Den store Prajnaparamita Sutra
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Prajñāpāramitā-litteraturen er den mest omfattende litteraturen innenfor mahāyanā-buddhismen. Den utgjør omkring 40 tekster, som i størrelse varierer fra 125,000 vers ned til en tekst bestående av det enkle ordet ikke på sanskrit.
Innhold |
[rediger] Den store Prajñāpāramitā Sūtra
Den store Prajñāpāramitā Sūtra er en fellesbenevnelse på 6 tekster med et varierende antall vers (shlokas), der hvert vers har 32 stavelser. I Nepal, Kashmir og Tibet ble 5 tekster i det 9. århundre tildelt følgende titler:
- Shatasāhashrikā (100,000 vers)
- Pañchavimshāti-sāhashrikā (25,000 vers)
- Ashtādasha-sāhashrikā (18,000 vers)
- Dashasāhashrikā (10,000 vers)
- Ashtasāhashrikā (8,000 vers)
Den sjette teksten, en forkortelse av «Prajñāpāramitā Sūtra i 8,000 vers», er bevart i en kinesisk oversettelse fra sanskrit som ble foretatt i det 7. århundre.
Den store Prajñāpāramitā Sūtra er den største teksten i mahāyanā-buddhismen. I den tibetanske buddhistiske kanon utgjør 5 av tekstene 20 bind i Derge-utgaven av Kenguyr:
| Derge (Sde-dge)-utgaven av Kenguyr (1733) | |
| PV-linjen av Den Store Prajñāpāramitā Sūtra | |
| 100,000 vers - tekst nr 8 Shatasāhashrikā Prajñāpāramitā Sūtra Shes-rab-kyi pha-rol-tu phyin-pa stoq-phrag brgya-pa |
|
| Bind Ka (14) Folio 1b-394a | Bind Ja (20) Folio 1b-398a |
| Bind Kha (15) Folio 1b-402a | Bind Nya (21) Folio 1b-399a |
| Bind Ga (16) Folio 1b-394a | Bind Ta (22) Folio 1b-384a |
| Bind Qa (17) Folio 1b-381a | Bind Tha (23) Folio 1b-387a |
| Bind Ca (18) Folio 1b-395a | Bind Da (24) Folio 1b-411a |
| Bind Cha (19) Folio 1b-382a | Bind A (25) Folio 1b-395a |
|
Pañchavimshāti Prajñāpāramitā Sūtra Shes rab kyi pha rol tu phyin pa stoq phrag nyi shu lnga pa, dum bu dang po |
Ārya Ashtadasha-shāhasrikā Prajñāpāramitā nāma Mahāyāna Sūtra P'hags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa khri brgyad stoq pa zhes bya ba theg pa chen povi mdo |
| Bind Ka (26) Folio 1a-558a | Bind Ka (29) Folio 1b-300a |
| Bind Kha (27) Folio 1a-542b | Bind Kha (30) Folio 1b-304a |
| Bind A (28) Folio 1b-381a | Bind Ga (31) Folio 1b-260a, QA (32) Folio 1a-92a |
| AD-linjen av Den Store Prajñāpāramitā Sūtra | |
|
Ārya Dasha-shāhasrika Prajñāpāramitā nāma Mahāyāna Sūtra Phags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa khri pa zhes bya ba theg pa chen povi mdo |
Ārya Ashtasāhashrikā Prajñāpāramitā Phags Pa Shes Rab Kyi Pha Rol Tu Phyin Pa Brgyad Stong Pa |
| Bind Qa (32) Folio 92b-397a | Bind Ka (33) Folio 1B-286A |
I tibetansk tradisjon er den Store Prajñāpāramitā Sūtra kalt GYE DRING DU SUM, «tre bøker, lang, middels, kort»: Lang (GYE) er utgaven i 100,000 vers, middels (DRING) er utgavene på 25,000 og 18,000 vers, og kort (DU) er utgavene på 10,000 og 8,000 vers.
Den originale Prajñāpāramitā Sūtra ble ødelagt av Muslimske brann-stiftere under invasjonen av Islam i India, der blant annet Universitetet i Nalanda gikk opp i flammer.
