Gresk mytologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Byste av Zeus, gudenes konge.

Gresk mytologi er en corpus av mytologiske fortellinger, tilhørende antikke grekere, som handler om deres guder og helter, verdens natur og deres egne kulter og rituelle praksis. Moderne forskere henviste til mytene og studerte dem i et forsøk på å kaste lys over de religiøse og politiske institusjonene i antikkens Hellas og på den antikke greske sivilisasjonen.

Gresk mytologi består delvis av en stor samling fortellinger som forklarer opprinnelsen til verden og livene og opplevelsene til vidt forskjellige guder, gudinner, helter, heltinner og andre mytologiske vesener. Disse beretningene var opprinnelig muntlig poetisk tradisjon. De greske mytene er i dag hovedsakelig kjent fra gresk litteratur. De eldste kjente literære kildene, de episke diktene Iliaden og Odysseen, fokuserte på hendelsene rundt Trojanerkrigen. To dikt av Homers nesten samtidige, Hesiod, Theogoni og Arbeid og Dager, inneholder beretninger om verdens skapelse, de etterfølgende guddommelige herskerne, menneskets tidsaldre, opprinnelsen til menneskets skjebne og opprinnelsen til offerpraksisene. Myter er også tatt vare på i Homeriske hymner, i fragmenter av episke dikt i den Episke syklus, i lyriske dikt, i verkene til tragediene fra det 5. århundre f.Kr., i verkene til forskere og poeter i den hellenistiske tidsalder og i forfattere i Romerrikets tid, f.eks. Plutark og Pausanias.

Viktige bevis ved mykenske og minoiske steder hjalp til med å forklare mange av spørsmålene rundt Homers episke verk og gav arkeologiske bevis på mange mytologiske detaljer om guder og helter. Gresk mytologi ble også avbildet på mange bruksgjenstander. Geometriske former på keramikk i det 8. århundre f.Kr. viser scener fra Trojanersyklusen samt noen av opplevelsene til Herakles. I de etterfølgende arkaiske, klassiske og hellenistiske periodene, dukker homeriske og forskjellige andre mytologiske scener og supplementerer eksisterende literære bevis

Gresk mytologi har hatt betydelig innflytelse på kultur, kunst og litteratur i den vestlige sivilisasjon og forblir del av verdensarven og språk. Den har vært del av utdannelsen fra barndommen, mens poeter og kunstnere fra antikke tider til i dag har hentet inspirasjon fra gresk mytologi og har oppdaget samtidig betydning og relevanse i klassiske mytologiske temaer. Der er vestlig litteratur diakronisk tung av allusjoner til arven etter de antikke greske mytene ^[1].

[rediger] Etymologi

Mens alle kulturer i hele verden har sin egen myter, er begrepet mytologi av gresk opprinnelse og hadde en spesialisert betydning i den greske kulturen.

Det greske begrepet mytologia er del av to mindre ord:

• mythos (μῦθος) som i klassisk gresk omtrent betyr «muntlig tale», «ord uten handling» (Aiskhylos: "ἔργῳ κοὐκέτι μύθῳ «fra ord til gjerning» ^[2]) og, ved utvidelse, «en ritualisert talehandling» som til en høvding ved et råd eller en poet eller en prest eller en fortelling (Aiskhylos: Ἀκούσει μῦθον ἐν βραχεῖ λόγῳ «Hele fortellingen du vil høre i kort tidsperiode»^[3].
• logos (λόγος) som i klassisk gresk står for: a) det (muntlige eller skriftlige) uttrykket av tanker og b) evnen til en person til å uttrykke sine tanker (innvendig logos) ^[4].

[rediger] Kilder for gresk mytologi

Prometeus (1868 av Gustave Moreau). Myten om Prometeus ble først fortalt av Hesiod og la så grunnlaget for en tragisk triologi av skuespill, muligens av Aiskhylos, som bestod av Prometeus bundet, Prometeus ubundet og Prometeus pyrforos

Den romerske poeten Virgil, her avbildet i et manuskript til Vergilius Romanus fra det 5. århundre, tok vare på detaljer i gresk mytologi i mange av hans skrifter.

Akilles dreper en trojansk fange foran Charon på etrurisk calyx-krater i rødfigurstil som ble laget mot slutten av det 4. århundre eller begynnelsen av det 3. århundre f.Kr.

De greske mytene som er kjent i dag kommer primært fra gresk litteratur. I tillegg til de skrevne kildene er der mytiske representasjoner på visuelle media som stammer fra den geometriske perioder (ca. 900-800 f.Kr.) og fremover ^[5]

[rediger] Litterære kilder

Mytiske fortellinger spiller en viktig rolle i nesten alle sjangre av gresk litteratur. Den enste generelle mytografiske håndboken som overlevde fra gresk antikk var Bibliotheca som forsøker å samle de motsetningsfylte fortellingene til poetene og gir en stor oppsummering av tradisjonell gresk mytologi og heroiske legender ^[6].

Blant de eldste litterære kildene er Homers to episke dikt, Illiaden og Odysseen. Andre poeter fullførte den «episke sirkelen», men disse senere og mindre diktene er nå nesten alle gått tapt. Til tross for deres tradisjonelle navn, har homerske hymner ingen forbindelse med Homer. De er korhymner fra den tidligere delen av de såkalte lyriske perioden ^[7]. Hesiod som muligens var samtidig med Homer, gir i Theogoni (gudenes opprinnelse) den mest utfyllende beretningen om de tidligste grekernes myter og tok for seg skapelsen av verden, opprinnelsen til gudene, titanene og kjempene, samlet slektstre, folkelige fortellinger og årsaksforklarende myter. Hesiods Arbeid og dager, et didaktisk dikt om bondelivet, inkluderer også mytene om Prometeus, Pandora og Menneskets tider. Poeten gir råd om den beste veien til å lykkes i en farlig verden som er blitt etterlatt enda farligere av dens guder.

Lyriske poeter tar noen ganger sine personer fra myter, men behandlingen blir stadig mindre fortellende og mer billedlig. Greske lyriske poeter, inkludert Pindar, Bacchylides, Simonides, og hyrdepoeter som Teokritos og Bion gir individuelle mytologiske hendelser ^[8]. I tillegg var myter sentrale for klassiske athenske drama. De tragiske skuespillforfatterne Aiskhylos, Sofokles og Euripides hentet sine handlinger fra heltenes tidsalder og Trojanerkrigen. Mange av de store tragiske fortellingene (f.eks. Agamemnon og hans barn, Oedipus, Jason, Medea osv) fant sin klassiske form i disse tragiske skuespillene. Den komiske skuespillforfatteren Aristofanes brukte myter som i Fuglene eller Froskene ^[9]

Historikerne Herodot og Diodorus Siculus og geografene Pausanias og Strabo som reiste rundt i den greske verden og skrev ned fortellinger de hørte, gav tallrike lokale myter, ofte lite kjente og alternative versjoner. Særlig Herodot lette i de forskjellige tradisjonene og fant de historiske eller mytologiske røttene i konfrontasjonen mellom grekerne og østen ^[10].

