Gunnar Eilifsen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gunnar Eilifsen (født 1897, død 1943) var politimann, og den første som ble henrettet av NS-regjeringen til Vidkun Quisling.
Eilifsen var politiembetsmann i Bergen og meldte seg inn på lik linje med svært mange av sine kolleger inn i NS rett etter krigsutbruddet, sannsynligvis etter påtrykk fra Jonas Lie. Noe senere ble han utnevnt til politimester i Halden. Da han våren 1941 meldte seg ut av NS, ble han degradert til politifullmektig og overført først til Hønefoss og våren 1943 som leder av Oslo politikammers avdeling for sivile kriminalsaker.
Den nazistiske politimesteren Bernhard Askvig beordret Eilifsen til å avgi 5 konstabler til statspolitiet, og disse fortalte ham etterpå at de var blitt beordret til å arrestere 3 jenter som ikke hadde møtt til Arbeidstjenesten. Disse hadde nektet og Eilifsen hadde lojalt støttet dem.
Josef Terboven ble informert om saken, og hevdet at slik ordrenekt ville kunne virke demoraliserende. I en situasjon hvor man kunne frykte invasjon av de allierte, måtte man kunne stole på politiet, hevdet han. Terboven krevde derfor at Eilifsen skulle dømmes til døden umiddelbart av en norsk domstol - siden han hadde forbrutt seg mot de norske reglene og ikke mot tyskerne. Justisminister Sverre Riisnæs protesterte først og påpekte at det ikke fantes lovhjemmel for dette, men ble satt under sterkt press til å skrive en lov som slo fast at politiet, Førergarden og Germanske SS Norge måtte omfattes av den militære straffelov, også i fredstid. Loven blir ofte kalt «Lex Eilifsen» og nyskapningen Politiets særdomstol. Vidkun Quisling undertegnet.
Loven og domstolen ble utsatt for skarp kritikk av bl.a. Albert Wiesener, da den åpenbart hadde tilbakevirkende kraft. Politiminister Jonas Lie utnevnte dommerne i Politiets særdomstol, og Karl Marthinsen og Egil Olbjørn idømte dødsstraff med dissens bare fra Egil Reichborn-Kjennerud. Dette var første gang en norsk domstol idømte dødsstraff under andre verdenskrig.
16. august 1943 ble Eilifsen skutt, samtidig som 700 norske politifolk ble arrestert av tysk politi og avkrevd en lojalitetserklæring. De fleste av dem som nektet, rundt 300, ble sendt til konsentrasjonsleiren Stutthof i Polen. Eilifsen-saken vakte stor oppmerksomhet, og sendte sjokkbølger både gjennom motstandskretser, men også innen nasjonalsosialistiske kretser, hvor særlig den underdanige lydigheten overfor det tyske diktatet var problematisk. Arbeidsmoralen innen det norske politiet sank dramatisk etter denne saken, og nyrekrutteringen stanset praktisk talt opp.
