Di. 3

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Di. 3 er et diesellokomotiv som ble brukt av NSB. Lokomotivet ble det vanligste trekklokomotivet til passasjer- og godstog på baner som ikke var elektrifisert, da i hovedsak på Nordlandsbanen, Rørosbanen og Raumabanen. Di. 3 ble tatt ut av drift i NSB i desember 2000, men en del lok ble eksportert til utlandet samt videreført til andre selskap, som for eksempel Ofotbanen AS. Di. 3 har søsken i en del andre land og både Danmark, Ungarn, Luxembourg og Belgia har hatt lignende lok. Disse lokomotivene har oppnådd nærmest en kultstatus, og årlig kommer jernbaneentusiaster fra mange land, bl.a. Tyskland for å oppleve Di. 3 i Norge.

Innhold 1 Lokomotivets historie 1.1 Elektrifisering av bane 1.2 Nedleggelse og utfasing 2 Satt inn i ny tjeneste 2.1 Operative lokomotiver 3 Eksterne lenker 4 Kilder og henvisninger

[rediger] Lokomotivets historie

I 1952 vedtok man at 50% av jernbanenettet i Norge skulle elektrifiseres, slik at 80% av trafikken ville bli kjørt med elektriske lokomotiver. For de resterende 20% av driften samt for å finne et alternativ til damplokomotivene mens elektrifiseringsplanen ble fullført, anskaffet man i 1954 et dieselelektrisk prøvelokomotiv bygget av Nohab i Trollhättan på lisens fra General Motors. Dette prøvelokokomotivet fikk typebenevnelsen type 64 nr. 2246 og ble prøvekjørt hyppig på Nordlandsbanen. Erfaringene fra prøveperioden var gode og lokomotivet ble ansett som driftsikkert.

NSB bestillte så fem nye lokomotiver og disse (603–607) ble levert i 1957. Prøveloket ble også innkjøpt og fikk nummeret 602. De danske statsbanene (DSB) kjøpte også samme lokomotiver og disse gikk under benevnelsen MX og MY. Senere samme år bestilte NSB ytterligere åtte lokomotiver (608–615). Disse lokomotivene ble satt i drift ved Dovrebanen, Nordlandsbanen samt Gjøvik– og Bergensbanen. I 1958 ble ytterligere seks Di. 3 bestilt og ble satt inn på sørlige Dovrebanen, hvor en del svake broer i Gudbrandsdalen hadde blitt forsterket for å tåle vekten av toget, som nå kunne gå helt syd til Hamar. I det samme året ble Di. 3 satt inn i nattogene på Raumabanen, hvor de og damplokomotiver gikk om hverandre til 1965.

Di. 3 622–623 og 641–643 var opprinnelig bestilt av de finske statsbanene, VR, men de ble avbestilt under produksjon. Disse ble tilbudt NSB, som takket ja. Tre av disse lokomotivene var allerede ferdigstilt, men utført på en annen måte en de andre Di. 3-lokomotivene. Disse hadde fire av seks drivende aksler, men med større topphastighet samt lavere trekkraft, og fikk typebenevnelsen Di. 3b. Lokomotivene ble satt inn i tjeneste og tatt i bruk av NSB i 1960. Begge disse versjonene av Di. 3 fikk tildelt numrene 602–633 og 641–643, hvor de tre siste var av b–typen.

[rediger] Elektrifisering av bane

Ved årsskiftet 1961 var 17 av totalt 25 Di. 3 disponert av Trondheim distrikt, mens to lokomotiver var disponert av Hamar distrikt og seks lokomotiver var driftet av Bergen distrikt. På dette tidspunktet var Di. 3 såvidt tatt i bruk på Rørosbanen, som enda hadde flere svake broer. I februar 1961 ble strekningen Oslo–Hønefoss elektrifisert noe som igjen gjorde at alle hurtigtog på Bergensbanen kunne kjøres med enten diesel eller elektrisk drevne lokomotiver. Samtidig som dette skjedde ble Nordlandsbanen i februar 1962 forlenget til Bodø og strekningen Hønefoss–Ål ble ferdig elektrifisert. Rørosbanen ble etterhvert kraftig utbedret ved å forsterke broer osv, og Di. 3 gikk fra mai 1964 fast på banen. Samme år ble også hele Bergensbanen ferdig elektrifisert, noe som frigjorde fem av seks Di. 3 til andre baner. Det siste lokomotivet ble beholdt på Finse stasjon for snørydding og som beredskapslokomotiv. I 1965 ble lokomotivene 624–629 levert til NSB og dermed slutten på dampdrevne hurtigtog på Rørosbanen.

I 1967 var man ferdig med elektrifiseringsarbeidet sydfra til Otta stasjon på Dovrebanen og året etter til Dombås stasjon. Dette gjorde at Di 3 kunne frigjøres til andre banestrekninger og Valdresbanen var samtidig blitt forsterket til å tåle Di. 3. I 1969 ble de siste fire lokomotivene levert (630-633), noe som førte til at de siste damplokomotivene kunne tas ut av ordinær drift. I 1970 ble hele Dovrebanen ferdig elektrifisert og bruksområdene for Di. 3 ble konsentrert til Nordlandsbanen, Meråkerbanen, Rørosbanen, Raumabanen, Solørbanen og Valdresbanen, og slik fortsatte det omtrent så lenge NSB hadde disse lokene i bruk.