Etiketter som «8,000 vers» var neppe tekstenes opprinnelige titler. For det første er benevnelsene upresise. Manuskriptet Add.866 av «Prajñāpāramitā Sūtra i 8,000 vers» ved Cambridge University, et sanskrit-manuskript fra Nepal fra 1008 e.Kr., har 8,411 vers. Likeledes har «Prajñāpāramitā Sūtra i 100,000 vers» fra Nepal mer enn 125,000 vers.
For det andre ble slike titler aldri brukt i Kina. Oversettelsen av utgaven på 25,000 vers til kinesisk i året 291 e.Kr. ble tildelt tittelen «Prajñāpāramitā Sūtra som utstråler Lyset», på bakgrunn av tittelen på første kapittel.
Oversettelsen til kinesisk i årene 172-179 e.Kr. av utgaven på 8,000 vers, hadde tittelen «Sūtra om praktisering av Veien».
På grunn av Prajñāpāramitā-litteraturens kompleksitet, er betegnelsene 8,000, 10,000, 18,000, 25,000 og 100,000 vers likevel brukt for å lette forståelsen.
[rediger] Tekstens struktur
Prajñāpāramitā i 8.000 og 10.000 vers har begge 32 kapitler og er egentlig den samme teksten. Forskjellen er at den sistnevnte repeterer deler av avsnittene i den førstnevnte.
Prajñāpāramitā i 18.000, 25.000 og 100.000 vers er likeledes den samme teksten, men varierer i antall gjentagelser. Prajñāpāramitā Sūtra i 18,000 vers har 83 kapitler i Narthang-utgaven av den tibetanske kanonen Kenguyr. Sanskrit-manuskriptene av Prajñāpāramitā Sūtra i 25,000 vers har også 83 kapitler med de samme emnene. I Derge eller New Delhi Kenguyr har de henholdsvis 87 [18,000] og 76 [25,000] kapitler.
Prajñāpāramitā Sūtra i 100,000 vers, inneholdende 86 kapitler i den tibetanske og 76 kapitler i den kinesiske oversettelse, er en videre utvidelse av utgavene i 18,000 og 25,000 vers med enda flere repetisjoner.
| Astha-linjen | Ashtādasha-linjen |
|---|---|
| EN FELLES, TAPT URTEKST - DEN STORE PRAJÑĀPARAMITĀ | |
| 8,000 vers (Ashtasāhashrikā) | 18,000 vers (Ashtādasha-sāhashrikā) |
| 10,000 vers (Dashasāhashrikā) | 25,000 vers (Pañchavimshātisāhashrikā) |
| Ukategorisert (kun bevart på kinesisk) | 100,000 vers (Shatasāhashrikā) |
[rediger] To forskjellige tekster
Den tyske orientalisten Dr. Edward Conze (1904-1979), betraktet Prajñāpāramitā i 8,000 vers som den eldste teksten, og de 5 andre som senere utvidelser. Han begrunnet dette med at flere kapitler i Prajñāpāramitā i 8,000 og 18,000 vers omhandlet lignende emner.
| Kapitler i 8,000 vers (Astha) | Kapitler i 18,000 vers (Ashtādasha) |
|---|---|
| Kapittel 1 | Kapitlene 6-15, 18-21 |
| Kapittel 2 | Kapitlene 22-25 |
| Kapittel 3 | Kapitlene 26-30 |
| Kapittel 4 | Kapittel 31 |
| Kapittel 5 | Kapittel 32 |
| Kapittel 6 | Kapittel 33 |
| Kapittel 7 | Kapitlene 33-35 |
| Kapittel 8 | Kapitlene 36-37 |
| Kapittel 9 | Kapittel 38 |
| Kapittel 10 | Kapittel 39 |
| Kapittel 11 | Kapitlene 40-41 |
| Kapittel 12 | Kapitlene 42-43 |
| Kapittel 13 | Kapittel 44 |
| Kapittel 14 | Kapittel 45 |
| Kapittel 15 | Kapitlene 46-48 |
| Kapittel 17 | Kapitlene 49-50 |
| Kapittel 18 | Kapittel 51 |
| Kapittel 19 | Kapitlene 52-53 |
| Kapittel 20 | Kapitlene 54-55 |
| Kapittel 23 | Kapittel 56 |
| Kapittel 25 | Kapittel 57 |
| Kapittel 26 | Kapittel 58 |
| Kapittel 27 | Kapitlene 59-60 |
| Kapittel 28 | Kapittel 61 |
Senere orientalister betrakter Conze's argument som utilstrekkelig som bevis: Flere kapitler i 8,000 og 18,000 vers har riktignok lignende emner, men her stopper også alle likheter.
