Skyttergravskrig
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om |
| Eraer |
| Krigføring |
| Maktmidler |
| Operasjonsformer |
|
Skyttergravskrig |
| Lister |
Skyttergravskrig er en type krig der begge parter har statiske linjer med befestninger som står mot hverandre gravd ned i jorden. Skyttergravskrigen oppsto da det kom en revolusjon i skytekraft, uten tilsvarende framskritt innen framkomstmidler og kommunikasjon. Det var perioder med skyttergravskrig under den amerikanske borgerkrigen (1860) og Russland-Japan-krigen i 1904-1905, og den nådde et høydepunkt i brutalitet og blodsutgytelse på vestfronten i den første verdenskrig.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Befestning er nesten like gammelt som krig er, men på grunn av de relativt små hærene og den korte rekkevidden våpnene hadde, var det ikke mulig å forsvare mer enn en kort defensiv linje eller et isolert område. De veldig lange fortifikasjonene fra gamle dager, som Den kinesiske mur og Hadrians mur, var unntak fra denne regelen. De var ikke beregnet på å holde ute alle fiendtlige tropper, men bare på å gjøre det vanskelig å gjennomføre et angrep med penetrasjon i stor skala. Den kinesiske mur var for eksempel ikke beregnet på å holde angripere ute, men først og fremst for å forhindre at de fikk med seg hestene sine.
Selv om befestningskunsten og våpenkunsten gjorde store fremskritt i andre halvdel av andre årtusen, førte ikke oppfinnelsen av langbuen, musketten og heller ikke artilleriet til noen store forandringer på regelen om at man trengte en stor tropp for å beskytte en befestning. Få tropper kunne ikke holde tilbake et stort angrep.
[rediger] Beleiringskrig
De fleste teknikker brukt i skyttergravskrig hadde eksistert i mange år i beleiringskrig. Det var bruken av disse teknikkene mellom to hærer i felten som var ny.
Julius Cæsar beskriver i sin bok Gallerkrigene slaget om Alesia. Der bygget romerne to murer rundt byen. Romerne holdt området i mellom murene. Den ytterste muren holdt forsterkninger ute, men den innerste holdt Vercingetorix' styrker innesperret. De beleirede gallerne gav til slutt opp da de gikk tom for mat.
Da skytevåpen ble oppfunnet, ble teknikkene for å angripe en by eller et fort velkjent og ritualisert. Den angripende hæren omringet en by, som så ble bedt om å overgi seg. Det ble deretter bygget midlertidige befestninger både for å hindre angrep fra byen og forsterkninger for å komme inn. Angriperne gravde så skyttergraver parallelt med forsvaret og akkurat utefor rekkevidde for forsvarets artilleri. Deretter begynte de å grave skyttergraver i et sikksakkmønster mot byen slik at de ikke kunne beskytes på langs av gravene. Når de var innen artillerirekkevidde, gravde de en ny parallell grav med våpenplasseringer. Om nødvendig gjentok de denne prosessen, med det førte artilleriet som dekning, til de kunne bryte befesningene. For at de første angriperne skulle kunne komme nært nok og utnytte hull i forsvaret, kunne de bygge enda flere skyttergraver for å beskytte angriperne. Etter hvert steg i beleiringen ble de beleirede spurt om de ville overgi seg, men etter at angriperne hadde kommet seg gjennom befestningen kunne forsvarerne ikke forvente noen nåde.
[rediger] Maorienes paer
Maoriene fra New Zealand bygde stokkader kalt paer på høyder flere århundre før europeerne kom. Disse lignet på de små fortene som blant annet finnes i det britiske og irske landskapet. Da Maoriene støtte på britene, utviklet de paene til et veldig effektivt forsvarssystem, mye mer avansert enn lignende utviklinger i Amerika og Europa. I Maori-krigene klarte maoriene lenge å nøytralisere motstandernes overlegenhet i antall og våpen. Ved Ohaeawai i 1845, ved Rangiriri i 1864, og igjen ved Gate Pa i 1864, fant britene og kolonimaktene ut at et frontalangrep mot en godt forsvart pa var både ineffektivt og ekstremt kostbart.
