North American P-51 Mustang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

P-51 Mustang

North American P-51 Mustang var et en-motors amerikansk jagerfly produsert av North American Aviation Inc. under andre verdenskrig. Det regnes som et av de mest vellykkede av alle amerikanske jagerfly benyttet i denne perioden. Det ble benyttet på alle fronter hvor amerikanske flystyrker deltok. Det britiske Royal Air Force brukte det også i stort antall, og Mustangens tilblivelse skyldtes faktisk også britiske interesser. I tillegg ble Mustang levert til Australia, hvor typen også ble lisensbygget.

Innhold

1 Allison-Mustang I
2 Mustang IA/IIA/P-51A/F-6A/A-36
- 2.1 Tekniske data P-51A
- 2.2 Ytelser P-51A
3 P-51B/C Merlin-Mustang
- 3.1 Tekniske data P-51B/C
- 3.2 Ytelser P-51B
4 P-51D og P-51K
- 4.1 Tekniske data P-51D
- 4.2 Ytelser P-51D
5 P-51H
- 5.1 Tekniske data P-51H
- 5.2 Ytelser P-51H
6 Se også

[rediger] Allison-Mustang I

I april 1940 ble North American Aviation forespurt av den britiske flyinnkjøpskommisjonen (British Air Purchasing Commission) om å produsere jagerfly av typen Curtiss Hawk 81A-1 (P-40 Tomahawk) for Royal Air Force. North American foreslo isteden å konstruere et helt nytt fly, med samme motor (Allison V-1710-39, væskekjølt V-12) som de garanterte ville være P-40 overlegen på alle punkter. En grov beskrivelse av flyet var allerede gjort på grunnlag av kamprapporter fra Europa. Britene aksepterte forslaget på to betingelser: Flyet måtte tilfredsstille alle stipulerte krav og det første prøveflyet måtte være klart i løpet av 120 dager! Prototypen (NA-73X) ble trillet ut av fabrikken (på hjul lånt fra et AT-6 treningsfly) etter 117 dager. På grunn av leveringsproblemer hos Allison manglet det imidlertid motor, og den første prøveflygingen ble derfor forsinket til 26. oktober. Da forelå allerede den første britiske bestillingen på 320 fly. NA-73X var et av de aller første fly med "laminar flow" vinger. Testene var meget tilfredsstillende, og forberedelser for produksjonen startet umiddelbart. Det første produksjonsflyet fløy for første gang 1. mai 1941, og dette ble beholdt av North American for videre test- og utviklingsformål. Det neste produksjonseksemplaret ankom England i november 1941 og ble døpt "Mustang I". Det viste seg straks at Mustangen var klart overlegen alle tidligere amerikanske jagerflytyper. Den relativt svake motoren gjorde imidlertid at den ble ansett som uegnet for kamp, bortsett fra i lav høyde. Der var den imidlertid ekstremt rask og meget manøvrerbar, og britene fant den derfor ideell for taktisk rekognosering. God bevæpning (4x12,7 mm mitraljøser + 4x7,62 mm maskingevær) gjorde den også velegnet for angrep mot bakkemål. Et kamera ble montert bak piloten, og Mustang I ble satt i operativ tjeneste av Army Co-operation Command fra April 1942. I oktober 1942 angrep Mustang I-jagere Dormund-Ems kanalen, og dette var første gang en-motors jagerfly basert i England ble satt inn mot mål i selve Tyskland.

[rediger] Mustang IA/IIA/P-51A/F-6A/A-36

I mellomtiden var ytterligere 300 Mustang I blitt bestilt. Disse fikk fabrikkbetegnelsen NA-83 og innebar kun små endringer. 150 stk NA-91, med 4x20mm kanoner ble også bestilt. RAF mottok 93 av disse og kalte dem Mustang IA. De resterende ble levert til US Army Air Force (AAF), som gav dem typebetegnelsen P-51. 55 av disse ble utstyrt med 2 stk kameraer og tatt i bruk av AAF til taktisk rekognosering med betegnelsen F-6A. En kort stund gikk de under navnet Apache, men det engelske navnet Mustang ble snart adoptert også av amerikanerne.

Nå begynte også AAF for alvor å fatte interesse for Mustang. 500 stk. spesialbygget for stupbombing, A-36A med Allison V-1710-87 motor, ble levert til AAF fra september 1942 til mars 1943. A-36A var den første versjonen som ble satt inn i krigsoperasjoner av AAF (i Italia).

Fra mars 1943 fulgte 310 stk P-51A (1200 hk Allison V-1710-81) med 4x12,7 mm mitraljøser. I tillegg kunne de ta en bombelast på opptil 1,000lb eller to slipptanker, som økte aksjonsradiusen til 2350 miles (3780 km). RAF mottok 50 stk P-51A (Mustang II), som ble brukt til taktisk rekognosering.

I alt 1,579 stk Mustang ble levert med Allison motor.

