Sannidal kirke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Sannidal kirke | ||
| Generelt | ||
| Byggeår: | 1772 | |
| Kirkegård: | Det er kirkegård ved kirken | |
| Arkitektur | ||
| Materiale: | Tre | |
Sannidal kirke i Sannidal i Telemark er en tømret korskirke bygd i 1771. Den gamle hovedveien fra Oslo til Kristiansand ligger rett ved siden av kirken, og stedet var et senter for området.
På kirkegården er det to bautaer til minne om de som mistet livet i kriger. Den som er lengst syd er etter Napoleonskrigene 1807-1814 da Norge var under Danmark i krig mot den britiske flåten. Bautaen utenfor kirkedøren er etter de som gav sitt liv i den siste verdenskrigen. Vi minnes disse med bekransning 17. mai og frigjøringsdagen 8. mai.
1. september 1772 ble nåværende Sannidal kirke tatt i bruk. I 1766 ble Jakob Matssøn Lund utnevnt til sogneprest i Kragerø og Sannidal, og vi kan takke denne karen for kirken vår i dag. Sannidal hadde verken egen prest eller klokker på denne tida, ettersom bygda var anneks til Kragerø 1732-1868, og før det var Sannidal anneks til Bamble fram til 1732.
Jakob M. Lund var en ildsjel. Han var en 44 år gammel trønder som i tillegg til teologien hadde studert medisin og anatomi, og han var den første som utførte vaksinasjon mot kopper her i landet. Lund var også èn av initiativtakerne til at det aller første skolemøtet i Sannidal ble holdt, 21. januar 1777; det var da en skoleordning for bygda kom i gang.
Innhold |
[rediger] Stavkirken
Det har vært kirke i Sannidal tilbake til 1200-tallet. På den lille haugen syd for den nåværende kirken lå det en stavkirke. Stavkirken var viet til St.Laurentius, en romersk diakon som led martyrdøden på bålet under kristendomsforfølgelsene under keiser Valerian i år 258 e. Kr.
Forskjellige ting fra den gamle stavkirken finnes rundt omkring i kirken vår, blant annet er det mange av de gamle plankene brukt i dagens gulv og tak. Vi finner også verdifulle gjenstander på Norsk folkemuseum i Oslo, hvor også prekestolen og altertavlen er utstilt i kirkesamlingene.
Stavbygninger hadde nordmennene bygget tidligere også; stavkirkene kom med kristendommen. Av opprinnelig over 750 stavkirker i Norge er i dag 31 igjen. Det er naturlig å gjette at i hedensk tid lå et gudehov her før stavkirken. Hedendommen omfattet et mylder av forskjellige trosforestillinger. Det kan i århundrer før 1000-tallet ha foregått såkalte «blot» på dette stedet i Sannidal; det var det de offentlige kultfestene ble kalt, de som samlet flere folk enn dem som hørte til gårdens nærmeste fellesskap. Å «blote» betyr forøvrig å «styrke», og de som skulle styrkes, var maktene, først og fremst gudene.
[rediger] Biskop Eysteins røde bok
Første gang kirken er omtalt i bevarte kilder, er i biskop Eysteins jordebok, «Den røde bok», fra 1398. Da er den omtalt som «Moo kirkia j Sandhauka dale». Eystein Aslaksson var biskop i Oslo fra 1385, og han satte seg bl.a. fore å bringe orden i bispestolen og kirkens forfalne økonomi, og under sine årlige visitasreiser samlet han materiale til en fullstendig fortegnelse over alt jordegods som kirken eide i Oslo bispedømme. Denne jordeboka fikk på 1500-tallet et rødt bind, derav navnet «Den røde bok». Stavkirken lå på gården Mos grunn. Slike gårder med usammensatte navn som beskriver naturforholdene, er gjerne de eldste i ei bygd. De lå ofte på sandholdig, grusrik og selvdrenerende morenejord.
