Roma-traktaten
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 Artikkelen er en del av serien Den europeiske union |
| Konstitusjon Symboler |
| Første søyle Annen søyle Tredje søyle |
| Kommisjonen Parlamentet Ministerrådet EF-domstolen Revisjonsretten |
| Sentralbanken Den økonomiske og sosiale komité Regionskomitéen Ombudsmannen Investeringsbanken |
Roma-traktaten, traktaten om Det europeiske fellesskap, ble inngått 25. mars 1957 mellom Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland, og trådte i kraft 1. januar 1958.
Traktaten la grunnlaget for Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM), som utviklet seg til dagens europeiske union.
Initiativtagere var ledende personer i Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) som ønsket en omfattende integrering av medlemslandenes økonomi (fellesmarkedet).
Traktaten ble signert av:
- Paul-Henri Spaak og J. Ch. Snoy et d'Oppuers for Belgia.
- Konrad Adenauer og Walter Hallstein for Tyskland.
- Christian Pineau og Maurice Faure for Frankrike.
- Antonio Segni og Gaetano Martino for Italia.
- Joseph Bech og Lambert Schaus for Luxembourg.
- Joseph Luns og J. Linthorst Homan for Nederland.
Roma-traktaten er senere tiltrådt av alle land som har sluttet seg til Det europeiske fellesskap (EF) og Den europeiske union (EU). Traktaten slår fast de grunnleggende prinsipper innen EU, blant annet prinsippet om de fire friheter, og gir hjemmel for EUs organer.
Roma-traktaten hadde tre hovedmål:
- Landene skulle ha en felles jordbrukspolitikk. De forpliktet seg til å la matvarer passere friere over landegrensene.
- Landene måtte gi opp deler av sin egen selvstendighet.
- Landene måtte bygge ned tollmurene, slik at varene ble billigere.
Roma-traktaten er blitt endret flere ganger.
