Hypertensjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

• For andre betydninger av ordet hypertensjon, se Hypertensjon - andre betydninger

Hypertensjon
Klassifikasjoner og eksterne ressurser

ICD-10 kode:	I10
ICD-9 kode:	401
DiseasesDB	6330

Hypertensjon (latin: hypertensio arterialis) er den medisinske betegnelsen på høyt blodtrykk, en tilstand med kronisk forhøyet trykk i arteriene.

Selv om det fulle og hele navn lyder arteriell hypertensjon (i det ordet hypertensjon som sådan betyr simpelthen «høyt trykk», og ikke refererer til hvor trykket er høyt), brukes vanligvis ordet hypertensjon uten ytterligere forstavelser, og henspiller da høyt blodtrykk i blodårene.

Hypertensjon er en av risikofaktorene for hjerneslag, hjerteinfarkt, hjertesvikt, og er en av de fremste årsakene til kronisk nyresvikt.

Innhold 1 Definisjon 2 Etiologi 2.1 Essensiell hypertensjon 2.2 Sekundær (ikke-essensiell) hypertensjon 3 Patofysiologi 4 Tegn og symptomer 4.1 Akutt og farlig forhøyet blodtrykk 4.2 Komplikasjoner 4.3 Graviditet 5 Diagnostikk 5.1 Hvordan skille mellom primær og sekundær hypertensjon 5.1.1 Viktige årsaker til sekundær hypertensjon 5.1.2 Blodprøver som er vanlige ved undersøkelse av en pasient med nylig stillet diagnose 6 Hvor høyt er et forhøyet blodtrykk? 7 Epidemiologi 8 Behandling 9 Medikamenter 10 Referanser 11 Se også 12 Eksterne lenker

[rediger] Definisjon

Blodtrykk er en kontinuerlig variabel, og risiko for diverse komplikasjoner stiger i takt med stigende blodtrykk. Et blodtrykk under 120/80 mmHg defineres som normalt. Hypertensjon blir vanligvis diagnostisert ved å finne blodtrykk svarende til 140/90 mmHg eller høyere, målt på begge armer ved tre gjentatte anledninger med ukers mellomrom. Det er viktig å notere at det er hviletrykket som måles, da det varierer hele dagen i forhold til fysisk anstrengelse og/eller stress.

Hos pasienter med diabetes mellitus eller nyresykdom, viser studier at blodtrykk over 130/80 mmHg bør betraktes som en risikofaktor, og kan derfor kreve behandling.

[rediger] Etiologi

[rediger] Essensiell hypertensjon

• Alder. Over tid øker antall kollagen-fibre i veggen i arterier og arterioler, som bidrar til å gjøre veggen stiver. Redusert elastisitet gir mindre økning i tverrsnittsdiameteren i systolen, som gir et høyere middelarterietrykk.
• Høyt saltinntak.
• Lavt fysisk aktivitetsnivå
• Røyking
• Alkoholmisbruk
• Høy andel av mettede fettsyrer i kostholdet
• Fedme. Hos overvektige, vil tap av ett pund kroppsvekt redusere blodtrykket med 1 mmHg.
• Stress
• Lav fødselsvekt
• Diabetes mellitus
• Diverse genetiske årsaker

[rediger] Sekundær (ikke-essensiell) hypertensjon

Hovedartikkel: Sekundær hypertensjon

Hos de fleste pasienter, vil man ikke kunne identifisere noen underliggende årsak til det høye blodtrykket (og klassifiseres dermed som «essensiell hypertensjon» eller «primær hypertensjon»), hos ca. 10 % av pasientene kan man påvise en årsak til blodtrykksforandringene, dette betegnes som sekundær hypertensjon.