[rediger] Våpenhuset
Våpenhuset ble restaurert i jubileumsåret 1972 etter forslag fra Riksantikvaren. Her finner vi utstilt ei gravplate støpt ved Mørland jernverk i Kjølebrønd, det eneste synlige som er igjen derfra. Dette jernverket var i drift fra 1641 til 1665. Gravplata er fra 1643, og det står «Anna Krefting» på den. Det var antagelig kona til Herman Krefting, som drev jernverket de første årene. Inngangsdøren til stavkirken henger på sydveggen, og de gamle inngangsportalene er på siden av inngangsdøra til kirkerommet.
Et lite sverd som ble brukt til å forsvare seg med på kirkeveien er også hengt opp på sydveggen; den minner oss om den rette bruken av våpenhuset i de tider da det var behov for våpen til å beskytte seg på kirkeveien. Våpen skulle ikke bringes inn i Guds hus. Det er viktig å merke seg at slirekniv ikke er våpen i Sannidal, men et høyst verdsatt redskap. En ekte sannidøl bærer slirekniven med stolthet. Mange flinke knivsmeder og knivmakere kommer herfra.
På sydveggen henger også bilder av våre siste prester. Torkell A. Tande, soknepresten som virket lengst her i Sannidal, var også stortingsmann i flere år.
[rediger] Kirkerommet
Prekestolen er gitt av Knut Knutsen Dobbe i 1840. Den er laget først på 1800-tallet i en forsinket Louisseizestil med antikke forbilder. Den har rosetter og perlerader og er skåret ut av Peder Olsen, som var “formskjærer” først ved Bolvig verk i Bamble, deretter på Froland verk og så ved Egelands jernverk.
Døpefonten, som ennå er i bruk, ble overflyttet fra stavkirken. Den har antagelig kommet fra Gotland en gang på 1200-tallet. Den er i slipt kleberstein. Ved siden av prekestolen og kirketjenerens stol er det to toarmede lysestaker i bronse fra 1400-tallet, i gotisk stil. Det finnes også to mindre lysestaker i bronse, fra tidlig på 1600-tallet.
Seilskutetrafikk har vært viktig for Sannidal i lang tid, spesielt da man eksporterte tømmer og senere is til Holland og England. Skipet som henger i kirken minner oss om dette. Det er vert å merke seg at dette er et krigsskip med kanonen ferdig til kamp for Kristus.
[rediger] Alteret
Altersølvet fra stavkirken er nedlåst til daglig. Dette er selvfølgelig også svært verdifullt, og noe av det har sin egen historie. En vakker, oval brødeske av sølv ble gitt som gave til stavkirken som takk for en mirakuløs redning av skipet «Patriarchen Jacob» av Kragerø utenfor Hollandskysten i 1703. Denne historien samt navnene til skipperen, Jacob Jensen, og rederne er inngravert. Ei vinkanne i sølv ble i 1708 gitt «til Guds aere og Sannichedals Kirches Prydelse paa Alteret» av skipper Olle Nielsøn og begge sønner Niels og Jon Olesøn samt sju andre personer. Det er et elegant barokkarbeid med tut og hank laget av gullsmed Ole Olsen i Kragerø i første halvpart av 1700-tallet. Alterbildet på altertavla i Sannidal kirke ble overført fra den gamle Christi kirke i Kragerø da denne ble revet i 1870. Det er fra 1600-tallet og forestiller frelseren på korset. På alterbordet ligger Frederik 2s bibel, trykt i København i 1589, med bind og messingbeslag. Den ble i sin tid gitt av Nils Jensen Farsjø. Øyet over alteret har malte kjeruber og stråleglans, og er muligens også kommet fra Christi kirke i Kragerø.
[rediger] Et samlingssted for Sannidal
Det røde huset vest for kirken er “Kirkestua”, en gammel bygning som blant annet har blitt brukt til skole. I dag er det kontor for presten og sekretæren. Det brukes også som samlingsrom for forskjellige kirkelige møter inkludert konfirmasjonsklasser. Det hvite huset på den andre siden av veien er Mo bedehus som blir brukt til kristne møter. Det blir også leiet ut til samlinger etter dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Omlag 500 m mot vest ligger Bygdetunet, en samling av hus og utstyr fra området. Bygdetunet blir mye brukt, her samles vi blant annet til 17. mai-arrangementet. Det viden kjente bunadstoget ender opp her etter å ha startet ved Mo bedehus.
