som Huntingtower Castle i Perthshire. Lord Arran ble også holdt igjen og Lord Lennox ble utvist til Frankrike. Kongen og Lord Arran flyktet i 1583. Lord Gowrie ble henrettet og opprørerne ble tvunget til å flykte til England. Det skotske parlamentet, som var underlagt kongen, gjennomførte den Sorte Lovene som satte den skotske kirken direkte under kongelig kontroll. Disse lovene var ekstremt upopulære, presteskapet motsatte seg og frasa seg ham og forsøkte å holde hans innflytelse under kontroll, slik at han ikke ble så mektig at han ble modig nok til å avsette presbyterianismen.

[rediger] Veien til tronen i England

Jakob VI og Elisabeth I ble allierte under Berwick-traktaten i 1586. Jakob søkte å forbli på god fot med den ugifte dronningen av England, da han var en potensiell etterfølger til hennes trone. Hans mor var barnebarnet av Margaret Tudor (Elisabeth Is tante). Margaret Tudors bror, Henrik VIII, hadde fryktet at den engelske tronen ville gå til en skotte. Derfor ekskluderte han Margaret og henne etterkommere fra etterfølgingslinjen i sitt testament. Men selv om både Maria I og Jakob teknisk sett var ekskludert, som under et vedtak i parlamentet hadde lovs kraft så langt som etterfølging gjaldt, var de seriøse utfordrere til den engelske tronen, da de var Elisabeth Is nærmeste slektninger.

Maria var innblandet i Babington-komplottet, også i 1586, en plan som forsøkte å sette den tidligere skotske dronningen på tronen etter å ha myrdet Elisabeth I. Elisabeth hadde tidligere spart Marias liv etter Ridolfi-komplottet, men kunne ikke lenger tolerere faren som truet. Resultatet var at Maria ble henrettet for hennes ugjerninger i 1587. Hadde det ikke vært for testamentet til Henrik VIII, ville Jakob vært arving til den engelske tronen.

Etter hennes henrettelse ble Marias skotske støttespillere svake. Jakob klarte i betydelig grad å begrense innflytelsen av de romersk-katolske adelsmennene i Skottland. Han innyndet seg enda mer hos protestantene ved å gifte seg med Anna, en prinsesse fra et protestantisk land og datteren til Fredrik II av Danmark, i 1589. Jakob deltok på North Berwick hekseprosess hvor flere personer ble dømt av ham for å ha brukt heksekraft for å skape en storm i et forsøk på å senke skipet som Jakob og Anne reiste til Skottland med. Dette gjorde ham svært bekymret for trusselen heksene og heksekraft utgjorde mot ham og landet. Han skrev da den tidligere nevnte avhandlingen om demonologi. Resultatet var at hundrevis av kvinner ble drept for heksekraft. Deres lik ble plassert i det som ble kalt Nor' Loch (nå Princes Street Gardens).

I begynnelsen hadde Jakob og hans nye dronning et nært forhold, men de gled gradvis fra hverandre. Paret fikk åtte barn, hvorav tre overlevde spedbarnstiden og en ble dødfødt. De bestemte å leve fra hverandre etter at deres datter Sofia døde.

Jakon stod ovenfor et katolsk opprør i 1588 og ble tvunget til å gjøre opp med den skotske kirken og gikk til slutt med på å trekke tilbake de svarte lovene i 1592. Jakon fryktet at dersom han var for hard med de katolske opprørerne kunne sette sinnene i kok blant mange engelske katolikker og gikk med på å tilgi noen av sine motstandere, noe som førte til sinne i den protestantiske kirken. Han stod ovenfor en konspirasjon i 1600 dannet av John Ruthven, 3. jarl av Gowrie (sønn av jarlen av Gowrie som ble henrettet i 1584). Da komplottet mislyktes, ble Lord Gowrie og hans medsammensvorne drept og selv protestantiske adelsmenn ble undertrykket av kongen.

