Graubünden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Graubünden Tysk: Graubünden Fransk: Grisons Italiensk: Grigioni Retoromansk: Grischun

Hovedsted	Chur
Språk	tysk (68 %), retoromansk (14 %), italiensk (10 %)
Innbyggertall (2005)	188 000
Areal	7105 km²
Befolkningstetthet	26/km²
Forkortelse	GR
Inntreden i edsforbundet	1803
Høyeste punkt	4049 m (Piz Bernina)
Geografisk plassering

Kart over Graubünden med dens elver og distrikter.

Graubünden er den største, østligste og tynnest befolkete kantonen i Sveits. Den grenser til Liechtenstein og Østerrike (Vorarlberg og Tirol) i nord, Italia (Syd-Tirol og Lombardia) i øst og sør samt kantonene Ticino, Uri, Glarus og St. Gallen i vest resp. nord.

[rediger] Geografi

Graubünden er utpreget alpin. Geografisk kan Graubünden inndeles i tre større dalfører i sydvest–nordøst-retning med mellomliggende fjellkjeder. Dalførene er (fra nordvest til sydvest) dalene til to av Rhinens kildeelver, Vorderrhein og Hinterrhein, samt Inn. Kildene til både Vorderrhein, Hinterrhein og Inn ligger i Graubünden. Vorder- og Hinterrhein møtes ved Tamins. Dalen til Vorderrhein omtales også (etter dens retoromanske navn) som Surselva. Landskapet på begge sider av Inn heter Engadin. Engadin (spesielt det Øvre Engadin med mellom 1600 og 1800 m o.h.) er et av Europas høyeste dalstrøk med permanent bosetning.

Mellom Rhin/Vorderrheindalen og nabokantonene Uri, Glarus og St. Gallen ligger fjellmassivet Glarner Alpen med topper opptil 3614 m (Tödi). Mellom Surselva, Hinterrhein og nabokantonen Ticino ligger Adula-gruppen med Adula (tysk Rheinwaldhorn, 3402 m) som høyeste topp. Mellom Rhindalene og Engadin finner man Albula-gruppen som når 3418 m (i Piz Kesch). Til slutt ligger Berninamassivet mellom Engadin og Italia. Her finner man Graubündens høyeste topper, hvorav to er over 4000 m: Piz Bernina (4049 m) og La Spedla (4020 m).

I tillegg kommer noen mindre daler, både sidedaler til Rhinen og Inn og, spesielt sør i kantonen, daler som drenerer til Po: Sør for San Bernadino-passet begynner Valle Mesolcina (tysk Misox), der elven Moësa drenerer via Ticino til Po. Vest for Maloja-passet begynner Val Bregaglia (tysk Bergell), der elven Mera drenerer via Comosjøen og Adda til Po. Sør for Bernina-passet begynner Valposchiavo (tysk Puschlav), der elven Poschiavino drenerer via Adda til Po. Til slutt er den liten dal lengst øst i Graubünden, Val Müstair (tysk Münstertal), som begynner øst for Ofenpass, og der elven Rom drenerer via Etsch til Po.

I nærheten av Maloja-passet (Piz Lunghin) finner man dermed et punkt der tre vannskiller møtes: Elven Julia drenerer nordover via Rhinen til Nordsjøen; Inn drenerer østover via Donau til Svartehavet; og Mera drenerer vest- og så sørover via Po til Middelhavet.

[rediger] Administrativ inndeling

Graubünden består av 208 kommuner (politische Gemeinden) med stor politisk selvstendighet. Kommunene er sammenfattet i 39 kretser (Kreise) og 11 distrikter (Bezirke). Distriktene, som er rent administrative (ikke politiske) enheter, er:

Albula (retorom. Alva), sentralt i kantonen
Bernina, tilsvarende dalen Valposchiavo
Hinterrhein
Imboden, ved møtet mellom Vorder- og Hinterrhein
Inn, tilsvarende Nedre Engadin samt Val Müstair
Landquart, nord i kantonen mot St. Gallen og Liechtenstein
Maloja (ital. Maloggia), tilsvarende Øvre Engadin samt Val Bregaglia
Moësa, tilsvarende Valle Mesolcina
Plessur, tilsvarende Chur med omgivelsene
Prättigau-Davos, nord i kantonen mot Østerrike
Surselva, tilsvarende Vorderrheindalen

[rediger] Språk

To tredjedeler av Graubündens befolkning har tysk som morsmål (overveiende alemanniske dialekter, inkludert walserdialekten; men nærmest Tirol, i Samnaundalen og Val Müstair, tales også bairisk). Den neststørste språkgruppen er retoromansk-talende. Dette språket forekommer utelukkende i Graubünden, og har her også status som offisielt språk. I flere områder har det mer eller mindre blitt fortrengt av tysken, og de fleste brukere av retoromansk er like flytende i tysk. I noen områder dominerer imidlertid retoromansken, spesielt i Surselva og Nedre Engadin. Retoromansk består av flere dialekter som er knyttet til de ulike dalførene, men som ikke har noe felles skriftspråk.

