Slaget på Kalvskinnet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

Slaget på Kalvskinnet
Konflikt: Birkebeinerkrigene
{{{underskrift}}}
Dato:	19. juni 1179
Sted:	Kalvskinnet like vest for Nidarosdomen, som den gang het Åkeren og lå utenfor byen Nidaros ved foten av klokketårnet kalt Støpulen.
Resultat:	Seier for birkebeinerflokken under Sverre Sigurdsson
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
Birkebeinerflokken med tronpretendent Sverre Sigurdsson	Magnus Erlingssons kongedømme i Norge
Kommandanter
Sverre Sigurdsson	Erling Skakke på vegne av sin sønn kong Magnus Erlingsson
Styrke
Tre hundre mann eller 360 mann, uklart om størrelse av oppbudet fra Gauldalen	Fem hundre mann eller 600 mann
Tap
Ukjent, små.	Erling Skakke som jarl og kansler av Norge falt sammen med 10 lendmenn og nær 60 hirdmenn, andre tap ukjent.
{{{notater}}}

Slaget på Kalvskinnet ble det avgjørende vendepunktet i Sverre Sigurdssons (Kong Sverres) og birkebeinernes kamp mot baglerne om kongemakten. Med seieren kvittet han seg med den farligste trusselen mot egne sak og endret karakteren på krigen fra en reising med en opprørsflokk til en formell borgerkrig der landsdeler sto mot hverandre. Den anerkjennelse som Sverre Sigurdsson hadde ønsket å oppnår siden våren 1177 kom da trønderne valgt å akseptere ham som deres kongeemne. Dermed flyttet kjernen for opprøret seg om fra Viken til Trøndelag.

[rediger] Bakgrunnen

På høsten 1178, etter seieren i Slaget ved Hørte bro, kom birkebeinerne for tredje gang til Nidaros og jaget vekk de kongelige styrker og tok ti skip som ble deres første regulære flåte. Med en flåtestyrke som kunne ha en bemanning på mellom 500 og 1 000 mann ville Sverre Sigurdsson være i stand til å foreta sjøtog langs Norskekysten. På våren 1179 seilte birkebeinerne fra Trondheimsfjorden til Møre, trolig med hensikt å angripe Bergen.

Ved Stad møtte de kongens flåte av mange skip med lendmenn under ledelse av hvor kong Magnus Erlingsson, hans far Orm kongebror og erkebiskop Øystein Erlendsson. Da snudde birkebeinerne utover på havet, og unnslappp ved hjelp av tåke og dårlig sikt. Da Erling Skakke fikk melding om at fem skip var sett i Breisundet på vei mot Trondheimsleia besluttet han å dele opp sin flåte for å beskytte Bergen hvis Sverre skulle fortsette mot sør. Erkebiskopen og Orm kongebror snudde sammen med få lendmenn. Resten fortsatte mot nord etter de fem skipene, og på Nordmøre oppdaget de at Sverre var dratt nordover til Trondheimsfjorden.

Erling Skakke og Magnus Erlingsson stevnet inn i fjorden og kom overraskende på birkebeinerne som hadde lagt til ved bryggene. Sverre Sigurdsson beordret sine menn å rykke opp i byen og vekk fra skipene som var ikke tømt for eiendeler og forsyninger. Magnus Erlingsson og Erling Skakke rodde opp i Nidelva mens en styrke gikk på land ved Brattøra der elvemunningen løper ut. Det ble en skarp forfølgelse helt til birkebeinerne hadde etablert seg ved Elgeseter og slått tilbake forhastede angrep på deres baktropp. Etter trefningen ble bruen over Nidelven, som var for smal, oppgitt av begge parter som skjøt pil på hverandre. Etter det trakk birkebeinerne seg opp i fjellene først til Klæbu og deretter til Gauldalen. Der valgte Sverre å dra vestover til Nidelva med sin hær og oppholdt seg der i minst fire dager i håp om at Erling Skakke hadde feiltolket deres hensikter. Erling Skakke trodde, gjennom forhør av reisende og meldinger fra egne speidere, at Sverre mest sannsynlig var dratt mot Opplandene.

[rediger] Talen

Idet Sverre Sigurdsson fikk høre at Erling Skakke hadde fått i stand gjestebud og permittert hæren visste han at tiden var inne. Med sine styrker som var trent i overraskende manøvrer satset birkebeinerne på hurtig bevegelse for å lansere et endelige overfall. Med 360 birkebeinerne og et oppbud fra Gauldalen skulle som skulle ha blitt tatt med i fremstøtet, kom Sverre til Byåsen utenfor dagens Trondheim ved daglysningen til den 19. juni 1179 og stoppet på Feginsbrekka nå Steinberget. Der stod han av sin hest og etter å ha holdt bønn holde han tale til sin hær.

«Jeg trenger ikke å legge ut for dere om all den nød og flakking dere har måttet utstå før vi kom hit til landet, og vi har fått lite godt og mye vondt hittil. Jeg kjenner det også på meg at dere nå synes det er på tide å få noe igjen for strevet og for den store fare dere har utsatt dere for. Vi har fått slikt som vi har kjempet oss til, veitsler der det var å få og annet gods der vi har fått tak i det.

