Sanskrit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Rigveda-manuskript skrevet med devanagari-skrift.

Sanskrit (samskŗta^[1] «polert», (grammatisk) «korrekt», eller selv «klart») er et av de eldste språkene i den indoeuropeiske språkfamilien og skrives i dag normalt med skriftsystemet devanagari. Mange moderne indiske språk, som hindi og bengali, bruker sanskrit i nydannelse av ord siden disse er nedstammet fra dette klassiske kulturspråket. Gjennom indisk historie har sanskrit hatt en betydningsfull rolle som medium for utbredelse av ideer og som bærer av høykultur; hinduismens og mange av buddhismens hellige skrifter og filosofiske tekster er skrevet på sanskrit. Språket har også en omfattende sekulær litteratur med skuespill, poesi, eventyr og fagtekster.

Innhold

1 Historie
- 1.1 Vedisk sanskrit
- 1.2 Klassisk sanskrit
2 Indoeuropeisk språk
3 Struktur
4 Referanser og fotnoter
5 Litteratur
6 Eksterne lenker

[rediger] Historie

[rediger] Vedisk sanskrit

Den eldste identifiserte sanskrit-teksten er Rigveda, en samling hymner som sannsynligvis nådde sin nåværende form mellom 1300 og 1000 f.Kr. Hymnene tilhørte en nomadisk folkegruppe som kalte seg ārya («edel»)^[2]. Denne folkegruppen hadde i første halvdel av det 2. årtusen f.Kr. innvandret i det nordvestlige India fra Sentral-Asia og la under seg andre folkegrupper samt blandet seg med den øvrige befolkningen. Språket i Rigveda og andre tekster fra perioden kalles vedisk sanskrit og er mer arkaisk enn den senere utviklingen klassisk sanskrit. Det vediske språket er nært beslektet med tidlige iranske språk som avestisk og gammelpersisk.

[rediger] Klassisk sanskrit

Sannsynligvis en gang på 400-tallet f.Kr. i det nordvestlige India, analyserte og fastsatte grammatikeren Pāņini det som da ble kalt korrekt (samskŗta) tale. Denne korrekte eller dannede talen stod i kontrast til det som var den vanlige (prākŗta) talen til folk flest på den tiden. Av de to var den første mer konservativ og lå nærmere opp til språket i de hellige tekstene (vedaene). Selv om arbeidet til Pāņini uten tvil må ha vært basert på kjennskap til en lang grammatisk tradisjon, finnes det ingen andre gjenlevende tekster med liknende innhold fra tiden før Pāņini. Michael Coulson (1976:xix) foreslår at grunnen kan være at det senere ikke ble oppfattet som nødvendig å bevare tekstene til andre grammatikere, siden Pāņini hadde formulert det hele så fullkomment i sitt verk Aşţādhyāyī («åtte kapitler»). Pāņini ble uansett den autoriteten som alle de som fulgte etter måtte forholde seg til. Sanskrit som følger reglene i Aşţādhyāyī, kalles klassisk sanskrit.

Mens dagligspråket i Nord-India gradvis utviklet seg, forble de formelle rammene for høystatusspråket de samme. Dette høystatusspråket ble stadig viktigere i rollen som lingua franca for de lærde; i løpet av de første århundrene e.Kr. hadde sanskrit blitt det eneste aksepterte språket til bruk i administrasjon og akademisk kommunikasjon i India (Coulson 1976:xviii). Den økende avstanden til dagligtalen gjorde at sanskrit etter hvert ble mer som et nært beslektet fremmedspråk som måtte mestres, enn en dannet versjon av språket til vanlige folk. (For grupper som hadde et språk av annet opphav enn det indoeuropeiske, f.eks. dravidisk, ble selvsagt sanskrit på alle måter et fremmedspråk.)

Klassisk sanskrit gjennomgikk imidlertid sin egen utvikling. Den aktive bruken av språket i høyere kretser holdt det levende, slik at det også forandret seg innenfor sine fastlagte rammer. Da hofflitteraturen på sanskrit nådde et høydepunkt under Gupta-dynastiet (ca. 320 – 497 e.Kr.), hadde omfattende bruk av passivkonstruksjoner, partisipper som erstatning for verb, og lange komposita i stedet for setninger gitt språket en helt annen karakter enn den det hadde hatt på Pāņinis tid – selv om de formelle «byggesteinene» fortsatt var de samme.

