Arkhangelsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Koordinater: 64°32′ N 40°32′ Ø

Byvåpen.

Havna i Arkhangelsk i 1896.

Arkhangelsk havn ved Dvina i 1894. Maleri av Konstantin Aleksejevitsj Korovin.

Byen Arkhangelsk (russisk: Архангельск, fra erkeengel, dvs. Erkeengelen Mikael som byen er oppkalt etter) ligger ved den nordlige delen av elven Dvina (mer presist Nordre Dvina) nær utløpet i Kvitsjøen lengst nord i den europeiske delen av Russland. Byen er hovedstad i Arkhangelsk oblast (provins) og var Russlands viktigste havneby i middelalderen. Befolkningstallet i 2005 var på 364 000.

Innhold

1 Historie
2 Dagens Arkhangelsk
- 2.1 Kirkelige forhold
- 2.2 Kunst og kultur
3 Kjente personer fra Arkhangelsk-området
4 Eksterne lenker

[rediger] Historie

[rediger] Landet ved Gandviken i Bjarmeland

Området rundt dagens Arkhangelsk var kjent for vikingene som Bjarmeland. Ottar fra Hålogaland fortalte fra sin reise østover på 800-tallet at det var et område ved en stor elv i Kvitsjøen (norrønt: Gandvik) som var sterkt bebygget, noe som trolig var bebyggelsen som senere ble Arkhangelsk. I 1027 skal Tore Hund i følge Snorre ha vært på plyndringstokt i området.

Høsten 1989 ble det funnet en uvanlig rik sølvskatt ved Dvina-munningen, like ved der Arkhangelsk ligger i dag. Den var sannsynligvis lagt ned på begynnelsen av 1100-tallet og inneholdt gjenstander som kan ha vært opp til 200 år gamle da de kom i jorda. Det som er funnet av skatten utgjør i alt over 1,6 kg sølv, for det meste mynt. Smykker og smykkedeler stammer fra Russland eller russiske naboområder. De aller fleste av myntene var tyske, men det var også et beskjedent antall kufiske, engelske, bøhmiske, ungarske, danske, svenske og norske.

Det er vanskelig å sette dette funnet inn i en kulturhistorisk sammenheng før man har hatt mulighet for å gjøre bosettingshistoriske undersøkelser i området. Det foreligger i alle fall to muligheter. Det kan dreie seg om en skatt som hører til det bjarmesamfunnet som man ser konturene av i det norrøne kildematerialet. Generelt sett kan man si at slike skattefunn, enten de kommer fra Skandinavia, Baltikum eller Russland, er nært knyttet til veletablerte jordbrukssamfunn med omfattende handelsvirksomhet. Eller man kan se det slik som de russiske forskerne som publiserte funnet i 1992. De foretrakk å se det som vitnesbyrd om at russisk kolonisering virkelig foregikk slik som det tidlige russiske kildemateriellet antyder, men at det kanskje var større kraft bak denne prosessen enn tidligere antatt.

[rediger] Novgorod-russerne kommer

På 1100-tallet etablerte folk fra Novgorod (Norrønt: Holmgard) seg her og opprettet et kloster tilegnet Erkeengelen Mikael ved elvemunningen av Dvina.

Handelssenteret i dette området var på denne tiden Kholmogory (Холмогоры), som lå noen km lenger opp i elva fra klosteret. Dette stedet ligger der elvene Dvina og Pinega flyter sammen, 100 km fra Kvitsjøen. Skrevne kilder antyder at Kholmogory eksisterte tidlig på 1100-tallet, men man har ikke arkeologisk materiale som kan belyse byens tidlige fase og opprinnelse. Man vet altså ikke om denne bosetningen opprinnelig var russisk, eller om den går tilbake til førrussisk tid. Sentralt i dagens lille og nå stagnasjonspregede bysamfunn ligger imidlertid den såkalte Gorodok, en mektig haug av bygningsrester, kulturlag og elvesand. På toppen av denne haugen står i dag en rekke praktbygg som er preget av kraftig forfall, blant andre domkirken og bispegården. I dag brukes kulturlagene som frostfrie potetkjellere for befolkningen. Arkeologiske utgravninger er ennå ikke utført (2005).

