Litteraturhistorie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.Litteraturhistorie er litteraturens utvikling gjennom tiden.
Innhold |
[rediger] Antikken
- Se også Antikken
- Se også Gresk_litteratur
Litteraturen oppstod som en del av skriftspråkets utvikling. De eldste bevarte diktverkene er fra antikken og derfor kan vi si at litteraturen oppstod i antikken.
Grekerne laget litteraturformer som har gått i arv og kan sies å være viktig for vestseuropas litteraturutvikling.
De to største greske litteraturverkene, Iliaden og Odysseen, er skrevet av Homer.
Verkene er utmerkede representanter for den klassiske heltediktningen, fulle av dramatikk og tragedie, men også seire og heltemot. Selve historien er knyttet til heltens raseri og dets konsekvenser. Allerede i første linje i Iliaden slås tonen an
[rediger] Middelalderen
- Se også Middelalderen
Middelalderen regnes i Europa som tiden mellom 500 og 1500 e.Kr. eller mellom Romerrikets fall og Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet.
Etter romerikets fall falt ikke lenger den greske litteraturens stil og tilnærming lenger i smak over Europa. Rundt år tusen hadde det startet en større fokusering på tro og religion i litteraturen.
[rediger] Renessansen
- Se også Renessansen
[rediger] Reformasjonen
- Se også Reformasjonen
Klassisismen eller også Nyklassisismen er betegnelsen på en periode i itteratur på 1700-tallet. Klassisismen plasseres gjerne i opplysningstiden, men strekker seg egentlig fra den engelske revolusjonen i 1688 til den franske revolusjonen i 1789.
Klassisistene var inspirert av kunst og litteratur fra antikken, og ved hjelp av særlig Aristoteles fant de fram til regler for hvordan litteraturen skulle skrives. Slik kom de fram til de tre enhetene i dramatisk diktning: det skulle være enhet i tid, sted og handling. Det vil si at stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn én dag, og det skulle utspille seg på ett og samme sted. Fulgte man disse reglene mente man at man kunne få et fullkomment stykke.
Dramaet hadde særlig utvikling i Frankrike, der Ludvig XIV var dets øverste beskytter. Med solkongens mulighet til å nedlegge veto mot ethvert upassende stykke ble det vanskelig å uttrykke politiske meninger, selv om Molière jobbet hardt med det med sine komedier, som i stykket om Tartuffe der han behandler tema som skinnehellighet. Da var heller Racine mer populær blant de kongelige, der han tok opp igjen antikke myter, som i stykket Fedra som regnes som en av de største dramaene om kvinneskjebner gjennom tidene.
I denne perioden oppstod det også nye prosasjangere. De viktigste var epigram, epistel, essay og romanen. Romanen blir av mange hevdet å være borgerskapets viktigste sjanger.
[rediger] Barokken
- Se også Barokken
Barokk og barokken er navnet både på en epoke innen europeisk kunst, og regnes i hovedsak til 1600 og 1700-tallet.
I den barokke litteraturen forsøkte man å bevege leseren med voldsomme virkemidler og overlessede ord. Allegorier og metaforer ble flittig brukt, og formen fremsto tidvis som viktigere enn innholdet. Forfatterne fremstilte de saligste undre i tilværelsen og fremla ofte religiøse emner.
[rediger] Klassisismen
- Se også Klassisismen
Klassisismen eller også Nyklassisismen er betegnelsen på en periode i kunst, arkitektur og litteratur på 1700-tallet. Klassisismen plasseres gjerne i opplysningstiden, men strekker seg egentlig fra den engelske revolusjonen i 1688 til den franske revolusjonen i 1789.
Klassisistene var inspirert av kunst og litteratur fra antikken, og ved hjelp av særlig Aristoteles fant de fram til regler for hvordan litteraturen skulle skrives. Slik kom de fram til de tre enhetene i dramatisk diktning: det skulle være enhet i tid, sted og handling. Det vil si at stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn én dag, og det skulle utspille seg på ett og samme sted. Fulgte man disse reglene mente man at man kunne få et fullkomment stykke.
Dramaet hadde særlig utvikling i Frankrike.
I denne perioden oppstod det også nye prosasjangere. De viktigste var epigram, epistel, essay og romanen. Romanen blir av mange hevdet å være borgerskapets viktigste sjanger.
[rediger] Romantikken
- Se også Romantikken
Romantikken er betegnelsen på en tankestrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet.
Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det romantikerne så som den industrielle revolusjonens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det alltid sivilisasjoner i tidligere tider. Middelalderen ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie. Denne holdningen kan sammenfattes som gullalderdrømmen i romantisk tenkning. Tanken om gullalderen skrev seg fra Hesiod og Vergil, og er til stede i gresk mytologi. Her var mennesket på sitt mest lykkelige i en forgangen urtid. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus naturtilstandstanke.
I Norge er det ikke vanlig å snakke om romantikk i tiden fram mot 1830. Samtidens diktere kalles gjerne før-romantikere, og retningen slo rot ganske sent. Den patriotiske tiden, som bar stemningsbølgen frem til 1814, kalles gjerne patriotismen og knyttes til det norske selskab i 1770-årene. I samtiden så mange av de unge dikterne i Norge skjevt til romantikken som retning, og fraba seg tittelen "romantiker". Både Wergeland og Welhaven omtalte romantikken i nedsettende vendinger, og Wergelands holdning var at romantikken var bakstreversk. Han var selv oppdratt i opplysningstidens ånd og etter Rousseaus prinsipper. Likefullt hører Wergelands diktning til Norges mest romantiske.
I Norge slo Romantikken rot femten til tyve år etter at den hadde mistet mye av sin posisjon på kontinentet. Nasjonalromantikken vokste frem i Norge i årene etter 1840, og hang sammen med den økende innsamlingen av folklore fra norsk folkeliv.
[rediger] Nasjonalromantikken
- Se også Nasjonalromantikken
Nasjonalromantikken var en kulturhistorisk epoke som hadde sitt opphav i strømninger i den tyske kulturkrets for 200 år siden. Bakgrunnen for den nasjonalromantiske bevegelsen er å finne i verkene til presten og filosofen Johann Gottfried Herder.
I Norge knyttes nasjonalromantikken først og fremst til det nasjonale gjennombrudd som fant sted omkring 1840. Norge hadde fått sin frihet - nå måtte man finne fram til et norsk kulturuttrykk. Andreas Faye hadde alt gitt ut en samling sagn i 1833, men Henrik Wergeland erklærte at dette ikke var på langt nær nok.
I romantikken var det følelser som stod i fokus. I nasjonalromantikken ble, som navnet sier, nasjonalfølelsen den viktigste.
[rediger] Realismen
- Se også Realismen
Realismen er en retning innen litteraturhistorien, som blomstret opp etter poetisk realisme rundt 1875, og varte utover mot 1890-tallet. Den fremstod som en reaksjon på romantikken. Vidreutviklingen av realismen finner man i naturalismen (1885-1890).
Viktige forfattere og diktere i realismen var blant annet Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Kielland, Lie, Tolstoj og Dostojevskij.
[rediger] Poetisk realisme
- Se også poetisk realisme
Overgang fra det romantiske bilde som ble idyllisert i romantikken, til et litt mer nyansert bilde i realismen.
En litterær retning som regnes som overgangsperiode mellom romantikk og realisme. Romantikkens høytflyvende idealer ble tonet ned og hverdagsliggjorte, og på en måte bragt inn bak borgerskapets fire vegger. Den poetiske realismen kan kalles for en "temmet" og litt mindre farlig romantikk.
Retningen fikk stor tilslutning i Danmark i årene etter 1825, og ble systematisert av teatermannen og litteraturkritikeren Johan Ludvig Heiberg. Han skulle blant annet få stor innflytelse på H. C. Andersen og Johan Sebastian Welhaven. Litteraturen i perioden har både romantiske og realistiske trekk.
[rediger] Nyrealismen
- Se også Nyrealismen
Nyrealismen er navnet på retningen som dominerte norsk litteratur i perioden 1900-1940.
Mellom 1905 og 1910 ble en hel generasjon av diktere borte. Amalie Skram døde i 1905, året etter stod Henrik Ibsen og Alexander Kielland for tur, i 1908 fulgte Jonas Lie og den siste av «de fire store» som døde var Bjørnstjerne Bjørnson. Etter Bjørnsons død ble Knut Hamsun en sosial og folkelig dikter og begynte å se litt bedre på de konfliktene som oppstod i sammenstøtet mellom gammelt og nytt, mellom nyromantikk og nyrealisme. Ved siden av Hamsun er en ny generasjon klar til å ta over. Rundt 1905 debuterte en rekke forfattere som gikk i samme retning. De søkte etter individets røtter i samfunnet og historien. Samfunnet endres igjen og forfattere leter etter positive svar på de krisene som endringene førte med seg. De er opptatt av etiske spørsmål og forsøker å etablere et nytt og meningsfullt samfunn etter nyromantikkens fall i 1890 - årene. Litteraturen på denne tiden (1900 – 1940) blir derfor kalt for nyrealisme eller etisk realisme.
