Inkvisisjonen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.
Inkvisisjonen var en betegnelse på flere instanser innenfor den katolske kirke som var anvarlig for å bekjempe kjetteriet.
[rediger] Opprinnelse
Inkvisisjonen var en permanent institusjon i den katolske kirke og ble opprettet i 1184 med ansvar for å bekjempe kjetteri. Navnet er eldre, og betegner en romersk rettsprosedyre, inquisitio. Bekjempelsen av splittelse, vranglære og kjetteri og kampen for Kirkens og dens dogmers universalitet er gammel. Inkvisisjonen sammen med motreformasjonen drepte fra 1200 - 1800 68 millioner mennesker.
Fraksjonering av de kristne kirkene har vært et problem fra kirkens begynnelse. Den greske betegnelsen for kjetteri er haeresis og betyr sekt, trosretning, skole. Apg. 15 forteller om samling av et råd i Jerusalem for å ta hånd om en den jødekristne fraksjonen som skapte splittelser av kirkesamfunn i Lilleasia, og da især et område kalt Galatia (Det moderne Ankara, Tyrkias hovedstad, ligger i dette området, samt jf. Paulus' brev til galaterne).
Etter at Konstantin I, også kalt den første kristne keiser, sammen med sin medhersker Licinius, gjorde Romerriket religionsfritt gjennom Milanediktet, for så å ta initiativ til det berømte kirkemøtet i Nikea (325), ble den lokale administrative strukturen i kirken samlet i en hierarkisk organisasjon i Roma, basert på den patriarkalsk-militaristiske romerske Mithrasordenens organisasjonsstruktur.
På kirkemøtet i Nikea i 325 ble den kristne bekjennelseslæren i vesentlig grad institusjonalisert og den katolske kirken økumenisert (økumeni av gresk Oikomene: verdensomspennende/det som verden eller huset består i). En av følgene var den arianske kontroversen, hvor den såkalte arianismen (etter biskop Arius) blir erklært vranglære. Også den egyptiske koptiske kirken m.fl. falt utenfor den katolske økumenien etter dette første «verdensomspennende» kristne konsilet. Arianerkjetteriet ble etter hvert utryddet, mens kopterne har overlevd, muligens paradoksalt nok reddet av islams utbredelse til Egypt på syvhundretallet.
Det romerske imperiet opprettholdt slik evnen til å bekjempe vranglære. De kirkene som avvek tilstrekkelig fra den romerske ortodoksien, sørget man for å bringe inn i folden med de midler som var nødvendig. Det er et stort spørsmål om de enkeltstående og forskjelligartede kristne kirkene i praksis opplevde mer religionsfrihet og mindre undertrykkelse etter dannelsen av den romersk-katolske sentraladministrasjonen.
Ikke usannsynlig kommer selve betegnelsen kjetter via tysk, av katar. Katarene betegnes som en religiøs kristen, gnostisk-lignende bevegelse som oppstod på 1100-tallet. Dette kom parallelt med riddervesenet, trubadurene og kjærlighetsdiktningen i det nåværende sydlige Frankrike, den gang hovedsakelig i Provence. Dette området var da kristendommens grensetrakter mot det maurisk-muslimske Spania. Det var først på bakgrunn av det albigensiske kjetteriet som det også ble kalt (etter den franske byen Albi), at Inkvisisjonen ble en permanent ordning satt i system for å ta hånd om problemet. Da Inkvisisjonen begynte på 1100-tallet, trengte kirkerådene sekulære herskere til å forfølge kjetterne.
Den første av inkvisisjonene i middelalderen, kalt den episkopale inkvisisjonen, ble stiftet i 1184 etter et brev fra paven, en såkalt pavelig bulle, kalt Ad abolendam, «til formålet å bli kvitt det». Inkvisisjonen var et svar på katarenes økende kjetteri i det sydlige Frankrike. Den ble kalt episkopal fordi den ble administrert av lokale biskoper (latin episcopus). Den episkopale inkvisisjonen var av mange grunner lite effektiv (se en:Medieval Inquisition). Den pavelige inkvisisjonen i 1230-årene ble satt i verk da den episkopale inkvisisjonen feilet. Den bestod av profesjonelle som var trent spesielt for å gjøre jobben etter pavens ønsker. Enkeltpersoner ble valgt ut fra forskjellige ordener og sekulære kirketjenere, men de kom primært fra Dominikanerordenen, som hadde en rekke passende egenskaper.
Etter det 13. århundre spredde inkvisisjonen seg nordover til Tyskland og Skandinavia. I Nord-Europa var inkvisisjonen betraktelig mildere. I de skandinaviske land hadde inkvisisjonen lite å si. I Norge virket den aldri, og de første heksejaktene begynte først etter reformasjonen. Inkvisisjonen ble aldri etablert i England, men Christofer Columbus tok den med seg over Atlanterhavet. På slutten av 1400-tallet var den spanske inkvisisjonen blitt uavhengig av Roma. Deres håndtering av konverterte muslimer, jøder og illuminister er med sine offentlige avstraffelser (se «auto da fe») et mørkt kapittel i inkvisisjonens historie .
Pave Paul III etablerte i 1542 en permanent samling av kardinaler og andre med kirkelige embeder, hvis oppgave var å bevare og forsvare troens integritet og å undersøke og fordømme feil og falske doktriner. Dens navn var Den hellige kongregasjon for den hellige romerske og universelle inkvisisjon, og dette dikasteriet heter nå Kongregasjonen for troslæren.