Da Elisabeth I døde i 1603, skulle tronen ha gått (følge Henrik VIIIs testament) til Edward Seymour, viscount Beauchamp. Noen mener at Lord Beauchamp ble hindret i å overta tronen og at arvingen derfor var Lady Anne Stanley. Uansett var Jakob den eneste med seriøse krav til den engelske tronen. Alle de andre, inkludert Lord Beauchamp og Lady Anne, var ikke mektige nok til å forsvare sine krav. Dermed møtes et tronarvingsråd og utropte Jakob til konge i England. Han og hans kone ble kronet 25. juli i Westminster Abbey. Skottland og England ble derimot ikke forent til et land. Det var først i 1707 at unionsvedtaket slo de to nasjonene sammen til Storbritannia.

[rediger] Tidlig styre i England

Jakobs hovedrådgiver var Robert Cecil, 1. baron Cecil av Essendon (den yngre sønnen av Elisabeth Is foretrukne minister, Lord Burghley, som ble jarl av Salisbury i 1605. Jakob brukte mye penger og det var bare dyktigheteb til jarlen av Salisbury som hindret økonomisk katastrofe. Han opprettet også tallrike adelige titler for å belønne sine underordnede. Totalt ble 62 individer hevet til adelskapet av Jakob. Hans forgjenger, Elisabeth I, hadde opprettet åtte i løpet av et styre som varte i nesten 50 år. Videre viklet Jakob seg inn i tallrike konflikter med parlamentet. Før han besteg tronen, hadde han skrevet The True Law of Free Monarchies hvor han argumenterte for at den guddommelige retten til kongene ble sanksjonert gjennom apostolsk etterfølging, og da han var vant med det tamme skotske parlamentet, likte han ikke å arbeide med sine mer aggressive engelske motparter.

Et av Jakobs første vedtak var å gjøre slutt på Englands involvering i den spansk-nederlandske krigen, med å signere London-traktaten i 1604. Han stod nesten umiddelbart ovenfor religiøse konflikter i England. Da han ankom, ble han presentert en petisjon som ba om toleranse for puritanere. Ved Hampton Court-konferansen i 1604 avslørte Jakob at han var uvillig til å gå med på kravene til puritanerne. Han gikk derimot med på å oppfylle et ønske ved å autorisere en offisiell oversettelse av bibelen, som ble kjent som King James-bibelen. Han utvidet også Elisabeths heksekraftlov samme år ved å innføre dødsstraff uten bruk av geistlige til den som påkalte onde ånder eller kommuniserte med lignende ånder.

Jakon fikk også katolikkenes vrede på seg. Selv om han var forsiktig med å akseptere katolisismen, passet hans protestantiske undersåtter på at de ikke fikk like rettigheter. I de tidlige årene, da mange av hans undersåtter ikke kjente Jakobs politikk, bare at han hadde en ekstrem protestantisk bakgrunn, var det derfor en del komplott for å fjerne Jakob fra makten, som Bye-komplottet og hovedkomplottet.

En gruppe katolske ekstremister ledet av Robert Catesby utviklet en plan i 1605 kjent som Krutt-komplottet, for å få til en eksplosjon i kammeret av overhuset hvor kongen og medlemmene av begge husene i parlamentet ville være samlet for åpningen. Konspiratørene søkte å erstatte Jakob med hans datter, Elisabeth, som de håpet kunne tvinges til å konvertere til katolisismen. En av konspiratørene lekket derimot informasjon om komplottet som dermed ble rullet opp. Jakob var livredd og nektet å forlate sin bolig i mange dager. Guy Fawkes, som hadde ansvaret for å utføre komplottet, ble torturert til han avslørte identiteten til andre konspiratører som alle ble henrettet eller drept da de ble pågrepet. Der er nå en årlig «Guy Fawkes natt» som feires i Storbritannia og New Zealand til minne om det feilslåtte komplottet. Jakobs forsiktighet i å ikke innføre sterk anti-katolsk doktrine sikret at der ikke var flere komplott etter 1605.