[rediger] Nedleggelse og utfasing

Di. 3 lokomotivene rådet alene som NSBs linjelok på ikke-elektrifiserte baner helt til 1981 da de fikk konkurranse av den betydelig kraftigere Di. 4, som ble satt inn på Nordlandsbanen. Dette og nedleggelsen av persontrafikken på Valdresbanen i 1989 gjorde at Di. 3 oftere ble satt til godstogtrafikk. På 1990-tallet begynte NSB å se på avløsere til de snart 40 år gamle Di. 3-lokomotivene. Avløserne ble to nye loktyper. 12 lokomotiver av typen Di. 6 og 20 lokomotiver av typen Di. 8, hvor Di. 6 skulle settes inn i tunge tog mens Di. 8 skulle dra lettere tog.

Di. 6 innkjøpet ble en stor fadese, men Di. 8-lokomotiven var brukbare nok slik at de overtok godstogene fra Di. 3. De gjennværende persontogene som ble trukket av Di. 3 ble erstattet av motorvogner av typen NSB type 92 og NSB type 93. Dette gjorde at siste tur for NSB med Di. 3 gikk på Rørosbanes hovedtog den 26. desember 2000, trukket av Di. 3 623 og 629. Etter dette ble Di. 3 brukt sporadisk på Nordlandsbanen fram til 7. januar 2001 i spann med Di. 4 på deler av strekningen. Etter denne datoen var det ikke lenger tillatt å bruke Di 3 i tjeneste for NSB og lokomotivene ble gradvis utfaset etter å ha preget NSBs ikke-elektrifiserte rutenett siden slutten av 1950-tallet.

[rediger] Satt inn i ny tjeneste

NSB begynte å utrangere Di. 3 allerede på 1990-tallet, men til forskjell fra de danske motpartene så havnet de ikke hos svenske togselskaper. Mange av lokomotivene ble hugget opp, mens åtte lokomotiver ble solgt til Italia og Kosovo. Fem lokomotiver ble i 2001 kjøpt opp av Ofotbanen AS og blir hovedsakelig brukt til tømmertransport. Disse har fått en mørkegrønn farge med gule og hvite detaljer.

To lokomotiv er forøvrig bevart av Norsk jernbanemuseum og er i driftsklar stand. Dette er lokomotivene nummer 602 og 616 og blir disponert av GM-Gruppen, som igjen arbeider for å ta vare på General Motors-lokomotiver fra de europeiske jernbaneforvaltningene og bevare disse i historisk riktig stand.

[rediger] Operative lokomotiver

Tognr.	Type	Levert	Utrangert	Merknad
602	Di. 3a	16. oktober 1954	11. oktober 1995	Eies av Norsk jernbanemuseum, driftes av GM-Gruppen
603	Di. 3a	25. april 1957		Eies av Ofotbanen AS
610	Di. 3a	19. februar 1958	19. april 1995	Hensatt av NSB i Trondheim
616	Di. 3a	22. august 1958	1997	Eies av Norsk jernbanemuseum, driftes av GM-Gruppen
619	Di. 3a	24. oktober 1958	2001	Solgt til FN og sendt til Kosovo
621	Di. 3a	16. desember 1958		Eies av Ofotbanen AS
622	Di. 3a	2. juli 1960		Solgt til Sicilia
623	Di. 3a	18. august 1960		Eies av Ofotbanen AS
626	Di. 3a	21. mai 1965		Solgt til Sicilia
628	Di. 3a	1. august 1965		Eies av Jernbaneverket
629	Di. 3a	13. september 1965		Eies av Ofotbanen AS
630	Di. 3a	28. juni 1969		Solgt til Sicilia
631	Di. 3a	18. juli 1969		Solgt til Sicilia
632	Di. 3a	4. september 1969		Eies av Ofotbanen AS
633	Di. 3a	16. oktober 1969	2001	Solgt til FN og sendt til Kosovo
641	Di. 3b	2. juli 1960	2001	Solgt til FN og sendt til Kosovo
642	Di. 3b	2. juli 1960		Beredskapslokomotiv på Ål stasjon, eies av NSB
643	Di. 3b	9. desember 1960	2001	Solgt til FN og sendt til Kosovo

[rediger] Eksterne lenker

• Fakta om Di. 3 fra Jernbane.net
• Komplett liste over Di. 3
• Di 3 fra Ofotbanen AS
• Svein Sandos jernbanenettsted Bildearkiv og historisk materiale om loktypen.
• Järnväg.net Svensk jernbanerelatert side.

[rediger] Kilder og henvisninger

• Tom Vidar Pedersen: Norske loktyper – Di 3: På Sporet nr.22 1977. Norsk Jernbaneklubb, Oslo.
• Thor Bjerke: 25 etterkrigsår i Hamar distrikt: På Sporet nr. 29 1981, Norsk Jernbaneklubb, Oslo.
• Thor Bjerke: Grønne og røde Nohab'er: På Sporet nr. 35 1982, Norsk Jernbaneklubb, Oslo.
• Sören Svensson: NOHABer – ute og hjemme: På Sporet nr.55 1988. Norsk Jernbaneklubb, Oslo.
• Ståle Næss: Di 3 – Billedboken om en loklegende. BSN Forlag, Oslo 1999, ISBN 82-91448-299