- Ikke et eneste sitat fra Prajñāpāramitā Sūtra i 8,000 og 10,000 vers finnes i Prajñāpāramitā Sūtra i 18,000 og 25,000 vers
- 8 kapitler av Prajñāpāramitā Sūtra i 8,000 og 10,000 vers (16, 21-22, 24 og 29-32) er totalt fraværende i utgavene på 18,000 og 25,000 vers.
- 28 kapitler i Prajñāpāramitā Sūtra på 18,000 og 25,000 vers (2-5, 16-17 og 62-83) mangler enhver parallell i utgavene på 8,000 og 10,000 vers
Prajñāpāramitā Sūtra i 18,000 vers er ikke en utvidelse av Prajñāpāramitā Sūtra i 8,000 vers, i betydningen repetisjoner av avsnitt.
Stadig flere orientalister mener at det dreier seg om to forskjellige tekster, som opprinnelig var to deler av en felles urtekst.
Omkring 350 e.Kr. skrev kineseren Chih Tun at Prajñāpāramitā Sūtra på 25,000 og 8,000 vers var to forskjellige og klart adskilte tekster som «utgikk fra en opprinnelig kilde, hvis tekst som teller 600,000 ord, nå sirkulerer i India, men aldri har kommet til Kina.» [1]
Den japanske orientalisten Shogo Watanabe har erstattet inndelingene etter antall vers med benevnelsen Ashtasāhashrikā-Pañchavimshāti (AD-PV) linjene av den Store Prajñāpāramitā Sūtra.[2]
[rediger] Ashta-linjen
[rediger] Prajñāpāramitā Sūtra i 8,000 vers
[rediger] Sanskrit-manuskripter
- Fragmenter fra Bamyan 150-200 e.Kr.
I 1999 ble 56 fragmenter av Ashtasāhashrikā Prajñāpāramitā fra Kushāna-perioden bragt fra Bamyan i Afganistan til Norge av manuskript-samleren Martin Schøyen. Daterte til 150 - 200 e.Kr., er dette de eldste kjente sanskrit-fragmenter av teksten.
Fragmentene er fra et manuskript skrevet på palmeblader. Språket er såkalt «Buddhistisk Sanskrit» (sanskrit med elementer av prākrit). Manuskriptet stammer fra et kloster som tilhørte Mahāsanghika-skolen, og innholdet harmonerer ordrett med yngre sanskrit-manuskripter fra Pala-perioden.
- Pala-manuskriptene 997-1150 e.Kr.
Pala-manuskriptene fra Nepal daterer seg fra omtrent år 1000 til 1150 e.Kr.. De var ble brukt som originaler i oversettelsen til Edward Conze.
Et av Pala-manuskriptene av Prajñāpāramitā i 8,000 vers, er det tidligst daterte illustrerte Indiske manuskript. Det er datert år 997 e.Kr., og dets illustrasjoner ble publisert i år 2000 med et forord av Dalai Lama.
Pala-manuskriptene er kopier av langt eldre tekster. Lingvistiske bevis, fremlagt av Edward Conze og andre, har gjort det mulig å lokalisere originaltekstene til Sør-India og datere dem til perioden 100 f.Kr. - 100 e.Kr.
[rediger] Den tibetanske oversettelsen
Pala-manuskriptene stemmer overens med den tibetanske oversettelsen. Den tibetanske oversettelsen av et sanskrit-manuskript med tittelen Ārya Ashtasāhashrikā Prajñāpāramitā (Den Store Prajñāpāramitā i 8,000 vers) ble kopiert i Katmandu-dalen i Nepal og bragt til klostrene i Tibet.
