Middelalderballade
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Middelalderballader er en betegnelsen på en gruppe av de eldste folkevisene våre. Middelalderballadene er imidlertid ikke middelalderske på samme måten som de islandske ættesagaene. Den eldste norske balladen vi har bevart, er fra 1612 (Friarferdi til Gjøtland), og vi har faktisk ingen sikre kilder på at balladene fantes i middelalderen. Vi regner likevel med at genren kan ha oppstått så tidlig som på 1300-tallet. Innholdet i visene tyder på middelalder, religionen er førformatorisk katolisisme og de historiske balladene forteller om hendelser eller personer fra omkring 1300. Visa om Falkvor Lommansson forteller om et bruderov som skjedde i 1288.
Da folkeminnesamlerne begynte å skrive ned norske folkeviser fra 1840, var det disse visene de interesserte seg for, og begrepet folkeviser ble brukt spesifikt om disse eldste visene. Landstads Norske Folkeviser fra 1854 inneholder riktignok en gruppe Nyere Viser af blandet Indhold, men i Moltke Moes og Knut Liestøls utgaver av Norske folkeviser er det bare middelalderballader det er snakk om. I tradisjonsmiljøene hadde denne visegruppa ikke noe spesielt navn, men i noen tilfeller er de blitt kalt kjempeviser etter Peder Syvs nyutgave av Hundreviseboka. Denne gikk under navnet Kjempeviseboka.
På 1960-tallet begynte man å bruke folkevisebegrepet på en måte som omfattet langt flere visegrupper: skillingsviser, arbeidssanger, nidviser osv. I England og USA hadde man lenge brukt begrepet Folk Song på en slik måte. Dermed måtte de nordiske folkloristene finne et nytt ord på denne eldste gruppen av folkeviser. Man valgte ballade som var etablert både i engelsk, tysk og fransk. Riktignok blir også dette ordet brukt om episke viser generelt. På engelsk snakker man for eksempel om Industrial Ballads, som også kan omfatte våre rallarviser. Derfor valgte man å kalle disse visene middelalderballader. På engelsk kaller man disse eldste folkevisene for Child Ballads etter den amerikanske professor Francis James Child som gav ut standardutgaven av de engelske og skotske balladene.
I Danmark bruker man fremdeles folkevise om middelalderballader.
Innhold |
[rediger] Opphav
Opphavet til middelalderballaden er omdiskutert, men en populær teori går ut på at balladens oppkomst er knyttet til hoffet til kong Håkon V Magnusson i Oslo sent på 1200-tallet, og oppsto som resultat av et kulturmøte mellom kontinental, fransk ridderdiktning og norske tradisjoner. Ved hoffet til Håkon Håkonson begynte man å oversette |franske versromaner til norrønt, men oversettelsene hadde sagaform. Det var først Håkon V Magnussons dronning Eufemia som fikk oversatt ridderdikting til bundet form. De tre diktene som blir kalt Eufemiavisene (Herr Ivan lejonriddaren (1303), Hertig Fredrik av Normandie (1308) og Flores och Blanzeflor (1312)) har svensk språkdrakt. Denne litteraturen ser ut til å være middelalderballadens litteratuthistoriske kontekst.
Ballade betyr dansevise (latinsk ballare betyr å danse), men siden ordet ikke ble brukt om disse visene før ca. 1970, kan det ikke brukes som indikasjon på at middelalderballadene var danseviser. Hypotesen om balladene som danseviser baserer seg på at de har dansefunksjonen på Færøyene. Hulda Garborg importerte færøydansen til Norge i 1902. Denne folkevisedansen ble særlig spredd gjennom Noregs Ungdomslag
[rediger] Typer av ballader
De nordiske balladene kan inndeles på mange måter, men etter at en gruppe forskere publiserte en nordisk typekatalog i 1978 («The Types of the Scandinavian Medievel Ballad») har det vært vanlig å dele dem i seks grupper:
- Naturmytiske ballader har mange trekk til felles med sagnene, og handler om berktaking eller møter med underjordiske. Bergtakingsvisene regnes som en undergruppe av disse (mellom dem finnes viser som Margit Hjukse). Balladen om Horpa eller De to søstre, finnes over hele nordsjøområdet.
- Legendeballader er viser med religiøst innhold, om Jomfru Maria eller Olav den hellige. Draumkvedet er den mest kjente av disse i dag.
- Historiske ballader forteller om historiske hendelser og personer, men fortellingene er sjelden historisk korrekte. Falkvor Lommansson er en ballade som forteller om et bruderov som fant sted i 1288.
- Ridderballader er viser som forteller realistisk om livet blant adel og storbønder. de fleste handler om kjærlighet, men også om kamp og drap. Dette er den største gruppen av ballader.
- Troll- og kjempeviser forteller også om overnaturlige vesener, men fortellingene er mer eventyrlige enn de naturmytiske balladene. Mange av disse balladene har hentet stoff fra den norrøne litteraturen fornaldersagaene. Balladen om Åsmund Frægdegjeva er eksempel på denne gruppa.
- Skjemteballadene er humoristiske viser. Mange skjemteballader er ganske grovkornet og spiller på kjønnsroller. Bispens datter eller Den fryktsomme ungersvenn skildrer en omvendt voldtekt der kvinna er den aggressive. Skjemteballadene om dyr kråkevisa eller Tordivelen og flugua har vært svært populære.
- Bengt R. Jonsson, Svale Solheim og Eva Danielson, The Types of the Scandinavian Medieval Ballad, Oslo 1978
[rediger] Form
Balladstrofen kan ha fire linjer som rimer på andre og fjerde, med en fri versrytme, se stev. Men vanligvis er balladen tolinjet, og kan ha refreng mellom og etter selve strofen (innsleng og ettersleng). Rytmen er fri, og melodien former seg etter teksten.
[rediger] Innsamlingsarbeidet
Middelalderballadene ble etterhvert sunget som episke viser, og med tiden fortrengt av andre musikalske sjangre. Da nasjonalromantikken kom, ble innsamlerne, spesielt de som kjente bygdelivet, oppmerksomme på visene, og skrev mange av dem ned. De fleste variantene og det best bevarte balladematerialet fant man i Telemark, der visene ble samlet og katalogisert av Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad.
Landstad ga ut sin store samling folkeviser, mest fra Telemark, i 1853. Denne samlingen regnes i dag som svært sentral i innsamlingen av norsk folketradisjon. I forordet skriver Landstad at han føler han «redder skatter ut av et brennende hus». Han mente disse balladene ble reddet i siste liten. Mange av informantene var gamle, og de yngre hadde ikke så stor interesse av dette stoffet.
Et tilsvarende arbeid ble gjort i Valdres av skolelæreren Andres Eivindsson Vang. Også i Solør ble det dokumentert en levende balladetradisjon, i dag mest ivaretatt av Sinikka Langeland.
