Edvard I av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Edvard I, eng. Edward I, Edward Longshanks, født 17. juni 1239, død 7. juli 1307, var konge av England og Lord av Irland fra 1272. Sønn av Henrik III av England og Eleonore av Provence. Gift med Eleonore av Castilla.

Han ble kalt Longshanks (Langbein) fordi han var ca 188 cm høy, og ble dessuten kalt Hammer of the Scots (Skottenes hammer); på hans gravsten står det Hic est Edwardvs Primus Scottorum Malleus. Han ble kjent som den monarken som erobret Wales og undertvang Skottland engelsk overhøyhet. Han regjerte fra 1272 til 1307, han tilltrådte tronen 21. november 1272 etter farens død.

Innhold 1 Maktglad og grusom 2 Erobringen av Wales 3 Jødeforfølgelser 4 Krig med Skottland 5 Ettermæle 6 Ekteskap og barn: 7 Stamtavle

[rediger] Maktglad og grusom

Edvard ble født i Westminster slott 17. eller 18. juni 1239. Han giftet seg to ganger; først med Eleonora av Castilla, med hvem han fikk seksten barn, og hvis død i 1290 påvirket ham dypt. Han viste sin sorg gjennom å reise Eleanorkorsene, ett på hvert sted hennes kortesje overnattet. Hans annet ekteskap, med Margrethe av Frankrike (kjent som Frankrikes perle av sine engelske undersåtter), datter av Filip III av Frankrike og Maria av Brabant, gav tre barn.

Edvards personlighet var en stor kontrast mot farens, som regjerte England i Edvards barndom og hadde for vane å inngå diplomatiske kompromisser med sine fiender. Edvard hadde allerede vist seg som en maktglad og utålmodig mann som viste stor militær styrke ved å beseire Simon de Montfort i slaget ved Evesham i 1265. Han ble beryktet for å behandle opprørere og andre fiender med stor grusomhet. Han forfulgte de overlevende medlemmene av Montfort-familien, hans søskenbarn. I 1270 reiste han til Tunis i den hensikt å dra i det åttende korstoget sammen med Ludvig IX av Frankrike, som døde før Edvard kom dit; Edvard dro istedet til Acre, i det niende korstoget. Mens han oppholdt seg i det hellige land døde faren; Edvard vendte hjem til England i 1274.

[rediger] Erobringen av Wales

En av Edvards tidlige bedrifter var erobringen av Wales. Ifølge Montgomerytraktaten i 1267 hadde Llewelyn ap Gruffydd («lik en løve») utvidet de walisiske områdene sørover, og fikk tittelen Prins av Wales, selv om han fremdeles var underlagt den engelske kongen. Edvard nektet å anerkjenne traktaten hans far hadde inngått.

I 1275 kapret noen av Edvards hyrede pirater et skip med Eleanor de Montfort, Simon de Montforts eneste datter, ombord, på vei fra eksil i Frankrike til Wales, hvor hun skulle gifte seg med Llywelyn ap Gruffydd, den daværende lensherren. Ektefolkets familier hadde arrangert ekteskapet da det var av viktighet å få i stand en allianse med Simon de Montfort. Llywelyn ville gifte seg med henne uansett, først og fremst for å irritere sin gamle fiende, Edvard. Ved å kapre skipet fikk Edvard tak i Eleonore og sperret henne inne i slottet Windsor. Etter at Llywelyn gjentatte ganger nektet å godta Edvards overhøyhet i 1274-75, rustet Edvard en hær og begynte sitt første felttog mot den walisiske fyrsten.

Etter dette ble Llywelyn tvunget til å anerkjenne Edvards overhøyhet, og mistet alt utenom et lite område, Gwynedd. Men Edvard tillot ham å beholde tittelen prins av Wales, og bryllupet mellom Llywelyn og Eleonore kom i stand.

Llywelyns lillebror Dafydd (som en kort stund var engelskmennenes allierte) begynte et nytt opprør i 1282. Kort tid etter døde Llywelyn i en krangel, Edvard knuste resten av motstanden og tok Dafydd til fange, torturerte ham og henrettet ham. For å befeste sine erobringer lot han bygge en rekke steinborger omkring i landet. Caernarfon-borgen er et betydelig eksempel. Wales ble innlemmet i England under Ruddlan-statutten i 1284, og i 1301 utnevnte Edvard sin eldste sønn Edvard til prins av Wales; siden har den engelske monarkens eldste sønn alltid båret denne tittelen.

[rediger] Jødeforfølgelser

For å finansiere erobringen av Wales skattla Edvard de jødiske bankierene, med den følge at de ble lutfattige. Antisemittisme hadde eksistert lenge, men økte nå kraftig, og når jødene nå ikke lenger kunne betale anklaget staten dem for illojalitet. Deres yrkesmuligheter var fra før av sterkt begrenset, men nå forbød kongen dem også å låne ut penger. Edvard erklærte at jødene var en trussel mot riket og ikke måtte få bevege seg fritt. De ble tvunget til å bære et gult merke på ytterklærne i form av en stjerne, så de kunne gjenkjennes i offentligheten.

Under kong Edvards jødeforfølgelser ble alle jødiske familieoverhoder arrestert; over 300 ble bragt til Tower of London og henrettet, mens andre ble myrdet i sine hjem. I 1290 ble til slutt alle jøder landsforvist.