[rediger] Norsk-russiske sammenstøt

Arkhangelsk fikk etterhvert vesentlig betydning for rivaliseringen mellom norske og russiske interesser i nordområdene. Fra Novgorod ble den russiske interessesfære utvidet langt nordover også til Kola-halvøya på 1100-tallet, men her håndhevet Norge beskatningsrett og rettighetene til pelshandelen. Den kompromissavtalen som ble inngått mellom partene i 1251 ble snart brutt.

I 1411 drog novgoroderen Jakov Stepanovitsj på felttog mot Nord-Norge. Dette innledet en rekke sammenstøt, og i 1419 trengte norske skip med 500 soldater inn i Kvitsjøen. «Murmanerne», som nordmennene ble kalt (jamfør Murmansk) plyndret mange russiske bosetninger ved kysten, deriblant også Erkeengel Mikael-klosteret ved Dvinaelvens munning.

Storfyrst Ivan III den Store

[rediger] Moskovittene overtar

Novgorod klarte å slå tilbake nordmennene fra nordområdene. Men i 1478 ble området rundt Arkhangelsk erobret av storfyrst Ivan III og innlemmet i fyrstedømmet Moskva, sammen med resten av riket omkring Novgorod.

[rediger] Handel med engelskmenn, skotter og nederlendere

I 1555 bevilget Ivan den grusomme handelsprivilegier til engelske kjøpmenn, som grunnla The Muscovy Company og startet en handelsrute med årlige skipsanløp til innløpet av Dvina. Møtet mellom engelskmennene og Ivan skjedde ved en tilfeldighet; av tre engelske skip som var på vei for å finne nordøstpassasjen til Kina i 1553 havnet ett ved Dvinas utløp i Kvitsjøen. Dette var det eneste gjenværende skipet, de andre to forsvant. Nederlandske kjøpmenn begynte også å besøke Kvitsjøen med skip fra 1560-årene. Skotter og engelskmenn dominerte handelen på 1500-tallet, mens gjennom hele 1600-tallet var det primært nederlendere som seilte til Kvitsjøområdet.

[rediger] Byen grunnlegges, handelen blomstrer

I 1584 ga Ivan ordre om å grunnlegge Ny Kholmogory (Novyje Kholmogory). Denne byen fikk i 1613 navn etter erkeengelklosteret. På denne tiden var Kvitsjøen Moskvas eneste egne tilgang til havet, siden Østersjøen var kontrollert av Sverige. Men tilgangen var begrenset, på grunn av at Kvitsjøen et islagt om vinteren. Innbyggerne av områdene rundt Arkhangelsk og Kvitsjøen ble kalt pomorer, og var de første som utforsket områdene mot øst. De opprettet handelsruter til Nord-Sibir, forbi Uralfjellene og byen Mangazeja som de grunnla. De drev også handel og var dyktige sjøfarere.

Tsar Peter I av Russland. Maleri av Paul Delaroche

I 1683 tok Peter I over makten i Russland. Han var da bare 10 år, men da han var 20, i 1693, beordret han opprettelse av et skipsverft i Arkhangelsk. Ett år senere seilte skipene Svjatoje Prorotsjestvo (Hellig profeti), Apostol Pavel (Apostelen Paulus) og Svjatoj Pjotr (Sankt Peter) ut i Kvitsjøen.

[rediger] St. Petersburg grunnlegges, nedgangstid for Arkhangelsk

Men Peter innså at Arkhangelsk alltid ville ha en begrenset funksjon som havneby på grunn av de fem månedene i året da Kvitsjøen var islagt. Han grunnla St. Petersburg i 1704 etter et vellykket angrep mot svenske styrker i Østersjøen. Peter bestemte at Russlands utenrikshandel nå skulle gå gjennom St. Petersburg, som noen år etterpå også ble Russlands hovedstad.

Den økende handelen over Østersjøen førte til nedgangstider på 1700-tallet, da Arkhangelsk mistet sin rang som Russlands havneby. På 1800-tallet ble det imidlertid mer liv i økonomien, da tømmer ble en stor eksportartikkel over den nyåpnede jernbanen til Moskva.

