Svalbardtraktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Svalbard-traktaten, også kjent som Paris-traktaten, er en traktat inngått 9. februar 1920 i Paris mellom flere land om øygruppa Svalbard. Den slår fast "Norges fulle og uindskrenkede høihetsret over Svalbardøgruppen". Avtalen gir Norge suverenitet over Svalbard: Spitsbergen og øyene omkring, Bjørnøya og Hopen. Traktaten fastslår videre at alle traktatparter skal ha "like rett til fiske og fangst" i disse områdene og i deres territoriale farvann. Bestemmelsen om likerett gjelder således bare innenfor territorialgrensen på 12 nautiske mil.

Foruten Norge var signatarstatene USA, Storbritannia, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland og Sverige.

Traktaten tar sikte på å sikre Svalbards utvikling og den fredelige utnyttelse av naturressursene der. Norges suverenitet, som riktignok står helt fast, er begrenset på en slik måte at enhver av statene som har undertegnet Svalbardtraktaten har rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øyene og i deres territorialfarvann.

Svalbard er avmilitarisert sone. På 1950-tallet erklærte den norske regjering Svalbard som nøytralt område, med den begrensning at NATO ble innrømmet rett til å gripe inn dersom nøytraliteten skulle bli krenket på noen måte.

[rediger] Litteratur

Ulfstein, Geir: The Svalbard Treaty: From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty (doktoravhandling, 1995) ISBN 82-00-22713-8

Utenriksdepartementets traktatregister: Traktat mellem Norge, Amerikas Forente Stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia og Irland og de britiske oversjøiske besiddelser og Sverige angående Spitsbergen