Rod Stewart
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rod Stewart (født 10. januar 1945), er en engelsk musiker med skotske aner.
Stewart er best kjent som soloartist, men han har også vært vokalist i flere rockeband, deriblant The Jeff Beck Group og The Faces. Han har hatt stor suksess med sin karakteristiske og lett gjenkjennelige hese stemme.
Av hans mest kjente låter, kan nevnes «Maggie May» (1971), «Sailing» (1975) og «Da Ya Think I'm Sexy?» (1979).
Albumet Every Picture Tells a Story, som han gav ut i 1971 og som inneholder hans signatursang «Maggie May», er regnet som et av de beste rockealbumene gjennom tidene.
Stewart har solgt mer enn 130 millioner album verden over. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Innhold |
[rediger] Karriere
Stewart begynte sin karriere i London tidlig på 1960-tallet som vokalist i band som Long John Baldry, Steampacket og Shotgun Express. Det var imidlertid først i 1968, da han ble en del av Jeff Becks band, at han begynte å nærme seg stjernehimmelen for alvor. Sammen med The Jeff Beck Group var han med på å gi ut album som Truth og Beck-Ola, som begge regnes som milepæler i rockehistorien. Spesielt sistnevnte regnes av mange som forløperen til heavy metal.
Etter utgivelsen av Beck-Ola i 1969, valgte imidlertid Stewart og hans gode venn Ron Wood å trekke seg fra Jeff Becks gruppe og istedenfor starte et nytt band sammen med de resterende medlemmene av 60-tallssuksessen The Small Faces. Bandet fikk navnet The Faces, og besto i tillegg til Stewart og Wood av Ronnie Lane på bass, Ian McLagan på keyboard samt Kenny Jones på trommer.
Samtidig begynte Stewarts solokarriere så smått å komme i gang. I 1969 gav han ut sitt debutalbum, An Old Raincoat Won't Ever Let You Down (med tittelen The Rod Stewart Album i De forente stater. Albumet huskes kanskje best for hans tolkning av Mike d'Abos «Handbags and Gladrags».
I denne perioden kom albumene på rekke og rad, både i form av solo- og bandutgivelser. I 1970 gav The Faces ut sitt debutalbum, First Step, før Stewart så gav ut sitt andre soloalbum, Gasoline Alley, senere samme år. Begge utgivelsene skulle imidlertid bli overskygget av hans neste soloalbum, Every Picture Tells a Story. «Maggie May», som opprinnelig var B-siden av singelen «Reason to Believe», ble en stor hit både i Storbritannia og De forente stater, noe som også førte til at albumet nådde toppen av hitlistene. Every Picture Tells a Story regnes i dag som Stewarts klart beste album, og har også blitt kåret til ett av de beste rockealbumene noensinne flere ganger. På Rolling Stones liste over de 500 beste albumene noensinne, kom det på 172. plass. Albumet regnes som en klassiker av musikkavisen Panorama.no.
Noen få måneder tidligere samme år, kom The Faces' andre album, Long Player. Albumet ble en større suksess enn gruppens debutalbum, men mottakelsen kan likevel ikke sammenliknes med den de fikk med sitt neste album, A Nod is as Good as a Wink... to a Blind Horse, som ble utgitt allerede i slutten av 1971. Gruppen red da på en medgangsbølge etter utgivelsen av Stewarts Every Picture Tells a Story, og The Faces-albumet nådde således topp 10-listene i Storbritannia så vel som i De forente stater. I tillegg fikk gruppen sin første og eneste topp 40-hit i De forente stater med «Stay With Me».
Suksessen ble fulgt opp av et nytt soloalbum året etter. Da det utgjorde hans niende plateutgivelse på kun fire år, var tittelen Never a Dull Moment åpenbart på sin plass. Albumet fulgte opp i samme stil som det foregående soloalbumet, og ble også en stor kommersiell suksess med førsteplass på hitlistene i Storbritannia og andreplass i De forente stater. Singelen «You Wear It Well» ble også en hit, spesielt i Storbritannia, der den nådde andreplass på hitlistene.