[rediger] Krig med Skottland

Edvard vendte blikket mot Skottland, og 19. mai 1291 anerkjente den skotske adelen Edvards myndighet. Han hadde planlagt å gifte bort sin sønn til barnedronningen Margrethe av Skottland, «Jomfruen fra Norge», men da hun døde åtte år gammel bestemte den skotske adelen at Edvard skulle finne hennes etterfølger blant forskjellige tronpretendenter, og han valgte John Balliol. Edvards mål var å utnytte sin overhøyhet over Skottland, og håpet at Balliol ville være den mest føyelige kandidaten. Han kalte ham til Westminster i 1293 og gjorde det klart at han ventet seg Johns militære og økonomiske støtte mot Frankrike. Dette ble for mye for Baliol, som inngikk en pakt med Frankrike og rustet en hær for å invadere England.

Edvard samlet sin til da største hær og la Berwick i ruiner, drepte byens innbyggere og fortsatte med Dunbar og Edinburgh. Skjebnestenen, Stone of Scone, ble flyttet fra Scone-slottet til Westminster Abbey. Frem til 1996 var den setet i kong Edvards stol, som alle engelske monarker siden har blitt kronet på (unntatt Maria I). I dette året ble stenen gitt tilbake til Skottland, men den vil bli bli bragt til England ved fremtidige kroninger. Balliol sa fra seg tronen og ble sperret inne i Tower i tre år, og fikk så dra tilbake til sine gods i Frankrike. Alle landeiere i Skottland ble tvunget til å sverge Edvard troskap, og landet ble en engelsk provins styrt av visekonger.

Motstanden vokste, og Edvard henrettet Sir William Wallace 23. august 1305 etter at han hadde beseiret ham i slaget ved Falkirk i 1298. Han rakk ikke å virkeliggjøre sin plan om å forene de to landene. Edvard døde i 1307 i Burgh by Sands i Cumberland på grensen mot Skottland, på enda et felttog mot skottene, som var oppildnet av Wallaces martyrdød og Robert Bruces lederskap. Han ble begravet i Westminster Abbey mot sin vilje. Han ble etterfulgt av sin sønn, Edvard II av England.

[rediger] Ettermæle

Edvard I fremstilles som skurk i filmen Braveheart fra 1995 om Sir William Wallace. At han var hard inntil det grusomme er ikke en overdrivelse, men ellers tar filmen store friheter med de historiske fakta.

[rediger] Ekteskap og barn:

• med Eleonore av Castilla:

1. Datter, dødfødt i mai 1255 i Bordeaux, Frankrike.
2. Katherine, levde 17. juni 1264, død 5. september 1264, begravet i Westminster Abbey.
3. Eleanor, født 18. juni 1264, død 12. oktober 1297. g.m (1) Alfons III av Aragon, (2) Greve Henrik III av Bar.
4. Joan, født i januar 1265, begravet i Westminster Abbey før 7. september 1265.
5. John, født 13. juli 1266, død 3. august 1271 i Wallingford, i sin grandonkel Richard, Earl av Cornwalls varetekt. Begravet i Westminster Abbey.
6. Henry, født før 6. mai 1268, død. 16. oktober 1274.
7. Datter, født i mai 1271 i Palestina, død før september 1271.
8. Joan av Acre født mai 1271, død 7. april 1307. g.m (1) Gilbert de Clare, 7. jarl av Hertford, (2) Ralph Morthermer, 1. baron Monthermer.
9. Alfons, jarl av Chester, født 24- november 1273, død 19. august 1284, begravet i Westminster Abbey
10. Margaret, født 15. mars 1275, død etter 1333. g.m John II av Brabant.
11. Berengaria, født 1. mai 1276, død før 27. juni 1278, begravet i Westminster Abbey.
12. Dotter, død kort tid etter fødselen i januar 1278.
13. Mary, født 11. mars 1279, død 29. mai 1332, nonne i Amesbury, Wiltshire (England).
14. Elisabeth av Rhuddlan, født i august 1281 i Rhuddlan, død 5. mai 1316. g.m (1) John I, greve av Holland, (2) Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford & 3. jarl av Essex
15. Edvard II av England, født 25. april 1284 i Caernarvon, død 21. september 1327. g.m Isabella av Frankrike

• med Margrethe av Frankrike

1. Thomas av Brotherton, 1. jarl av Norfolk
2. Edmund av Woodstock, 1. jarl av Kent
3. Eleonore

Forgjenger:  Henrik III	Konge av England (1272–1307)	Etterfølger:  Edvard II
	Lord av Irland (1272–1307)

[rediger] Stamtavle

Edvard I av Englands stamtavle i tre generasjoner

Edvard I av England	Far: Henrik III av England	Farfar: Johan av England	Farfars far: Henrik II av England
			Farfars mor: Eleanor av Akvitania
		Farmor: Isabella of Angoulême	Farmors far: Aymer Taillefer
			Farmors mor: Alix de Courtenay
	Mor: Eleonore av Provence	Morfar: Ramon Berenguer V, greve av Provence	Morfars far: Alfonso II, greve av Provence
			Morfars mor: Gersenda II av Sabran
		Mormor: Beatrice av Savoy	Mormors far: Thomas I av Savoy
			Mormors mor: Marguerite av Geneva