Demens
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| ICD-10 kode: | F00-F07 |
|---|---|
| ICD-9 kode: | 290-294 |
| ICPC-2: | P70 |
| DiseasesDB | 29283 |
| MedlinePlus | 000739 |
Demens er en fellesbetegnelse på en rekke forandringer i hjernen som medfører at flere høyere kortikale funksjoner blir forstyrret, herunder hukommelse, tenkeevne, orienteringsevne, forståelse, regneferdighet, læringskapasitet, språk og dømmekraft. Bevissthetsnivået er ikke redusert. Svekkelsen i kognitive funksjoner blir vanligvis ledsaget av, men kan også komme etter, svekkelser i følelsesmessig kontroll, sosial atferd eller motivasjon.
Forandringene er kroniske og ofte gradvis forverrende. Dersom tilstanden opptrer i høy alder brukes gjerne begrepet aldersdemens (senil demens), mens man ofte snakker om presenil demens dersom vedkommende er relativt ung når symptomene inntrer.
Innhold |
[rediger] Årsaker
En lang rekke ulike årsaker kan gi demens. Noen er å anse som egne sykdommer (f.eks. Alzheimers sykdom), men demens kan også oppstå som følge av en annen sykdom i kroppen, for eksempel karsykdom i hjernen eller Parkinsons sykdom. Vitaminmangel, kronisk alkoholmisbruk og stoffskiftesykdom kan i enkelte tilfeller også medføre en grad av demens.
Sjeldne årsaker til demens inluderer Creutzfeldt-Jakobs sykdom, Huntingtons sykdom, AIDS og hodeskader.
[rediger] Symptomer
De ulike symptomene på demens vil variere etter tilstandens årsak og vilke områder av hjernen som er rammet, men enkelte symptomer går gjerne igjen.
Depresjoner kan ha symptomer som ligner på en begynnende demens, og det er ikke uvanlig at en pasient lider av både demens og depresjon. Når pasienten oppdager vilke funksjoner i dagliglivet som tapes, er det naturlig å få en depresjon. Det er viktig at pårørende og venner behandler den demente med respekt og verdighet for å unngå enda dypere depresjon.
Også somatiske (kroppslige) sykdommer, som infeksjoner, feber, stoffskiftesykdommer, B12-vitaminmangel og hjertesvikt kan gi demens-lignende symptomer, også kalt delir. Disse kan vanligvis skilles fra en ekte demens siden de vanligvis oppstår svært akutt og at symptomene forsvinner når den somatiske sykdommen er behandlet.
De tidlige tegnene oppfattes vanligvis av personer som kjenner vedkommende godt, som ektefelle og nær familie. Det kan dreie seg om tegn på sviktende hukommelse, (avtaler som glemmes, gjentatte spørsmål om det samme) eller endring i adferd, (dårligere hygiene, mer urolig eller aggressiv, eller mer passivitet). Ting som før gikk greit kan plutselig bli vanskelig, som bruk av redskaper, bilkjøring og påkledning. I et veikryss kan pasienten bli fortvilet for ikke å vite hvor han/hun skal. Det er ikke uvanlig at den demente selv merker disse forandringene. Dette kan gjerne føre til angst og/eller depresjon. Det er vanlig at vedkommende isolerer seg.
Også personlighetsendringer forekommer. Dette kan gi seg uttrykk på forskjellig vis, for eksempel gjennom manglende interesse for omgivelsene og familien. Andre kan få forsterket sine reaksjonsmønstre, for eksempel ved at en som gjennom livet har vært hissig, blir enda hissigere og kanskje til og med blir hissig for ting som før bare passerte. I sen fase kan adferden bli ukritisk, ved at vedkommende gjør ting som det tidligere aldri ville falt han eller hun inn å gjøre. Det klassiske eksempelet på slik ukritisk adferd er mannen som, etter gjennom hele livet har vært opptatt av å opptre korrekt, plutselig begynner å blotte seg for tilfeldig forbipasserende. Dersom pasienten er alene med et av egne barn, som kan likne ektefellen for endel år siden, kan tilnærmelser som var naturlige overfor ektefellen når de var alene sammen, bli alvorlige problem for avkommet.
[rediger] Demenstyper
[rediger] Aldersdemens
Aldersdemens er en sekk-betegnelse som omfatter alle tilfeller av demes i relativ høy alder, slik som Alzheimers sykdom. Aldersdemens gir vanligvis symptomer som sviktende hukommelse og språkfunksjon, endret atferd og personlighet.