[rediger] Konflikt med parlamentet

Parlamentet møtte i en tilstand av anti-katolsk paranoia etter det mislykkede komplottet. Det stemte for subsidier til kongen som fremdeles var misfornøyd med inntektene sine. Jakob innførte tolltakster uten parlamentets godkjennelse, ingen monark hadde tatt et så modig steg siden styret til Rikard II. Lovligheten i en slik handling ble utfordret i 1606 av handelsmannen John Bates. Skatteretten dømte derimot til kongens fordel. Beslutningen av domstolen ble forkastet av parlamentet. Forholdet mellom Jakob I og parlamentet surnet også av at sistnevnte nektet å godkjenne kongens planer for å tillate frihandel mellom England og Skottland.

I den siste samlingen til det første parlamentet i hans styre (som begynte i 1610), foreslo Lord Salisbury den store kontrakten som ville ha ført til at kronen hadde gitt opp føydale rettigheter i bytte for en årlig parlamentarisk subsidie. Planen slo feil pga fraksjonalisme i parlamentet. Frustrert av medlemmene i underhuset og av kollapsen til den store kontrakten, oppløste Jakob parlamentet i 1611.

Kronen var dypt i gjeld og Jakob solgte æresbevisninger og titler for å skaffe midler. I 1611 brukte han skjøter til å innføre en helt ny tittel, baronet, som en kunne bli ved å betale £1080. Et baroni kunne selges for rundt £5000, et markgrevskap for rundt £10 000 og en tittelen til jarl for rundt £20 000.

Lord Salisbury døde i 1612. En annen av kongens nærmeste rådgivere, Robert Carr, 1. jarl av Somerset, ble tvunget til å forlate embetet etter å havnet i unåde gjennom Overbury-skandalen. Etter tapet av disse rådgiverne begynte Jakob å involvere seg i saker som tidligere ble håndtert av rådgiverne. Jakobs personlige styre var katastrofalt for finansene og et nytt parlament ble sammenkalt i 1614 for å sikre innføringen av nye skatter. Dette parlamentet, det andre i Jakobs styre, ble kjent som det ufruktbare parlamentet fordi det ikke klarte å godkjenne noen lover eller innføre noen skatter. Jakob oppløste parlamentet i sinne kort tid etter at han samlet det da det ble klart at det ikke kunne gjøres fremgang.

[rediger] Senere år

Etter oppløsningen av det ufruktbare parlamentet, hersket Jakob uten parlament i rundt syv år. Da han stod ovenfor finansielle vansker siden parlamentet ikke klarte å godkjenne nye skatter, forsøkte Jakob å gå inn i en lønnsom allianse med Spania ved å gifte sin eldste sønn, Karl I av England|Karl, prinsen av Wales]], til datteren til kongen av Spania. Den foreslåtte alliansen med et romersk katolsk kongedømme ble ikke tatt godt imot i det protestantiske England. Jakobs upopularitet ble ytterligere forsterket gjennom henrettelsen av sir Walter Raleigh. I Skottland ble Jakob sterkt mislikt for å insistere på å innføre de fem artiklene til Perth som ble sett på som et forsøk på å introdusere romersk-katolsk og anglikansk praksis i det prebyterianske Skottland.

Den religiøse konflikten trettiårskrigen preget Europa fra 1618 av. Jakob I ble tvunget til å bli involvert da hans datter Elisabeth var gift med protestanten Fredrik V av Pfalz, en av krigens hoveddeltakere. Under konflikten mellom protestanter og katolikker skapte Jakobs forsøk på å alliere seg med Spania mye mistro.

Dronning Anne døde 4. mars 1619 i Hampton Court Palace og ble begravd i Westminster Abbey. Rykter spredte seg senere om at Jakob var lite preget av dødsfallet fordi han hadde romantiske følelser for George Villiers. De to møtte hverandre i 1614 og det er sagt at Jakob kalte den unge mannen «Steenie» og gav ham æresbevisning etter æresbevisning som endte opp i hertugdømmet av Buckingham i 1623. George Villiers var den første ikke-kongelige hertug som ble opprettet på over et århundre.