Kolofonen til den tibetanske oversettelsen [3] forteller at den ble oversatt ca 850 e.Kr. av munkene Shakyasena og Jnanasiddhi fra Nord-India og Dharmatashila, deretter igjen i 1020; deretter sammenlignet med mange Indiske manuskripter og kommentarer og revidert i 1030, i 1075 og i 1500.
Under styret til Narendra Deva og Udaya Deva, ble den kopiert i Nepal i året 999 e.Kr. for Sa-Sakya klosteret i Tibet. 1069 e.Kr. ble enda en kopi av teksten skrevet i Nepal for Nor-klosteret i Tibet.
[rediger] Kinesiske oversettelser
Teksten ble oversatt minst 10 ganger til kinesisk. Fire av disse oversettelsene er gått tapt:
- Et eksemplar av teksten ankom Kina fra Sentral-Asia i året 150 e.Kr..
- I året 296 e.Kr. kom Gitamitra fra bystaten Khotan i Sentral-Asia til provinsen Shangan i Kina med en kopi - Fangguang Jing, «Sûtra om lysets utstråling»
- I året 382 e.Kr. ervervet den store taoistiske mester av «grunnleggende Ikke-Væren» (wu-wei), Dao'an, et sanskrit-manuskript i den Sentral-Asiatiske bystaten Turfan
- En oversettelse av Hui Yuan er gått tapt.
Av Prajñâpâramitâ i 8,000 vers er 6 oversettelser til kinesisk bevart. Den yngste oversettelsen, foretatt av Dānapāla i året 985 e.Kr., er svært lik Pala-manuskriptene fra Nepal. Denne likheten gjelder i mindre grad grad Xuan-Zang’s oversettelse fra 660 - 663 e.Kr..
Forskjellen mellom de tidligste kinesiske oversettelsene og Pala-manuskriptene er imidlertid så store at det må ha eksistert minst to versjoner av teksten i Indisk språkdrakt i det første århundre e.Kr.
De seks bevarte kinesiske oversettelser er:
- Dào xín bân ruò Jíng (道行般若經) – «Prajñāpāramitā om praktiseringen av Veien» i 10 bokruller og 30 kapitler, oversatt av den Indo-Skytiske Lokakshema i årene 172 - 179 e.Kr. [4]
- Dà míng dù Jíng (大明度經) – «Sûtra om å krysse det ubegrensede store lys» i 6 bokruller og 30 kapitler, oversatt av Chih-chi’en i året 225 e.Kr. [5]
- Mó hê bân ruò châo Jíng (摩訶般若鈔經) – «Mahāprajñāpāramitā Sūtra» i 5 bokruller og 13 kapitler, oversatt av Dharmapriya i året 382 e.Kr. [6]
- Xião pĭn bānruò bōluómì Jīng (小品般若波羅蜜經) – «Mahāprajñāpāramitā Sūtra» i 10 bokruller og 29 kapitler, oversatt av Kumārajīva i året 403 e.Kr. [7]
- Sì huì dì sì huì xù (㆕會第㆕會序) i 29 kapitler, oversatt av Xuan-Zang i årene 660 - 663 e.Kr. [8]
- Fóshuō fó mŭ chū shēng sān fã cáng bānruò bōluómìduō Jīng (佛說佛母出生㆔法藏般若波羅蜜多經) – «Mahāprajñāpāramitā Sūtra, mor til Buddha som føder den trefoldige Dharmapithaka» (med kapitler i sanskrit) i 25 bokruller og 32 kapitler, oversatt av Dânapâla i året 985 e.Kr.[9]
I Xuan Zang's oversettelse fra sanskrit til kinesisk i årene 663 e.Kr., er kapitlene 30 og 31 tilføyd slutten av utgaven på 100,000 vers mens de mangler i hans oversettelse av utgaven på 8,000 vers.
[rediger] Prajñāpāramitā Sūtra i 10,000 vers
Denne teksten er ikke bevart i Indisk språkdrakt, og ble heller ikke oversatt til kinesisk.