[rediger] Opptakten til skyttergravskrig
Den første byggestenen som var på plass og gjorde skyttergravskrigføring mulig var innføringen av verneplikt og store arméer under den franske revolusjonen og napoleonskrigene. Før dette besto stridende styrker av små grupper av soldater som ikke var i stand til å holde store områder for lenge av gangen. Slag på denne tiden var enten ganske korte eller så endte de opp som beleiringer. Store arméer gjorde det vanskelig for en styrke å utmanøvrere en annen, mens det fremdeles var mulig for en styrke med infanteri og kavaleri å beseire en annen ved direkte stormangrep. Et eksempel på tidlige skyttergraver var Torres-linjene, bygget av i 1810 av portugiserne under ledelse av ingeniører fra den britiske hæren under krigene på den iberiske halvøy.
Det som gjorde angrep mot skyttergraver stadig vanskeligere var utviklingen av bedre skytevåpen på 1800-tallet. Da den amerikanske borgerkrigen startet i 1861 ble den utkjempet med samme taktikk som ble brukt under Napoleon, men da krigen var slutt i 1865 hadde den blitt en forsmak på første verdenskrig, komplett med enkle maskingevær (Gatling-gevær), bunkerser, skyttergraver og store tap. Slaget om Petersburg på slutten av krigen står i skarp kontrast til det første slaget ved Bull Run i begynnelsen av krigen, hvor det fremdeles var mulig å manøvrere. Berømte stormangrep slik som ved slaget ved Gettysburg viste at det var fåfengt med direkte angrep på en forsvart linje.
To faktorer var ansvarlige for utviklingen. For det første hadde man nå rifler i tusentall, med dobbelt effektiv rekkevidde i forhold til sine glattløpede forgjengere, og disse gjorde at en mann bak dekning kunne skyte på fienden på mye større avstand enn tidligere. Ladehastigheten på geværene var også blitt forbedret, med enkeltpatronerer og deretter magasiner som tok over for den trege teknikken med munnlading som eldre geværer krevde. I tillegg hadde man fremdeles taktikker fra napoleonstiden, hvor man hadde rekker av skyttere i sluttet orden, noe som gjorde tapene under angrep mye større.
I tillegg til disse faktorene hadde man ikke noe praktisk kroppspanser, som man hadde hatt tidligere. Ei heller var det en mulighet å krysse den sonen man var under ild raskere.
Andre faktorer som kom like etter borgerkrigen hadde også konsekvenser. Den første var oppfinnelsen av piggtråden. Den skadet i og for seg ingen, men senket framrykningshastigheten og gjorde at forsvarerne fikk bedre tid til å skyte på angriperne. Den andre var forbedringer ved artilleriet. Artilleri i forskjellige former hadde dominert på slagmarken i uminnelige tider, og bare for en stakket stund var geværet det farligste våpenet. Da Krupp lanserte sine bakladerkanoner tok artilleriet straks tilbake sin gamle plass. Sammen med høyeksplosive granater og den hydrauliske rekyldemperen ble artilleriet både kraftigere, mer presist og skjøt raskere. Ingenmannslandet mellom de stridende partene ble brått et svært farlig sted å krysse.
[rediger] Skyttergravskrig i moderne tid
Skyttergravskrig har vært sjelden siden første verdenskrig. Når to store arméer har møttes har det stort sett blitt manøverkrigføring av samme type som ble utviklet før og i andre verdenskrig.
Det mest kjente eksempelet på skyttergravskrig i nyere tid var Iran–Irak-krigen, hvor begge sider hadde et stort antall infanteri sammen med moderne håndvåpen, men med lite stridsvogner, fly eller trening i samvirke mellom våpengrenene. Krigen endte opp som ganske lik første verdenskrig med skyttergraver og bruk av stridsgasser.
Et annet eksempel er krigen mellom Eritrea og Etiopia mellom 1998 og 2002. Eksempler på sterkt befestede frontlinjer er den som skiller Nord- og Sør-Korea og mellom India og Pakistan i Kashmir-området.
[rediger] Skyttergravskrigen i praksis
Ved inngangen til første verdenskrig forberedte verdens militærvesen seg på å gå i strid med strategier og taktikker som ville vært kjent for Napoleon. Alle forutsetningene for stillestående krigføring var der, selv om ingen innså det ennå. Så fort krigen brøt ut, ble det snart åpenbart at ethvert grunt hull i bakken kunne forsvares effektivt med en håndfull infanterister, så stormangrep var utelukket.