[rediger] Patofysiologi

Mekanismene som leder til sekundær hypertensjon er generelt godt kartlagt, og er nærmere utdypet i artikkelen om sekundær hypertensjon. Hvorledes man utvikler essensiell hypertensjon er i langt mindre grad belyst. Det er kjent at cardiac output øker i tidlige stadier av sykdomsforløpet, og hvor den totale perifere motstand i kartreet forblir normal; over tid faller cardiac output til normale nivåer mens totale perifere motstand øker. Tre forskjellige teorier er blitt anvendt for å forklare dette:

• Nyrenes manglende evne til å skille ut natrium, som fører til at et natriumekskresjons-hormon (teoretisk konsept, hormonet er ikke påvist) for å fremme natrium-utskillelsen, hvor en bivirkning ved hormonet er økt total perifer motstand.
• Et overaktivt renin / angiotension system som fører til vasokonstriksjon og retensjon av av natrium og vann. Det økte blodvolum leder til hypertensjon.
• Et overaktivt sympatisk nervesystem, som fører til økt repons overfor stress.

[rediger] Tegn og symptomer

Hypertensjon blir vanligvis påvist tilfeldig, og gir ofte ikke opphav til symptomer i det hele tatt. Kun hos få pasienter forekommer øket hodepine elles svimmelhet før påvisning av høyt blodtrykk

Malign hypertensjon (eller "akselerert hypertensjon") er et endestadium i sykdomsutviklingen, og kan presentere seg med hodepine, tåkesyn, nevrologiske symptomer og svikt av andre kroppsorganer.

Det er velkjent at stressituasjoner øker blodtrykket, hvis en vanligvis normotensiv pasient får blodtrykkstigning ved undersøkelser, blir dette ofte betegnet som "hvit frakk-syndromet". Ettersom det meste av tilgjengelig vitenskapelig litteratur er basert på blodtrykksmålinger foretatt av leger, er det vanskelig å fastslå hvor mye hvilken betydning dette har. Langtidsblodtrykksregistrering,eks.24-timers blodtrykk, kan bidra til å fastslå om kontakt med parkeringsvakter eller billettkontrollører kan forårsake blodtrykksstigning med en viss varighet.

[rediger] Akutt og farlig forhøyet blodtrykk

Blodtrykket hos hypertensive pasienter er sjeldent så høyt at det forårsaker symptomer. Disse oppdages ved tilfeldig målte systoliske blodtrykk på over 240 mmHg og/eller diastolisk blodtrykk over 120 mmHg. Slike trykk uten tegn til organskade som nyresvikt eller hjerneslag kan beskrives som akselerert hypertensjon. Når organskade er en mulighet eller allerede manifest, men i fravær av forhøyet intrakranielt trykk, kalles tilstanden hypertensiv krise. Hypertensjon under disse forutsetninger krever behandling og rask utredning som er enklest ved kortere innleggelse, men lengre sykehusopphold er ikke nødvendigvis indisert. Når hypertensjon forårsaker økt intrakranielt trykk, kalles tilstanden malign hypertensjon. Økt intrakranielt trykk leder til papilleødem, som er synlig ved oftalmoskopisk undersøkelse av retina/netthinnnen.

[rediger] Komplikasjoner

Selv om høyt blodtrykk i seg selv vanligvis ikke gir plager, krever tilstanden allikevel behandling, p.g.a. sekundære sykdommer som kan ramme forskjellige organer på kort eller lengre sikt, hvor man bl.a. ser at det er økt risiko for:

• Cerebrovaskulær hendelse (CVAs eller hjerneslag) (hjerneemboli/blodpropp med hjerneinfarkt eller hjerneblødning)
• Hjerteinfarkt
• Hypertensiv kardiomyopati (hjertesvikt p.g.a. kronisk elevert blodtrykk)
• Hypertensiv retinopati - beskadigelse av retina
• Hypertensiv nefropati - kronisk nyresvikt p.g.a. kronisk elevert blodtrykk

[rediger] Graviditet

Se hovedartikkel: hypertensjon i svangerskap

Selv om få kvinner i fruktbar alder har høyt blodtrykk, utvikler opptil 10% hypertensjon i svangerskapet. Selv om dette vanligvis er av godartet natur, kan dette være en del av andre komplikasjoner som kan oppstå i forbindelse med graviditeten, f.eks. svangerskapsforgiftning og HELLP-syndrom. Nærmere undersøkelser og medikamentell behandling av blodtrykket kan være aktuelt.