Poesien i de hellenistiske og romerske tidsaldrene som var rolige litterært fremfor kultisk utøvelse, inneholdt likefullt mange viktige detaljer som ellers ville gått tapt. Denne kategorien inkluderer arbeidene til:

1. De hellenistiske poetene Apollonios av Rhodos, Kallimakos, Pseudo-Eratosthenes og Parthenius.
2. De romerske poetene Ovid, Statius, Valerius Flaccus og Virgil.
3. De senantikke greske poetene Nonnus, Antoninus Liberalis og Quintus Smyrnaeus.
4. De antikke romanene til Apuleius, Petronius, Lollianus og Heliodorus.

Fabulae og Astronomica til den romerske forfatteren Gaius Julius Hyginus er to viktige, ikkepoetiske kompendier av myter.

Til slutt gav et antall bysantinske greske forfattere viktige detaljer om myter med kilder fra tapte greske arbeider, inkludert leksikonene til Hesychius og Suidas og traktatene til John Tzetzes og Eustathius.

[rediger] Arkeologiske kilder

Oppdagelsen av den mykenske sivilisasjonen av den tyske amatørarkeologen Heinrich Schliemann i det 19. århundre og oppdagelsen av den minoiske kulturen på Kreta av den britiske arkeologen Arthur Evans i det 20. århundre, hjalp til med å forklare mange av de spørsmålene om Homers epos og gav arkeologiske bevis på mange av de mytologiske detaljene om guder og helter. Dessverre er bevisene om myter og riter ved mykenske og minoiske steder fullstednig monumentale, siden Linear B-skriften, en antikk form for gresk som finnes både på Kreta og i Hellas, hovedsakelig ble brukt til å nedskrive lister over lagre, selv om navnene til guder og helter med tvil har blitt avslørt.

Geometriske mønstre på keramikk fra det 8. århundre f.Kr. avbilder scener fra den trojanske syklus, i tillegg til Herakles sine opplevelser. Disse visuelle representasjonene av myter er viktige av to grunner. På den ene siden blir mange greske myter bekreftet på vaser tidligere enn i literære kilder. Av de tolv arbeidene til Herakles, er det bare oppgaven med Kerberos som første gang dukker opp i tekster ^[11]. På den andre side dukker de første kjente representasjonene av en myte i geometrisk kunst opp flere hundre år før den sene arkaiske poesien. I de arkaiske (ca. 750-500 f.Kr.), klassiske (ca. 480-323 f.Kr.) og hellenistiske periodene ser det ut til at homeriske og forskjellige andre mytologiske scener dukker opp for å supplere eksisterende litterære bevis.

[rediger] Mytisk historie

Grekernes mytologiske konstruksjon forandret seg gjennom tiden for å ta opp i seg endringene i sin egen kultur. De tidligere innbyggerne på Balkanhalvøya var et jordbruksfolk som tilla alle aspekter ved naturen en ond ånd. Til slutt tok disse vage åndene menneskelig form og gikk inn i den lokale mytologien som guder og gudinner. Da stammer fra nord invaderte, førte de med seg et nytt sett med guder, basert på erobring, styrke, mot i slag og voldelig heltemodighet. Andre eldre guddommer i jordbruksverdenen blandet seg med de til de mektigere invadererne eller ble ubetydelige.

Etter midten av den arkaiske perioden ble myter om kjærlighetsforhold mellom mannlige guder og mannlige helter mer og mer vanlige, noe som indikerte den parallelle utviklingen av pedagogisk pederasti (Eros paidikos, παιδικός ἔρως), som er antatt å ha blitt introdusert rundt 630 f.Kr. Innen slutten av det 5. århundre, hadde poeter tillagt minst en eromenos til alle viktige guder med unntak av Ares og til mange legendariske figurer ^[12]. Tidligere eksisterende myter som den om Akilles og Patroklus, var også sett i et pederastisk lys ^[13]. Alexandriske poeter til å begynne med og senere mytografer i det tidlige romerske imperiet generelt, tok opp fortellinger med karakterer i greske myter på måter som ikke reflekterte tidligere faktisk tro. Mange av de mest populære versjonene av disse mytene vi har i dag, var faktisk fra disse oppfinnsomme gjenfortellingene som kan skygge for den arkaiske troen.

Episk poesi klarte å skape sykluser i fortellingene og som et resultat å utvikle en forståelse av mytisk kronologi. Dermed bretter gresk mytologi seg ut som en fase i utviklingen til verden og mennesket ^[14]. Mens selvmotsigelser i fortellingene gjør en absolutt tidslinje umulig, kan en omtrentlig kronologi settes opp. Den mytologiske verdenshistorien kan deles inn i tre eller fire bredere perioder:

1. Opprinnelsesmytene eller gudenes tidsalder (Theogonies, «gudenes fødsel»): Fortellinger om opprinnelsen til verden, gudene og mennesket.
2. Tiden da gudene og dødelige blandet seg fritt: Fortellinger fra tidlig samhandling mellom guder halvguder og dødelige.
3. Heltenes tidsalder, hvor guddommelig aktivitet var mer begrenset. Den siste og største av disse heltesagaene er fortellingene om Trojanerkrigen og etterpå, regnet av noen forskere som en separat fjerde periode ^[15].

Mens gudenes tidsalder ofte har blitt viet mer interesse blant samtidige studenter av myter, hadde de greske forfatterne i de arkaiske og klassiskse periodene en klar preferanse for heltenes tidsalder. De heroiske Illiaden og Odysseen overskygget de guddommelig fokuserte Tegoni og homeriske hymner i både størrelse og popularitet. Under inflytelsen til Homer førte «heltekulten» til en restrukturering i det åndelige liv, uttrykket i separeringen av riket til gudene fra riket til de døde (heltene), av Olympen fra Ctonic ^[16]

I Arbeid og dager setter Hesiod opp fire Menneskets tider (eller raser): Gylden, sølv, bronse og jern. Disse rasene eller tidene er separate skapninger av gudene, den gyldne tidsalder tilhører styret til Cronus, de etterfølgende rasene er skapt av Zeus. Hesiod setter tiden (eller rasen) til heltene rett etter bronsealderen. Den siste tidsalderen var jernalderen som poet levde i selv. Poeten regner den som den verste, det ondes tilstedeværelse ble forklart gjennom myten om Pandora ^[17] I Metamorfoser fulgte Ovid Hesiods tanker om de fire tidsaldrene ^[18]

[rediger] Gudenes tidsalder

[rediger] Verdens og gudenes opprinnelse

Amor omnia vincit (Kjærlighet over alt), en avbildning av kjærlighetsguden, Eros, av Michelangelo Merisi da Caravaggio, ca. 1600.