De neste årene gikk det lengre tid mellom plateutgivelsene. I 1973 gav The Faces ut Ooh La La, som regnes som deres beste album, og som nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia. Det skulle likevel vise seg å bli gruppens siste album. Etter avslutningsturneen i 1974 ble bandet oppløst som en følge av at Stewart ville satse på solokarrieren mens Ron Wood tok over Mick Taylors plass i The Rolling Stones.
[rediger] Fokus på solokarrieren
Sent i 1974 gav Stewart ut albumet Smiler, som selv om det nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia, regnes som hans svakeste album på 1970-tallet. Med oppfølgeren gikk det imidlertid meget bedre. Atlantic Crossing, som kom ut året etter, ble en stor suksess, og inneholdt også balladen «Sailing», som fortsatt er en av Stewarts aller best kjente låter. Singelen nådde riktig nok ikke høyt opp på hitlistene i De forente stater – der Stewart nå bodde – men den ble en enorm hit i Storbritannia. Den falt også i smak hos mange nordmenn, og beholdt førsteplassen på VG-listen i hele 15 uker. Albumet solgte også svært godt i Norge, og holdt seg inne på VG-listen i hele 35 uker, med fire uker helt på toppen.
Også Stewarts neste album fikk en god mottakelse. A Night on the Town kom ut i 1976, og ble en stor kommersiell suksess. I De forente stater ble det hans første album som solgte til platinaplate, mens det i Norge førte ham til førsteplass på VG-listen før andre og siste gang. Singelen «Tonight's the Night» ble en hit i flere land, og også «The First Cut is the Deepest» og «The Killing of Georgie» gjorde det forholdsvis godt på hitlistene.
Med utgivelsen av Foot Loose and Fancy Free i 1977 og Blondes Have More Fun året etter, fortsatte Stewart den gode trenden. Begge ble svært godt mottatt. Fra førstnevnte album kom «You're in My Heart» høyt opp på hitlistene, mens også «Hot Legs» og «I Was Only Joking» fikk en forholdsvis god mottakelse. Ingen av disse overgikk imidlertid «Da Ya Think I'm Sexy?» fra Blondes Have More Fun, som ble en enorm kommersiell suksess og nådde førsteplassen på hitlistene i både Storbritannia og De forente stater. Singelen solgte godt også i Norge, men Bee Gees gjorde med sin store hit «Too Much Heaven» at den aldri nådde høyere enn andreplass på VG-listen.
Til tross for at Stewarts karriere i denne perioden var på sitt beste kommersielt, fikk han likevel en del kritikk på slutten av 1970-tallet. Kritikerne hevdet at hadde gått bort fra sin opprinnelige «sound» for å selge mer plater. «Da Ya Think I'm Sexy», som var sterkt inspirert av discomusikk, sto sentralt i debatten, da mange anså den som selve manifesteringen av Stewarts musikalske utvikling. Andre sammenliknet låten med The Rolling Stones' «Miss You» som ble utgitt samme år, og mente at det var naturlig å la seg påvirke av strømningene i musikken i perioden.
[rediger] Over toppen?
1980-tallet ble en nedtur sammenliknet med tiåret før. Fra 1982 til 1988 hadde han bare tre singler som nådde topp 10 på hitlistene. Likevel hadde Stewart en del suksess også i denne perioden. Tonight I'm Yours solgte til platinaplate i De forente stater, og både tittellåten og «Young Turks» ble store hits. «Baby Jane» ble i 1983 hans sjette og siste singel som kom på førsteplass på de britiske hitlistene, mens albumet Camouflage solgte til gullplate. Også coverversjonen av The Impressions-låten «People Get Ready» i 1985, der Stewart igjen samarbeidet med Jeff Beck, ble en suksess, sammen med balladen «Every Beat of My Heart» året etter.
I 1988 gav han ut albumet Out of Order, der både «Forever Young» og «Lost in You» kom høyt opp på de amerikanske hitlistene. I begynnelsen av 1989 la han ut på turné i Sør-Amerika, der han spilte for fulle hus over hele kontinentet. På El Monumental stadion i Buenos Aires hevdes det å ha vært mer enn 90.000 mennesker innenfor portene.