I begynnelsen av krigen, etter slaget ved Aisne i 1914, gravde de allierte og tyske hærene det som i praksis var to parallelle skyttegraver fra den sveitsiske grensa helt til nordsjøkysten i Belgia. Skyttergravskrig ble dagens orden på vestfronten helt fra 1914 til den tyske våroffensiven som startet 21. mars 1918.
I løpet av krigen vokste skyttergravssystemet seg fra de improviserte forsvarsverkene fra de første krigsmånedene til påkostede og kompliserte systemer. Den typiske avstanden mellom skyttergravene var mellom 100 og 300 meter, et område som ble kalt «ingenmannsland». På østfronten var det større avstander, og lengre fra fabrikkene som produserte betong, ammunisjon og piggtråd, så der utviklet det seg aldri forsvarssystemer i samme skala.
[rediger] Forsvarssystemer
I begynnelsen av krigen beskrev britisk doktrine et system av tre parallelle skyttergraver. Hver linje var koblet med løpegraver. Skjæringspunktet mellom frontskyttergraven og løpegraven var et viktig punkt, godt forsvart, spesielt ved soloppgang- og nedgang. Da sto hele garnisonen klar, det britene kalte «stand to». Rundt 60-90 meter bak den første skyttergraven var en støttegrav eller kommunikasjonsgrav. Her samlet garnisonen seg hvis frontgraven var under artilleriild. Bakerst, rundt 250-450 meter bak, lå en reservegrav. Her var det meningen å samle seg til motangrep hvis de første gravene ble erobret. Dette opplegget ble umoderne etterhvert som artilleriet ble bedre.
Midlertidige skyttergraver ble også bygget. Disse kunne være for å gi beskyttelse til avdelinger som skulle delta i et angrep, eller for at sappører skulle kunne ta seg ut i ingenmannsland.
Langt bak fronten, flere kilometer mot bakre linjer, var det ofte et sett med reserverskyttergraver, helt eller delvis forberedt. Disse skulle brukes hvis man måtte trekke seg tilbake fra sine egne stillinger. Tyskerne var spesielt flittige med forsvar i dybden: Ved slaget ved Somme hadde de to komplette skyttergravsanlegg, med et tredje under oppføring. Slike dype forsvarsverker nesten umuliggjorde gjennombrudd.
[rediger] Konstruksjon av skyttergraver
Skyttergraver var aldri rette. De var bygget i siksakk, slik at en fiende som tok seg inn i skyttergraven ikke skulle kunne skyte langsetter. Effekten av splintgranater fra artilleriet ble også redusert.
Siden som vendte mot fienden hadde et trinn som soldatene kunne stå på for å skyte. Begge sidene var forsterket med tømmer, sandsekker og netting. Bunnen av graven var vanligvis belagt med treplanker.
Huler med forskjellig grad av luksus kunne bygges i støttegraven. Britene gravde seg vanligvis 2,5-5 meter ned, mens tyskerne gravde seg ned opp til tre etasjer, med betongtrapper mellom etasjene.
For å se ut av skyttergravene hadde soldatene små kikkhull. Noen kikkhull var bare hull mellom sandsekkene mens andre var dekket av små stålplater. Et vanlig redskap var periskopet, i sin enkleste form bare to speil på en pinne.
Skyttergravene kunne graves på tre måter. Enten kunne de graves ovenfra og ned, men dette utsatte mannskapene for beskytning, eller fra siden, men da var det få som kunne jobbe av gangen. Det tredje alternativet var å grave en tunnel, og så fjernet man «taket» da skyttergraven var ferdig. Britiske retningslinjer sa det tok 450 mann seks timer med arbeid på natten å grave ut 250 meter med skyttergrav.
Høyt vannspeil og dårlig drenasje gjorde at skyttergravene ofte hadde vann i bunnen. Spesielt ille var det i Flandern, hvor mange av de hardeste kampene sto. Som en konsekvens av dette var mange såkalte skyttergraver i Flanderen egentlig konstruert oppe på bakken, med sandsekker.