Opprinnelsesmyter eller skapelsesmyter representerer et forsøk på å gjøre universet forståelig i menneskelige begrep og forklare universets opprinnelse ^[19]. Det mest aksepterte beretningen om tingenes begynnelse slik den ble nedskrevet i Hesiods Theogoni starter med Kaos, en gjespende ingenting. Ut av tomheten dukket Ge eller Gaia (jorden) og noen andre primære guddommer opp: Eros (kjærlighet), Abyss (Tartarosen) og Erebos ^[20].

Uten mannlig assistanse fødte Gaia Uranos (himmelen) som så befruktet henne. Fra deres kom først titanene: seks mannlige og seks kvinnelige. Disse var Oceanos, Coeus, Crius, Hyperion, Iapetos, Theia, Rhea, Themis, Mnemosyne, Phoebe, Tethys og Kronos. Så fikk Gaia og Uranos de enøyde kyklopene og de hundrearmede. Kronos, «den smarteste, yngste og mest forferdelige av Gaias barn», kastrerte sin far og ble gudenes hersker med sin søsterkone Rhea som sin rådgiver og de andre titanene ble hans hoff.

Dette motivet av far/sønn-konflikt ble gjentatt da Kronos ble konfrontert av sin sønn, Zeus. Zeus utfordret ham til krig om kongemakten til gudene. Med hjelp fra kyklopene som Zeus satte fri fra Tartaros seiret Zeus og hans søsken til slutt, mens Kronos og titanene ble samlet til fangenskap i Tartaros ^[21].

Den tidligste greske tanken om poesi regnet Theogoni som prototypen på den poetiske sjangeren, den prototypiske mythos (myte), og la nesten magisk makt i den. Orfeus, den erketypiske poeten, var også den erketypiske sangeren av theogonier som han brukte til å stille sjøer og stormer i Apollonius sin Argonautica og til å bevege steinhjerter blant underverdenens guder i sin ferd til Hades. Da Hermes oppfant lyren i de Homeriske hymner til Hermes, er det første han gjør å synge gudenes fødsel ^[22].

Hesiods Theogoni er ikke bare den mest fullstendige overlevende beretningen om gudene, men også den mest fullstendige overlevende beretningen om den arkaiske poetens funksjon med sin lange innledende påkalling av musene. Theogoni var også temaet for mange tapte dikt, inkludert de som tillegges Orfeus, Musaeus, Epimenides, Abaris og andre legendariske seere som ble brukt i private riter for å bli rene og mystiske riter. Der er indikasjoner på at Plato var kjent med noen versjoner av den orfeiske theogoni ^[23].

Noen få fragmenter av disse arbeidene overlever i sitater av neoplatonistiske filosofer og nylig utgravde papyrus-ruller. En av disse rullene, Derveni-papyrusen beviser nå at senest i det 5. århundre f.Kr. eksisterte et theogonisk-kosmogonisk dikt av Orfeus. Dette diktet forsøker å overgå Hesiods Theogoni og familietreet til gudene ble utvidet bakover med Nyx (natt) som en ultimat begynnelse før Uranos, Kronos og Zeus ^[24].

Det første som filosofiske kosmologister reagerte mot, eller noen ganger bygget på, var populære mytiske oppfattelser som hadde eksistert i den greske verdenen en stund. Noen av disse populære forståelsene kan merkes i poesien til Homer og Hesiod. Hos Homer ble jorden sett på som en flat tallerken som fløt på elven Oceanos og med en hemisferisk himmel med sol, måne og stjerne over. Solen (Helios) dro over himlene i en stridsvogn og seilte rundt jorden i en gylden kuppel om natten. Solen, jorden, himmelen, elvene og vindene kunne tales til i bønn og påkalles som vitner i eder. Naturlige sprekker ble folkelig sett på som innganger til det underjordiske huset til Hades, de dødes hjem.

[rediger] Greske guder

De tolv olymperne av Monsiau, sent i det 18. århundre.

Etter at titanerne ble kastet dukket et nytt panteon av guder og gudinner opp. Blant de fremste greske guddommene var olymperne som bodde på fjellet Olympos under Zeus overoppsyn. Deres begrensning til tolv ser ut til å ha vært en relativt moderne tanke ^[25]. Ved siden av olymperne tilba grekerne forskjellige landsbygdguder, geiteguden Pan, nymfer, najader som holdt til i kildene, dryader som holdt til i trærne, nereider som bodde i sjøen, elveguder, satyrer og andre. I tillegg var de mørke kreftene i underverdenen som Erinyes (eller Furies) som var sagt å forfølge de som hadde forbrutt seg mot slektninger. Til ære for det antikke panteonet komponerte poeter de homeriske hymner, en gruppe på 33 sanger ^[26].

I de varierte mytene og legendene som utgjør antikk gresk mytologi blir de opprinnelige guddommene beskrevet som kjødelige, men idéelle legemer. Ifølge Walter Burkert er de definerende karakteristikkene til gresk antropomorfisme at «de greske gudene er personer, ikke abstrakte, idéer eller et konsept ^[27].» De antikke gudene har mange fantastiske evner, de mest betydningsfulle er at gudene ikke blir påvirket av sykdom og kan skades bare under svært uvanlige omstendigheter. Grekerne regnet udødelighet som et kjennetegn. Denne udødeligheten, i tillegg til evig ungdommelighet, ble sikret gjennom kontinuerlig bruk av nektar og ambrosia som fornyet deres guddommelige blod i blodårene ^[28].

Zeus, forkledt som en svane, forfører Leda, dronningen av Sparta. En kopi fra det 16. århundre av den tapte orginalen til Michelangelo.

Hver gud har forskjellige interesser, har et område som den er ekspert i og styres av en unik personlighet. Men disse beskrivelsene dukket opp fra en mengde lokale varianter som ikke alltid samstemmer med hverandre. Da disse gudene ble kalt på i poesi, bønn eller kulter, blir de henvist til med en kombinasjon av deres navn og epiteter som identifiserte dem ved forskjeller fra andre manifestasjoner av seg selv. Apollo Musagetes er «Apollo som musenes leder». Epitetene kan alternativt identifisere et spesielt og lokalisert aspekt ved guden som noen ganger allerede var tenkt å være eldgammel under den klassiske epoken i Hellas.

De fleste gudene ble assosiert med spesifikke aspekter i livet. Afrodite var f.eks. gudinnen for kjærlighet og skjønnhet, Ares var krigsguden, Hades de dødes gud og Athene gudinnen for visdom og mot ^[29]. Noen guddommer som Apollo og Dionysos avslørte komplekse personligheter og en blanding av funksjoner, mens andre som Hestia («hjerte») og Helios («sol») var lite mer enn personifisering. De mest imponerende templene hadde en tendens til å være dedikert et begrenset antall guder som var fokuset i de store hellenske kultene. Det var derimot vanlig for individuelle regioner og landsbyer å konsentrere seg om mindre guder. Mange byer æret også flere velkjente guder med uvanlige lokale riter og assosierte uvanlige myter med dem som var ukjent andre steder. Under den heroiske tidsalderen supplementerte heltenes kulter (eller halvguder) disse gudene.

