Namibias historie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Namibias historie har gått gjennom flere adskilte nivå, og Namibia som en moderne stat har bare eksistert siden tidlig i 1980-årene. Før uavhengigheten var området som i dag er Namibia del av en tysk koloni som Tysk Sydvest-Afrika og nyligere som Sydvest-Afrika administrert fra Sør-Afrika.
Innhold |
[rediger] Tidlig historie frem til det 19. århundre
Det er generelt antatt at buskmenn (eller san) skal ha vært de tidligste innbyggerne i regionen som tilsvarer dagens Namibia. Senere innbyggere inkluderer namaqua og damara eller berg dama. Bantu-språklige ovambo og herero migrerte fra nord rundt det 14. århundre.
Den ugjestmilde Namibørkene var en formidabel barriere for europeisk utforskning frem til sent i det 18. århundre da reisende, handelsmenn, jegere og misjonærer utforsket området. I 1878 annekterte Storbritannia Walvis Bay på vegne av Kapp-kolonien, og området ble innlemmet i Kapp det gode håp i 1884. I 1883 krevde en tysk handelsmann, Adolf Lüderitz, resten av kystregionen etter forhandlinger med en lokal høvding. Forhandlinger mellom Storbritannia og Tyskland førte til Tysklands annektering av kystregionen, utenom Walvis Bay. Året etter anerkjente Storbritannia landet bak opp til 20° øst som tysk innflytelsessfære. En region, Caprivi-stripen, ble del av Sydvest-Afrika etter en avtale den 1. juli 1890 mellom Storbritannia og Tyskland. Tyskland fikk Caprivi-stripen som gav adgang til Zambezi-elven og derfra til tyske kolonier i Øst-Afrika, og øya Helgoland i Nordsjøen, mens britene tok øya Zanzibar i Øst-Afrika i bytte.
[rediger] Tidlig 20. århundre
Tysk kolonimakt ble konsolidert ved makt og «beskyttelsesavtaler». Den raske tilegnelsen av kveg og førsteklasses beitemark, i tillegg til i praksis manglende beskyttelse for ikke-hvite afrikanere, kulminerte i herero-oppstanden i 1904–08. Under krigene omkom nærmere halvannet tusen hvite og et uvisst antall hereroer, minst 24 000. Sør-Afrika okkuperte den tyske kolonien Sydvest-Afrika (tysk: Deutsch-Südwestafrika) i 1915 under første verdenskrig.
17. desember 1920 påtok Sør-Afrika seg administrasjonen av Sydvest-Afrika under betingelsene i artikkel 22 i konvensjonen til Folkeforbundet og en mandatsavtale med Folkeforbundsrådet. Mandatsavtalen gav Sør-Afrika full makt over administrasjonen og lovgivningen over territoriet. Den krevde at Sør-Afrika fremmet materielle og moralske gode forhold og folkets sosiale fremgang.
Etter at Folkeforbundet ble erstattet av FN i 1946, nektet Sør-Afrika å overlevere sitt mandat for å bli erstattet av en FN-avtale som krevde tettere internasjonal overvåkning av territoriets administrasjon. Selv om den sørafrikanske regjeringen ønsket å innlemme Sydvest-Afrika inn i sitt teritorium, gjorde den aldri det, men den ble administrert som den de facto femte provins, hvor den hvite minoriteten var representert i Sør-Afrikas parlament som kun var for hvite.
Ettersom de europeiske maktene gav sine kolonier og territorier i Afrika uavhengighet i 1960-årene, økte presset på Sør-Afrika for å gjøre det samme i Namibia. FN-forsamlingen trakk tilbake Sø-Afrikas mandat etter at den internasjonale domstolen i 1966 avviste en klage fremført av Etiopia og Liberia mot Sør-Afrikas fortsatte tilstedeværelse i territoriet.
En annen ting som skjedde i 1966 var at SWAPO satte i gang sine geriljaangrep på Sør-Afrika og infiltrerte territoriet fra baser i Zambia. Etter at Angola ble uavhengig i 1975, etablerte SWAPO baser i den sørlige delen av landet. Fiendtlighetene ble intensivert i løpet av årene, særlig i Ovamboland.