[rediger] Livet i skyttergravene
En soldats opphold i frontlinjen var ofte kort, fra en dag til to uker. En typisk britisk soldats år kunne deles opp slik:
- 15% i frontlinjen
- 10% i støttelinjen
- 30% i reserven
- 20% hvile
- 25% annet (sykehus, reise, permisjon, opplæring og så videre)
Selv når soldatene var ved fronten, ble de typisk sett satt inn i kamp kun en håndfull ganger i året. Det kunne være et angrep, forsvar mot et fiendtlig angrep eller mindre operasjoner. De «bedre» divisjonene kunne bli satt inn flere ganger, slik som de regulære britiske divisjonene, det kanadiske korpset, det franske XX korps og Anzac-styrkene.
Noen deler av fronten var rolige gjennom hele krigen, noe som gjorde livet i skyttergravene forholdsvis enkelt. Andre deler var alltid aktive, og spesielt var Ypres ille for britene. Uansett så var det daglig falte i de stille delene, på grunn av snikskytterild, artilleri og stridsgass. I de første seks månedene av 1916, før Somme-offensiven, var ikke britiske styrker involvert i noen slag på vestfronten, og allikevel hadde de 107 776 falne.
En frontavsnitt kunne bli tildelt et korps, som vanligvis var inndelt i tre divisjoner. To av disse holdt hvert sitt frontavsnitt, og den tredje var i bakre rekke for hvile. Dette mønsteret ble gjentatt nedover i organisasjonen: Av divisjonens tre brigader var to i front og den tredje i reserve, og så videre nedover i underavdelingene. Jo lavere nivå en avdeling var på, jo oftere ble den rotert inn og ut av frontlinjetjeneste.
På dagstid gjorde skarpskyttere og artilleriobservatører i ballonger livet vanskelig for de som forsøkte å bevege på seg, så fronten var vanligvis stille. På natten økte aktiviteten, siden mørket gjorde at man kunne flytte på styrker og forsyninger, vedlikeholde skyttergravene og piggtrådsperringene og sende ut oppklaringspatruljer for å kartlegge fiendens stillinger eller om han gjorde forberedelser til angrep.
Små raid ble utført for å ta fanger og erobre dokumenter. Utover i krigen var spesielt britene aktive, da de så det som nyttig for å holde moralen oppe blant egne styrker, og nekte tyskerne fritt spillerom i ingenmannsland. Raidene var ofte kostbare affærer, og en britisk analyse etter krigen konkluderte med at de antageligvis ikke var verdt bryet.
Tidlig i krigen var det fremdeles mulig med overraskelsesraid, og spesielt kanadierne benyttet seg av dette, men senere gjorde den økte beredskapen dette vanskeligere og vanskeligere. Før 1916 hadde raid blitt til nøye koreograferte hendelser med tett samarbeid mellom artilleri og infanteri. Et raid åpnet med et intenst artilleriangrep, som var ment å drive tilbake garnisonen fra frontlinjen og ødelegge piggtrådsperringene, og så ble artilleriet brukt til å forsegle en del av frontlinjen for å vanskeliggjøre forsterkninger. Under retrett ble det lagt inn sperreild etter hvert som de trakk seg tilbake, slik at fiendens styrker skulle kunne følge etter.
[rediger] Døden i skyttergravene
Under første verdenskrig var kamphandlingene så intense at omtrent 10% av kampsoldatene ble drept. Hvis man sammenligner med 5% under Boerkrigen og 4,5% under andre verdenskrig, så ser man at det er et høyt tall. For soldater fra Storbritannia og Samveldet som tjenestegjorde på vestfronten var andelen 12%, men andelen av drepte og sårede til sammen var 56%. Hvis man tar med at for hver soldat på fronten var det rundt 3 soldater i støttefunksjoner (artilleri, tren, sanitet, så var det usannsynlig for en kampsoldat å komme gjennom hele krigen uten å bli skadet på noen måte.
Medisinen var relativt primitiv, for eksempel var ikke antibiotika oppdaget ennå. Små skader kunne være dødelige hvis de ble infiserte og utviklet koldbrann. Tyskerne fant at 12% av benskader og 23% av armskader hadde døden til følge, hovedsakelig på grunn av infeksjoner. Amerikanerne fant at 44% av de som fikk koldbrann døde. Halvparten av de med hodeskader døde, og bare 1% av de med bukskader overlevde.