P-51A Mustang

[rediger] Tekniske data P-51A

Motor: 1200 hk Allison V-1710-81 væskekjølt V-12
Bevæpning: 4x12,7 mm Browning MG 53-2 mitraljøser + 1000 lb (453,6 kg) bomber
Tomvekt: 2918 kg
Normal lastet vekt: 3900 kg
Maksimal lastet vekt: 4808 kg
Lengde: 9,82 m
Vingespenn: 11,28 m
Vingeareal: 21,64 kvm
Høyde: 2,64 m

[rediger] Ytelser P-51A

Maks. hastighet i 5000 ft høyde (1525 m): 340 mph (547 km/t)
Maks. hastighet i 20 000 ft høyde (6095 m): 390 mph (628 km/t)
Normal rekkevidde: 750 miles (1207 km)
Maks. rekkevidde (med dropptanker): 2350 miles (3782 km)
Stigetid til 5000 ft (1525 m): 2,2 min
Stigetid til 10 000 ft (3281 m): 4,4 min
Stigetid til 20 000 ft (6096 m): 9,1 min
Maks. tjenestehøyde: 31 350 ft (9555 m)

[rediger] P-51B/C Merlin-Mustang

Allisonmotoren i Mustang I og IA mistet så mye ytelse i stigende høyde at det ikke var mulig å utnytte det potensialet flyet hadde. Britene ville derfor prøve å avhjelpe dette ved å bytte den ut med en Rolls Royce Merlin. Fire stk Mustang I ble derfor levert til Rolls Royce, og seks uker senere fløy den første Mustang X med stor suksess. Erfaringene ble straks meddelt North American, som allerede hadde begynt forberedelser for montering av Packard Merlin V-1650-3 på 1620 hk i to stk P-51/NA-91). Disse ble kalt XP-51B (fabrikkbetegnelse NA-101, eller XP-78)). Testflyging begynte i september 1942 og viste oppsiktsvekkende ytelser. XP-51B oppnådde en topphastighet på hele 441 mph/710 km/t (P-51A: 390 mph/628 km/t) og klatret til 20 000 ft (6096 m) på 5,9 minutter (35% raskere enn P-51A). På dette tidspunktet hadde AAF allerede bestilt 2200 Merlin-Mustang.

Små justeringer og endringer ble foretatt, og sommeren 1943 var produksjonen av P-51B i full gang ved fabrikken i Inglewood, California. En ny fabrikk ble også etablert ved Dallas, Texas, hvor man bygget den nesten identiske P-51C. I alt leverte Inglewood 1988 P-51B og Dallas 1750 P-51C, før den mest vellykkede versjonen, P-51D, ble introdusert.

[rediger] Tekniske data P-51B/C

Motor P-51B: 1620 hk Packard V-1650-3 Merlin, væskekjølt V-12
Motor P-51C: 1695 hk Packard V-1650-7 Merlin, væskekjølt V-12
Bevæpning: 4x12,7 mm mitraljøser og opptil 2000 lb (907 kg) bombelast.
Tomvekt P-51B: 3103 kg
Tomvekt P-51C: 3168 kg
Normal lastet vekt: P-51B 4173 kg, P-51C 4445 kg
Maks. lastet vekt: P-51B 5080 kg, P-51C 5352 kg
Lengde: 9,83 m
Vingespenn: 11,28 m
Vingeareal: 21,64 kvm
Høyde: 2,64 m

[rediger] Ytelser P-51B

Maks. hastighet i 5000 ft (2268 m) høyde: 388 mph (625 km/t)
Maks. hastighet i 25 000 ft (7620 m) høyde: 440 mph (708 km/t)
Normal rekkevidde: 550 miles (885 km)
Rekkevidde med dropptanker: 2200 miles (3540 km)
Klatretid til 5000 ft (1524 m): 1,8 min
Klatretid til 10 000 ft (3048 m): 3,6 min
Klatretid til 20 000 ft (6096 m): 7 min
Maks. tjenestehøyde: 42 000 ft (12 800 m)

[rediger] P-51D og P-51K

RAF uttrykte tidlig bekymring over at Mustangen gav pilotene sterkt begrenset utsyn bakover og gjorde det vanskelig å oppdage overraskende angrep bakfra. To stk P-51B ble derfor tatt rett fra samlebåndet ved Inglewood og modifisert ved at man kuttet ned akterskroget og monterte et dråpeformet "all-round vision" bobleformet cockpitglass. I tillegg til to ekstra mitraljøser med mer ammunisjon fikk flyene også en del andre forbedringer. Dermed var den mest vellykkede av alle Mustangversjonene, P-51D (fabrikkbetegnelse NA-109), skapt. Britene kalte den (og P-51K) Mustang IV.