Men nå gjelder det noe mer enn det som før har stått på spill, det er byen Nidaros. Kong Magnus og Erling jarl er også der, og mange hirdmenn og lendmenn. Nå er det større ære å vinne enn det har vært noen gang før. Jeg tror vi kommer til å seire, etter det jeg har drømt, la oss nå gå på så mye hardere som vi har mer bytte å vente nå enn før. Dere skal få vite hva dere har slåss for: Den som feller en lendmann og har vitner på det, han skal bli lendmann; hver mann skal få rang som han selv rydder seg rom til, den blir hirdmann som dreper en hirdmann; han skal også få ære og andre gode ting av oss Slikt er det vi spiller om nå.

Jeg tror ikke de vet om vi kommer, dertil tror jeg ikke de har lykken med seg nå, de har nådd sine dagers ende. Men vi kommer til å seire og få den rang og verdighet som tilkommer oss. Gud vil skifte slik mellom oss, for de har sittet lenge med vår makt og vår ære, og nå kan det hende at de miste det som de har tilvendt seg med urette, både æren og makten. Det er ikke utenkelig at de mister livet også. Gjør nå det første åtaket så hardt dere kan, så går det nok bra; de er sikkert drukne og søvnige og rådløse; noen er ombord på skipene og noen her og der i byen, og de vet ikke hvor de skal snu seg eller hva de skal gjøre.»

Talen representerte den fremtidige politiske retningen for Sverre Sigurdsson; En fysisk avløsning av det gamle lendmannsaristokratiet med egne tilhengerne på tvers av tidligere klassebevissthet i det gamle samfunnet var hans politiske mål. Der sto også kongemakten sentralt.

[rediger] Slaget

Birkebeinerne rykket nedover Steinberget. Da de kongelige vakter oppdager dem og slo alarm fra Ørene, ble det utløst forvirring og kaos i byen. Hæren var spredt ut under gjestebudet, borte fra skipene der utstyret og mesteparten av deres våpen var. Istedenfor å evakuere byen besluttet Erling Skakke seg for å ta opp kampen og kom til Nidarosdomen med sitt merke (fane). Resten av hæren fylker seg på forskjellige steder; Minst 600 mann står ved støpelen vendt mot Åkeren, et flatt landskap sør for byen og vest for Nidarosdomen som også het Kalvskinnet. Hundrevis av andre hærmenn var mest sannsynlig kommet til skipene og dermed kunne ikke støtte Erling Skakke og Magnus Erlingsson på Kalvskinnet.

Med en styrke på omkring 360 mann (gjenstand for diskusjon) gikk Sverre til angrep på de kongelige styrkene. Hovedvekten var rettet mot Erling Skakkes egen flokk som ble gjenkjent på deres merke. Hensikten var å knuse det sterkeste elementet i forsvaret. Etter å ha hugget ned stangen med merket så de andre forsvarerne Erlings merke var borte og dermed ble fylkingen brutt opp under angrepet. Samtidig traff et kastespyd Erling; Han hadde på seg platebrynje som ikke var helt spent igjen i midjen. Etter å ha slått vekk noen få birkebeinere satte han seg på bakken. Kongen, Magnus Erlingsson kom til og så at hans far blødde stygt og ikke klarte å snakke tilbake. Idet Erling Skakke utåndet, måtte sønnen flykte til sitt fars skip Ryden på Nidelven. Sammen med Erling Skakke falt mesteparten av hans sveit.

Under flukten sprang mange ned på vannet i Nidelva og flere druknet. En lendmann rakk ikke å ta av seg sin brynje og sank. Birkebeinerne stormet så til bryggene og tok tilbake sine forlatte skip der eiendeler og bytte var urørt. De tok også andre skip som var blitt etterlatt av kongshæren, inkludert kongeskipet Olavssuden. Da Sverre Sigurdsson så de siste skipene med Magnus rodde vekk på Trondheimsfjorden, var slaget over. Erling Skakke blir funnet og båret til en grav sør for Nidarosdomen. Ti lendmenn og seksti hirdmenn var falt og da regner man ikke med andre hærmenn der det trolig falt flere hundre.

[rediger] Etterspillet

Slaget på Kalvskinnet var et vendepunkt i Norgeshistorien. Opprøreren Sverre hadde seiret for å oppnå kongeverdighet. Striden etter slaget fortsetter nå mellom to konger om et enekongedømme. Sverre Sigurdsson fant sterk støtte blant trønderne der stormenn besluttet seg om å gi sin støtte mot gjenytelser. Magnus Erlingsson konsoliderer sin kontroll i Viken etter råd fra Orm kongebror og erkebiskopen i Bergen, og etablerer et nær permanent grep på den landsdelen.

Norge var nå delt mellom to partier i borgerkrig, de birkebeinerne og heklunger hadde hver sin konge. Det var blitt en kamp mellom en nyetablering av utkant- og underklassefolk og et etablissement av storfolk fra de øverste stender av samfunnet om posisjonene i maktstrukturen som utgjør aristokratiet og kongedømmet. Betegnelsen heklung kom av hekle, ermeløs kappe brukt av prester. Dette henspilte på at Magnus Erlingsson hadde kirkelige støtte siden Kirken satte seg mot en avløsning av den regenten man hadde bundet seg til.

Det endelige oppgjøret mellom Magnus Erlingson og Sverre Sigurdson fant sted i slaget ved Fimreite i 1184, hvor Sverre Sigurdson beseiret og drepte Magnus Erlingson og hans menn.

[rediger] Kilder

Claus Krag, Sverre, Norges største middelalderkonge 2005 ISBN 8203232019

Sverres saga, Norges kongesagaer.