Den internasjonale domstolen opprettholdt FNs autoritet over Namibia i en rådgivende vurdering i 1971, og fastsatte dermed at det sørafrikanske nærværet i Namibia var ulovlig og at Sør-Afrika dermed var forpliktet til å trekke tilbake sin administrasjon umiddelbart. Domstolen gav også medlemslandene i FN råd om å frastå fra å gi lovlig anerkjennelse eller assistanse til det sørafrikanske nærværet.
[rediger] Internasjonalt press for uavhengighet
De vestlige medlememmene i FNs sikkerhetsråd, inkludert Canada, Frankrike, Vest-Tyskland, Storbritannia og USA (kjent som den vestlige kontaktgruppen), satte i 1977 i gang et felles diplomatisk forsøk på å få en internasjonalt akseptabel overgang til uavhengighet for Namibia. Deres forsøk førte til presentasjonen i april 1978 av sikkerhetsrådets resolusjon 435 for å løse det namibiske problemet. Forslaget, kjent som FN-planen, ble utarbeidet etter lange konsultasjoner med Sør-Afrika og den vestlige kontaktgruppen. Den krevde valg i Namibia under FNs overoppsyn og kontroll, avslutning av fiendtligheter fra alle parter og restriksjoner på aktivitetene til det sørafrikanske og namibiske militæret, paramilitæret og politiet.
Sør-Afrika gikk med på å samarbeide i å gjennomføre resolusjon 435. Likevel holdt de i desember 1978 valg i Namibia som trosset FN og som ble boikottet av SWAPO og noen få andre politiske parti. Sør-Afrika fortsatte å administrere Namibia gjennom sitt innsatte multirasekoalisjon. Forhandlinger etter 1978 fokuserte på saker som overoppsyn av valg forbundet med innføring av FN-planen.
[rediger] Forhandlinger og overgang
I perioden 1966–88 ble syv FN-kommisjonærer for Namibia utnevnt. Sør-Afrika nektet å anerkjenne noen av disse utnevnelsene til FN. Diskusjonene fortsatte og FNs femte kommisjonær for Namibia, Martti Ahtisaari, spilte en nøkkelrolle i å få fronlinjestatene, SWAPO og den vestlige kontaktgruppen til å bli enige om grunnlovsprinsippene i 1982. Denne avtalen skapte rammeverket for Namibias demokratiske grunnlov. Den amerikanske regjeringens rolle som mekler var både kritisk og omstridt i hele perioden. Et eksempel var de intense forsøkene i 1984 på å få trukket tilbake de sørafrikanske forsvarsstyrkene fra det sørlige Angola. Den såkalte konstruktive involveringen av amerikanske diplomatiske interesser ble sett negativt på av dem som støttet internasjonalt anerkjent uavhengighet, mens for andre så den amerikanske politikken ut til å være rettet mot å demme opp mot sovjetisk-cubansk innflytelse i Angola og forbandt det med saken om Namibias uavhengighet. I tillegg virket det som om de amerikanske forsøkene oppmuntret sørafrikanerne til å utsette uavhengighet ved å ta initiativ som ville holde sovjet-cubanerne i Angola, som å dominere store trakter i det sørlige Angola militært mens de samtidig gav surrogatstyrker til den angolanske opposisjonsbevegelsen UNITA. Da utsiktene til namibisk uavhengighet så ut til å bedre i 1987, ble den syvende kommisjonæren Bernt Carlsson utnevnt. Da Sør-Afrika avga sin kontroll over Namibia, var kommisjonærens rolle å administrere landet, formulere dens grunnlovsrammeverk og organisere frie og rettferdige valg basert på universell stemmerett.