[rediger] Gudenes og menneskenes tidsalder

Bryllupet til Peleus og Thetis, av Hans Rottenhammer

Overgangsalderen hvor guder og menn gikk sammen knyttet tiden da gudene levde alene sammen med tiden da guddommelig intervensjon i menneskets affærer var begrenset. Dette var de tidlige tider da grupper blandet seg friere enn de gjorde senere. De fleste av disse fortellingene ble senere fortalt i Ovids Metamorfoser og de er ofte delt inn i to tematiske grupper: Kjærlighetsfortellinger og fortellinger om straff ^[30].

Kjærlighetsfortellinger involverte ofte incest, forførelse eller voldtekt av en dødelig kvinne utført av en mannlig gud, noe som førte til heroisk avkom. Fortellingene antyder vanligvis at forholdet mellom gudene og dødelige er noe som må unngås. Selv forhold der begge parter går med på handlingen, ender sjelden lykkelig ^[31]. I noen få tilfeller involverer gudinner seg med en dødelig mann som i Homerisk hymne til Afrodite hvor gudinnen ligger med Ankises og får Aeneas ^[32]. Ekteskapet til Peleus og Thetis som gav Akilles er en annen slik myte.

Dionysos med satyrer.

Fortellingene om straff involverer bruken av eller oppfinnelsen av noen viktige kulturelle gjenstanden som da Prometeus stjeler ild fra gudene, Tantalos stjeler nektar og ambrosia fra Zeus' bord og gir det sine egne undersåtter og avslører gudenes hemmeligheter, Prometeus eller Lykaon oppfinner offeret, Demeter lærer landbruk og mysteriene til Triptolemus eller Marsyas oppfinner aulos og starter en musikalsk konkurranse med Apollo. Opplevelsene til Prometeus markerer «en sted mellom gudenes historie og menneskets ^[33].»

Et anonymt papyrusfragment datert til 3. århundre f.Kr. portretterer Dionysos sin straff til kongen av Thrakia, Lykurgos som anerkjente den nye guden for sent, noe som resulterte grusomme straffer som strakte seg til etterlivet ^[34]. Fortellingen om Dionysos sin ankomst i Thrakia for å etablere sin kult var også temaet i Aiskhylos sin trilogi ^[35]. I en annen tragedie, Euripides' Bacchae, blir kong Pentheus av Theben straffet av Dionysos fordi han ikke viste guden respekt og spionerte på hans maenader, de kvinnelige tilbederne av guden ^[36].

I en annen fortelling, basert på et gammelt tema i folkelige fortellinger ^[37], og som gir ekko i lignende tema, lette Demeter etter hennes datter, Persefone, tok form som en gammel kvinne som het Doso og ble ønsket velkommen av Celeus, kongen i Eleusis i Attika. Som gave til Celeus fordi han var så gjestfri, planla Demeter å gjøre Demofon til gud, men hun klarte ikke å fullføre ritualet siden hennes mor Metanira gikk inn og så hennes sønn i ilden og skrek i frykt. Dette gjorde Demeter sint som langet ut mot dødelige som ikke forstod konseptet og ritualet ^[38].

Akilles forbinder såret til Patroklos.

[rediger] Heltenes tidsalder

Den episke og genealogiske poesien skapte sykluser av fortellinger som sirklet rundt spesielle helter eller hendelser og etablerte familieforholdene mellom heltene i de forskjellige fortellingene. De arrangerte dermed fortellingene i sekvenser. Ifølge Ken Dowden «er der til og med en sagaeffekt. Vi kan følge skjebnene til noen familier i etterfølgende generasjoner.»

Etter at heltekulten dukket opp, utgjorde gudene og heltene den sakrale sfæren og er sammenblandet i eder og bønner som ble adressert til dem. I kontrast til gudenes tidsalder blir listen over helter aldri gitt en fast og endelig form. Store guder blir ikke lenger født, men nye helter kan alltid trekkes opp fra de dødes hær. En annen viktig forskjell mellom heltekulten og gudekulten er at helten ble sentrum for lokale gruppers identitet ^[39].

De monumentale hendelsene til Herakles regnes som starten på heltenes tidsperiode. Til denne tidsperioden tilskrives også tre store militære hendelser, argonautenes felttog, Trojanerkrigen og den thebanske krig ^[40].

[rediger] Herakles og herakleidene

Herakles med hans sønn Telefos, Louvre, Paris.

Bak den kompliserte mytologien til Herakles var det antagelig en reell mann, kanskje en underordnet høvding i kongedømmet Argos. Men tradisjonelt var Herakles sønnen til Zeus og Alkmene, barnebarn av Perseus. Hans fantastiske bedrifter med sine mange temaer i folkloren, gir mye materiale for populære legender. Han portretteres som en ofrer, nevnt som grunnlegger av altere, og tenkt som en storspiser. Det er i den rollen han dukker opp i komedien, mens hans tragiske slutt gir mye materiale i tragedien. Herakles er regnet av Thalia Papadopoulou som «et skuespill av stor betydning i undersøkelsen av andre euripidiske drama ^[41]». I kunsten og litteraturen ble Herakles representert som en enormt sterk mann av moderat høyde. Hans karakteristiske våpen var buen, men jevnlig også klubben. Vasemalerier demonstrerte Herakles popularitet som var uten sidestykke, hans kamp med løven ble avbildet hundrevis av ganger ^[42].

Herakles gikk også inn i etruskisk og romersk mytologi og kult, og uttrykket «mehercule» ble like vanlig for romerne som «herakleis» var for grekerne. I Italia ble han tilbedt som handelsmennenes gud, selv om også andre ba til ham for sine karakteristiske gaver, god lykke eller redning fra fare.

Herakles fikk den høyeste sosiale prestisje gjennom sin oppnevnelse til offisiell forfar til de doriske kongene. Dette tjente antagelig som legitimisering for den doriske migrasjonen inn i Peloponnes. Hyllus, helten som en dorisk søyle ble oppkalt etter, ble sønnen til Herakles og en av herakleidene, de tallrike etterkommerne av Herakle. Andre herakleider inkluderte Makaria, Lamos, Manto, Bianor, Tlepolemos og Telefos. Disse herakleidene erobret de peloponnesiske kongedømmene til Mykene, Sparta og Argos og hevdet, ifølge legenden, at de hadde rett til å herske gjennom deres forfar. Deres oppkomst kalles jevnlig den «doriske invasjon». Lydiske og senere makedonske konger ble også herakleider ^[43]

Andre medlemmer av denne tidligste generasjonen helter som Perseus, Deukalion, Thesevs og Bellerofon, har mange trekk felles med Herakles. Som ham er de alene om bedriftene, de er fantastiske og grenser til eventyr, siden de drepte monstre som Kimere og Medusa. Bellerofons opplevelser er dagligdagse i forhold til opplevelsene til Herakles og Thesevs. Det gjentagende temaet i denne tidlige heroiske mytologiske tradisjonen med å sende en helt til hans antatte død, er brukt i tilfellet med Perseus og Bellerofon ^[44].

