Alpin krigføring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Alpin krigføring betegner krigføring i fjell og fjellandskap. Denne typen krigføring er en av de farligste fordi den ikke bare innbærer kamp mot fienden, men også mot ekstrem kulde og utilgjengelige høyder. Situasjonen på slagmarken kan forverres av sneskred og sten- eller jordras, enten naturlige eller skapt av fienden.

Lange netter og store avstander på svære, snødekte topper og ved lave temperaturer krever utholdenhet og tålmodighet. Å vinne alpin krigføring koker ned til å holde høyeste posisjon i kamp. Fjell er farlige på alle tider av året – lyn, sterk vind, stenras, ekstrem kulde og høye fall og klipper kan alle resultere i døden. I krig blir farene mange ganger større. Forflytning, medisinsk evakuering og forsyning opp bratte bakker innebærer enormt forbruk av energi.

[rediger] Bakgrunn

Begrepet alpin krigføring har antagelig sin opprinnelse i middelalderen, etter at monarkiene i Europa fant det vanskelig å bekjempe de sveitsiske armeene i Alpene. Årsaken var at sveitserne kjempet i mindre avdelinger og tok fordelaktige stillinger mot en stor, umanøvrerbar armé. Lignende former for angrep og forsvar ble senere brukt av geriljastyrker, partisaner og frihetskjempere som gjemte seg i fjellene etter et angrep og gjorde det vanskelig for armeen å bekjempe tilbake.

Alpin krigføring kom i forgrunnen igjen under første verdenskrig da landene som deltok i krigen hadde bergdivisjoner som ikke tidligere var testet. Det østerriksk-ungarske forsvaret sto imot italienerne fordi det dro fordel av det fjell-lendte terrenget hvor flere bukket under for frostskader og sneskred enn for kuler. En annen offensiv ble startet av den tyrkiske øverstkommanderende Enver Pasha med 100 000 tropper mot russerne i Kaukasus i desember 1914. Enver Pasha insisterte på et frontalangrep mot russiske stillinger i fjellene midt på vinteren, og tapte 86 prosent av sine styrker.

Den farligste og mest ustabile av alle alpine konflikter er den pågående konfliktsituasjonen om Kashmir mellom India og Pakistan. Siden delingen av India i 1947 har landene vært fastlåst i en strid med skuddvekslinger og mindre trefninger i den berglendte regionen. De første krigshandlingene mellom de to landene i den indo-pakistanske krig i 1947 viste at begge var dårlig utstyrt til å kjempe i bitende kulde i den høyestliggende fjellregionen i verden, Himalaya. Senere slag ble heller utkjempet i dalene enn i fjellene. Dette endret seg i Kargil-konflikten da indiske styrker sto overfor den enorme oppgaven med å jage ut infiltratørene. Denne konflikten er den eneste krigen i moderne tid som har vært utkjempet utelukkende til fjells. Fordi Pakistan-støttede styrker holdt de gunstigste stillingene og kampene fant sted på fjelltopper opp til 5025 meter tok det en enorm innsats fra den indiske hæren, støttet av luftstyrker, å gjenvinne høydene og vinne krigen. Siachen-breen i Himalaya kalles den høyestliggende slagmarken i verden; begge land holder sine stillinger nesten syv kilometer over havet. Mer enn 4000 mennesker har mistet livet i det ugjestmilde landskapet, hovedsakelig på grunn av det ekstreme været.

[rediger] Spesielle bergavdelinger

Mange av dagens større armeer har en spesialtrent bergdivisjon. Russland og USA er blant landene med slike divisjoner.

Den største amerikanske bergavdelingen er 10. bergdivisjon forlagt i Fort Drum, New York og stiftet under andre verdenskrig.