I mai 1988 førte et amerikansk meklerteam ledet av Chester A. Crocker, amerikansk assisterende statssekretær for afrikanske saker, forhandlere fra Angola, Cuba og Sør-Afrika, og observatører fra Sovjetunionen, sammen i London. Intens diplomatisk manøvrering karakteriserte de neste syv månedene ettersom partene utarbeidet en avtale for å skaffe fred i regionen og gjøre det mulig å gjennomføre sikkerhetsrådets resolusjon 435 (UNSCR 435). 13. desember 1988 gikk Cuba, Sør-Afrika og Folkerepublikken Angola med på en total cubansk tilbaketrekning fra Angola. Denne avtalen kjent som Brazzaville-protokollen etablerte en felles observasjonskommisjon (JMC) med USA og Sovjetunionen som obervatører, for å overvåke innføringen av avtalen. En bilateral avtale mellom Cuba og Angola ble underskrevet ved FNs hovedkvarter i New York 21. desember 1988. Samme dag ble en trepartsavtale mellom Angola, Cuba og Sør-Afrika underskrevet hvor Sør-Afrika gikk med på å avstå kontroll over Namibia i løpet av kort tid. Tragisk nok var ikke Bernt Carlsson til stede ved signeringsseremonien. Han ble drept på Pan Am 103 som eksploderte over Lockerbie, Skottland, 21. desember 1988, på vei fra London Heathrow Airport til JFK Airport, New York. Den sørafrikanske utenriksministeren Pik Botha, sammen med en mindre delegasjon på 22, slapp unna. Deres bestilling på Pan Am 103 ble avbestilt i siste minutt og Botha tok den tidligere Pan Am 101-avgangen til New York.
Innføringen av UNSCR 435 startet offisielt 1. april 1989 da den sørafrikanskutnevnte generaladministratoren, Louis Pienaar, begynte territoriets overgang til uavhengighet. Tidligere FN-kommisjonær og nå FNs spesialrepresentant Martti Ahtisaari ankom Winhoek for å lede FNs assisterende overgangsgruppes (UNTAG) obervasjonstjeneste.
Overgang fikk en vaklende start siden det ble påstått at rundt 2000 væpnede medlemmer av folkets frigjøringshær i Namibia (PLAN), SWAPOs militære ving, krysset grensen fra Angola i et antatt forsøk på å etablere et militært nærvær i det nordlige Namibia. Dette på tross av SWAPO-president Sam Nujomas skriftlige forsikringer til FNs generalsekretær om å overholde våpenhvilen og kun bruke ubevæpnede namibiere. UNTAGs Ahtisaari tok rådet til den britiske statsministeren Margaret Thatcher som besøkte det sørlige Afrika på den tiden og autoriserte en begrenset kontingent av sørafrikanske tropper til å bistå det sydvest-afrikanske politiet i å gjenopprette ro og orden. En periode med intense kamper fulgte, hvor 375 krigere fra PLAN ble drept. I et hastig sammenkalt møte i den samlede observasjonskomiteen i Mount Etjo, et reservat utenfor Windhoek, ble en enige om å begrense de sørafrikanske styrkene til basen og returnere PLAN-elementene til Angola. Mens det problemet ble løst, forsatte mindre uroligheter i nord gjennom overgangsperioden.
I oktober 1989 ble Pretoria under ordre fra FNs sikkerhetsråd tvunget til å demobilisere rundt 1600 medlemmer av Koevoet (afrikaans for kubein). Koevoet-saken hadde vært en av de vanskeligste UNTAG stod ovenfor. Denne kontrarevolusjonære enheten ble opprettet av Sør-Afrika etter at UNSCR 435 ble vedtatt, og den var derfor ikke nevnt i avtaleforslaget eller relaterte dokumenter. FN anså Koevoet som en paramilitær enhet som skulle ha vært nedlaget, men enheten fortsatte å operere i nord i væpnede og tungt bevæpnede konvoier. I juni 1989 fortalte spesialrepresentanter generaladministratoren at denne oppførselen var totalt uforenelig med avtaleforslaget som krevde at politiet skulle være lett bevæpnet. Videre var det store flertallet av Koevoet-personellet ganske upassende for fortsatt ansettelse i det sørvestlige afrikanske politiet (SWAPOL). Sikkerhetsrådet krevde derfor i sin resolusjon 640 (1989) 29. august at Koevoet skulle nedlegges og dens kommandostrukturer skulle avskaffes. Den sørafrikanske utenriksministeren, Pik Botha, annonserte 28. september 1989 at 1200 tidligere medlemmer av Koevoet skulle demobiliseres med effekt fra dagen etter. Ytterligere 400 av slikt personel ble demobilisert 30. oktober. Disse demobiliseringene ble utført under oppsyn av UNTAGs militære observatører[1].