[rediger] Naturalismen
- Se også Naturalismen
Naturalismen er en retning innen realismen. Realismen kom som om en reaksjon på den foregående epoken romantikken, og finner sted rundt 1885-1890. Georg Brandes forbindes med denne perioden grunnet hans tanker om at problemer i samfunnet skulle settes under debatt.
Naturalistiske diktere var opptatt av å framstille skyggesidene i samfunnet. Hovedforskjellen på realistene og naturalistene er deres skjebnesyn. Der realistene mente at mennesket selv var ansvarlig for sine handlinger og slik kunne forandre sin skjebne, fulgte naturalistene Charles Darwins tanker om at mennesket er preget av sin arv og sitt miljø.
[rediger] Modernisme
- Se også Modernisme
Med modernisme sikter man vanligvis til den strømningen i vestlig kultur som forkastet tidligere tradisjoner og vektla kunstens og kunstnernes autonomi og egenverdi. Modernismen begynte å ta form sent på 1800-tallet, og ofte får f.eks. Picassos maleri Pikene fra Avignon fra 1907 markere begynnelsen på epoken.
Modernismen kom inn i norsk litteratur med Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder på 1890-tallet. På 1930-tallet kom det en rekke forfattere (Emil Boyson, Gunnar Larsen, Haakon Bugge Mahrt, Rolf Stenersen, Edith Øberg) som eksperimenterte med prosamodernisme, men deres bøker har ikke fått den samme oppmerksomheten som verker fra etter krigen. Tarjei Vesaas kom i 1947 med diktsamlingen Leiken og lynet som førte til store diskusjoner rundt form og rim for lyrikk. Dette utviklet seg utover 50-årene.
[rediger] Postmodernisme
- Se også Postmodernisme
Postmodernisme er en betegnelse på en epoke fra annen halvdel av 1900-tallet til første del av 2000-tallet.
Selv om postmodernistiske innfallsvinkler på andre fagområder ofte assosieres med litteraturvitenskapen, har postmodernistiske tanker bare i liten grad fått innpass i litteraturvitenskapen selv. Begrepet er kanskje først og fremst knyttet til dekonstruksjonen, Paul de Man (1919–83) og Yale-skolen. Denne «skolen» knyttet imidlertid dekonstruksjon til et snevert, modernisisk tekstbegrep.
Et videre tekstbegrep, i tråd med det vi finner i postmodernisme på andre fagfelt, ble introdusert i litteraturvitenskapen av bibliografen D.F. McKenzie på 1980-tallet. Gerard Genette valgte imidlertid å beholde det snevre tekstbegrepet, og behandle andre elementer under samlebegrepet «paratekst». Julia Kristevas begrep «intertekstualitet» er hentet fra Bakhtin, men knytter også an mot poststrukturalistisk teori.
Foruten i bibliografien, finner vi postmodernistiske impulser innenfor postkoloniale og feministiske litteraturstudier. Det samme er tilfellet med nyhistorismen og enkelte genrestudier. En markant motreaksjon mot postmodernisme i litteraturvitenskapen fulgte Harold Blooms The Western Canon (1994).
I skjønnlitteraturen hadde postmodernismen en glanstid på 1980-tallet, med forfattere som Paul Auster og Umberto Eco. Jorge Luis Borges skrev fortellinger med klart postmodernistisk preg allerede på 1940-tallet. Vladimir Nabokov og Samuel Beckett nevnes også ofte som tidlige eksempler. Salman Rushdie, John Fowles, Thomas Pynchon og Julian Barnes er forfattere fra vår tid som assosieres med begrepet. Også mye av kriminallitteraturen må kunne sies å ha klare postmodernistiske trekk.
Et postmodernistisk litteratursyn er kanskje mer utbredt innenfor filmdramatikken, enn innenfor litteraturen selv. Filmskapere som brødrene Joel og Ethan Coen, David Lynch, Terry Gilliam og Jake Kasdan (Zero Effect, 1998) kan stå som eksempler.
I et postmodernistisk perspektiv kan også rock– og popmusikken betraktes som en litterær genre. Artister og grupper som The Beatles, Kinks, David Bowie, Brian Eno, David Byrne/Talking Heads, Prince, Blur og Manu Chao (m.m.fl.) låner og leker med elementer fra ulike «høye» og «lave» tradisjoner – både musikalske og litterære.
[rediger] Politikken
- Se også Politikken