Det tredje og nest siste parlamentet i Jakobs styre ble sammenkalt i 1621. Underhuset gikk med på å gi Jakob en liten subsidie for å vise sin lojalitet, men beveget seg raskt til andre saker, til kongens misnøye. Villiers, som nå var Jakobs primære rådgiver, ble angrepet for sin plan om å få prinsen av Wales gift med en spansk infanta. Det var også misnøye mot praksisen med å selge monopoler og andre privilegier. Underhuset forsøkte å stille Francis Bacon, 1. markgrev St. Albans, som var innblandet i salget av slike privilegier under hans tjenestegjøring som Lord Chancellor, for riksrett beskyldt for korrupsjon. Overhuset dømte Lord St. Albans som umiddelbart ble fjernet fra embetet. Selv om riksretten var den første på flere århundrer, møtte den ingen motstand fra Jakob, som trodde at det ville hjelpe ham i kampen mot parlamentet dersom han ofret Lord St. Albans. Men Jakob løslatte Lord St. Albans fra fengselet og gav ham full benådning.

En ny konstitusjonell uenighet dukket opp kort tid etter dette. Jakob var ivrig i å hjelpe sin svigersønn, Fredrik V, og ba parlamentet om subsidier. Underhuset ba kongen om å oppgi alliansen med Spania i bytte. Da Jakob erklærte at underhuset hadde tråkket over grensene ved å gi råd han ikke ba om, vedtok underhuset en protest som hevdet at de hadde rett til å debattere alle saker som hadde med velferden til kongedømme. Jakob beordret at protesten skulle rives ut av journalen til underhuset og oppløste parlamentet.

Hertugen av Buckingham og prinsen av Wales reiste til Madrid i 1623 i et forsøk på å sikre ekteskapet mellom sistnevnte og datteren til kongen av Spania. De ble derimot avvist av spanske hoffolk som krevde at prinsen av Wales skulle konvertere til romersk katolisisme. De reiste tilbake til England i skam og oppfordret til krig med Spania. Protestantene støttet dem og Jakob kalte sammen parlamentet som gav noe midler til en krig. Parlamentet tok pause uten å oppløses med en forståelse av at det ville senere gå sammen igjen for å gi flere midler.

Men parlamentet møtte aldri til tenkt tid. Prinsen av Wales hadde lovet at selv om ville gifte seg med en romersk katolikk, ville han ikke trekke tilbake politiske restriksjoner som gjaldt katolikker. Men da han gikk med på å gifte seg med den katolske franske prinsessen Henrietta Maria, gikk han tilbake på sitt tidligere løfte og gikk inn for å avskaffe den samme religiøse diskvalifiseringen. Prinsen av Wales forsikret seg så om at parlamentet ikke ville møtes for å unngå en konfrontasjon over det brutte løftet.

Jakob forfalt i senilitet i sitt siste år ved makten. Den reelle makten ble overført til Karl, prinsen av Wales, og til hertugen av Buckingham, selv om Jakob beholdt nok makt til å sikre at den forestående krigen ikke skjedde mens han var konge. Jakob døde i Theobalds House i 1625 etter å ha hatt feber hver tredje dag, antagelig pga nyresvikt og slag og ble begravd i Henry VII Lady Chapel i Westminster Abbey. Karl etterfulgte ham som Karl I av England. Jakob hadde hersket i Skottland i nesten seksti år. Ingen engelsk, skotsk eller britisk monark, med unntak av Victoria og Georg III, har styrt lenger.

Forgjenger:  Maria I	Konge av Skottland (1567–1625)	Etterfølger:  Karl I
Forgjenger:  Elisabeth I	Konge av England og Irland (1603–1625)

[rediger] Stamtavle

Jakob I av Englands stamtavle i tre generasjoner

Jakob I av England	Far: Henry Stuart, hertug av Albany	Farfar: Matthew Stuart, 4. jarl av Lennox	Farfars far: John Stuart, 3. jarl av Lennox
			Farfars mor: Anne Stuart
		Farmor: Margaret Douglas	Farmors far: Archibald Douglas, 6. jarl av Angus
			Farmors mor: Margaret Tudor
	Mor: Maria I av Skottland	Morfar: Jakob V av Skottland	Morfars far: Jakob IV av Skottland
			Morfars mor: Margaret Tudor
		Mormor: Marie de Guise	Mormors far: Claude, hertug av Guise
			Mormors mor: Antoinette av Bourbon