Den finnes utelukkende bevart i en oversettelse fra sanskrit til tibetansk, foretatt av Jinamitra, Prajñāvarman, Surendrabodhi og tibetaneren Lotsa Ba Ye-Shes-Sde. [10] Tittelen på den tapte sanskrit-originalen fra Nepal var Ārya Dasha-shāhasrika Prajñāpāramitā nāma Mahāyāna Sūtra (Den store Mahāyāna Sūtra ved navn Prajñāpāramitā Sūtra i 10,000 vers).
To kapitler på sanskrit ble rekonstruert av Sten Konow i 1941.
Omkring år 1600 ble den tibetanske utgaven oversatt til mongolsk av Siregeti Guusi Chorji (Ligeti nr 765, volum 45)
[rediger] Ukategorisert Prajñāpāramitā Sūtra
Dette er en forkortelse av versjonen på 8,000 vers, som bare er bevart i en kinesisk oversettelse fra sanskrit. Wù huì dì wù huì xù (㈤會第㈤會序) i 24 kapitler og 10 bokruller ble oversatt av Xuan-Zang i årene 660 - 663 e.Kr. [11]
[rediger] Pañchavimshāti-linjen
[rediger] Prajñāpāramitā Sūtra i 18,000 vers
[rediger] Sanskrit-manuskripter
- Gilgit-manuskriptene (5. eller 6. århundre e.Kr.)
Gilgit-manuskriptene fra Kashmir, daterte til det 5. århundre eller det 6. århundre e.Kr., inneholder store deler av Prajñāpāramitā Sūtra i 18,000 vers på sanskrit. I New Delhi-samlingen begynner teksten i folio 188 rekto (kapittel 48) og slutter i folio 308 rekto (slutten av kapittel 83).
Folioene 211 rekto – 218 rekto er gått tapt.
Folioene 218 verso – 263 verso (kapitlene 55-69) er i Roma. New Delhi-samlingen av Gilgit-manuskriptene inneholder også 64 adskilte palmeblader av et annen manuskript av teksten.
- Fragmenter fra Sentral-Asia
Fragmenter av et sanskrit-manuskript av Ashtādasha-sāhashrikā Prajñāpāramitā fra Sentral-Asia ble beskrevet av Bidyabinod i 1927 og deretter av Sten Konow i 1942.
Ms Stein Ch 0079a, et Sentral-Asiatisk sanskrit-manuskript fra ca 600 e.Kr. i Steinsamlingen, bestående av 69 palme-blader, ble beskrevet av Edward Conze i 1950.
[rediger] Den tibetanske oversettelsen
Denne teksten ble oversatt til tibetansk[12]. Originalen var et sanskrit-manuskript fra Nepal med tittelen Ārya Ashtadasha-shāhasrikā Prajñāpāramitā nāma Mahāyāna Sūtra (Den store Mahāyāna Sūtra ved navn Prajñāpāramitā Sūtra i 18,000 vers), som er gått tapt.
Fra tibetansk ble den omkring år 1600 oversatt til mongolsk (Ligeti nr 762-764).
[rediger] Den kinesiske oversettelsen
Den eneste kinesiske oversettelsen, finnes i Xuan Zangs Prajñāpāramitā-bibliotek. Hans oversettelse, Sân huì dì sân huì xù (㆔會第㆔會序), har 31 kapitler og utgjør 58 bokruller. [13]
[rediger] Prajñāpāramitā Sūtra i 25,000 vers
[rediger] Sanskrit-manuskripter
- Gilgit manuskriptene (5. eller 6. århundre e.Kr.)
I New Dehli samlingen av Gilgit manuskriptene, finnes denne teksten i folioene 1-187. Bladenes størrelse endres ved folio 56. Ved folio 150, avbrytes teksten i midten av kapittel 21, og fortsetter igjen i kapittel 30. Nesten 30 folioer er således gått tapt. Ved folio 188, begynner Prajñāpāramitā i 18,000 vers.
- Fragmenter fra Indikutasaya (8. eller 9. århundre)
91 svært korte fragmenter av denne teksten finnes på kobbertavlene fra Indikutasaya. De er skrevet med singalesisk skrift fra det 8. århundre eller 9. århundre. [14]
- Manuskripter fra Nepal
To sanskrit-manuskripter fra Nepal (Ms Add.1628, 1629), med tittelen Ārya pañcavimshātisāhashrika bhagavatī prajñāpāramitā abhisamayālañkāra-annusārena sambodhitā, finnes i Cambridge University Library, og er daterte til 1700-tallet og ca 1800.
