Claus von Stauffenberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Claus Philip Maria Schenk greve von Stauffenberg (født 15. november 1907, død 21. juli 1944) var en tysk oberst i generalstaben og sentral i den militære motstanden mot det nasjonalsosialistiske regimet. Han var leder av det Wehrmacht-baserte attentatet og statskuppforsøket mot Hitler i 1944 (20. juli-attentatet) under den andre verdenskrig.

[rediger] Biografi

Han ble født som den yngste av tre sønner i Jettingen i Schwaben i nærheten av Ulm, i kongeriket Württemberg, i en av de eldste og fornemste sydtyske og katolske aristokratiske familier. Hans foreldre var Württembergs siste overhoffmarskalk, grev Alfred Schenk von Stauffenberg og Caroline von Üxküll-Gyllenband. Gjennom sin mor nedstammet han også fra preussiske protestanter, som den berømte preussiske generalen og hærreformatoren August von Gneisenau. Hans navn henviser til det keiserlige Stauffen Berg.

Stauffenberg var først utdannet i litteratur og tilhørte den litterære kretsen rundt Stefan George, men valgte senere en militær karriere. I 1926 ble han medlem av familieregimentet i Bamberg, rytter- og kavalleriregiment 17. Da nasjonalsosialistene kom til makten var Stauffenberg, en konservativ tysk patriot, ikke i fullstendig opposisjon til deres ideer, hvertfall ikke på det nasjonalistiske feltet, men noen aspekter ved bevegelsen frastøtte ham. Etter krystallnatten i november 1938 følte han at en stor skam hadde kommet over Tyskland, og hendelsene hadde dypt krenket hans moral og rettferdighetsfølelse. Behandlingen av jødene og undertrykkelsen av religion førte til at katolikken Stauffenberg ble stadig mer en motstander av nasjonalsosialistene.

I hæren hadde han gått gradene og ble 1. januar 1937 forfremmet til kaptein, en grad han hadde de neste seks årene. Hans regiment ble del av den 6. panserdivisjonen og deltok i Sudetenlandkampanjen, samt feltogene mot Polen, Frankrike og senere Sovjetunionen. 31. mai 1940 ble han tildelt Jernkorset første klasse.

Den 1. januar 1943 ble han forfremmet til oberstløytnant, og ble overført til felttoget i Nord-Afrika under Erwin Rommel. Der ble han sterkt skadet og tilbrakte tre måneder på sykehus etter å ha mistet det ene øyet, høyre hånd og den fjerde og femte fingeren på hans venstre. Selv spøkte han senere med at han ikke visste hva han hadde gjort med alle ti fingre da han hadde dem.

Da hans onkel, grev Nikolaus von Üxküll, ba ham bli medlem av motstandsbevegelsen mot nasjonalsosialistene i 1939, var det Stauffenbergs samvittighet og religiøse forpliktelse som førte til han ville handle. I begynnelsen følte han seg maktesløs og ikke i posisjon til å hjelpe å organisere et kupp, men forandre holdning under sitt lange sykehusopphold. Stauffenberg tok kontakt med den anti-nazistiske motstandsbevegelsen og tilførte den ny vitalitet. Han ble frisk nok til å vendte tilbake til aktiv tjeneste. Hans neste stilling var som stabsoffiser ved overkommandoen for reservehæren i krigsministeriet i Bendlerblock i Berlin. Her var en av hans overordnede general Friedrich Olbricht, et aktivt medlem av Wehrmachts motstandsbevegelse. Fra denne posisjonen var de i en unik posisjon til å starte et kupp. Reservestyrkene var formelt autorisert til å ta kontrollen over riket i tilfelle uroligheter hvor kommunikasjoner med den militære overkommandoen var blokkert.

Mens Stauffenbergs plan krevet at han var ved kontoret i Bendlerstrasse for å telefonere til regulære hærenheter og beordre dem til å arrestere ledere av politiske organisasjoner som Sicherheitsdienst og Gestapo, var Stauffenberg den eneste av konspiratorene som hadde alminnelig adgang til Hitlers møter. Selv med bare tre fingre godtok Stauffenberg, i 1944 forfremmet til oberst, å utføre attentatet selv. Det fant sted ved den militære overkommandoen «Wolfsschanze» i Rastenburg i Øst-Preussen den 20. juli 1944. Stauffenberg medbrakte en brevkasse pakket med eksplosiver og en enkel 10 til 15 minutters timer. Han gikk inn i konferanserommet og plasserte brevkassen under bordet og forlot hurtig rommet ubemerket. Han ventet utenfor til han så eksplosjonen, og var overbevist om at ingen kunne ha overlevet den. Han og hans adjutant, løytnant Werner von Haeften, forlot da straks åstedet og fikk argumentert seg til en tillatelse til å forlate det sterkt bevoktede området og fly tilbake til Berlin. Mens de var på vei utgikk en ordre om å skyte dem ned fra hovedkvarteret, men ordren havnet på bordet til deres medkonspirator, Friedrich Giorgi fra Luftwaffes stab, og ble ignorert.

Hitler overlevet attentatet og kringkastet straks en melding på statsradioen som gjorde det åpenbart at kuppforsøket var mislykket. Straks etter ble konspiratorene overmannet i krigsministeriet, mens Stauffenberg ble skutt i skulderen.

General Friedrich Fromm, øverstkommanderende for reservestyrkene og selv en mistenkt konspirator som senere ble henrettet, holdt en hasterettsak og dømte de andre konspiratorene til døden. Stauffenberg ble skutt samme natt sammen med general Olbricht, løytnant Werner von Haeften og oberst Albrecht Mertz von Quirnheim utenfor krigsministeriet. Før han ble skutt sa Stauffenberg sine siste ord: 'Es lebe unser heiliges Deutschland!'. Fromm lot de henrettede få en ærefull begravelse med medaljer, men dagen etter ble likene tatt opp og brent uten medaljene. Hans eldste bror, advokaten Berthold Schenk von Stauffenberg, et annet sentralt medlem i statskuppet, ble henrettet senere, ved langsom hengning i pianostrenger. Av brødrene overlevet bare Alexander Schenk von Stauffenberg som etter krigen ble professor i klassisk historie og var som var gift med piloten Melitta Schenk von Stauffenberg.

Claus von Stauffenberg giftet seg med friherrinne (baronesse) Nina von Lerchenfeld den 26. november 1933 i Bamberg. De hadde fem barn, Berthold, Heimeran, Franz-Ludwig, Valerie og Konstanze.

Himmler planla å utrydde konspiratorenes familier og navn fullstendig. Den planlagte blodhevnen ble imidlertid oppgitt. Stauffensbergs gravide hustru og hans eldste sønn Berthold ble sammen med alle familiemedlemmer over 15 år deportert til konsentrasjonsleir, hvor det femte barnet, Constanze, ble født i 1945. De yngre barna ble anbragt i et barnehjem ved Bad Sachsa, og det var planer om å bortadoptere dem til nasjonalsosialistiske familier. Barna fikk andre etternavn (Stauffenberg-barna ble kalt Meister), og ble værende i barnehjemmet til krigens slutt. I krigens siste dager planla SS å henrette Stauffenbergs kone og barn, men gav opp planene da de oppdaget at britiske soldater var like i nærheten.

Hans enke Nina døde 2. april 2006.

Idag er Bendlerstraße kjent som Stauffenbergstraße. Flere skoler og andre offentlige bygninger er oppkalt etter Stauffenberg.

[rediger] Litteratur

• Hoffmann, Peter: Claus Schenk Graf von Stauffenberg und seine Brüder. Stuttgart 1992