1990-tallet begynte bra for Rod Stewart. I 1990 nådde han andreplass på de amerikanske hitlistene med en coverversjon av Tom Waits' «Downtown Train», før han så gikk helt til topps på listen tre år senere da han sammen med Sting og Bryan Adams spilte inn «All For Love» i forbindelse med filmen De tre musketerer. Året etter fikk han æren av å bli innlemmet i Rockens æresgalleri i 1994.
Etter dette gikk det imidlertid nedover. Ingen av hans albumutgivelser på resten av 90-tallet ble spesielt godt mottatt. I 2001 kom imidlertid samlingen The Story So Far: The Very Best of, som ble en stor suksess. Albumet nådde topp 10 på de britiske hitlistene og toppet sågar listen i enkelte land, deriblant Frankrike og Belgia.
På denne siden av årtusenskiftet har Stewart konsentrert seg om å lage album med amerikanske sanger fra 1930- og 1940-tallet, noe han har hatt stor suksess med. Det første ble utgitt sent i 2002, mens det fjerde og foreløpig siste kom i 2005. Alle albumene har fått en svært god publikumsmottakelse, spesielt i De forente stater. Stardust... The Great American Songbook, Vol. III nådde sågar førsteplass på hitlistene som første Stewart-album siden Blondes Have More Fun i 1979, i tillegg til at han vant sin første Grammy-pris for albumet. Ingen av de fire albumene har hatt dårligere enn fjerdeplass som høyeste plassering.
I januar 2007 ble det kjent at Rod Stewart kommer til Nevlunghavn i Larvik den 22. juli som en del av sin europaturné. [1]
[rediger] Kilder
[rediger] Utgivelser
[rediger] Album
[rediger] Med The Jeff Beck Group
[rediger] Med The Faces
- First Step (1970)
- Long Player (1971)
- A Nod Is as Good as a Wink...To a Blind Horse (1971)
- Ooh La La (1973)
- Coast to Coast: Overture and Beginners (Live album 1974)
- Snakes And Ladders / The Best of Faces (1975)
- The Best of The Faces (1977)
- Five Guys Walk Into A Bar (2004)
[rediger] Som soloartist
- An Old Raincoat Won't Ever Let You Down (utgitt som The Rod Stewart Album i De forente stater) (1970)
- Gasoline Alley (1970)
- Every Picture Tells a Story (1971)
- Never a Dull Moment (1972)
- Smiler (1974)
- Atlantic Crossing (1975)
- A Night on the Town (1976)
- Foot Loose & Fancy Free (1977)
- Blondes Have More Fun (1978)
- Foolish Behaviour (1980)
- Tonight I'm Yours (1981)
- Absolutely Live (1982, live)
- Body Wishes (1983)
- Camouflage (1984)
- Every Beat of My Heart (1986)
- Out of Order (1988)
- Vagabond Heart (1991)
- Lead Vocalist (1993)
- Unplugged... and Seated (1993, live)
- A Spanner in the Works (1995)
- If We Fall in Love Tonight (1996)
- When We Were the New Boys (1998)
- Human (2001)
- It Had to Be You: the Great American Songbook (2002)
- As Time Goes By: the Great American Songbook 2 (2003)
- Stardust: the Great American Songbook 3 (2004)
- Thanks For The Memory: The Great American Songbook 4 (2005)
[rediger] Samleutgivelser
- Sing It Again, Rod (1973)
- The Vintage Years 69 - 70 (1976)
- Best of Rod Stewart (1976)
- Best of Rod Stewart, Volume II (1977)
- Rod Stewart Greatest Hits Vol. 1(1979)
- Hot Rods (1980)
- The Best of Rod Stewart (1989)
- The Rock Album (1989)
- The Ballad Album (1989)
- Storyteller - The Complete Anthology: 1964-1990 (1990)
- Downtown Train - Selections From Storyteller (1990)
- Handbags & Gladrags (1995)
- The Very Best of Rod Stewart (2001)
- The Story So Far: Very Best of Rod Stewart (2001)
- Encore: The Very Best Of 2 (2003)