[rediger] Oppblomstring for pomorhandelen

Pomorhandelen, som var en spesiell byttehandel av fisk og korn med Nord-Norge, hadde også sin blomstringstid på 1800-tallet. Denne handelen har vært svært viktig for økonomisk og kulturell utvikling av både Nord-Norge og Arkhangelsk. På slutten av århundret var Arkhangelsk den største byen i Russland (21.000 innbyggere i 1900 iflg. Nordisk Familjebok).

På denne tiden ble relasjonene med Norge ytterligere styrket blant annet ved at russerne etablerte en fast dampskipsrute fra Arkhangelsk til Vardø i 1875. Ruten la til rette for russisk turisme og sesongarbeid i Finnmark. Folk i de norske nordområdene fikk også et bedre innblikk i russisk kultur. Drikking av te brygget på samovar, vakker, flerstemt sang, de russiske kvinnenes fargerike klær og gjestfriheten i pomorskipperens lugar bidro til et fordypet vennskap.

[rediger] Revolusjon og verdenskriger

Under første- og andre verdenskrig var Arkhangelsk en viktig havn for de allierte styrkene. Under første verdenskrig var Arkhangelsk den eneste havnebyen i Russland som kunne ta imot tilførsler fra trippelententen. Havnen ble da utvidet for at de isfrie månedene kunne utnyttes fullt ut.

Etter den russiske revolusjon i 1917 ble Arkhangelsk en tid basis for engelskmennenes intervensjon fra nord og var en tid sete for en kontrarevolusjonær regjering. I august 1918 kom en engelsk-amerikansk hær og besatte Arkhangelsk. Det ble dannet en «regjering for det nordlige distrikt» under ledelse av Tsjaikovskij, men den virkelige lederen var imidlertid den engelske General Ironside. Regjeringen ble imidlertid raskt avløst av et faktisk militærdiktatur under den russiske General Miller. De kontrarevolusjonære hærene trådte i forbindelse med Koltsjak i Sibir og begynte å rykke sørover. I løpet av 1919 ble imidlertid Koltsjak slått, det oppsto sterk bevegelse blant okkupasjonstroppene, og i England ble det reist en kraftig arbeideraksjon mot intervensjonen. I september 1919 ble engelskmennene tvunget til å trekke seg ut fra Arkhangelsk. Da de var borte kunne de hvite troppene ikke holde stillingen og den røde arme inntok Arkhangelsk den 21. februar 1920. General Miller flyktet i en isbryter. Hans styre hadde vært preget av ekte kontrarevolusjonær grusomhet. Mange arbeidere ble henrettet, andre anbragt i elendige fangeleirer hvor de døde i mengdevis av sykdom, kulde og sult.

Høsten og vinteren 1930-1931 fikk Arkhangelsk en svært stor plass i den vesteuropeiske borgerlige pressen, på grunn av at kampen mot Sovjetunionens voksende eksport tok utgangspunkt i det såkalte «slavearbeidet» på Arkhangelsks havn. Denne agitasjon døde imidlertid hen fordi det ikke var mulig å skjule at den savnet ethvert faktisk grunnlag.

Under Stalintidens skrekkvelde var Arkhangelsk et av de mange stedene der det ble anlagt fangeleirer. Den viktigste var straffarbeidsleiren «Arkhangelsk ITL» (ITL står for Ispravitelno-trudovoj lager, på norsk forbedringsarbeidsleir). Fra Arkhangelsk gikk dessuten båtene til de mer beryktede leirene på Solovki-øyene i Kvitsjøen, som var blant de første forvisningsstedene for politiske fanger allerede i Tsarrussland.

Akula-ubåtene ble bygget dels i Severodvinsk, dels i Komsomolsk i Øst-Sibir.

Under andre verdenskrig hadde Kvitsjøflotiljen sin base i Arkhangelsk. Som under første verdenskrig, ble Arkhangelsk også under denne krigen hovedhavn for hjelp fra Europa og Amerika. Byen og Solovki-øyene ble brukt til opplæring av marinekadetter, området var kjent for sine militære skoler.

