Falklandskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kart over Falklandsøyene med landgangsstedene for den britiske gjenerobringen
Falklandskrigen
Konflikt: Argentinsk invasjon av Falklandsøyene og Sør-Georgia

Dato:	2. april 1982 – 14. juni 1982
Sted:	Falklandsøyene og Sør-Georgia med omkringliggende havområder
Resultat:	Britisk seier
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
Storbritannia	Argentina
Kommandanter
Sir John Fieldhouse Sir John Woodward Margaret Thatcher	Leopoldo Galtieri Mario Menéndez Ernesto Crespo
Styrke

Tap
258 drept 777 skadet 59 tatt til fange	649 drept 1 068 skadet 11 313 tatt til fange
{{{notater}}}

Monument over de argentinske falne i Buenos Aires

Falklandsøyene var i verdens fokus gjennom 72 dager i 1982 på grunn av Falklandskrigen. Med general Leopoldo Galtieri som øverstkommanderende invaderte en argentinsk styrke på 800 mann og 20 LVTP7 Falklandsøyene 2. april uten forvarsel. 1 800 øyboere, 57 soldater fra Royal Marines og 11 sjømenn fra Royal Navy kunne lite utrette mot overmakten.

Den offisielle begrunnelsen for den militære aksjonen var at militærjuntaen i Argentina, med general Galtieri i spissen, mente at spanjolene hadde etterlatt Falklandsøyene til dem og at øyene hørte med til landet som løsrev seg fra spansk styre og ble selvstendig i 1816. I Argentina ble det britiske herredømmet oppfattet som fornærmende. Landets sårede stolthet skulle heles med denne aksjonen.

Allerede 3. april vedtok FN et krav om at argentinske tropper skulle trekke seg ut og stoppe alle fiendtligheter. Argentina nektet, og dermed valgte den daværende britiske statsminister Margaret Thatcher å gå til krig.

En styrke på 27 000 mann og over 100 skip ble samlet, og satte kurs mot Falklandsøyene 5. april. Hangarskipene HMS «Invincible» og HMS «Hermes» var sentrale i styrken.

De første dagene ble krigen ført på havet og i luften. Argentinas foreldede og nedslitte flyvåpen og marine tapte stort mot britenes høyteknologiske krigsmaskineri. Imidlertid klarte de argentinske Dassault Super Etendards-flyene å gjøre skade på britiske marinefartøyer, blant annet HMS «Sheffield», som ble truffet midtskips og sank 4. mai. Tre uker senere, 25. mai, ble HMS «Coventry» truffet og senket, med 21 tapte. HMS «Sir Galahad» ble truffet 8. juni og minst 50 soldater ble drept.

Den argentinske krysseren General Belgrano, som hadde overlevd andre verdenskrig, ble senket av britiske ubåter.

De britiske styrkene kjempet seg stadig nærmere land. Fallskjermssoldater og marineinfanterister ble landsatt med landgangsfartøyer ved Port San Carlos og gikk til fots til Goose Green. Kampene mann mot mann på land begynte. Britene hadde fremgang og gikk øst mot Stanley.

De argentinske troppene kjempet i mot, men britene hadde allerede i innledningsfasen skaffet seg et psykologisk overtak. Mange argentinere valgte å overgi seg.

Da Stanley var omringet av britene, overga resten av de argentiske styrkene seg. 255 briter, 3 øyboere og 649 argentinere falt under Falklandskrigen.

[rediger] Konsekvenser

Politisk gjorde krigen Margaret Thatcher svært populær og var en vesentlig grunn til at hun ble gjenvalgt som statsminister i 1983.

I Argentina trakk Leopold Galtieri seg fra sin posisjon, diktaturet brøt sammen og dermed åpnet muligheten seg for å gjeninnføre et demokratisk styresett.

[rediger] Status

Falklandsøyene er fortsatt i britiske hender, og argentinerne hevder fortsatt at øyene rettmessig tilhører dem. Statsminister Tony Blair gjennomførte det første offisielle, britiske besøket i Argentina etter Falklandskrigen i 2001. Argentinas president Nestor Kirchner sa på 22-årsdagen for krigens start at det å gjenvinne øyene har første prioritet. Idag er Falklandsøyene beskyttet av en atomubåt, et rakettbatteri og fire Tornado F.3-jagere kallt Faith, Hope, Charity og Despair ^[1] (opkallt etter de fire Gladiator-fly som forsvarte Malta i 1940). Dette gjør det vanskelig for Argentina å gjøre en invasjon.