Sunniislam
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Del av en serie artikler om |
| Islams fem søyler |
|
Trosbekjennelsen • |
| Biografier |
| Tekster og andre troskilder |
|
Tawhid • Koranen • Sunnah • Hadith • Teologi • Fiqh • Muhammeds liv • Sharia |
| Islamske retninger |
| Religiøse ledere |
| Islamsk arkitektur |
| Islams hellige byer |
| Samfunn |
|
Historie • Filosofi • Kunst • Kalender • Høytider • Kvinner • Politikk • Islamisme |
| Se også |
|
Bahai • Drusere • Fatwa • Kalif • Islam i Norge |
Sunniislam (arabisk: سنّة) er den største retningen innen islam. De er ikke en sekt innen islam. Tvert imot er deres første og fremst selvidentifikasjon at de er hovedstrømmen innen islam eller ortodokse muslimer. Tilhengere av sunni-tradisjonen er kjent som sunnimuslimer, og refererer ofte til seg selv som Ahlus Sunnah wal-Jamaa'h («arvingene av sunnah (levesettreglene til profeten Muhammed) og det muslimske samfunnet»). Sunnimuslimer utgjør 80–90 prosent av den globale muslimske befolkningen.
Innhold |
[rediger] Historie
I Islam har politiske uenigheter ofte dukket opp som religiøse uenigheter. Det tidligste eksempelet av dette skjedde 30 år etter Muhammeds død. Det islamske samfunnet havnet i en borgerkrig som ga grunnlaget for tre deler. En viktig grunn til denne første borgerkrigen var at noen opprørere i Irak og Egypt motsatte seg makten til den tredje kalifen og hans guvernører. Etter at kalifen ble drept, brøt krigen ut i full styrke mellom ulike grupper, hver kjempet om makten. Krigen endte med et nytt dynasti av kalifer som hersket fra Damaskus.
Fire grupper med tilhengere brøt med hovedmengden av muslimer på denne tiden, to av dem med et trosgrunnlag som ligner dagens sunnimuslimer. En av dem krevde at attentatmennene av den tredje kalifen skulle henrettes, de ble kalt sjia (partisaner) av Uthman, den andre mente at gjenoppretting av orden var viktigere, de ble kalt sjia av `Ali. To andre grupper dukket opp av konflikten. Khwarij uttalte at begge partisaner-gruppene var vantro og Rawafidh som var ekstreme partisanere av `Ali, avskrev de tidligere kalifene. Sunniene er de som er glad i alle følgesvennene og ikke holder noen for å være vantro. De regner seg som tilhengere av sunnah (levesettet) til profeten Muhammed slik det ble fortalt av hans følgesvenner (sahaba). Sunniene fastholder også at det islamske samfunnet (ummah) som helhet alltid vil bli ledet. De er villige til å anerkjenne autoriteten til kalifene som fastholdt styre med lov og overbevisning, og med makt dersom nødvendig. Sunniene er den største delen av muslimer.
[rediger] Sunnimuslimer verden rundt
Sunnimuslimer er den dominerende majoriteten i landene i den islamske verden. Her er en oversikt over de fleste landenes prosentandeler:
- Afghanistan - 80 % (20 % sjia)
- Algerie - 99 %
- Aserbajdsjan - 92 % sjia (svært få sunnimuslimer)
- Bahrain - 30 % (70 % sjia)
- Egypt - 94 %
- Forente arabiske emirater - 80 %
- Gambia - 90 %
- Irak - 40 %
- Iran - 9 % (89 % sjia)
- Israel - 14,6 %
- Jemen - 70 %
- Jordan - 92 %
- Komorene - 98 %
- Kuwait - 70 %
- Libanon - 40 % sjia (resten stort sett kristne, men sunni minoritet)
- Libya - 97 %
- Malaysia - 99 %
- Maldivene - 99 %
- Mali - 90 %
- Pakistan - 77 %
- Saudi-Arabia - 92 %
- Senegal - 94 %
- Somalia - 99 %
- Sudan - 80 %
- Syria - 80 %
- Tadsjikistan - 85 %
- Tunisia - 98 %
- Tyrkia - 99,8 %
- Usbekistan - 88 %
[rediger] Teologi
[rediger] Grunnlaget for teologien
Sunniene baserer sin religion på Koranen og sunnah forstått som samfunnets flertall under de fire tankeretningenes struktur. Mange andre grupper hevder å følge Koranen og sunnahen, men forskjellen mellom sunnimuslimer og andre er at sunniene følger den historiske sunnilæren fra de siste 1400 årene for å forstå Koranen og sunnahen til profeten. Den tradisjonelle sunni-forståelsen av Koranen og sunnahen er bare reflektert i tre retninger av teologi, Asharite, Maturidis og Atharis.
Mange teologiretninger ble utledet fra sunniretningen og startet deres egne retninger innen islam. Disse inkluderer Kharijitene, Mu'tazilite, Jahmites, Murjites, Qadariyya og Wahhabis.
De fire lovretningene (madhahib), Hanafi, Maliki, Shafi´i og Hanbali er misforstått av noen til å være egne forskjellige sekter. Disse fire lovretningene oppstod etter fire store lærde i tidlig islam, Abu Haneefah, Malik, Shafi'i, og Ahmed bin Hanbal. Disse lærde blant andre var kjent for deres kunnskap i tolkningen av Koranen og islamske bud, og ble derfor godt kjent gjennom de muslimske landene. De hadde forskjellig syn kun i mindre saker om anvendelse av enkelte prinsipp i religionen og var på ingen måte i opposisjon til hverandre. Faktisk var tre av de fire elever av hverandre. Ahmed bin Hanbal var elev av Shafi`i som var elev av Malik.
Tasawwuf eller sufisme er regnet av flertallet av sunniene å være en integrert del av sunniislam. Den tar for seg åndelige aspekt av sunnienes hverdagsliv. Noen av de mest kjente sufi-retningene er Qadiri, Naqshbandi, Shadhili, Chishti og Rifa‘i.
[rediger] Syn på andre grupper
Sunniene anser sjiamuslimene som ahlul-bidahk, dvs folk som tar inn nye ideer. Sjiamuslimene blir ansett for å ha ekstreme syn og blir derfor av mange sunnier ansett som vantro. Mange andre av tankene til sjiaene blir sett på som uakseptable av sunniene (og motsatt), som synet på imamen og forskjeller på kalifatet og mange andre.
Andre grupper som regnes av sunniene for å være utenfor grensene til islam er Islams nasjon, Ahmadiyya, Zikri og Ismailis.
[rediger] Sjia kontra sunni
Forskjellene mellom sunni og sjia er historiske og teologiske. De teologiske forskjellene inkluderer forskjellig tro i forhold til hovedprinsippene av religionen islam. Slike forskjeller kan bli funnet i tawhhed (Gud er en), nubuwwah (profetdom) og imamene (lederskap). Den politiske forskjellen ligger i hvem som skal være kalif. Shia-muslimene mener at bare direkte etterkommere av profeten Mohammed kan bli kalifer, mens sunni-muslimer mener at alle som egner seg til lederrolle kan bli kalif.
