Arianisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arianismen er en teologisk lære som har som bakgrunn fra den aleksandrinske presten Arius' lære. Arius levde cirka 260-336.
Ifølge arianismen er Sønnen (Jesus Kristus) et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men han er ikke guddommelig. Det har vært en tid da Guds Sønn ennå ikke var, er en kort slagordsform av arianismens kjernepunkt på kristologiens område. Faderen (Gud) har skapt Sønnen av intet, og senere enn ved tidenes morgen. Selv om Sønnen er Faderens mest fullkomne verk er de vesensforskjellige, og Guds Sønn kalles Sønn kun i samme forstand som menneskene kalles Guds folk. På samme vis er Den Hellige Ånd Fadernes nest mest fullkomne skaperverk. Faderen er altså alene størst, og Treenighetsbegrepet kan ikke appliseres om Gud.
Arianismen hadde tidvis stor utbredelse, men ble fordømt av biskop Alexander av Alexandria i år 319 og deretter ved konsilet i Nikea i 325. I Nikea ble det fastslått at Guds sønn har samme guddom som Faderen. Arianerne ble avvist og ekskludert.
Keiser Konstantin den store opphevet fordømmelsen allerede i 327. Keiser Konstantius II gjorde arianismens kristologi til et dogme i Romerrikets statsreligion. Men biskop Alexander og hans etterfølger Athanasius nektet å gjenoppta Arius i Kirken. Etter mange årtiers forbitrede stridigheter mellom Arius' og Athanasius' tilhengere («Den arianske strid»), ble arianismen fordømt på nytt under det første konsilet i Konstantinopel i 381.
Det økumeniske konsil i Nikea la grunnen for den såkalte nikenske trosbekjennelse, som for de fleste kristne trossamfunn enn i dag er det fremste av de oldkirkelige symboler, dvs. felles dogmatiske definisjon av kristen tro. Den form av bekjennelsen som benyttes i vår tid, er den justerte versjon som ble til ved konsilet i Konstantinopel; den nikensk-konstantinopelitanske trosbekjennelse.
Ettersom Wulfila, goternes første biskop, forstod seg som tilhenger av arianismen, fikk arianismen stor spredning blant de germanske folk, og de holdt lenge fast på denne lære. Ved synoden i Toledo 589 bekjente de germanske visigoterfolket seg til den katolske lære, men blant langobarderne levde arianismen videre til inn på 700-tallet.