[rediger] Argonautene

Inngravering fra Cista Ficoroni som viser to argonauter før jakt. Personene har nølende blitt identifisert som Herakles og Hylas.

Det eneste overlevende hellenistiske eposet, Argonautica av Apollonius av Rhodos, forteller myten om reisen til Jason og argonautene for å få tilbake det gyldne skinnet fra det mytiske landet Kolchis. I Argonautica sendes Jason på sin reise av kong Pelias som får en profeti om at en mann med en sandal vil bli hans nemesis. Jason mister en sandal i en elv, ankommer hoffet til Pelias og eposet er i gang. Nesten alle medlemmene i den neste generasjonen av helter, i tillegg til Herakles, reiste med Jason i hans skip Argo for å få tak i skinnet.

Denne generasjonen inkluderer også Thesevs som reiste til Kreta for å drepe Minotauros, Atalanta, den kvinnelige heltinnen, og Meleager som en gang hadde en episk syklus selv som kunne utfordre Illiaden og Odysseen. Pindar, Apollonius og Apollodorus forsøker å gi en fullstendig liste over argonautene ^[45].

Selv om Apollonius skrev sitt dikt i det 3. århundre f.Kr. er sammensetningen i fortellingen om argonautene (en svært kompleks legende) tidligere enn Odysseen som viser likhet med bedriftene til Jason. Reisen til Odyssevs kan ha vært delvis basert på den. I antikken ble felttoget regnet som et historisk fakta, en hendelse som åpnet Svartehavet for gresk handel og kolonisering. Den var ekstremt populær og dannet en syklus som et antall lokale legender festet seg til. Særlig historien om Medea fikk oppmerksomhet fra de tragiske poetene ^[46].

[rediger] Atrevs' hus og den thebanske sirkel

Cadmus Sowing the Dragon's teeth av Maxfield Parrish, 1908

Mellom Argo og Trojanerkrigen var der en generasjon som hovedsakelig er kjent for sine forferdelig forbrytelser. Dette inkluderer gjerningene til Atrevs og Thyestes ved Argos. Bak denne myten til Atrevs' hus, et av de to fremste heltedynastiene med Labakos' hus som det andre, ligger problemet med maktoverførelse. Tvillingene Atrevs og Thyestes med deres etterkommere spilte hovedrollene i tragedien om Mykenes forfall ^[47].

Den thebanske syklus tar for seg hendelser som særlig er knyttet til Kadmus, byens grunnlegger, og senere med gjerningene til Laios og Oedipus ved Theben, en rekke mytologiske fortellinger som førte til den endelige plyndringen av byen i hendene til Syv mot Theben og Epigoni. Det er uvisst om Syv mot Theben var med i det tidligste eposet ^[48]. Når det gjelder Oedipus, ser det ut til at tidlige beretninger ser ut til å ha fulgte et annet mønster, hvor han fortsatte å herske i Theben etter at det ble avslørt at Iokaste var hans mor og det påfølgende eksteskapet med sin andre kone som ble hans barns mor, fra det som er kjent for oss gjennom tragedien og senere mytologiske beretninger ^[49].

[rediger] Trojanerkrigen og etterspillet

The Rage of Achilles av Giovanni Battista Tiepolo (1757, freskomaleri, 300 x 300 cm, Villa Valmarana, Vicenza). Akilles er rasende over at Agamemnon ville true med å ta hans krigsbytte, Briseis, og han trekker sverdet sitt for å drepe Agamemnon. Minerva dukker plutselig opp og har tatt Akilles etter håret og forhindrer fra voldeligheter.

Gresk mytologi kulminerte i Trojanerkrigen som ble utkjempet mellom grekerne og Troja, og dets etterspill. I Homers verker har de viktigste fortellingene allerede tatt form, og individuelle temaer ble utarbeidet senere, særlig i gresk drama. Trojanerkrigen skapte stor interesse fra romersk kultur siden fortellingen om Aeneas, en trojanerhelt som dro fra Troja og grunnla byen som en dag skulle bli Roma, er nevnt i Virgils Aeneiden. Bok II i Aeneiden inneholder det mest kjente beretningen om plyndringen av Troja. Til slutt er der to pseudokrøniker skrevet på latin som ble gitt ut under navnene Dictys Cretensis og Dares Phrygius ^[50].

Trojanerkrigsyklusen, en samling av episke dikt, starter med hendelsene som førte til krigen: Eris og det gyldne eple til Kallisti, dommen over Paris, bortførelsen av Helena og ofringen av Ifigeneia ved Aulis. For å få Helena tilbake, satte grekerne i gang et felttog under den øverste kommandoen til Menelaos' bror, Agamemnon, konge av Argos eller Mykene, men trojanerne nektet å levere Helena tilbake.

Illiaden som utspiller seg i krigens tiende år, forteller om krangelen mellom Agamemnon og Akilles som var den beste av de greske krigerne og de etterfølgende dødsfallene til Akilles' venn Patroklos og Priams eldste sønn Hektor. Etter Hektors død sluttet to eksotiske allierte seg til trojanerne, dronningen av amasonene og Memnon, etiopiernes konge og morgengudinnen Eos' sønn. Akilles drepte begge disse, men Paris klarte så å drepe Akilles med en pil. Før de kunne ta Troja, måtte grekerne stjele trebildet av Pallas Athene (Palladium).

Med Athenes hjelp bygget de den trojanske hest. Til tross for advarsler fra Priams datter Kassandra, ble trojanerne overtalt av Sinon, en greker som lot som om han deserterte, til å ta hesten innenfor Trojas murer som et offer til Athene. Presten Laokoon som forsøkte å få hesten ødelagt, ble drept av sjøslanger.

Ved nattestid kom den greske flåten tilbake, og grekerne i hesten åpnet Trojas porter. I den totale plyndringen som fulgte, ble Priam og hans sønner drept. De trojanske kvinnene ble slaver i forskjellige byer i Hellas. De opplevelsesrike hjemturene til de greske lederne, inkludert Odyssevs og Aeneas (Aeneiden) og mordet på Agamemnon, ble fortalt i to eposer, Tilbaketuren (Nostoi som er gått tapt) og Homers Odysseen. Den trojanske syklusen inneholder også opplevelsene til barna til den trojanske generasjonen, Orestes og Telemakos.

El Greco var inspirert av den kjente myten fra den trojanske syklusen i hans Laokoon (1608-1614, National Gallery of Art, Washington). Laokoon var en trojansk prest som forsøkte å få den trojanske hesten ødelagt, men ble drept av sjøslanger.

