Konjunktiv
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Konjunktiv (latin coniunctīvus, av coniungere, «sammenbinde»; også kalt subjunktiv) er i mange språk et eget modus av verbet. Betydningen av konjunktiv varierer mellom språkene, men den uttrykker ofte f. eks. ønske, befalinger, mulighet, nødvendighet. I ur-indoeuropeisk fantes både konjunktiv og optativ, men i datterspråkene kom de ofte helt eller delvis til å falle sammen. Bare albansk, avestisk, gammelgresk, sanskrit og til en viss grad kirkeslavisk holdt konjunktiv og optativ fullstendig adskilt.
Konjunktiv er et av tre modi i tysk. De andre er indikativ og imperativ.