Tre fjerdeler av skadene kom fra artilleriild. Et sår fra en splint fra en artillerigranat var ofte verre enn fra en kule. Splinter var ofte mer forurenset, og ga større sjanse for infeksjon. Dette betydde samlet at en soldat hadde tre ganger så stor risiko for å dø fra en splintskade i brystet som fra en skuddskade. I tillegg var de psykologiske skadene fra artilleriild store. Menn som måtte holde ut lengre bombardering fikk ofte senskader som man ikke forsto omfanget av på den tiden.
Som i mange andre kriger var den viktigste dødsårsaken under første verdenskrig sykdom. De sanitære forholdene i skyttergravene var dårlige, og vanlige sykdommer inkluderte dysentri, tyfus og kolera. Mange soldater led av parasitter og plager som skyttergravsfot. En annen dødsårsak var eksponering for vær og vind, siden temperaturen ofte kunne være under frysepunktet.
Døde kropper ble ofte liggende i intetmannsland fram til fronten flyttet seg. På det tidspunktet hadde ofte likene blitt i en slik tilstand at den døde ikke kunne identifiseres. På noen slagfelt, slik som ved Nek i Gallipoli, ble ikke de døde begravet før etter krigen. Over hele vestfronten fant man døde etter krigen etter hvert som åkre ble pløyd og kjellere gravd ut.
Spesielt tidlig under krigen ble offisielle våpenhviler arrangert slik at man kunne hente de døde fra intetmannsland og begrave dem. Senere ble dette strammet inn på fra offisielt hold, men soldater på begge sider overholdt ofte lokale våpenhviler for at begge sider skulle kunne hente sine døde og sårede.
[rediger] Strategi og taktikk
[rediger] Strategi
Den fundamentale strategien i skyttergravskrig var å forsvare sin egen posisjon mens man forsøkte å få et gjennombrudd til fiendens bakre områder. Dette endte med utmattelseskrig, da begge sider brukte ressurser på å gradvis tære på motstanderens ressurser i håpet om at motstanderen først var ute av stand til å føre krig. Det forhindret dog ikke ambisiøse militære ledere fra å forsøke å slå ut motstanderen i ett kraftig angrep – det var bare at slike angrep som regel endte i massive tap for den angripende part. Et eksempel er øverstkommanderende for de britiske styrkene under første verdenskrig; general Douglas Haig. Han var konstant på utkikk etter det definitive gjennombruddet hvor han så kunne sende gjennom kavaleridivisjonene sine. Hans to store offensiver, nemlig Somme i 1916 og Flanderen i 1917, degenererte raskt til kostbar utmattelseskrig.
Et annet eksempel fra første verdenskrig er tyskerne, som under slaget ved Verdun bevisst forsøkte å slite ut fienden med hensikten å «la den franske hær forblø».
[rediger] Taktikk
Tidlig i første verdenskrig var den vanlige angrepstaktikken at en bølge av soldater, med bajonetter på geværene, gikk over kanten på skyttergraven samtidig og marsjerte på linje over ingenmannsland. Eksempler på vellykket bruk av denne taktikken er få, da soldatene snart møtte massiv maskingeværild fra fienden. Senere i krigen ble det mer vanlig å angripe om natten fra en framskutt posisjon i ingenmannsland, på et sted hvor piggtråden var klippet på forhånd.
I 1917 tok tyskerne fram en infiltrasjonstaktikk, da de med små grupper av godt trente og godt utstyrte soldater angrep svake punkter, omgikk sterke befestninger og trenge langt inn i bakre områder. Avstanden de kunne rykke fram var fremdeles begrenset av forsynings- og kommunikasjonslinjene.
Artilleriet hadde to roller i et infanteriangrep. Den ene var under forberedelsene, da de hadde som oppgave å ødelegge fiendens forsvarsverker og jage ham bort fra frontlinjen, og etterpå dekket de framrykningen med en bevegelig vegg av artilleriild, hvor infanteriet rykket fram bak.
Å ta målet var bare halve slaget; man måtte også holde det mot fiendens uunngåelige motangrep. Infanteriet måtte ta med seg ikke bare våpnene og ammunisjonen de trengte for å ta skyttergraven, men også sandsekker, piggtråd, spader og hakker for å befeste den mot motangrepet. Tyskerne la stor vekt på øyeblikkelige motangrep, noe som britene utnyttet fra 1917 ved å begrense framrykningen sin, slik at de kunne møte motangrepet fra gode posisjoner.
