Antikommunisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Antikommunisme refererer til motstand mot kommunistisk politikk og kommunistiske regimer. Antikommunismen oppstod som en reaksjon på kommunistiske maktovertagelser i kjølvannet av første verdenskrig, og har spilt en viktig rolle i mange europeiske og vestlige lands politikk siden.
Innhold |
[rediger] Mellomkrigstiden og annen verdenskrig
Alle ikke-kommunistiske stater var antikommunistiske. Spesielt for Europas mange fascistiske regimer hadde antikommunismen en sentral rolle i mellomkrigstiden og under annen verdenskrig, og ønsket om å nedkjempe kommunismen var den viktigste grunnen til at aksemaktene avslo Sovjetunionens ønske om å bli en del av aksemaktene. Antikommunismen fikk også Italia og Tyskland til å hjelpe Franco å ta makten under den spanske borgerkrig. Også de demokratiske statene var antikommunistiske, men mindre aktivistiske.
[rediger] Den kalde krigen
Under den kalde krigen var antikommunismen en sentral bestanddel i NATO-landenes, særlig USAs, politikk, som søkte å motarbeide Sovjetunionens militaristiske ekspansjon. Ved siden av USA var en av de mest aktive antikommunistiske statene i alliansen Vest-Tyskland.
Antikommunisme har etter annen verdenskrig i Europa gjerne vært forbundet med kampen for demokrati og menneskerettigheter. Den antikommunistiske kampen i Europa førte i 1989 til Berlinmurens fall og de kommunistiske regimenes sammenbrudd.
[rediger] Norge
I Norge kan de fleste etablerte partier etter annen verdenskrig beskrives som antikommunistiske. Mens Arbeiderpartiet på begynnelsen av 1920-tallet hadde vært et kommunistparti, tok partiet allerede få år etter et oppgjør med kommunismen. Etter annen verdenskrig ble dette oppgjøret intensivert, og kommunister i Norge utsatt for omfattende overvåkning og forskjellige former for sanksjoner. De ikke-sosialistiske (borgerlige) partiene i Norge har alltid vært antikommunistiske.
