Jomfru Maria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bebudelsen fra St. Marcoklosteret i Firenze malt av Fra Angelico

Maria med jesubarnet fra Bardikapellet i Santo Spiriti i Firenze malt av Sandro Botticelli

Jomfru Maria, eller Maria fra Nasaret, var Jesu Kristi mor. Ved konsilet i Efesos tilla konsilfedrene henne tittelen Theotokos, Guds Mor. Denne tittelen må sees i sammenheng med den kristne lære om Jesus som både Gud og menneske. Rent religionshistorisk har Maria betydd meget for de troende -- ikke minst for kvinner. I kunstneriske fremstillinger er hun som oftest kaldt bare «Madonna».

I Det nye testamente er Maria sentral i forbindelse med Kristi fødsel. En engel (Gabriel) kommer til henne, og forteller at hun skal bli med barn, og at det er Den Hellige Ånd som befrukter henne. Hun aksepterer dette betingelsesløst og bidrar dermed som «Herrens tjenerinne» på en forbilledlig måte til å fullbyrde Guds plan. (Lukas-evangeliet 1. kapitel, versene 26-56.) Hun nevnes også andre steder i Det nye testamente. Ifølge Evangeliet etter Johannes var hun tilstede ved korsfestelsen. En gammel tolkning av Johannes' Åpenbaring 12 identifiserer «himmeldronningen» med Maria (som bilde på Det nye Jerusalem, Guds folk).

[rediger] Den nye Eva

I de patristiske skrifter nevnes Maria først og fremst i forbindelse med Eva. Maria og Eva settes opp som motsetninger: Mens Eva lot seg friste, følger Maria Guds vilje og gjenoppretter dermed skaden fra syndefallet. Slik Jesus er den nye Adam, blir Maria oppfattet som den nye Eva.

[rediger] Mariadogmer

Det har oppstått flere dogmer omkring Maria, som særlig er sterke i ortodoks og katolsk mariologi. I de reformerte kirker varierer holdningen til Mariadogmene sterkt.

[rediger] Guds Mor

Det eldste fastlagte Maria-dogme er læren om Maria som Guds Mor, på gresk theotokos. Denne ble fastslått på konsilet i Efesos i 431.

I en forlengelse av dette kalles hun også Kirkens Mor, fordi kirken sees som Kristi mystiske legeme på jorden.

[rediger] Evig jomfrudom

Doktrinen om Maria som evig jomfru ser ut til å ha blitt forkynt av Irenaeus og Klemens av Alexandria, og den er godt belagt hos Athanasius av Alexandria, som kalte henne αειπαρθεnu;ς (aeiparthenos, evig jomfru). Fra det 5. århundre var den allment akseptert i både øst og vest. Mange av de kirker som har sitt utspring i Reformasjonen avviste dette, men ikke før en god stund etter reformasjonen. De mener at hun fikk andre barn etter Jesu fødsel, med henvisning til at det i Det nye testamente står om Jesu «brødre» og «søstre». Fra katolsk og ortodoks hold forklares dette bl.a. med at hebraisk og arameisk (dvs. de språk de første kristne talte) mangler egne ord for hhv. søsken og søskenbarn, begge omtales som hhv. "brødre" og "søstre". Dette var også den forklaring som Martin Luther holdt for den riktige. Dessuten kunne nære venner også omtales som "brødre" eller "søstre". Endelig kunne bror brukes som en hedersbetegnelse. Oppfatningen av Maria som evig jomfru må også sees i sammenheng med de opplysningene en har om henne fra ulike historiske kilder, inkludert Det nye testamente.

[rediger] Maria opptagelse i himmelen

Gregor av Tours formulerte læren om Maria opptagelse i himmelen i det 6. århundre; hentydninger finnes i skrifter fra det 4. århundre og kan reflektere det nytestamentlige Åp 11,19-12,1. Dogmet sier at Maria ble tatt opp i himmelen med legeme og sjel; hun døde altså ikke på vanlig måte. Den var utbredt både i øst og vest før Reformasjonen, og Martin Luther uttrykte seg positivt om den. Senere har de fleste reformerte kirker, med unntak av den høykirkelige del av Den anglikanske kirke, avvist doktrinen. I Den katolske kirke ble opptagelsen fastslått som dogme i 1950.

[rediger] Den ubesmittede unnfangelse

Denne doktrinen hevder at Maria ble unnfanget uten arvesynden, som det eneste menneske utenom Jesus. Den ble diskutert mye i middelalderen, uten at man kom til enighet. I den katolske kirke var dominikanerne motstandere av doktrinen, mens fransiskanerne og senere jesuittene forsvarte den. I 1854 ble den ubesmittede unnfangelse fastslått som dogme i den katolske kirke. I øst er doktrinen ikke fastslått. Protestantiske kirker avviser den; i den anglikanske kirke tror deler av den høykirkelige fløy på den.

[rediger] Maria som helgen

I katolsk og ortodoks tro hylles Maria som helgen, og gis den mest framtredende plass blant alle helgener.

I den anglikanske kirke ble all bønn gjennom helgener forbudt i de Trettini artikler, men senere har man akseptert det. I de deler som deler katolsk lære om helgener regnes Maria som den fremste.

[rediger] Mariafromhet

Den mest kjente formen for Mariafromhet er rosenkransen, en syklus med bønner rettet til Maria, med «Hill deg, Maria» som den mest sentrale. Angelusbønnen er en kort bønn som handler Kristi unnfangelse, som tradisjonelt blir bedt tre ganger hver dag i mange klostre. De tre ganger tre slag som etterfølger en gudstjeneste i Den norske kirke stammer fra klokkeringingen i forbindelse med angelusbønnen før Reformasjonen.

I den katolske kirke ble det også utviklet en egen tidebønn, «Vår Frues lille officium». Katolske messer på lørdager hvor det ikke faller en annen festdag kan feires til Marias ære.

[rediger] Mariafester

Maria æres i en rekke forskjellige liturgiske sammenhenger. De mest sentrale katolske festene er:

1. januar - Guds Mor
11. februar - Vår Frue av Lourdes
31. mai - Marias besøk hos Elisabeth
Juni (bevegelig) - Jomfru Marias rene hjerte
16. juli - Vår Frue av Karmel
5. august - Vår Frue av snøen (vigselsfest for Santa Maria Maggiore)
15. august - Maria opptagelse i himmelen (opprinnelig Ihukommelsen, siste søndag før jul)
8. september - Marias fødsel
15. september - Marias syv smerter
21. september - Presentasjonen av Maria i Tempelet
8. desember - Den ubesmittede unnfangelse