To andre Nepalesiske manuskripter finnes i Bibliotheque Nationale de Paris (Bibl. Nat. sanscrit 68-70, 71-73, 1800-tallet og Tokyo University Library (Kawagucchi Ekai Nepalese Mss, vol. XXIX, 476 folioer).
Fragmenter av et femte manuskript fra Nepal, befinner seg i Kajiyoshi (Asiatic society of Bengal).
Disse fem manuskriptene ble oversatt av Nalikanasha Dutt og utgitt i 1934.
I forodet til sin oversettelse fra 1975, hevdet imidlertid orientalisten Edward Conze at disse senere Nepalesiske manuskripter var svært forvanskede og fulle av feil.
[rediger] To tibetanske oversettelser
Oversettelsen fra sanskrit til tibetansk ble foretatt av Yeshes De i det 8. århundre. [15]
I Derge (New Delhi) utgaven av Kenguyr, har utgaven på 25,000 vers 76 kapitler, mens utgaven på 18,000 vers har 87 kapitler. I Narthang Kenguyr, varierer folio-numrene litt, men bind 1 inneholder kapitlene 1-33, bind 2 inneholder kapitlene 34-73 og bind 3 inneholder kapitlene 74-83, både i utgaven på 25,000 og i utgaven på 18,000 vers.
I Derge Tenguyr finnes det en annen versjon av teksten, oversatt fra et sanskrit-manuskript fra Nepal med tittelen Pañchavimshātisāhashrika Prajñāpāramitā. [16]. Den ble oversatt av kommentatoren Haribhadra ca 750 e.Kr., men er hverken bevart på sanskrit eller i kinesisk oversettelse
Fra tibetansk ble Prajñāpāramitā i 25,000 vers oversatt til mongolsk (Ligeti no 758-761, vol. 38-41) ca 1600 av Siregetu guusi chorji.
[rediger] Kinesiske oversettelser
Teksten ble oversatt fem ganger til kinesisk. En av disse oversettelsene er gått tapt. Ifølge «Etterord til Fàng guâng Jíng» i «Samling notater angående oversettelsen av Tripitaka», [17] ervervet Chu Shih-hsing et sanskrit-manuskript, skrevet på på bjørkebark, i den Sentral-Asiatiske byen Khotan i året 260 e.Kr.. Denne teksten eksisterte i Kina frem til 500-årene.
- Fàng guâng bân ruò Jíng (放光般若經) – «Prajñāpāramitā Sūtra som utstråler Lys», 33 kapitler i 20 bokruller, oversatt av Moksala i året 291.e.Kr. [18]
- Guàng Zàn Jing (光讃經) – «Prajñāpāramitā Sūtra som lovpriser Lyset» i 27 kapitler og 10 bokruller, oversatt av Dharmaraksha i året 286 e.Kr. [19]
- Mó hê bân ruò bô luó mì Jíng (摩訶般若波羅蜜經) – «Den Store Prajñāpāramitā Sūtra», i 32 kapitler og 27 bokruller, oversatt av Kumārajīva i året 403 e.Kr. [20]
- Èr huì dì èr huì xù (㆓會第㆓會序) i 85 kapitler, oversatt av Xuan Zang 660 - 663 e.Kr. [21]
[rediger] Prajñāpāramitā Sūtra i 100,000 vers
[rediger] Sanskrit-manuskripter
Denne monumentale teksten eksisterer i flere Nepalesiske sanskrit-manuskripter fra Pala-perioden, oppbevarte i Calcutta, New Dehli, Cambridge (Ms. Add.1630), Paris og Tokyo.
De 14 første kapitlene ble oversatt av Pratap Chandra Ghosa og publisert i 1913.
Den er ennå ikke dechiffert og oversatt i sin helhet. Indira Gandhi National Center of Arts har påtatt seg oppgaven å oversette og utgi denne massive teksten.