Trojanerkrigen gav mange temaer og bli hovedkilde for inspirasjon for greske antikke kunstnere som metoper på Parthenon som viser plyndringen av Troja. Disse foretrukne temaene fra den trojanske syklus blant kunstnere indikerer dens viktighet for antikk gresk sivilisasjon. Den samme mytologiske syklus inspirerte også en rekke av europeiske litterære verk. Middelalderske europeiske forfattere som ikke kjente direkte til Homer, fant i legenden om Troja en rik kilde til heroiske og romantiske fortellinger og et beleilig rammeverk de kunne sette sine idealer om hoff og ridderske tanker. Forfattere i det 12. århundre som Benoît de Sainte-Maure (Roman de Troie, 1154–60) og Josef av Exeter (De Bello Troiano, 1183) beskriver krigen mens de omskrev standardversjonen de fant i Dictys og Dares. De fulgte dermed Horatius' råd og Virgils eksempel. De omskrev et dikt om Troja fremfor å fortelle noe helt nytt ^[51].

[rediger] Gresk og romersk oppfattelse av mytene

Mytologien var i hjertet av dagliglivet i antikkens Hellas ^[52]. Grekerne så på mytologien som del av deres historie. De brukte myter til å forklare naturfenomener, kulturelle forskjeller, tradisjonelle fiendskap og vennskap. Det var kilde til stolthet å kunne spore sine lederes opphav fra en mytologisk helt eller gud. Få tvilte noen gang på at der var sannhet bak beretningene om Trojanerkrigen i Illiaden og Odysseen. Ifølge Victor Davis Hanson, en militærhistoriker, skribent, politisk forfatter og tidligere professor i den klassiske periode, og John Heath, professor i klassisk historie ved Santa Clara University, ble kunnskapen i de homeriske eposene vurdert av grekerne til å være basisen for deres kulturelle endring. Homer var «utdannelsen til Hellas» (Ἑλλάδος παίδευσις) og hans poesi «Boken» ^[53].

[rediger] Filosofien og mytene

Rafaels Platon i Skolen i Athen. Filosofen kastet ut studiet av Homer, av tragediene og de relaterte mytologiske tradisjonene fra sin utopiske utopiske republikk.

Etter fremveksten av filosofien, historien, prosaen og rasjonalisme sent i det 5. århundre f.Kr., ble skjebnen til mytene usikker, og mytologiske slektstre gav plass til en oppfattelse av historie som forsøkte å ekskludere det overnaturlige, som i Tukydids historie ^[54]. Mens poeter og dramatikere omarbeidet mytene, begynte greske historikere og filosofer å kritisere dem ^[55].

Noen få radikale filosofer som Xenofanes begynte allerede å merke poetenes fortellinger som blasfemiske løgner i det 6. århundre f.Kr. Xenofanes klaget over at Homer og Hesiod tilla gudene «alt som er skammelig og forkastelig blant mennesker. De stjeler, begår ekteskapsbrudd og forråder hverandre ^[56]».

Denne tankegangen fant sitt reneste uttrykk i Platons Republikk og Lover. Platon skapte sine egne allegoriske myter som visjonen av Er i Republikk, angrep de tradisjonelle fortellingene om gudenes triks, tyveri og ekteskapsbrudd som umoralske og protesterte på deres sentrale rolle i litteraturen. Platons kritikk, han kalte mytene for «gamle kvinners skravling ^[57],» var den første alvorlige utfordringen til den homeriske mytologiske tradisjonen.

Aristoteles kritiserte den førsokratiske kvasimytiske filosofiske angrepsvinkelen og understreket at «Hesiod og teologiske forfattere var bare opptatt med det som virket fornuftig for dem selv, og hadde ingen respekt for oss...Men det er ikke verdt å ta seriøst forfattere som viser seg i mytisk stil. Når det gjelder dem som fortsetter å bevise sine antagelser, må vi krysseksaminere dem.»

Selv Platon klarte uansett ikke å fjerne seg og sitt samfunn fra mytenes innflytelse. Hans egen karakterisering av Sokrates er basert på tradisjonell homeriske og tragiske mønstre, brukt av filosofen til å lovprise det rettferdige livet til hans lærer ^[58]:

«Men kanskje må noen si: «Skammer du deg ikke, Sokrates, av å følge en slik vei at du nå er i fare for å bli drept for dette?» Men jeg ville bare få ham til å svare: «Du snakker ikke godt, herre, dersom du tror at en mann som der bare er litt ære i burde vurdere faren for liv eller død, og ikke vurdere om det han gjør ting er ting som er riktige eller gale og er gjerningene til en god eller dårlig mann. For ifølge ditt argument ville alle halvguder være dårlige som døde ved Troja, inkludert Thetis sin sønn som foraktet fare, til sammenligning med å tåle skammen som da hans mor (og hun var gudinne) sa til ham, da han var så ivrig etter å drepe Hektor. Noe som dette, tror jeg:

Min sønn, dersom du hevner døden til din venn Patroklos og dreper Hektor, skal du selv dø, for med en gang, etter Hektor, er døden over deg... (Hom. Il. 18.96)»»

Hanson og Heath anslår at Platons forkastelse av denne homeriske tradisjonen ikke ble godt mottatt blant grasroten i gresk sivilisasjon. De gamle mytene ble holdt i live i lokale kulter, de fortsatte å ha innflytelse på poesien og å danne hovedtemaet i malerier og skulpturer.

Tragedieforfatteren Euripides i det 5. århundre f.Kr. spilte ofte på lag med gamle tradisjoner, gjorde narr av dem og gjennom stemmen til sine karakterer skjøt han inn tvil. Men subjektene i hans skuespill ble tatt, uten unntak, fra mytene. Mange av disse skuespillene ble skrevet som svar på en forgjengers versjon av de samme eller lignende myter. Euripides stiller hovedsakelig spørsmål ved mytene om gudene og begynner sin kritikk med en protest lignende den som ble uttrykt av Xenofanes: Gudene slik de tradisjonelt ble presentert, var for antropomorfistiske.

[rediger] Hellenistisk og romersk rasjonalisme

Cicero så på seg selv som forsvareren av den etablerte orden, til tross for hans personlige skepsis med tanke på myter og hans tendens til mer filosofiske forståelse av guddommelighet.

Under hellenismen ble mytologien elitekunnskap med prestisje som preget de som hørte til en viss klasse. Samtidig ble den skeptiske vendingen i den klassiske alderen enda mer uttalt ^[59]. Den greske mytografen Euhemeros etablerte tradisjonen med å søke faktisk historisk grunnlag for mytiske vesener og hendelser. Hans orginale verk (Hellige skrifter) er tapt, men mye vites om innholdet fra det som er nedskrevet av Diodorus og Lactantius ^[60].

Rasjonaliserende hermeneutikk av mytene ble stadig mer populært i Romerriket, takket være fysiske teorier til stoisk og epikuristisk filosofi. Stoikerne gav forklaringer på gudene og heltene som fysiske fenomen, mens euherister rasjonaliserte dem som historiske figurer. Samtidig fremmet stoikerne og neoplatonister de moralske betydningene av den mytologiske tradisjonen som ofte var basert på gresk etymologier ^[61].

