Spekkhugger
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Spekkhugger | |
|---|---|
 Spekkhugger (tegning) |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Orcinus orca |
| Norsk(e) navn: | Spekkhogger |
| Hører til: | spekkhoggere, delfiner, tannhvaler |
| Rødlistestatus: | LR/cd[1] ver 2.3 (1994) |
| Habitat: | Havet |
| Utbredelse: | se kartet |
 Mest vanlig i tempererte havområder |
|
Spekkhugger eller spekkhogger (Orcinus orca) er den største arten i familien delfiner (Delphinidae). Det er også per i dag eneste art i slekten Orcinus, men dette kan det bli endringer på i framtiden.
Innhold |
[rediger] Beskrivelse
Spekkhoggeren er en delfinart som tilhører tannhvalene. En voksen hann-spekkhogger kan bli opptil 9,5-10 meter lang og veie opp mot 8 metriske tonn (6 tonn er normalt), hunn-spekkhoggeren er noe mindre og blir opptil 8,5 meter lang og veier gjerne ca. 5 tonn. Det gjør spekkhoggeren til den største av alle delfiner. Spekkoggeren har også den høyeste finnen av alle hvaler, med en høyde på opptil 2 meter (hanner).
Spekkhoggeren er sort og har karakteristiske hvite tegninger som kan ha innslag av gulhvitt eller rødgult, spesielt i hoderegionen. Den har en større hvit flekk bak hvert av øye. Halsen og buksiden er for det meste hvit eller gulhvit. Fargemønstret og ryggfinnen er unike for hvert inndivid.
Hunnene kan bli opp mot 80-90 år gamle, selv om 50 år er mer normalt. Hannene kan bli 50-60 år gamle, men det normale er omkring 30 år.
[rediger] Taksonomi
Spekkhoggeren har av forskerne til nå vært regnet som en monotypisk art, men i de siste årene har en rekke forskere stilt spørsmål ved dette. Inndeling i nye arter og underarter har alt blitt foreslått av noen, eksempelvis for dvergformen som befinner seg i farvannene rundt Antarktis[2].
I det nordlige Stillehavet er det tre genetisk og morfologisk distinkte typer spekkhoggere, men det er uklart om disse kan kalles underarter. Dette er såkalte kystspekkhoggere (finnes langs kysten California til Alaska), streifspekkhoggere (oppholder seg i området mellom de to andre typene) og havspekkhoggere (oppholder seg helst minst 15 km eller mer fra kysten).
[rediger] Habitat og spredning
Spekkhogger er det mest utbredde av alle marine pattedyr. Mest vanlig er dette dyret i tempererte kystnære farvann, spesielt i nordområdene, men man finner den egentlig i alle typer farvann. På generelt grunnlag kan man imidlertid hevde at spekkhoggere er langt mer vanlige i kjølige farvann enn i de tropiske, selv om slike dyr også opptrer under slike forhold.
Nord i Stillehavet finner man flest spekkhoggere fra øst i Beringstredet til Aleutene; i farvannene til de sørøstre delene av Alaska og de interkontinentale vannveiene til British Columbia og Washington; langs kysten av Washington, Oregon, og California; langs kysten av Russland i Beringstredet, Okhotsk og langs østsiden av Sakhalin- og Kuriløya, og i Japanhavet.
Nord i Atlanterhavet finner man flest spekkhoggere langs kysten av Norge og nordover mot Island, Grønland og Russland, spesielt langs iskanten i de polare områdene.
Sør i Atlanterhavet og Stillehavet finner man spekkhoggere i Antarktis, samt i de sørlige kyststrøkene av Patagonia i Argentina, og rundt New Zealand.
Det er usikkert hvor mange spekkhoggere som finnes og det er en vanskelig jobb å gi sikre svar på, fordi dette dyret lever i havet. Fra tidlig på 1970-tallet har forskerne benyttet seg av såkalt fotoidentifikasjon for å finne ut mer om disse spørsmålene. Man har antatt at populasjonen har vært synkende siden 1800-tallet, men først nå kan man med noen grad av sikkerhet si noe om dette. Reeves og Leatherwood[3] esitmerte i 1994 antallet til å være omkring 100 000 dyr, mens Forney og Wade[4] i 2006 hevdet at antallet var minimum 50 000 dyr.
[rediger] Atferd
Spekkhoggere er sosiale flokkdyr som ferdes i stim og lever i polygame forhold (en hann parer seg med flere hunner). Flokken består av en fullvoksen hann og flere voksne hunner (avlsdyr), samt et utvalg ungdyr og unger i av begge kjønn. Flokken kan bestå av 4-40 dyr og holder gjerne sammen gjennom flere generasjoner. Av og til er det også registrert større flokker, på opp mot 200 dyr. Dette er trolig dyr som jakter sammen sessonvis. Innavl forhindres ved at det kun parres med dyr fra andre flokker. Det er imidlertid ting som tyder på at flokker av ulike typer (underarter?) ikke parer seg på kryss av typen. Ny flokker oppstår når ungdyr forlater primærflokken. Flokker som ikke klarer å etablere et større antall dyr dør gjerne ut i løpet av en generasjon.
Spekkhoggeren tilhører det desiderte toppsjiktet i havets næringskjede. De har en hjerne som er tre ganger større enn mennesket, noe som gjør den til en av jordens mest intelligente arter.
Hver flokk har sin egen dialekt som de snakker, og forskere har klart og skille ut «ord» de bruker, f.eks. når det er på tide å dra på jakt.
[rediger] Annet
Spekkhoggeren er ikke truet som art (ref. IUCNs rødlistestatus), men den er allikevel ofte fredet på nasjonalt plan. Spekkhoggeren har aldri vært blant de ettertraktede hvalene og jakte på, fordi den har liten produksjon av hvalolje. Men på 1970-tallet ble det fanget inn en del til bruk i fornøyelsesparker, men dette er nå forbudt.
[rediger] Referanser
- ^ Cetacean Specialist Group 1996. Orcinus orca. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Data per 15. februar 2007.
- ^ Pitman, R.L., and P. Ensor. 2003. «Three forms of killer whales (Orcinus orca) in Antarctic waters». Journal of Cetacean Research and Management 5:131-139.
- ^ Reeves, R.R., and S. Leatherwood. 1994. «Dolphins, porpoises, and whales: 1994-1998 action plan for the conservation of cetaceans». IUCN, Gland, Switzerland.
- ^ Forney, K.A., and P. Wade. 2006. «Worldwide distribution and abundance of killer whales». In: J.A. Estes, R.L. Brownell, Jr., D.P. DeMaster, D.F. Doak and T.M. Williams (eds.). «Whales, Whaling and Ocean Ecosystems». University of California Press, Berkeley, California. In Press.