Rollen som lingua franca blant lærde i høyere samfunnsklasser har sanskrit til en viss grad beholdt fram til i dag. Hinduer betrakter språket som et hellig urspråk og bruker mantraer og bønner på sanskrit i religiøse ritualer. I Vesten har studiet av sanskrit vært viktig for etableringen av sammenlignende språkvitenskap og arbeid med å avdekke røttene til den indoeuropeiske språkfamilien. Også den sofistikerte analysen til gammelindiske grammatikere har hatt stor innvirkning på vestlig språkvitenskap.

[rediger] Indoeuropeisk språk

Sanskrit tilhører den indiske gren av den indoeuropeiske språkfamilien, og har dermed felles utspring med de moderne indoeuropeiske språk og naturligvis de klassiske språkene latin og gammelgresk. Slektskapet blir åpenbart for eksempel ved ordene for mor og far: mātŗ og pitŗ på sanskrit; mater og pater på latin og gammelgresk (μητηρ, πατηρ). Den felles grammatiske grunnstruktur er også påfallende: Det er tre kjønn, språket har kasus, tempora og modi.

På sanskrit brukes alle de opprinnelig åtte indoeuropeiske kasus: nominativ, vokativ, akkusativ, instrumentalis, dativ, ablativ, genitiv og lokativ. I tillegg til singularis og pluralis (entall, flertall) har sanskrit også dualis (totall, som når to personer gjør noe).

Likhetene mellom latin, gresk og sanskrit spilte en viktig rolle for utviklingen av språkvitenskap, jf. også Ferdinand de Saussure. Det er også påfallene fellestrekk mellom sanskrit og det litauiske språk.

[rediger] Struktur

Det følgende er en kort oversikt over lydsystem og grammatikk i klassisk sanskrit. Framstillingen forutsetter kjennskap til en del språkvitenskapelige uttrykk.

[rediger] Lydsystem og uttale

Fordi analyse av språklyder var høyt utviklet i den grammatiske tradisjonen i det gamle India, har vi gode kilder til hvordan sanskrit ble uttalt, selv så langt tilbake som på Pāņinis tid. Ved korrekt uttale av alle lyder bevarte man sanskrit-språkets opprinnelige renhet, og det ble trodd at dette blidgjorde gudene.

vokaler
a	ā	i	ī	u	ū	ŗ	ŗŗ	ļ
e	ai	o	au

Det skilles mellom korte og lange vokaler. En strek over vokalen betyr at den er lang. e, o og diftongene er alltid lange.

u og ū blir uttalt som norsk o i henholdsvis ost og oter.

o uttales som norsk å.

ŗ, ŗŗ og ļ klassifiseres som vokaler fordi de er stavelsesbærende (syllabiske); jf. østnorsk uttale av en i ord som båten og bilen, der n danner en egen stavelse.

	konsonanter
	ustemt lukkelyd		stemt lukkelyd
	uaspirert	aspirert	uaspirert	aspirert	nasal
velar	ka	kha	ga	gha	ńa
palatal	ca	cha	ja	jha	ña
retrofleks	ţa	ţha	da	dha	ņa
dental	ta	tha	da	dha	na
labial	pa	pha	ba	bha	ma

De uaspirerte konsonantene skal uttales med minst mulig pust etter seg (aspirasjon). ka høres f.eks. ut som k i norsk skall.

Aspirasjonen av konsonanter er alltid stemt. Det betyr at den er del av etterfølgende vokal. gha høres dermed ut som en «hås» ga.

ca og ja uttales henholdsvis som ch og j i engelsk chump og jump, men begge med minst mulig aspirasjon.

Artikulasjonssted for de retroflekse konsonantene er som i østnorsk uttale av -rt, -rd og -rn i ord som farta, hvordan og barna.

halvvokaler
palatal	retrofleks	dental	labial
ya	ra	la	va

ya er ikke stavelsesbærende som norsk y. Den svarer til norsk j i ord som januar og jakke.

va er «rundere» enn norsk v, men ikke fullt så åpen som engelsk w.

sibilanter
palatal	retrofleks	dental
śa	şa	sa

Forskjellen mellom śa og şa er ikke stor. Begge ligner på norsk sj-lyd. śa ligger lengre bak i munnen og tilsvarer derfor engelsk sh i shut, mens şa svarer til østnorsk uttale av sj.