[rediger] Den tibetanske oversettelsen
Teksten ble oversatt til tibetansk fra sanskrit av Yeshe De (ye shes de), en disippel av Padmasambhava, også kalt Guru Rinpoche (730-805), i 300 bampos. [22]
Ca 1600 ble den oversatt fra tibetansk til mongolsk av Siregetu guusi chorji (Ligeti nr. 746-757, bindene 26-37).
Den Tibetanske versjonen er ennå ikke oversatt i sin helhet. Kapitlene 1-12 er oversatt av Pratap Chandra Ghosa Ghosa på slutten av 1800-tallet.
Det er bevart 7 eksegeser til denne monumentale teksten:
- Tibetansk kommentar av Minling Loken Dharmashri (1654-1717)
«En komplett kommentar til Prajñāpāramitā Sūtra i 100,000 vers» (Stoq-phrag-brgya-pavi rnam-par bshad-pa zhes-bya-ba, sanskrit: Shatasāhasrikā Prajñāpāramitā Sūtra Vivarana) [23]
- Tibetansk kommentar av Klong-rdol bla-ma ngag-dbang blo-bzang (1719-1794)
«En kortfattet forklaring av de 108 emner behandlet i Shatasāhasrikā Prajñāpāramitā» ('bum-gyi 'grel-rkang brgya-rtsa-brgyad ngos-'dzin) [24]
- Tibetansk kommentar i mdo-mang («tilleggs-Sūtra'er» fra den muntlige tradisjon)
En liten kommentar på 6 folier med tittelen Shes-rab-kyi pha-rol-tu phyin-pa stong-phrag brgya-pa'i don ma nor-bar bsdus-pa. ('bum chung). [25]
- Indisk kommentar av Smrtijñānakīrti
«Meningen med de tre verker, de 100,000, de 25,000 og de 8,000 vers, som presentert konsistent i ’Erkjennelsens Juvel’» (sanskrit: Shatasāhasrikā Prajñāpāramitā Sūtra Traya-samānaartha-ashtha-abhisamayashāsanā). Teksten er kun bevart i en tibetansk oversettelse (Bum dang nyi-khri lnga stong-pa dang khri-brgyad stong-pa gsum don mthun-par-mngon-rtogs brgyad-du bstan-pa bzhugs-so) [26]
- To Indiske kommentarer av Darñsthrasena
Begge kommentarene er kun bevart i tibetanske oversettelser. Den første er «En Kommentar til Prajñāpāramitā i 100,000 vers» (sanskrit: Shatasāhashrikā Prajñāpāramitābrhattīkā, tibetansk tittel: Shes rab kyi pha rol tu phyin pa vbum pa rgya cher vgrel pa) og ble oversatt av Surendrabodhi og Yeshe De. [27]
Den andre er «En omfattende kommentar til den Opphøyde Prajñāpāramitā i 100,000 vers, Prajñāpāramitā i 25,000 vers og Prajñāpāramitā i 8,000 vers» (sanskrit: Ârya Shatasāhashrikā Pañchavimshatisāhashrikā Ashtādasha-sāhashrika Prajñāpāramitā brhartthīkā, tibetansk tittel: P'hags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa vbum pa daq nyi khri lqa stoq pa daq khri brgyad stoq pavi rgya cher bshad pa) og ble også oversatt av Surendrabodhi og Yeshes De. [28]
Sentral-Asiatisk kommentar fra Khotan
«Oppsummering av den 100-myriaders Mahāprajñāpāramitā» er en liten kommentar fra den Sentral-Asiatiske bystaten Khotan. Dens Khotanesiske tittel er: Ssa-byūryi mahāprrajñāpārāme hīya hambeca. Teksten ble oversatt av Baily i 1951.
[rediger] Den kinesiske oversettelsen
I årene 660-663 e.Kr. oversatte Xuan Zang teksten til kinesisk i 400 bokruller med tittelen 初會 (chu1 hui4). Den er første del av hans monumentale oversettelse av et Prajñāpāramitā-bibliotek. [29]. Hans oversettelse har 79 kapitler (hvorav de to siste kapitler er kapitlene 30-31 i utgaven på 8,000 vers).