I Graubünden er dessuten Alpenes hovedvannskille sammenfallende med grensen for tyskens utbredelse: Av de fire dalene sør for Alpenes hovedkam er Valle Mesolcina, Val Bregaglia og Valposchiavo så godt som rent italienskspråklige. Italiensk er derfor kantonens tredje offisielle språk. Den fjerde dalen, Val Müstair, som ligger ved siden av Nedre Engadin, er nesten rent retoromanskspråklig.

[rediger] Historie

Historisk kart over områdene til de «Tre Forbund»: Gotteshausbund i grønt, Grauer Bund i beige, Zehngerichtebund i oransje. Avhengige områder (mellom 1512 og 1797) i grått.

I romernes tid het Graubünden Raetia og var befolket av reterne. Som språkets navn antyder, har man lenge antatt at det retoromanske språket oppstod som en blanding mellom reternes språk og latin, men så langt har man ikke kunnet identisifere entydig retiske elementer.

Bispedømmet Chur ble grunnlagt på 400-tallet (første gang nevnt i 451) og var dermed det første bispesete nord for Alpene. På 1200-tallet ble Graubünden kolonisert av germanske innvandrere både fra vest gjennom walserfolket og, litt senere, fra nord gjennom alemanner. På denne tiden var Nedre Engadin samt Val Müstair underlagt grevskapet Tirol, mens resten lå under biskopen fra Chur. Da Tirol (og dermed Nedre Engadin) ble en habsburgsk besittelse i 1363, økte konfliktnivået med biskopen av Chur. Befolkningen i Engadin følte seg latt i stikken av biskopen og dannet i 1367 Gotteshausbund («gudshusforbundet») som forsvar mot stormaktene som prøvde å kontrollere området. Senere fulgte befolkningen i Vorder- samt Hinterrheindalene og nord i regionen ved å grunnlegge hhv. Grauer Bund eller Oberer Bund («det grå eller øvre forbundet») i 1395 og Zehngerichtebund («tikommuneforbundet») i 1436. De tre forbundene inngikk dessuten – etter forbildet fra urkantonenes edsforbund – et edsforbund med hverandre, som het Drei Bünde («tre forbund»). Graubündens våpen viser fremdeles symbolene til disse tre forbundene. 1497 erklærte de tre forbund seg som vennligsinnet sted (dvs. som forbundsfeller) av det sveitsiske edsforbundet. Habsburgerne ga først opp sine territorielle krav etter et militært nederlag i 1499. De hadde imidlertid i 1464 ervervet kommunen og borgen Tarasp i Nedre Engadin, som forble en østerriksk enklave inntil 1803. Dessuten kom det øvre Vinschgau, som lenge hadde dannet en enhet med Nedre Engadin og Val Müstair, til Tirol i 1618.

Graubünden var en typisk passtat, i og med at seks viktige alpepassasjer lå på forbundenes område. Fire av disse (Bernina-passet, Maloja-passet, Ofenpasset og San Bernadino-passet) var kontrollert av forbundene siden de eide landet på begge sider av passet (ervervet hhv. 1408, 1367, 1415 og 1480). Det styrket posisjonen ytterligere at forbundene i 1512 lyktes med å tilegne seg Bormio (tysk Worms), Valtellina (Veltlin), Chiavenna (Kleven) og Tre Pievi (Drei Pleven) som vasallstater (Untertanenlande). Dermed var for det første også Splügen-passet mellom Hinterrheintal og Comosjøen bragt under bündnerisk kontroll. For det andre utvidet forbundene sitt område på sørhelningene av passene helt ned til de respektive dalføttene også for de andre passene.

1792 måtte Graubünden oppgi vasallstatene i sør, som sluttet seg til den Cisalpinske republikk. Bare noen år senere måtte Graubünden også oppgi sin egen selvstendighet og ble i 1799 del av den Helvetiske republikk og i 1803 delstat av forbundsrepublikken Sveits.