Flyene nådde raskt ut til skvadronene både i Europa og i Stillehavet. Endelig hadde man den ideelle kombinasjonen av en eskortejager som hadde overtaket på alle fiendlige jagere i kamp og samtidig kunne eskortere og beskytte bombeflyformasjoner i stor høyde fra baser i England til Berlin og tilbake. 7. april 1945 ble P-51D også brukt til angrep mot Tokyo, som de første landbaserte jagerfly.

I alt 7956 P-51D ble levert, hvorav 6502 fra Inglewood og 1454 fra Dallas. 280 av disse ble levert til RAF. I tillegg ble 50 levert til Kina og 40 til nederlandske styrker i Stillehavsområdet. 1100 stk P-51D ble konvertert av Dallasfabrikken og gitt betegnelsen F-6D. Bevæpnet med raketter i tillegg til mitraljøsene var de spesielt beregnet for angrep mot bakkemål.

P-51K hadde en propell fra Aeroproducts med en diameter på 3,35 m, men var ellers nesten identisk med P-51D, som hadde en Hamilton Standard med diameter på 3,41 m. 1500 stk P-51K ble bestilt, og 163 av disse ble levert som F-6K med rakettbevæpning for angrep mot bakkemål. 594 stk P-51K ble levert til RAF og 314 stk til det australske flyvåpenet, RAAF. Commonwealth Aircraft Corporation i Australia monterte 80 stk fra importerte deler under betegnelsen CA-17 Mk. 20. I tillegg ble 120 stk lisensbygget; 40 stk Mk. 21 (14 av disse senere modifisert til Mk. 22 med kameraer for rekognoseringsoppdrag) og 67 stk Mk. 23. I tillegg ble 13 stk bygget fra grunnen som Mk. 22.

[rediger] Tekniske data P-51D

Motor: 1695 hk Packard V-1650-7 Merlin, væskekjølt V-12
Bevæpning: 6x12,7 mm mitraljøser og opptil 2000 lb (907 kg) bomber eller 6 stk. 5-in (12,7 cm) raketter (noen fly hadde bare 4 stk mitraljøser)
Tomvekt: 7125 lb (3232 kg)
Normal lastet vekt: 10 100 lb (4581 kg)
Maks. lastet vekt: 12 000 lb (5489 kg)
Lengde: 9,83 m
Vingespenn: 11,28 m
Vingeareal: 21,64 kvm
Høyde: 2,64 m

[rediger] Ytelser P-51D

Maks. hastighet i 5000 ft (1524 m) høyde: 395 mph (636 km/t
Maks. hastighet i 20 000 ft (6096 m) høyde: 437 mph (703 km/t)
Normal rekkevidde: 950 miles (1529 km)
Maks. rekkevidde med dropptanker: 2080 miles (3347 km)
Klatretid til 5000 ft (1524 m) høyde: 1,7 min
Klatretid til 10 000 ft (3048 m) høyde: 3,3 min
Klatretid til 20 000 ft (6096 m) høyde: 7,3 min
Maks. tjenestehøyde: 41 900 ft (12 770 m)

[rediger] P-51H

P-51H var den siste produksjonsversjonen av Mustang og inkorporerte mange detaljer fra XP-51F, P-51G og P-51J ("lettvekts" eksperimentversjoner). Motoren hadde en "war emergency rating" på 2218 hk, som gav en topphastighet i 25 000 ft (7.620 m) høyde på hele 487 mph (784 km/t). P-51H var dermed den raskeste produksjonsutgaven av Mustang. Første flyging fant sted 3. februar 1945. I alt 555 stk ble bygget ved Inglewood. Bestillinger på ytterligere 1445 stk ble kansellert, da krigen mot Japan sluttet. Likeledes ble bestillinger på 1700 planlagte P-51M kansellert, i tillegg 1628 stk P-51M (Dallas-versjonen av P-51H). Kun én P-51M ble bygget. Én P-51H ble levert til RAF.

Produksjonen av Mustang i USA kom dermed opp i 14 819 stk. Totalproduksjonen, inkludert 200 i Australia, var altså hele 15 019 stk.

I Europa gjennomførte Mustangjagere 213 873 kampoppdrag for AAF alene og ble kreditert med 4950 fiendefly nedskutt i kamp, pluss 4131 ødelagt på bakken. Etter andre verdenskrig ble Mustangen gradvis erstattet av jetfly, men den var i tjeneste i enkelte lands luftforsvar helt fram til 1980-tallet. I dag (år 2006) flyr fremdeles mange Mustang rundt omkring i verden, først og fremst i USA.

[rediger] Tekniske data P-51H

Motor: 2218 hk Packard V-1650-9 Merlin, væskekjølt V-12
Bevæpning: 6x12,7 mm mitraljøser og opptil 2000 lb (907 kg) bomber eller 6 stk 0,5-in (12,7 mm) raketter.
Lengde: 10,16 m
Vingespenn: 11,28 m
Vingeareal: 21,83 kvm
Høyde: 2,98 m
Tomvekt: 6585 lb (2987 kg)
Normal lastet vekt: 4309 kg
Maks. lastet vekt: 5216 kg