[rediger] Teknologi
Artilleriet var en nøkkelkomponent i skyttergravskrigen. Et infanteriangrep var sjeldent vellykket uten at det hadde omfattende artilleristøtte. I tillegg til å bombardere fiendtlig infanteri i skyttergravene skjøt man også mot motstanderens artilleri.
Artilleri ble også brukt for å ødelegge piggtrådsperringer, for å gjøre artilleriets frammarsj raskere og enklere. Piggtråden var et av elementene som gjorde skyttergravskrigen mulig; det og maskingeværet gjorde all framrykning svært vanskelig.
Maskingeværet kom i hovedsakelig to typer; vannkjølte og luftkjølte. De vannkjølte var tunge, med en vannkappe rundt løpet og en vannkanne som reservoar. Fordelen var at de kunne holde på og skyte mye lenger. Et luftkjølt maskingevær var mye lettere og mer portabelt, men ble også mye fortere varmt. Da hadde man to valg: Enten byttet man løpet, eller så fortsatte man å skyte til våpenet skar seg. Maskingeværer krever mannskaper på fra to til åtte soldater for å flytte de, operere de og holde de forsynt med ammunisjon.
[rediger] Skyttergravskrigens bortgang
Flere faktorer bidro til å gjøre skyttergravskrigen umoderne. Samordnede operasjoner mellom flere våpenarter, ny infanteritaktikk og økt mobilitet gjorde at man helt mot slutten av første verdenskrig fikk tatt hull på fiendens forsvarsverker.
Etter Russland trakk seg ut av første verdenskrig kunne tyskerne forsterke vestfronten med soldater fra østfronten. De benyttet da anledningen til å ta avdelinger ut fra fronten og trene de opp i nye taktikker som stormtropper (stosstruppen). De nye metodene innebar at soldatene rykket fram i små grupper, brukte det som var tilgjengelig av dekning, og dekket de andre gruppene med ild etter hvert som de rykket fram. De nye taktikkene innebar også at man gikk etter fiendens svake punkter og gikk rundt de sterkeste forsvarsverkene. Man innså også at det ikke var mulig å følge store, detaljerte planer i kamp, og overlot en del av initiativet til lavere offiserer. Disse taktikkene viste seg effektive under den tyske våroffensiven i 1918.
Stridsvognen kom og bidro til å gi infanteriet både mobilitet og beskyttelse mot infanteriild. I begynnelsen ble de brukt lite rasjonelt, men etter hvert utviklet man taktikker og bruke stridsvogner med stort hell mot tyske styrker mot slutten av krigen.
Under de siste 100 dagene av første verdenskrig slo britiske styrker gjennom det tyske skyttergravssystemet og drev tyskerne tilbake mot Tyskland. De brukte infanteri støttet av stridsvogner, og i nært samarbeid med fly. Dette var taktikker som ble utviklet videre i mellomkrigstiden, spesielt av de to britiske militærtenkerne J.F.C. Fuller og B.H. Liddel Hart. Disse idéene plukket tyskerne opp, og videreutviklet de til Blitzkrieg-konseptet.
De overlegne seierne til tyske styrker tidlig i andre verdenskrig viste at Blitzkrieg virket, og store fortifikasjoner som Maginot-linjen var blitt umoderne, da de kunne omgås. Amfibisk krigføring sammen med nærstøtte fra fly og luftlandsettinger bak fiendens linjer gjorde at de allierte omgikk tyske befestninger i 1944.
Samarbeid mellom våpenartene, hvor infanteri, artilleri, kavaleri, ingeniørstyrker og flystyrker samarbeider og jobber tett sammen gjorde skyttergravskrigen umoderne. Fundamentet for moderne krigføring ligger i delvis selvstendige små grupper som viser lokalt initiativ og har godt samband med høyereliggende hovedkvarter.
[rediger] Eksterne lenker
- Sanctuary Wood Museum (engelsk)
- BBCs rekonstruksjon av livet i skyttergravene (engelsk)
- The Diggers (engelsk)
- Australske fortifikasjoner under andre verdenskrig (engelsk)
