Motstandsbevegelse
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Motstandsbevegelse er et begrep som er høyst politisk betinget. Ofte blir det brukt propagandamessig for å få mobilisert motstand mot for eksempel «utenlandsk påvirkning» eller direkte okkupasjon. En organisasjon eller individer som er kritisk til utenlandsk innvirkning pleier å bruke begrepet om seg selv. Ofte blir det lagt vekt på å dyrke fram helter og martyrer. Motstanden kan være passiv i form av symboler, streiker, sabotasje og demonstrasjoner. Motstanden kan også være mer voldelig, og ta i bruk likvidasjoner, sprengninger eller regulære kamphandlinger. Betegnelser brukt i andre land på motstandsbevegelser inkluderer det engelske begrepet «resistance movement», det franske «la resisistance», og partisanene på Balkan. I nyere tid er begrepet «frigjøringsbevegelse» mye brukt.
For nordmenn er ordet «motstandsbevegelse» i sterk grad knyttet til Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig, ofte er denne bare omtalt som «Motstandsbevegelsen».
[rediger] Motstandsbevegelse eller terrorister?
De makthavere motstandsbevegelsen kjemper mot vil vanligvis prøve å stemple motstanderne som «terrorister». Selv om voldshandlinger blir utført mot militære mål, stemples handlingene som «terrorisme».
[rediger] Internasjonale avtaler
Ofte vises det til internasjonale avtaler som Haag-konvensjonen for å fordømme motstandsbevegelser, og si at de strider mot krigens lover. I landkrigskonvensjonen av 1907, står det at militiaer og frikorps (frivillige) skal være under kommando av en ansvarlig person. For å bli omfattet av konvensjonen skal de ha et emblem som er synlig på avstand og åpent bære våpen. Handlingene skal følge krigens lover og tradisjoner.
I neste artikkel står det likevel at personer som tar opp våpen mot invaderende styrker kan omfattes av krigens lover dersom de ikke har hatt tid til å organisere seg, og dersom de selv følger krigens lover.
Til syvende og sist er det et politisk spørsmål hvilke grupperinger som defineres som «motstandsbevegelse», «frigjøringsbevegelse» eller «terrorister». Spørsmålet avgjøres vanligvis av den som har mest makt, det vil si den seirende part i en konflikt.