Hinduisk tekst på sanskrit skrevet med bhujimol-skrift, sannsynligvis fra en gang på 1000-tallet.

aspirater
ustemt	stemt
h	ha

h kalles visarga og blir i moderne uttale fulgt av en svak gjentakelse av forutgående vokal. Et ord som jayah («erobring») høres da ut som jayaha.

Alle lydene over har sine egne tegn i devanagari og andre skriftsystemer som blir brukt til å skrive sanskrit. I tillegg kommer symbolet anusvara (m) som forlenger den stavelsen det er del av, og nasaliserer vokalen i denne. Eksempel: samgha ('samfunn, fellesskap') blir uttalt sańgha.

[rediger] Nominalbøyning

Sanskrit har, i likhet med andre gamle indoeuropeiske språk, et komplisert bøyningssystem for både nomen og verb.

Substantiv, adjektiv og pronomen

kan ha tre kjønn: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn;

bøyes i åtte kasus: nominativ, vokativ (ikke pronomen), akkusativ, instrumentalis, dativ, ablativ, genitiv og lokativ;
- og tre tall: singularis, dualis og pluralis.

Personlige pronomen (jeg, du, vi etc.) har ikke kjønn. Bøyningsmønstrene for substantiv og adjektiv varierer avhengig av stammens endelse (-a, -u, -ī etc.).

Eksempel på et bøyningsskjema: hankjønnsord på -a:

grāma- «landsby»

	singularis	dualis	pluralis
nominativ	grāmah	grāmau	grāmāh
vokativ	grāma	grāmau	grāmāh
akkusativ	grāmam	grāmau	grāmān
instrumentalis	grāmeņa	grāmābhyām	grāmaih
dativ	grāmāya	grāmābhyām	grāmebhyah
ablativ	grāmāt	grāmābhyām	grāmebhyah
genitiv	grāmasya	grāmayoh	grāmāņām
lokativ	grāme	grāmayoh	grāmeşu

Den omfattende nominalbøyningen gjør at ordstilling ikke er avgjørende for betydningen av en setning (jf. norrønt), samt at bruk av preposisjoner er mindre vanlig enn i moderne språk som norsk og engelsk. Den funksjonen som ordstilling og preposisjoner har i disse språkene, blir i sanskrit hovedsakelig fylt av kasusbøyning:

pitā (nom.) sutām (akk.) paśyati (vb.). «Faren ser datteren».

pitaram (akk.) sutā (nom.) paśyati (vb.). «Datteren ser faren».

sa grāmam (akk.) gatah. «Han dro til landsbyen».

sā grāme (lok.) vasati. «Hun bor i landsbyen».

[rediger] Verbalbøyning

Verb i klassisk sanskrit bøyes i

tre «stemmer»^[3]: aktiv, passiv og medium;

tre modi: indikativ, optativ og imperativ;

seks tider: presens, imperfektum, futurum, kondisjonalis, aorist og perfektum;

tre tall: singularis, dualis og pluralis;

tre personer: 1. person, 2. person og 3. person.

Mange kombinasjoner av disse er ikke mulige. Noen verb forekommer for eksempel bare i aktiv (som as- «være») eller medium (som ās- «sitte»), og passiv finnes stort sett bare i presens. Videre er det også bare i presens at vi finner tre modi; de andre tidene har kun indikativ. Kondisjonalis er sjelden.

Flere bøyde former av verbet blir lite brukt eller unngått i klassisk sanskrit, og de forskjellige fortidsformene brukes i stor grad om hverandre. Også det opprinnelige skillet mellom aktiv (parasmaipadam) og medium (ātmanepadam) har ved mange verb blitt visket ut. Der det fortsatt gjelder, er forskjellen at aktiv form av verbet viser til noe som blir gjort for en annen, mens medium viser til noe som blir gjort for en selv. Eksempel: yajati «han ofrer (for en annen)», yajate «han ofrer (for seg selv)».

[rediger] Sammensatte ord

Et mer teknisk begrep for et ord sammensatt av flere ord, er kompositum. Sanskrit har fire hovedtyper komposita. Disse kan alle inngå som deler av større sammensetninger.