[rediger] Referanser
- ^ Hurvitz, Leon: The Jornual of American Oriental Society Vol 88, 1968, side 255
- ^ Watanabe, Shogo: «A comparative study of the Pancavimsatisahasrika Prajnaparamita», The Jornual of American Oriental Society Vol 114, No 3 (juli - september 1994), sidene 386-396.
- ^ Derge Kengyur: Shes Phyin, Khri Pa, bind 33, tekst nr 12
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 224
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 225
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 226
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 227
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 220[4]
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 228
- ^ Derge Kenguyr: Shes Phyin, Khri Pa, bind 31-32, tekst nr 11
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 220[5]
- ^ Derge Kengyur: Shes Phyin, Khri Pa, bind 29-31, tekst nr 10
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 220[3]
- ^ Nalikanasha Dutt: Epigraphica Zeylanica, iii (1928-1933), sidene 5-14, L 1933, sidene 200-212
- ^ Derge Kenguyr: Shes Phyin, Khri Pa, bind 26-28, tekst nr 9
- ^ Derge Tenguyr: bind 184-186, tekst nr 3790: Shes rab kyi pha rol tu phyin pa stoq phrag nyi shu lqa pa
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 55, side 47a
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 221
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 222
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 223
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 7, tekst nr 220[2], bokrullene 401-478
- ^ Kenguyr: Shes Phyin, Khri Pa, bindene 14-25, tekst nr 8.
- ^ Derge Tenguyr, Shes Phyin, bind 190, tekst nr 3802
- ^ To 6542, Da, folioene 1-16 i 1. bind av den trykte Gsung ’bum («samlede verker» av tibetanske og mongolske Lamaer og mystikere)
- ^ mdo-mang, no 102, folioene 322b-228a
- ^ Derge Tenguyr, Shes Phyin, bind 183, tekst nr 3789
- ^ Derge Tenguyr, Shes Phyin, bind 193-194, tekst nr 3807
- ^ Derge Tenguyr, Shes Phyin, bind 195, tekst nr 3808
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 5-6, tekst nr 220[1]
[rediger] Litteraturhenvisninger
- Pratap Chandra Gosha: Sher-phyin 3 volumes, Bibl. Ind. (Calcutta, 1888, 1890, 1891). sidene. 511,252,565. Frem til bampo 78 = skr. vol. II pg. 39, 14 = midten av kapittel 12 - fragmenter IOSC no. 107-109
- Pratap Chandra Ghosa, Bibl. Ind., I, 146-148 (1902-1913), chap 1-14.
- Bidyabinod: Mem. arch. Survey of India, 32, 1927
- Nalikanasha Dutt: Pancavimsatisahasrika Prajnaparamtia, 1934. 2. utgave, Calcutta, R.N.Bhattacharya, 2000, ISBN 81-87661-04-6
- Sten Konow: The first two chapters of Dashāsahashrikā, Avhandlinger utgift av det norske Videnskap-Akademi i Oslo, II, Kist. Filos. Klasse, 1941, no. 1, Oslo.
- Sten Konow: Central Asian fragments of the Ad and of an unidentified text, Mem. Arch. Survey of India, 69 (1942)
- H. W. Baily: Khotanese Buddhist Texts 1951
- Edward Conze: Preliminary Note on a Prajñāpāramitā manuscript, JRAS, 1950, sidene 32-36.
- Edward Conze: The Perfection of Wisdom in eight thousand lines and its verse summary, Four Seasons Foundation, San Francisco, 1973, 5. opplag 1995, ISBN 0-87704-048-6, Library of Congress Catalog Card No: 72-76540
- Edward Conze: The Large Sutra on Perfect Wisdom with the divisions of the Abhisamayālañkāra, University of California Press, 1975, ISBN 0-520-05321-4, Library of Congress Catalog Card Number: 71-189224
- Craig Jamieson: Perfection of Wisdom, Penguin Viking, New York, 2000 og Frances Lincoln, London, 2000.
- Jens Braarvig (editor): Buddhist Manuscripts in the Schøyen Collection, Volume I, Hermes Publishing, Oslo, 2000, ISBN 82-8034-901-7
- Jens Braarvig (editor): Buddhist Manuscripts in the Schøyen Collection, Volume II, Hermes Publishing, Oslo, 2002, ISBN 82-8034-003-3