Byen Severodvinsk ligger ikke langt fra Arkhangelsk. To av verdens største skipsverft befinner seg der. Det er her en stor del av den store sovjetiske atomubåtene ble bygget. Mens den kalde krigen var på sitt mest intense, bygde marinens ubåtverft i Severodvinsk fem til seks nye atomubåter i året.

[rediger] Dagens Arkhangelsk

Byen brer seg med med de moderne forstedene Solombala og Ekonomija over 16 km langs elven. Et av byens største historiske landemerker er det gamle, festningslignende handelssenteret Gostinij Dvor (1668), en mektig bygning som strekker seg 400 meter langs bredden av Nordre Dvina og er et monument over storhetstiden som handelsby.

Arkhangelsk er nå en viktig region på grunn av et tungt industrielt miljø. Det finnes også en maritim skole, et teknisk universitet, et epidemologisk institutt og et regionalt museum i Arkhangelsk. Byen er Russlands største havn for utskipning og tømmer, og har en stor treforedlings- og papirindustri. Den har også en fiskehavn. Etter at isbrytere ble tatt i bruk om vinteren, har byen hatt helårshavn. Det finnes dessuten rike mineralforekomster i Arkhangelskregionen, av kull, bauxitt, fluor og verdifulle forekomster av diamanter. Men mesteparten av ressursene i regionen er ennå ikke utnyttet.

Mikhail Lomonosov (1711-1765), en forfatter og multibegavet person, kom fra en pomorlandsby ved Kholmogory. Et monument over ham utført av Ivan Martos, ble oppsatt i Arkhangelsk i 1829. I 1914 ble det oppsatt et monument over Peter I, som var utført av Mikhail Antokolskij i 1872.

[rediger] Kirkelige forhold

Kirka, Luthersk kirke som ble omgjort til konsertlokale etter den russiske revulusjonen
Foto: Lars Røed Hansen

Arkhangelsk er sete for et aktivt russisk-ortodoks bispedømme ved navn Arkhangelsk-Kholmogory. Kirka ble sterkt undertrykt under Sovjetunionen. Kirker ble revet og andre ble gjort om til konsertlokaler. Etter Sovjetunionens fall kom også baptister og katolikker til byen.

[rediger] Kunst og kultur

I motsetning til andre russiske regioner, er Arkhangelskregionens kulturarv ekte russisk, det var kun de nordlige regionene som unnslapp Tatar-mongolenes invasjon. Kystboernes tradisjon ble uttrykt gjennom treskjæring, tekstilarbeid, broderi, maleri, skulptur, keramikk og metallarbeid. Man finner eksempler på kunst og håndverksarbeidene på Arkhangelsk Regionale Kunstmuseum, som ble etablert i 1960 og er et at Russlands største kunstmuseer. Samlingene omfatter rundt 30.000 russiske kunstverk fra 1400-tallet og fram til i dag.

I Arkhangelsk regionalmuseum for lokalkunnskap, historie og økonomi finnes andre arbeider, museet har siden etableringen i 1837 opparbeidet en samling på 200.000 verk. De utstilte samlingene omfatter arbeider relatert til arkeologi, etnografi og den nordlige russiske kulturen fra oldtid til nåtid. Her finnes objekter fra arktiske ekpedisjoner, skipsbygging, gammelt russisk håndverk og mynter.

Men det er ikke bare museene som kan fortelle om regionens historie. For eksempel har Arkhangelsk nordrussiske statsakademis folkekor eksistert i 60 år. Dette er ikke et tradisjonelt kor, medlemmene består av både sangere, dansere og musikere som sammen forteller historier om folkelivet gjennom musikk og underholdning.

En annen musikkgruppe, Kvitsjøen samtidsmusikk- og folkemusikkensemble, har underholdt byens innbyggere de siste årene. Det spesielle med ensembelet er at de spiller moderne musikk med russiske folkeinstrumenter.

I tillegg finnes Arkhangelsk statlige kammerorkester, som har klassiske komposisjoner på sitt program.