Demenssykdommene preges av gradvis utvikling, hos noen raskt (2-3 år) og hos andre langsomt, sjelden over 10-11år. Hos de fleste begynner utviklingen langsomt, men lenger ut i forløpet går forværringen stadig raskere. Man regner med at ca. 20% av alle mennesker over 80 år har en grad av aldersdemens.
[rediger] Alzheimers sykdom
Litt over halvparten av pasienter med aldersdemens har Alzheimers sykdom. Denne demensformen ble først beskrevet av den tyske legen Alois Alzheimer i 1907. Sykdommen kjennetegnes av en, vanligvis langsom, utvikling av hukommelsessvikt. Også andre demenssymptomer kan oppstå, som språkforstyrrelse, nedsatt evne til å utføre praktiske oppgaver og atferd- og/eller personlighetsendringer. Patologisk finnes primært en forandring i hjernecellene i tinningslappen, som senere også omfatter andre områder i hjernen. Ved obduksjon kan man finne såkalt beta-amyloid, som avleires utenfor hjernecellene. Denne avleiringen er skadelig for omliggende hjerneceller. Ved de vanlig brukte demenstestene MMS, MiniMentalStatus, og OBS-demens er det typisk at de forskjellige ferdigheter og funksjoner reduseres i omtrent like stor grad. Se også Alzheimers sykdom.
[rediger] Vaskulær demens
Etter Alzheimers sykdom er vaskulære forandringer i hjernen den viktigste årsaken til aldersdemens. Dette kan være enten være en embolus (blodpropp) fra andre steder som setter seg fast, eller en åreforkalkning (atherosclerose) som utvikler seg i årene over tid.
De vaskulære endringene reduserer blodtilstrømningen til et større eller mindre område av hjernen, og medfører celledød i disse områdene. Hvilke symptomer pasienten får, vil avhenge av hvilke(t) område(r) i hjernen som blir rammet.
Alle hjerneslag, apoplexier kommer innunder vaskulærdemensdiagnosen, men omfatter mest de større ødeleggelsene i hjernen. Mange andre tilfeller av vasculær demens er preget av ødeleggelser i små blodårer med små områder med celleskade. De er ofte forårsaket av høyt blodtrykk (hypertensjon), sukkersyke (diabetes), røyking, generell innsnevring av blodårene (arteriosklerose) og høyt kolesterol.
Ved en CT eller SPECT-undersøkelse kan man se de områdene av hjernen som er ødelagt som følge av tette blodårer.
[rediger] Frontotemporal demens
En demenstype som skyldes ødeleggelse av områder i hjernens frontallapp. Denne demensformen rammer som hovedregel personer i 50-70 årene, og har som hovedsymptom endring av atferd og eller personlighet. Pick's sykdom brukes ofte som betegnelse på en demens som hovedsakelig rammer frontallappens funksjoner.
[rediger] Lewy-legeme demens
Demenstype først beskrevet at legen Frederic Lewy på begynnelsen av 1900-tallet. Symptomene avhenger av hvilke områder som rammes, men typisk er nedsatt hukommelse og oppmerksomhet, samt nedsatt koordinasjon. Hallusinasjoner er ikke uvanlig, særlig tidlig i forløpet. parkinsonistiske trekk kan forekomme.
Disse pasientene kan fungere perfekt i en samtale med flere og lange setninger, men med andre temaer og i andre øyeblikk kan de virke helt hjelpeløse eller forvirret.
Patologisk sees dannelse av proteiner inne i hjernecellene, som så forstyrrer cellenes funksjon. Det er en glidende overgang mellom Lewy-legeme-demens og Alzheimers sykdom. Celleforandringene ved Lewy-legeme demens har mye til felles med de man ser hos pasienter med Parkinsons sykdom.
[rediger] Wernicke Korsakoffs sykdom
Wernicke Korsakoffs sykdom er senskader etter betydelig alkoholmisbruk. Siden høyt inntak av alkohol skaper hjernecelledød, som kan sees på CT som betydelig redusert mengde av hjernemasse ved at de sentrale væskefylte hulrommene, ventrikler blir større, vil flere hjernefunksjoner reduseres. Betydelig redusert korttidshukommelse vil skape betydelige praktiske problemer og kan arte seg som forvirring. Det ser ut til å forekomme endel psykosetendens. Denne tilstanden behandles til å begynne med med Vitamin B1, Thiamin som gis i tablettform.