[rediger] Diagnostikk

Diagnosen hypertensjon er vanligvis basert på signifikant forhøyet blodtrykk ved gjentatte målinger. Vanligvis vil dette kreve blodtrykksmålinger ved tre separate anledninger, hvor det bør gå minst en uke mellom hver måling. Hvis blodtrykket er svært høyt og det ikke blir akseptabelt når pasienten har fått hvile, kan det være nødvendig med innleggelse på medisinsk avdeling, eller oppstart av blodtrykksbehandling med en gang og ny kontroll innen få dager. Det å måle pålitelige blodtrykksverdier, avhenger av en rekke faktorer beskrevet nedenfor, og at undersøkeren er oppmerksom på alle mulige feilkilder og fallgruber.

For eksempel, blodtrykksmålinger bør utføres minst en time etter inntak av koffein, 30 minutter etter røyking, og bør foretas med pasienten avslappet. Størrelsen på blodtrykksmansjetten bør tilpasses overarmens diameter. Pasienten bør sitte i minst fem minutter før man måler blodtrykket. Pasienten bør ikke bruke stoffer som kan øke blodtrykket som nesedråper og hostedempende medisiner.

Ved blodtrykksmåling bør trykket pumpes opp til noe over overtrykket(det systoliske trykket). Et stetoskop plasseres over pulsåren i albuegropa. Blodtrykksmansjetten på overarmen må være i samme høydenivå som hjertet. Trykket reduseres ca 2-3 mmHg/sekund ved å slippe ut luft av mansjetten. Det systoliske trykket leses av når en pulserende lyd begynner. Det diastoliske trykket registreres når lyden forsvinner. Målingen bør gjentaes flere ganger

[rediger] Hvordan skille mellom primær og sekundær hypertensjon

Så snart diagnosen hypertensjon er etablert, er det viktig å utelukke eller identifisere reversible (sekundære) årsaksfaktorer.

• Over 90 % av voksne med hypertensjon har ingen identifiserbar årsak til det forhøyede blodtrykk, og klassifiseres derfor som essensiell/primær hypertensjon. Ofte opptrer essensiell hypertensjon som en del av det metabolske "syndrome X" hos pasienter med insulin resistens: det opptrer i kombinasjon med diabetes mellitus (type 2), kombinert hyperlipidem og sentral fedme.
• Hypertensjon hos barn er som regel av sekundær type, og årsaken bør derfor utredes nøye.

[rediger] Viktige årsaker til sekundær hypertensjon

Se hovedartikkel: sekundær hypertensjon

[rediger] Blodprøver som er vanlige ved undersøkelse av en pasient med nylig stillet diagnose

• Kreatinin Urinsyre (nyrefunksjon)
• Elektrolytter (natrium, kalium)
• Glukose (for å identifisere diabetes mellitus)
• Kolesterol HDLkolesterol
• TSH (ThyroideaStimulerendeHormon) FT4 (fritt thyroxin)

[rediger] Hvor høyt er et forhøyet blodtrykk?

På 80-tallet ble det akseptert et systolisk blodtrykk på "alder i år"+ 100, det vil si at en 70-åring kunne ha blodtrykk under 170 uten at hypertensjon ble vurdert som diagnose.

De siste årene er det fra mange hold anbefalt 140/90 som en øvre grense uten behandling for alle.

Det er mange i det norske allmennmedisinske miljøet som vil akseptere litt høyere nivåer enn dette, siden en så lav grense gir svært mange behandlingstrengende pasienter i befolkningen, og behandlingen vil ha en nyttig konsekvens for svært få av pasientene på behandling.

