Orkester

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Et orkester er et musikalsk ensemble, vanligvis innenfor klassisk musikk. Et lite orkester kalles et kammerorkester.

Et orkester av full størrelse kalles noen ganger for «symfoniorkester» eller «filharmonisk orkester»; det er ingen forskjell mellom disse forstavelsene, verken med tanke på instrumentsammensetning eller orkesterets rolle, men de kan være praktiske for å skille mellom forskjellige orkestre i samme by (for eksempel Oslo symfoniorkester og Oslo filharmoniske orkester). Et symfoniorkester har vanligvis over åtti musikere i staben, i noen tilfeller over hundre, men antallet musikere som brukes i en forestilling varierer etter hvilket verk som spilles. Et ledende kammerorkester kan ha førti eller femti medlemmer; noen er mye mindre enn det.

Det typiske symfoniorkester består av fire instrumentgrupper. I partiturene står de i følgende rekkefølge:

• treblåsere (pikkoloer, fløyter, oboer, engelske horn, klarinetter, bassklarinetter, fagotter, kontrafagotter)
• messingblåsere (horn, wagnertubaer, trompeter, tromboner, basstromboner, tubaer)
• slagverksinstrumenter (pauke, skarptromme, stortromme, celesta, piano.)
• strengeinstrumenter (fioliner, bratsjer, celloer, kontrabasser.)

Andre instrumenter er ikke standard i orkesteret, men tas inn ved anledning. Eksempler på slike instrumenter er saksofon, flygelhorn, kornett, eufonium, glassharmonika, wagnertuba, trekkspill, theremin, mandolin og gitar. For eksempel opptrer saksofoner i et begrenset reportoar fra det 19. og 20. århundre. Mens de i enkelte tilfeller bare benyttes som soloinstrumenter, som i Maurice Ravels orkestrering av Modest Mussorgskys Bilder på en utstilling, inneholder andre av Ravels verker, som hans Bolero, orkesterstemmer der saksofonen er en del av ensemblet. I tillegg finner man baryton i noen stykker fra romantikken og kunstmusikk fra det 20. århundre, og kornetter opptrer i Tchaikovskys ballett Svanesjøen, Claude Debyssys La Mer og i mange orkesterverk av Hector Berlioz. Med mindre disse instrumentene spilles av medlemmer i orkesteret som et andreinstrument (for eksempel en trombonist som bytter til eufonium for en spesiell passasje), bruker orkestrene frilansmusikere for å kunne spille verker som krever instrumentalister som de ikke har i staben. For eksempel, mens de fleste større orkestre har en harpist, vil de som ikke har det, eller trenger to for et større verk, leie inn musikere som ikke er permanente medlemmer, for å spille under disse opptrednene. I mange tilfeller av moderne musikk brukes også elektriske instrumenter som bl.a. elektrisk gitar/bass, synthesizer og båndspiller.

Mellom instrumentgruppene og innen hver gruppe instrumenter, er det et generelt akseptert hierarki av lederskap. Hver instrumentgruppe (eller seksjon) har en førsteinstrumentalist (eller solist) som vanligvis er ansvarlig for å spille soloer i gruppen og lede den. Fiolinistene er delt i to grupper, førstefiolin og annenfiolin, og har derfor to solister.

Førstefiolinenes gruppeleder kalles konsertmester og leder ikke bare strykeseksjonen men hele orkesteret, og har kun dirigenten over seg. Trombonenes gruppeleder er leder for den dype messingseksjonen (trombone, basstrombone, tuba), mens gruppelederen i trompetrekken vanligvis leder hele messingseksjonen. Tilsvarende er oboenes gruppeleder (eller noen ganger fløytenes)leder for hele treblåserseksjonen. Hornet er teknisk er messinginstrument, men har ofte rollen som både treblås- og messinginstrument.

De fleste instrumentgruppene har også en assisterende gruppeleder (eller vikargruppeleder), eller en assisterende konsertmester som i førstefiolingruppa. Disse assisterende gruppelederne spiller ofte en tuttistemme og er vikar for gruppelederen når den er borte. En tuttistemme er vanligvis enten en unik ikke-solostemme (når det er snakk om treblås, messing og perkusjon), eller unisont med en gruppe (når det er snakk om strykeinstrumenter). Når det trengs en til å spille en solostemme i en strykergruppe, for eksempel fiolinene, blir den stemmen alltid spilt av gruppelederen (eller førsteinstrumentalisten).

I nyere tid blir musikerne vanligvis ledet av en dirigent selv om de tidlige orkestrene ikke hadde noen, men i stedet lot konsertmesteren eller cembalisten som spilte continuo inneha denne rollen. Noen moderne orkestere klarer seg også uten dirigent, særlig mindre orkester og de som spesialiserer seg på såkalt autentisk oppførelsespraksis av barokkmusikk og eldre.

Det vanligste og mest fremførte repertoaret til et symfoniorkester er vestlig klassisk musikk eller opera. Det er allikevel ikke uvanlig å benytte orkestere i populærmusikk.

[rediger] Orkesterets historie

På 1400- og 1500-tallet hadde mange blant adelen i Italia ansatt musikere til dans og annen akrivitet ved hoffet. Det var derimot snarere utviklingen av teateret, og særlig operaen fra begynnelsen av 1600-tallet , som førte til at det ble mer og mer vanlig å skrive musikk for grupper av musikere, hvilket utgjør opprinnelsen til orkesterspill.

Operaen oppstod i Italia og Tyskland fulgte ivrig etter. Det ble bygd operahus i Dresden, München og Hamburg. Ved slutten av 1600-tallet ble opera populært ved Henry Purcell i England, og ved Lully i Frankrike. Lully bidro også, i samarbeid med Molière, til å øke statusen til underholdningsformen ballett, ispedd instrumental- og vokalmusikk.

[rediger] Se også

• Liste over symfoniorkestre -oversikt over orkestre med artikkel i Wikipedia, pluss andre kjente orkestre. Se orkester-kategorier for artikler som ikke er inkludert i denne listen.
• Liste over dirigenter.

[rediger] Andre betydninger

I antikkens Hellas var orkesteret området mellom auditorium og proscenium (eller scenen), og her var koret og musikerne plassert. Der er herfra det moderne orkester har fått sitt navn.