Opera

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«Opera» har flere betydninger.

Opera er et scenisk verk med sangpartier til orkesterakkompagnement, der hele teksten synges. Sangere som er skolerte i klassisk sang, agerer på scenen og anvender oftest scenekostymer. Scenen har vanligvis et dekor for å illustrere operaens miljø. De fleste operaene er gjennomkomponerte . Operaer kan inneholde ballettscener. En opera kan ha talte dialoger (for eksempel "Tryllefløyten" av Mozart; eller opera comique/opera buffa).

Det finnes likevel mellomformer og moderne motsvarigheter til opera, se oratorium, sangspill, operetter og musikaler. Iblant anvendes også termen "musikkdrama" som en sammenfattende benevning for alle slags skuespill med sang. Iblant inkluderes i termen "mudikkdrama" også skuespill med musikk der skuespillerne ikke selv synger, se for eksempel ballett.

Forskjellen mellom et oratorium/kantate og opera ligger i at i oratoriumet (eller en kantaten) agerer ikke sangerne, og man opptrer ikke på en scene med dekor. Forskjellen mellom en operette/sangspill og opera er at operetten er musikalsk enklere og har friere form, men begge formene anvender skolerte stemmer. En musikal krever ikke skolerte stemmer, og kan musikalsk snarere ses som en følge av slagere og har ofte dansescener.

En spansk zarzuela er en slags mellomting mellom opera buffa og en operette. Zarzuela er ofte en enakter med humoristisk handling med i en viss grad improviserte dialoger.

Ordet kommer av det latinske ordet opera som betyr arbeide. Ordet «opera» brukes vanligvis om det tradisjonelle europeiske musikkteatret som oppstod i Firenze på slutten av det 1500-tallet, men også andre former for musikalsk drama – for eksempel kinesisk «pekingopera» – regnes i samme kategori.

Wiener Staatsoper sett innenfra med et blikk på sceneteppet

Operaens form og innhold har utviklet seg gjennom de siste 400 år helt fra den aller første oppføringen av Claudio Monteverdis Orfeus til det fullendte uttrykket i Richard Wagners operaer. De vokale og instrumentale innslagene, samt orkesterets rolle, har dermed vært gjenstand for stadige reformer og nyskaping. Det som var vanlig på 1600-tallet, var enten forsvunnet eller forandret av tidens gang da 1800-tallet kom. Noen sjangerbetegnende elementer, som vokalformene resitativ og arie, og det intense dramaet i handlingen, har imidlertid preget operaen gjennom tidene, selv om disse elementene også har utviklet seg.

Operaene ble laget av komponister som ofte representerte sin kunstneriske samtid og som var inspirerte av de kulturelle og politiske svingningene de var en del av. Det var en flytende og gjensidig påvirkning mellom de ulike sentrene for musikalsk innovasjon, der storbyer i Italia, Tyskland, Frankrike og England spilte hovedrollene. Særlig italiensk ble det store operaspråket, og dermed ble det innen operaverdenen stående en del ord og uttrykk som etter hvert ble universelle for sjangeren. Når man skal gi en oversikt over hva som skjer i en operaframføring, dukker det altså opp mange italienske fraser.

Operahuset i Sydney.

Orkesterets rolle har forandret seg over tid. Fra operaens første dager var fokuset på det vokale, og etter hvert ble det lagt stadig mer vekt på solistenes virtuositet. Instrumentene holdt seg i bakgrunnen slik at sangerne fikk briljere. På 1760-tallet gjorde den tyske komponisten Christoph Willibald Gluck opprør mot dette, og i hans reformopera var fokuset mer på det instrumentale. Musikken skulle støtte opp om dynamikken i handlingen og ikke avbrytes av unødvendige «pauser» av vokale forsiringer.

Orkesterbesetningen ble større etter hvert som nye instrumenter ble utviklet, og skiftet i takt med de musikkhistoriske epokene. I begynnelsen bruktes typiske basso continuo instrumenter som cembalo, lutt, zink, orgel og bassgambe. Seinere kom de store orkestrenes tid, og komponister som Wagner og Giuseppe Verdi benyttet seg bevisst av mulighetene for klang og instrumentering. Orkesteret og musikken ble mer og mer gjenstand for eksperimentering og nyskaping – samspillet og dynamikken mellom det musikalske og det sceniske stadig mer innfløkt. Operaen har en veldig sterk fortellende dimensjon, der dramaet ofte søker å illustrere sider ved menneskets liv og vesen. Det litterære aspektet bindes sammen med det musikalske i et forsøk på å gi tilhørerne et innblikk i det komponisten og dikteren har på hjertet. Når disse to aspektene vellykket går opp i en større helhet, gis operaen en voldsom kraft til å trollbinde publikummet sitt.

[rediger] Berømte operakomponister

Vincenzo Bellini (for eksempel La sonnambula, Norma, I Puritani)
Alban Berg (for eksempel Wozzeck, Lulu)
Georges Bizet (for eksempel Carmen)
Gaetano Donizetti (for eksempel Lucia di Lammermoor, Kärleksdrycken)
Christoph Willibald Gluck (for eksempel Orfeus og Eurydike)
Jules Massenet (for eksempel Werther)
Claudio Monteverdi (for eksempel Orfeo, Arianna, L'incoronazione di Poppea)
Wolfgang Amadeus Mozart (for eksempel Figaros bryllup, Così fan tutte, Tryllefløyten, Idomeneo)
Giacomo Puccini (for eksempel Manon Lescaut, La Boheme, Tosca, Turandot, Madame Butterfly)
Gioacchino Rossini (for eksempel Barberaren i Sevilla, Le Comte Ory)
Richard Strauss (for eksempel Elektra, Rosenkavaleren, Salome)
Peter Tsjajkovskij (for eksempel Eugene Onegin)
Giuseppe Verdi (for eksempel Aida, La Traviata, Il Trovatore/Trubaduren, Rigoletto, Macbeth, Otello)
Richard Wagner (for eksempel Tannhäuser, Die Meistersinger von Nürnberg (Mestersangerne i Nürnberg), Der fliegende Holländer (Den flyvende Hollender), Tristan und Isolde (Tristan og Isolde))