Den elleve måneder lange overgangsperioden endte relativt glatt. Politiske fanger ble gitt amnesti, diskriminerende lovgivining ble fjernet, Sør-Afrika trakk alle sine styrker tilbake fra Namibia og rundt 42 000 flyktninger vedte trygt og frivillig tilbake under beskyttelse fra kontoret til FNs høykommisjonær for flyktninger (UNHCR). Nesten 98% av de registrerte velgerne deltok i å velge medlemmer av grunnlovsforsamlingen. Valgene ble holdt i november 1989 og ble betegnet som frie og rettferdige av FNs spesialrepresentant Ahtisaari, hvor SWAPO fikk 57% av stemmene, litt mindre enn de to tredjedelene som var nødvendig for å ha frie hender i å redvidere grunnlovsrammeverket som hadde blitt formulert ikke av FNs syvende kommisjonær Carlsson, men av den sørafrikanskutnevnte Louis Pienaar. Den demokratiske Turnhalle-alliansen fikk 29 % av stemmene. Grunnlovsforsamlingen holdt sitt første møte 21. november 1989 og valgte enstemmig å bruke grunnlovsprinsippene fra 1982 i Namibias nye grunnlov.
[rediger] Uavhengighet
Inne 9. februar 1990 har grunnlovsforamlingen skrevet og adoptert en grunnlov. Uavhengighetsdagen 21. mars ble fulgt av tallrike internasjonale representanter, inkludert nøkkelpartene, FNs generalsekretær og presidenten i Sør-Afrika som sammen bekreftet formell namibisk uavhengighet. Sam Nujoma avla ed som landets første president.
Kystenklaven Walvis Bay og tolv øyer ble overført til Namibia fra Sør-Afrika 1. mars 1994. Dette var resultatet av tre års bilaterale forhandlinger mellom de to regjeringene og etableringen av en overgangsautoritet (JAA) i november 1992 til å administrere det 780 km² store territoriet. Den fredelige løsningen av denne territorielle disputten som gikk tilbake til 1878, ble lovprist av det internasjonale samfunnet, da det oppfylte føringene som FNs sikkerhetsråds 432 (1978) som erklærte at Walvis Bay skulle være en integrert del av Namibia.
[rediger] Tidslinje
[rediger] Koloni-tid ( - 1915)
- 1488 - Den portugisiske oppdageren Bartolomeu Dias passerer Namibia.
- 1886-1890 - Dagens internasjonale grenser blir etablert etter avtale mellom Tyskland, Portugal og Storbritannia. Tyskland annekterer området som Tysk Sydvest-Afrika.
- 1892-1905 - Herero-oppstanden
[rediger] Sør-afrikansk okkupasjon (1915–1990)
- 1915 - Sør Afrika overtar territoriet under 1. verdenskrig.
- 1920 - Folkeforbundet gir Sør-Afrika mandat til å styre Sydvest-Afrika.
- 1946 - FN nekter Sør Afrika å annektere Sydvest-Afrika. Sør Afrika nekter så å plassere Sydvest-Afrika under FN-kontroll.
- 1958 - Herman Toivo Ya Toivo og andre danner opposisjonsgruppen Ovamboland People's Congress, som senere i 1960 blir til «South West Africa People's Organisation» (Swapo).
- 1961 - FN's generalforsamling vedtar at Sør Afrika må avslutte sitt mandat, og få uavhengighet for Sydvest-Afrika som et mål.
- 1966 - Swapo begynner væpnet motstand mot den sør-afrikanske okkupasjonen.
- 1968 - Sydvest-Afrika blir offisielt gitt navnet Namibia av FN's generalforsamling.
- 1972 - FN's generalforsamling anerkjenner Swapo som den «rettmessige representanten» av det
naibiske folket. naibiske folket.
- 1982 - 14. mars ca 200 SWAPO-medlemmer blir drept under et sydafrikansk angrep mot organisasjonens baser inne i nabolandet Angola.
- 1982 – 10. august Sør-afrikanske styrker angriper SWAPO-styrker inne i det sørlige Angola.
- 1988 - Sør Afrika går med på uavhengighet for Namibia, i bytte for fjerning av cubanske tropper i Angola.
- 1989 - FN-overvåkede valg for konstituerende parlament. Swapo vinner valget.
