Klarinett
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Klarinett er et musikkinstrument i treblåserfamilien. Navnet kommer av italienske clarino som betyr trompet, og suffikset -et som betyr liten, fordi de første klarinettene hadde en tone som lignet trompetens.
Klarinetter blir laget av spesielle treslag, hovedsakelig grenadill, eller, i tilfelle når det gjelder billige modeller, komposittmaterialer og plastikk. Lyden blir generert av et enkelt rørblad, populært kalt rør eller flis, som vibrerer når man blåser.
Klarinetten monteres før bruk og består av fem deler, fra toppen: munnstykke, pærestykke, øvre klaviaturdel, nedre klaviaturdel og klokkestykke.
En person som spiller klarinett kalles en klarinettist.
Innhold |
[rediger] Klarinettfamilien
Klarinetten er et av instrumentene i klarinettfamilien, denne består av følgende instrumenter med liknende konstruksjon:
- Sopraninoklarinett (i D, Ess, F eller Ass).
- Sopranklarinett (i B♭, A eller C), vanligvis bare kalt klarinett
- Bassetthorn (i F eller Ess)
- Altklarinett (i F eller Ess)
- Bassklarinett (i B♭ eller Ass)
- Kontraaltklarinett (i Ess), også kalt Ess-kontrabassklarinett.
- Kontrabassklarinett (i B♭)
- Oktokontraaltklarinett (i Ess)
- Oktokontrabassklarinett (i B♭)
[rediger] Historie
Klarinetten ble oppfunnet rundt 1700 av Johann Christian Denner men var en videreutvikling av et instrument med enkelt rørblad uten det overblåste registeret, kalt Chalumeu. Fortsatt refererer ordet Chalumeuregister til klarinettens mørke register, lille E til enstrøken B. Navnet klarinett refererer til klarinettens overblåse register, kalt clarinoregister. Denners utgangspunkt var en Chalumeau med register fra lille F til enstrøken G, et instrument uten klaffer og med 8 hull. Ved å legge en registerklaff på venstre hånds tommel, gjorde Denner det mulig å overblåse klarinetten.
Fordi klarinetten overblåser partallstonene i overtonerekken(se under "Transposisjon, omfang og akustikk) manglet Denner enstrøkne A, B og H. Dette førte til at klarinetten fikk ikke bare en, men to nye klaffer. Registerklaffen alene gav en A, venstre hånds pekefinger en B og begge sammen en H, men av svært dårlig kvalitet. Videreutviklingen herfra ble A-klaffen slik vi kjenner den i dag og et mindre registerhull plassert høyere oppe på klarinetten som sammen med A-klaffen gav en B og ikke H. Ved å utvide klarinettens omfang nedover til lille E, fikk man også den lengden man behøvde for å produsere enstrøken H. Denne, klarinettens tredje klaff, ble oppfunnet av Denners sønn, Jacob Denner rundt 1740.
[rediger] Transposisjon, omfang og akustikk
Klarinetten er et transponerende instrument, og klarinetten er som regel stemt i Eb(sopranino, alt, og kontraalt) B(sopran, bass og kontrabass) A(sopran, basettklarinett) eller F (basetthorn) Andre transponeringer eksisterer, men borsett fra sopranklarinetter stemt i C til opplæring, er disse svært sjeldne. Historisk ble det brukt klarinetter stemt i andre tonearter også, og derfor kan man i orkesterlitteratur finne sopranklarinett i C, sopranino i D og bass i A. I dag spilles dette på klarinetter i henholdvis Eb, B eller A og B.
Klarinetten har et normalt register fra lille E til firestrøken C på instrumentet. Klarinettene fra Basetthorn og nedover har klaffer som gjør det mulig å spille lille Ess eller lille C på instrumentet.
En analyse av klarinettens overtone vil vise at det er stor overvekt av tonene av partall i overtonerekken. Dette gjenspeiler seg i klarinettens overblåste register hvor første mulige overblåsing på klarinett er 1 oktav+ ren kvint, altså tone nr 2 i overtonerekken. Neste overblåsing blir så tone nr 4 i overtonerekken, osv.
[rediger] Litteratur
Brymer, Jack, "Clarinet", Kahn & Averill, London, 1990