Dvandva er sammensatt av to eller flere substantiv eller adjektiv. Det stiller sammen ord som ellers ville vært forbundet av og (skt: ca):

candrah sūryaś ca («måne og sol») blir candra-sūryau («måne og sol»).

simhā gajā vyāghrāś ca («løver, elefanter og tigere») blir simha-gaja-vyāghrāh.

Slike komposita blir normalt ikke dannet i norsk, men helt fraværende er de likevel ikke; jf. sursøt («sur og søt») og trettini («tretti og ni»).

Tatpuruşa er et såkalt determinativt kompositum, der det siste ordet blir definert mer nøyaktig av det første. I motsetning til dvandva kan et tatpuruşa-kompositum bare ha to medlemmer. Forholdet mellom disse er kjennetegnet ved at det kan uttrykkes med et av kasusene fra akkusativ til lokativ. På norsk danner vi også denne typen sammensetning og vil ofte kunne formulere forholdet mellom ordene ved hjelp av en preposisjon. Eksempler:

rāja-putrah («kongesønn, prins») kan skrives om til: rājñah (gen.) putrah («kongens sønn, sønn av kongen»).

deva-datta («gudegitt») kan skrives om til: devair (instr.) datta («gitt av gudene»).

sarva-vid («allvitende») kan skrives om til: yah sarvam (akk.) veda («som vet alt»).

Karmadhāraya er også et determinativt kompositum. Forskjellen fra tatpuruşa er at det første ordet i et karmadhāraya-kompositum står i beskrivende forhold til det siste. Dette ordet sier ikke av hvem eller hva noe er gjort, hvem eller hva noe tilhører etc., men hvordan eller hva noe er. Forskjellige kombinasjoner av adjektiv og substantiv gir fire ulike typer karmadhāraya:

adjektiv + substantiv; eksempel: mahā-rājah («stor konge»); jf. ord som blåmaling, høyhus og storetå på norsk. Ofte er betydningen av et slikt kompositum spesifikk og ikke den samme som oppstår dersom en løser det opp i to ord. Det gjelder også på norsk; en storetå er for eksempel ikke bare en stor tå, men navnet på en bestemt tå.

substantiv + substantiv; eksempel: amātya-rākşasah («ministeren Rākşasa»).

adjektiv/adverb + adjektiv; eksempel: sammensatt av tatra («der») og vāsin («boende») er tatra-vāsin («som bor der»).

substantiv + adjektiv; eksempel: sammensatt av prāņa («liv») og priya («kjær») er prāņa-priya («kjær som livet»).

Bahuvrīhi er et kompositum som viser til noe utenfor seg selv ved å beskrive egenskaper dette har. Det norske ordet rødstrupe kan fungere som eksempel. Det viser ikke til en strupe som er rød, slik blåmaling viser til maling som er blå. I stedet er det navnet på en bestemt fugl som er kjennetegnet av at den har rød strupe. Ofte vil slike ord få endingen -et på norsk som i breiskuldret, og er da adjektiv i stedet for substantiv. På sanskrit er alle bahuvrīhi-komposita klassifisert som adjektiv, men som andre adjektiv kan de også stå alene og fungere som substantiv. Eksempler:

alpa («lite») og dŗşţi («syn») danner sammen alpa-dŗşţi («trangsynt»).

prīti («glede») og manas («sinn») danner prīti-manas («glad til sinns»).

sa («med») og ratha danner sa-ratha («med vogn»).

[rediger] Referanser og fotnoter

^ Sanskrit-ord i denne artikkelen translittereres i kursiv. Bokstaver med cedille (ŗ, ņ etc.) skal egentlig ha prikk under seg. Det samme gjelder m, d og h når disse skiller seg ut ved ikke å stå i kursiv.
^ Herav arisk. Når dette ordet blir brukt i sammelignende språkvitenskap, viser det til språk i den indoiranske språkgruppen; noen ganger til alle disse, andre ganger bare til de indiske språkene i gruppen (dvs. indoariske språk). Denne bruken av ordet må ikke forveksles med betydningen det har i rasistiske teorier om den «ariske rase» (se Nazisme). Se Aryan på engelsk for mer informasjon om ordet.
^ voice på engelsk. Se Grammatical voice.