[rediger] Epidemiologi

Grensen for det blodtrykksnivå som oppfattes som sykelig har blitt nedjustert gjennom mange års epidemiologiske studier. Et viktig, og hyppig sitert vitenskapelig arbeide på området er The Framingham Heart Study som ble utført i den amerikanske byen Framingham i Massachusetts. Resultatene fra Framingham-studiet og av tilsvarende arbeider i Busselton i Vest-Australia har blitt mye brukt. Det er rimelig å forvente at denne befolkningsgruppen til en viss utstrekning likner andre befolkningsgrupper, men det er kjente genetiske variasjoner i mennesket som gjør at enkelte subpopulasjoner kan oppleve forskjellig respons overfor enkelte preparater. I 2004 ble det vist at Framingham-tallene overestimerer risikoen for befolkningen i Storbritannia betraktelig, årsaken er ukjent. Framingham-studien anses likefullt å være et viktig element i den britiske helsepolitikk.

[rediger] Behandling

Leger anbefaler vektnedgang og regelmessig trening i tillegg til å slutte å røyke, som de første stegene i behandlingen av lett til moderat hypertensjon. Kosthold med forsiktig bruk av salt, moderat kaloriinntak, lite inntak av mettet fett og inntak av mye frukt og grønnsaker anbefales. Disse tiltakene kan være meget effektive m.ht. å bringe blodtrykket ned. Dessverre er disse tiltakene letter å foreslå enn å gjennomføre, og de fleste pasienter med moderat eller alvorlig hypertensjon ender opp med livsvarig medikamentell behandling for å bringe blodtrykket ned til et forsvarlig nivå.

[rediger] Medikamenter

Det er mange forskjellige typer blodtrykksmedisiner, antihypertensiva og mange forskjellige substanser innen hver gruppe. De forskjellige gruppene blodtrykksmedisiner har forskjellige mekanismer som setter ned blodtrykket. Undersøkelser har vist at reduksjon av blodtrykk på 5-6 mmHg reduserer risiko for hjerneslag med 40%, risiko for hjerteinfarkt med 15-20% og reduserer fare for senil demens, hjertesvikt og død av karsykdom.

Tiazider er vanndrivende medikamenter med veldokumentert effekt på høyt blodtrykk. De er billige, så myndighetene øver betydelig press på legene for at disse medisinene skal være det første som velges. Farmasøytisk industri har ofte laget tabletter med et nyere og dyrere medikament med et thiazid i samme tablett. Dette skulle ofte være et alternativ om det dyre preparatet ikke ga ønsket blodtrykkssenkning alene.

Beta-blokkere er en gruppe medisiner som har vært brukt mye som blodtrykkssenkende medisiner, men enkelte nyere undersøkelser har stilt spørsmål ved om de beskytter pasientene godt nok mot konsekvensene av høyt blodtrykk.

ACE-hemmere, Calciumantagonister og angiotensin II antagonister er andre vanlige grupper med blodtrykksenkende medisiner. Det er også flere andre typer medikamenter som har senking av blodtrykk som en "utilsiktet bivirkning".

I det siste er det endel som mener at inntak av kanel er effektivt for å senke blodtrykket, så dette blir det forsket på.

Når patenttiden på 20 år går ut for et medikament, kommer det vanligvis billigere kopipreparater med samme substans men med nye tablettnavn.

Når blodtrykkspasienter endrer livsstil, eller har brukt blodtrykkssenkende medisiner lenge, kan det være grunn til å redusere eller slutte med medisinene. Da er det viktig med regelmessige kontroller for å oppdage en eventuell økning av blodtrykket. Det finnes antagelig ingen norske retningslinjer for slik reduksjon av blodtrykksmedisiner.

[rediger] Referanser

[rediger] Se også

[rediger] Eksterne lenker