[rediger] Binswangers sykdom
Binswangers sykdom er en sjelden form for demens, som skyldes skader dypt i hvit substans som følge av oksygenmangel (hjerneinfarkt). Typiske symptomer er nedsatt hukommelse, nedsatt intellektuelt funksjonsnivå og endret stemningsleie. Sykdommen er assosiert med høyt blodtrykk, og selv om selve demensutviklingen ikke lar seg behandle, kan god blodtrykkskontroll ha en positiv innvirkning på diagnosen. Se forøvrig Binswangers sykdom.
[rediger] Undersøkelse av demens
Ved mistanke om demens hos pasienter yngre enn 65 år er det enighet om at det bør skje hos spesialist i Nevrologi. For eldre pasienter gjøres undersøkelsene hos fastlegen, eventuelt i avdelinger for alderspsykiatri eller av geriatere ved medisinske avdelinger. Siden diagnosen oftest er avhengig av langtidsobservasjon, er det aktuelt at pasienten har et utredningsopphold ved en skjermet avdeling for aktive demente ved et sykehjem.
Det er viktig å gjøre flere undersøkelser som utelukker andre tilstander som kan gi kortvarige demenslignende symptomer, ofte kalt delir, eller andre sykdommer som også gir demenslignende sykdomsbilde. Mange av disse undersøkelsene kan gjerne gjøres hos fastlegen.
Det er flere standardiserte undersøkelser som kartlegger pasientens kognitive funksjon. Klokketest er en følsom test som er egnet for tidlig demens. Mini Mental Status (MMS), er en spørretest med enkelte skriftlige oppgaver. Den egner seg for de som er tidlig, eller i midten av sykdomsforløpet. OBS Demens er en observasjonstest som fylles ut av pårørende eller av ansatte på en avdeling. Cornell er en test som beskriver grad av depresjon hos eldre. MADRS er en depresjons-spørreundersøkelse som er mye brukt generelt for depresjon som vel er best egnet for de friskeste demente.
[rediger] Behandling
Demens er, som hovedregel, en kronisk og ikke reversibel endring i hjernen, slik at selve årsaken svært sjelden kan behandles. På lik linje som for de andre, ikke reversible sykdommene (f.eks. KOLS) legges derfor vekten på begrense virkningen av tilstanden på pasienten selv og omgivelsene rundt.
Mye vekt legges idag på trening og opprettholdelse av kognitive funksjoner, gjennom bl.a. aktivisering og reminisens, dvs å trekke fram historier, erfaringer, gjenstander, planter og musikk som pasientene kjenne godt fra før. Dette gjøres med rom møblert som i 1940-1960 tallet, hager med blomster og planter som er kjent og egne verksted med høvelbenk, huggestabbe, sagkrakk og kjente verktøy.
Dersom det foreligger en underliggende årsak som kan behandles, vil behandling av denne selvfølgelig være svært viktig for å hindre videre forværring av sykdommen. Dersom tilstanden bedres av slik behandling, har det antagelig vært innslag av delir.
I det siste har det kommet endel legemidler som kan dempe symptomene på en demensutvikling. Foreløbig er det ingen indikasjon på at disse legemidlene stopper utviklingen av demens-tilstanden. Det ser ut til at pasientene som har nytte av slik behandling fungerer på et litt høyere nivå enn de ellers hadde gjort, men forværringen av tilstanden over tid ser ut til å være lik som de ubehandlede får. De demente som er tidlig i sykdomsforløpet vil sannsynligvis ha best effekt av slik medisin. Hos disse kan medisinen sannsynligvis forlenge tiden pasienten kan være hjemme.
[rediger] Offentlige og private tiltak
Det finnes offentlige og private tiltak, som hjemmesykepleie og opphold i egnet institusjon i kortere eller lengre tid. I tidlig fase kan et dagtilbud være hensiktsmessig, særlig dersom ektefellen og familien har mulighet til å ha pasienten hjemme deler av tiden. Det er en god investering for kommunene å sørge for at de pårørende settes i stand til dette ved å tilby dem avlastning og hjemmehjelp etter behov.
Bokollektiv er små enheter ofte for 4-6 pasienter med åpne dører og litt tilsyn.
Skjermet enhet, ofte på sykehjem, er en enhet med 8-13 pasienter med fremskredet demens og velfungerende fysisk form. Det er nødvendig med mye betjening med kunnskap om de mijøtiltakene som er egnet for disse pasientene. Disse enhetene har vanligvis låste dører, selvom det er et tvilsomt juridisk grunnlag for å holde dørene låst.