Gjennom sin epikuriske budskap forsøkte Lukretius å fjerne frykten for det overnaturlige hos sine medborgere ^[62]. Livius er også skeptisk til den mytologiske tradisjonen og hevder at han ikke har til intensjon å felle dom over slike legender ^[63]. Utfordringene for romere med en sterk og apologetisk sans for religiøse tradisjoner var å forsvare tradisjonen mens de innrømmet at den ofte var grobunn for overtro.

Varro så på religion som en menneskelig institusjon som var viktig for å ta vare på det gode i samfunnet, og la ned nitidige studier i opprinnelsen til religiøse kulter. I sin Antiquitates Rerum Divinarum som ikke har overlevd men som Augustins Guds by indikerer dens generelle innfallsvinkel, hevder Varro at hvor den overtroiske mann frykter gudene, ser den virkelige religiøse personene på dem som foreldre. I sine verk skiller han mellom tre typer guder:

• Naturgudene: Personifikasjoner av fenomen som regn og ild.
• Poetenes guder: Oppfunnet av skruppelløse skalder for å vekke lidenskap.
• Byens guder: Oppfunnet av vise lovgivere for å trøste og opplyse befolkningen.

Den romerske akademikeren Cotta gjør narr av både bokstavlig og allegorisk aksept av myter og erklærer at myter ikke har plass i filosofi ^[64]. Cicero er også generelt skeptisk til myter, men som Varro er han empatisk i sin støtte for statsreligionen og dens institusjoner. Det er vanskelig å vite hvor langt ned på den sosiale skalaen som denne rasjonalismen bredte seg. Cicero legger vekt på at ingen (selv ikke gamle kvinner og gutter) er så dumme i frykten for Hades eller eksistensen til Skylla, kentaurer eller andre vesener ^[65], men andre steder klager taleren over overtroen og troens karakter i folket ^[66]. De Natura Deorum er den mest omfattende oppsummeringen av Cicero sin tankegang i denne saken ^[67].

[rediger] Synkretiserende trender

I romersk religion ble tilbedelse av den greske guden Apollon kombinert med kulten til Sol Invictus. Tilbedelsen av Sol som spesiell beskytter av keiserne og av keiserriket forble den viktigste imperielle kulten til den ble erstattet av kristendom.

I løpet av den romerske epoken dukker en populær trend i å synkretisere flere greske og utenlandske guder i merkelige, nesten ugjenkjennelige, nye kulter. Sykretismen skyldtes også det faktum at romerne hadde lite egen mytologi og arvet greske mytologiske tradisjoner. Derfor var de viktigste romerske gudene synkretisert med grekernes. I tillegg til denne kombinasjonen av de to mytologiske tradisjonene, førte assosieringen til romerne med østlige religioner til videre synkretisering ^[68]. Solkulten ble introdusert i Roma etter Aurelians vellykkede felttog i Syria. De asiatiske guddommene Mithras («solen») og Baal ble kombinert med Apollon og Helios til en Sol Invictus med blandede ritualer og sammenblandede egenskaper ^[69]. Apollon kan i økende grad ha blitt identifisert i religionen med Helios eller til og med Dionysos, tekster som gjenforteller hans myter reflekterer denne utviklingen. Den tradisjonelle literære mytologien var i økende grad i utakt med faktisk religiøs praksis.

Samlingen av orfiske hymner og Ambrosius Theodosius Macrobiuss Saturnalia som har overlevd fra det 2. århundre er påvirket av teoriene til rasjonalismen og de synkretiserende trendene. De orfiske hymnene er et sett med førklassiske poetiske deler som er tillagt Orfeus som selv er subjektet i en kjent myte. I realiteten var disse diktene antagelig sammensatt av flere forskjellige poeter og inneholder et rikt sett med spor om forhistorisk europeisk mytologi ^[70]. Det uttalte formålet med Saturnalia er å overføre den hellenske kulturen han har samlet i sine studier, selv om mye av hans behandling av gudene er farget av egyptisk og nordafrikansk mytologi og teologi som også påvirket tolkningen til Virgil. I Saturnalia dukker igjen mytografiske kommentarer som var påvirket av euhemeristene, stoikerne og neoplatonistene opp.

[rediger] Moderne tolkninger

Fødselen til moderne forståelse av gresk mytologi regnes av noen forskere som en dobbel reaksjon på slutten av det 18. århundre mot «den tradisjonelle holdningen fra kristne sterke fiendtligheten», hvor den kristne fortolkningen av myter som «løgn» eller fabler var beholdt ^[71]. I Tyskland rundt 1795 var der en voksende interesse for Homer og gresk mytologi. I Göttingen begynte Johann Matthias Gesner å gjenopplive greske studier, mens hans etterfølger, Christian Gottlob Heyne, arbeidet med Johann Joachim Winckelmann og la grunnlaget for mytologiske studier både i Tyskland og andre steder. ^[72].

[rediger] Sammenlignende og psykoanalytisk innfallsvinkel

Utviklingen av komparativ filologi i det 19. århundre, sammen med etnologiske oppdagelser i det 20. århundre, etablerte vitenskapen om mytene. Siden romantikken hadde alle studier av myter vært komparativ. Wilhelm Mannhardt, James Frazer og Stith Thompson brukte den komparative innfalsvinkelen for å samle og klassifisere temaene i folklore og mytologi. Edward Burnett Tylor publiserte i 1871 sin Primitive Culture hvor han brukte den komparative metoden og forsøkte å forklare opprinnelsen og evolusjonen til religion ^[73]. Tylors prosedyre med å trekke sammen materiell kultur, ritualer og myter til vidt forskjellige og separate kulturer påvirket både Carl Jung og Joseph Campbell. Max Müller brukte den nye vitenskapen av komparativ mytologi på studier av myter hvor han oppdaget forvridde rester av arisk naturtilbedelse. Bronislaw Malinowski la vekt på måten som mytene utfyller felles sosiale funksjoner. Claude Lévi-Strauss og andre strukturalister har sammenlignet de formelle forholdene og mønstrene i myter i hele verden.

For Karl Kerényi er mytologi «et legeme av materialer som holdes i fortellinger om guder og gudelignende vesener, heroiske slag og reiser til underverdenen, mytologem er det beste greske ordet for dem, fortellinger som allerede er velkjente, men ikke foranderlige for videre omforming ^[74].»

Sigmund Freud introduserte en transhistorisk og biologisk forståelse av mennesket og et syn på myter som et uttrykk for undertrykkede idéer. Drømmetolkning er grunnlaget for freudisk mytetolkning og Freuds konsept om drømmeverket anerkjenner viktigheten av kontekstuelle forhold for tolkning av individuelle elementer i en drøm. Dette forslaget skulle finne et viktig punkt av harmoni mellom strukturalistiske og psykoanalytiske innfallsvinkler til myter i Freuds tankegang ^[75].

