William Blake

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

William Blake.

William Blake (født 28. november 1757 i London, England, Storbritannia, død 12. august 1827 i London, England, Storbritannia) var en engelsk poet, mystiker, kunstner og publisist, eller "opphavsmann og trykker", som han signerte mange av sine bøker med.

[rediger] De tidligere årene

Blake ble født inn i en middelklassefamilie i statsdelen Golden Square i London. Hans kunstneriske talent ble konstatert og oppmuntret allerede tidlig. Ved tiårsalderen gjorde han sine første gravering, som var kopier av antikke greske mestere, noe han foretrakk å gjøre i steden for å tegne fra virkelige miljøer. Fire år senere fikk han lærlingplass hos en gravør, Henry Basire. Etter to år hos Basire, fikk han i oppdrag å kopiere kunst fra gotiske kirker i London. Ved tjueettårsalderen avsluttet Blake som lærling, og gikk over til å arbeide som profesjonell gravør. I 1779 begynte han som student ved Royal Academy, der han opponerte mot hva han anså å være den uferdige stilen som berømte malere som Rubens benyttet seg av. Han foretrakk den klassiske perfeksjonen hos renessansekunstnere som Michelangelo og Rafael.

I 1782 traff Blake John Flaxman, som senere kom til å bli hans økonomiske mesen. Samme år giftet han seg med en fattig jente ved navn Catherine Boucher som var fem år yngre enn han selv og uten utdannelse. Catherine kunne verken skrive eller lese, og kunne knapt skrive under bryllupskontrakten med en X. Blake lærte henne å lese og skrive, og til og med gravørkunster. På denne tiden ble han kjent med George Cumberland, en av grunnleggerne av London National Gallery, som ble en stor beundrer av Blakes arbeider.

Blakes første samling av dikt hadde tittelen Poetical Sketches og ble publisert omkring 1783. Hans første ansats mot illuminert trykk, en teknikk som med tiden ble hans signatur, ble gjort i 1788 i boken There is no Natural Religion. Metoden innebar en fartgetrykkprosess som ble utviklet av Blake selv. På samme tid kom hans berømte arbeider Songs of Innocence og Songs of Experience, og det var også da han ble venn med maleren John Henry Fuseli.

Illustrasjon: Arketypen av «skaperen» er en vanlig forekommende karakter i William Blakes illuminerende bøker. Her beskriver Blake hvordan den allmektige skaperen kneler, og begrunner den verden han har skapt. The Song of Los er den tredje i hans serie av illuminerende bøker, håndmalte av Blake og hans kone, og kjent som «de kontinentale profetiene», som blant kritikere og kjennere inneholder Blakes mest kraftfulle billedkunst.

[rediger] Religiøse og politiske visjoner

Blake hadde et overfølsomt syn på sin kristne religion. I 1789 ble William og Catherine Swedenborgianere. Han trodde at "sannheten" var å finne i selvransakelse, og ikke gjennom innprenting av lærdom. Det han kalte sine "visjoner", muligens hallusinasjoner, var opplevelser som han betraktet som veiledende for hvordan han skulle leve sitt liv. Det var disse opplevelsene som ga ham en såpass sterk og kompromissløs tro på sin egen kunstneriske innstilning, men det førte også til at enkelte kalte ham eksentrisk, til og med gal. I verket The Marriage of Heaven and Hell begynte Blake å utvikle sin egen mytologi som beskrev en gudeverden med karakterer som Orc, en messias og Urizen, en stygg gud av det Gamle testamentets slag. Blake beundret John Miltons arbeider, og forsøkte, akkurat som Milton, å etablere sin egen definisjon av himmel og helvete. Hans streben etter å gjenskape kosmos er selve kjernen i hans arbeider og hans psykologi. Hans myter beskriver ofte kampen mellom opplysning og fri kjærlighet på den ene siden, og begrenset utdannelse og moral på den andre. Blake så på seg selv som en profet for en ny tid, og hans tro på fri kjærlighet og demokrati har gjort ham til en helt blant moderne kunstnere. Poeten W. B. Yeats beundret Blakes spiritualisme og har vært en drivkraft for å popularisere ham i det tyvende århundre.

