Pangea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Pangea eller Pangaea er gresk for «all jord»(fra «Παγγαία», pan- betyr "all-", gaia betyr "jorden"). Det er navnet på superkontinentet som eksisterte for ca. 250 millioner år siden i den paleozoikiske og mesozoikiske æraene, før platetektonikkens prosess hadde skilt kontinentene til den nåværende formen.

[rediger] Kontinentaldriftteorien

Teorien om Pangea ble satt fram av den tyske geofysikeren Alfred Wegener i 1912, hvor han hevdet at kontinentene helt fram til triasperioden (ca. 200 mill. år siden) utgjorde én enhet, et superkontinent, som han gav navnet Pangea. Dette ble splittet opp i flere enheter som drev fra hverandre. Teorien bygde på likhetspunkter i de forskjellige verdensdelene, kystlinjenes store likhet på begge sider av Atlanterhavet, likhet hva fossile dyr og planter angikk og like bergarter på begge sider av havene. Teorien ble avvist av de fleste forskere på den tid fordi den ikke forklarte hvordan slik kontinentaldrift foregikk.

Forklaringen på kontidentaldriften ble funnet i 1960-årene etter omfattende undersøkelser av havbunnen, jf. platetektonikk, havbunnsspredning.

[rediger] Paleogeografi

Kontinentenes geologiske historie - paleogeografi - antas foreløpig å være i korte trekk: Pangea, som lå langt sør da vår tids store kullforekomster ble dannet i tropene, begynte å sprekke opp i permtiden, samtidig som deler beveget seg nordover.

I juratiden begynte Sør-Amerika å drive vekk fra Afrika.

I kritt-tiden løste India, Australia og Antarktika seg ut fra østsiden av det nåværende Afrika.

I begynnelsen av tertiærtiden åpnet Nord-Atlanteren seg, idet Nord-Amerika drev bort fra Vest-Europa og Grønland drev bort fra Norge), og samtidig skilte Australia og Antarktika lag. Rødehavet åpnet seg for 30 mill. år siden, og Island begynte å vokse "over skrevs" på den midtatlantiske ryggen for 20 mill. år siden. Nord-Amerika og Europa fjerner seg fremdeles fra hverandre, slik at Atlanterhavet stadig blir bredere, ca. 2 cm i året. Rødehavet tolkes som et begynnende verdenshav.