Carl Jung utvidet den transhistoriske, psykologiske innfallsvinkelen med sin teori om den «kollektive ubevissthet» og erketypene (arvede «arkaiske» mønstre), ofte kodet i myter som steg ut av den. Ifølge Jung «måtte mytedannende strukturelle elementer være til stede i den ubevisste psyken ^[76].» Robert A. Segal sammenlignet Jungs metoder med Joseph Campbells teori og konkluderte med at «for å tolke en myte, indetifiserer Campbell bare erketypene i den. En tolkning av f.eks. Odysseen ville vise hvordan Odyssevs liv stemmer med et heltemønster. Jung, derimot, regner identifiseringen av erketypene som bare det første steget i en tolkning av en myte ^[77].» Karl Kerenyi, en av grunnleggerne av moderne studier i gresk mytologi, gav opp sitt tidlige syn på myter for å bruke Jungs teorier om erketyper på greske myter ^[78].

[rediger] Opprinnelsesteorier

Jupiter et Thétis av Jean Auguste Dominique Ingres, 1811.

Der er forskjellige moderne teorier om opprinnelsen til gresk mytologi. Ifølge teorien om hellige tekster, stammer alle mytologiske legender fra beretninger til de hellige bøkene, selv om de reelle faktaene har blitt skjult og endret ^[79]. Ifølge den historiske teorien var alle personer som er nevnt i mytologien en gang reelle mennesker, og legendene som er knyttet til dem er stort sett bare tillegg i senere tider. På denne måten skal fortellingen om Aiolos ha dukket opp fra det fakta at Aiolos var herskeren av en eller annen øy i Tyrrenhavet ^[80]. Den allegoriske teorien går ut fra at alle gamle myter var allegoriske og symbolske. Den fysiske teorien mener at idéen om at elementene luft, ild og vann opprinnelig var objektene for religiøs tilbedelse, dermed var de viktigste guddommene personifisering av disse naturkreftene ^[81].

Max Müller forsøkte å forstå en indoeuropeisk religiøs form ved å spore den tilbake til sin ariske, vediske, «opprinnelige» manifestasjon. Han hevdet i 1891 at «den viktigste oppdagelsen som har blitt gjort i løpet av det 19. århundre med tanke på menneskets antikke historie...var dette regnestykket: sanskrit Dyaus-pitar = gresk Zeus = latin Jupiter = norrøn Ty ^[82].» I andre tilfeller antyder nære paralleller i karakter og funksjon et felles opphav, men stadig manglende lingvistiske bevis gjør det vanskelig å bevise, som i sammenligningen mellom Uranos og den sanskritiske Varuna eller Moirae og nornene ^[83].

Arkeologi og mytografi, på den andre siden, har avslørt at grekerne var inspirert av noen av sivilisasjonene i Lille-Asia og den nære østen. Adonis ser ut til å være den greske motparten, klarere i kult enn i myte, til en nære østens «døende gud.» Kybele har sin rot i anatolisk kultur mens mye av ikonografien til Afrodite har opphav i semittiske gudinner. Der er også muligens paralleller mellom de tidligste guddommelige generasjonene (Kaos og dets barn) og Tiamat i Enuma Elish ^[84].

Ifølge Meyer Reinhold «fant theogoniske konsepter i den nære østen som involverte guddommelig etterfølgelse gjennom vold og maktkamper mellom generasjoner sin vei...inn i gresk mytologi ^[85].» I tillegg til indoeuropeisk og opprinnelse i den nære østen, har noen forskere spekulert i gjelden til gresk mytologi til førhellenistiske samfunn: Kreta, Mykene, Pylos, Theben og Orkomenos ^[86]. Religionshistorikere var fascinert av et antall tydelige antikke konfigurasjoner av myter som var forbundet med Kreta, guden som okse, Zeus og Europa, Pasifae som underlegger seg oksen og føder Minotauros osv. Professsor Martin P. Nilsson konkluderer med at alle store greske myter var forbundet til mykenske sentre og var forankret i forhistorisk tid ^[87]. Ifølge Burkert har ikonografien i den kretiske palassperioden uansett gitt nesten ingen bekreftelser for disse teoriene ^[88].

Afrodite og Adonis, av Aison (ca. 410 f.Kr., Louvre, Paris).

[rediger] Motiver i vestlig kunst og litteratur

Botticellis Venus' fødsel

Den utstrakte adopteringen av kristendom kneblet ikke populariteten til mytene. Med gjenoppdagelsen av klassisk antikk periode i renessansen fikk poesien til Ovid en betydelig innflytelse på kreativiteten til poeter, dramatikere, musikere og kunstnere. Fra de tidlige årene til renessansen portretterte kunstnere som Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael de hedenske temaene til gresk mytologi sammen med mer konvensjonelle kristne temaer. Gjennom mediet latin og verkene til Ovid, fikk greske myter innflytelse på poeter i middelalderen og renessansen som Francesco Petrarca, Boccaccio og Dante i Italia.

I det nordlige Europa fikk aldri gresk mytologi samme tak på den visuelle kunsten, men dens effekt var svært opplagt i litteraturen. Den engelske forståelsen av gresk mytologi startet med Geoffrey Chaucer og John Milton og fortsatte gjennom William Shakespeare til Robert Bridges i det 20. århundre. Jean Racine i Frankrike og Johann Wolfgang von Goethe i Tyskland fornyet gresk drama og arbeidet med de antikke mytene. Reaksjoner mot greske myter under opplysningstiden i det 18. århundre spredte seg i Europa, men mytene fortsatte å være en viktig kilde som råmateriale for dramatikere, inkludert de som skrev librettoer for mange av Georg Friedrich Händels og Wolfgang Amadeus Mozarts operaer ^[89].

På slutten av det 18. århundre satte romantikken i gang en entusiasme for alt som var gresk, inkludert gresk mytologi. I Storbritannia inspirerte nye oversettelser av greske tragedier og Homer samtidige poeter som Alfred Tennyson, John Keats, George Byron og Mary Shelley og malere som Frederic Leighton og Lawrence Alma-Tadema ^[90]. Christoph Gluck, Richard Strauss, Jacques Offenbach og mange andre satte greske mytologiske temaer til musikk. Amerikanske forfattere i det 19. århundre som Thomas Bulfinch og Nathaniel Hawthorne mente at studiet av klassiske myter var essensielt for å forstå engelsk og amerikansk litteratur ^[91].

I nylige tider har klassiske temaer blitt tolket på nytt av dramatikerne Jean Anouilh, Jean Cocteau og Jean Giraudoux i Frankrike, Eugene O'Neill i USA og T.S. Eliot i Storbritannia og av novelleforfattere som James Joyce og André Gide.

[rediger] Noter

[rediger] Litteratur

[rediger] Primære kilder

[rediger] Sekundære kilder

[rediger] Annen litteratur

[rediger] Eksterne lenker

• Theoi Project, Guide to Greek Mythology inneholder fortellinger om guder og monstre med sitat fra primærkilder og bilder fra klassisk kunst (på engelsk)
• Timeless Myths: Classical Mythology gir informasjon og fortellinger fra klassisk litteratur (på engelsk)
• Gresk mytologi forklart for barn