The Last Judgement er et arbeide der Blake summerer og illustrerer all mytologi han har skapt.

[rediger] På eldre dager

Blakes ekteskap med Catherine varte helt til hans død. Det fantes tidlig visse problemer, som Catherines analfabetisme og parets problemer med å få barn. På en tid, hvilket var forenlig med hans tro på Swedenborgianismen, foreslo Blake at han skulle skaffe en bihustru. Hvilket gjorde Catherine bedrøvet, og førte til at han oppga idéen. Senere i livet virker det som om paret har funnet seg til ro, og deres åpenbare harmoni i privatlivet som de hadde da de var middelandrende, er bedre dokumentert enn deres tidligere mer problematiske samliv.

Senere i sitt liv, solgte Blake et stort antall arbeider, først og fremst sine bibelillustrasjoner, til Thomas Butts, en mesen som så Blake mer som en venn i nød enn en kunstner. Geoffrey Keynes, en biograf, beskriver Butts som en "enfoldig beundrer av et geni som han så, men ikke riktig kunne forstå." Enfoldig eller ikke, dog har vi ham å takke for oppdagelsen og bevaringen av mange av Blakes arbeider.

Her har Blake avbildet Isaac Newton i meditasjon over et geometriskt problem.

Rundt år 1800 flyttet Blake til et hus i Felpham, Sussex (nåværende West Sussex) for å illustrere arbeider av William Hayley, en middelmådig poet. Det var i det huset Blake skrev boken Milton (som publisertes 1804-1808). Forordet til denne boken inkluderer diktet And did those feet in ancient time.

Blake tilbakevendte til London år 1802 og startet da sitt arbeide med å skrive og illustrere boken Jerusalem (1804-1820). Gjennom George Cumberland møtte han en ung kunstner ved navn John Linnell. Gjennom Linnell møtte han Samuel Palmer som inngikk i en gruppe kunstnere som kalte seg "the Shoreham Ancients". Denne gruppen avfeide, akkurat som Blake, de moderne trendene, og delte hans tro på en spirituell og kunstnerisk ny tid. Blake dro fordelen av gruppen rent kunstnerisk gjennom å adaptere deres utviklinger innenfor akvarellmaleriet, og personlig gjennom å møte et respektabelt publikum for sine idéer i gruppen.

I sekstifemårsalderen innledet Blake sitt arbeide med å illustrere The book of Job. Disse arbeidene ble senere beundret av John Ruskin som jamførte Blake (til hans fordel) med Rembrandt.

William blake døde i året 1827, og ble begravet i en umarkert grav ved Bunhill Fields i London. Senere reiste man et minnesmerke over ham og hans hustru.

Han arbeidet hardt, helt til døden falt inn. Hans siste arbeide sies å være en skisse av hans hustru. Kanskje man best summerer hans liv med hans egen uttalelse: "Fantasien er ikke en tilstand: den er selve menneskets eksistens."

[rediger] Arbeider

Hans tidlige arbeider er blant andre Songs of Innocence (1789), Songs of Experience (1793-1794), og The Marriage of Heaven and Hell (1790-1793). Hans mer omfattende illustrerte manuskrip, the prophecies (profetier), inkluderer America, Europe og Asia (de kontinentale profetiene); Jerusalem; Milton a Poem in Two Books (med det velkjente forordet And did those feet in ancient time); og Urizen.

[rediger] Bøker om William Blake

Jacob Bronowski, William Blake and the Age of Revolution ISBN 0-7100-7277-5 (hardcover), ISBN 0-7100-7278-3 (pbk.)
Jacob Bronowski, William Blake, 1757-1827; a man without a mask
S. Foster Damon, A Blake Dictionary ISBN 0-394-73688-5
Northrop Frye, Fearful Symmetry ISBN 0-691-06165-3
Peter Ackroyd, Blake ISBN 185619-278-4