Diktatur
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Begrepene «tyranni» og «despoti» anvendes også for å beskrive styreformer som er identisk med «personlig diktatur». Ord som «enevoldsherre», «tyrann» og «despot» er derfor synonymer til begrepet «personlig diktatur».
Diktatur er en statlig styreform der makten og dermed også statens voldsmakt (politi, hær, etc.), ligger hos en enkelt person (personlig diktatur) eller hos en liten gruppe personer (oligarki).
Innhold |
Ordet «diktator» kommer fra et embete i den romerske republikk, på latin kalt dictator (av dictare; å si noe igjen og igjen, eller diktere). Dette var et embete som ikke normalt var i bruk; en dictator ble kun utnevnt når det var behov for spesielle tiltak. Det mest kjente eksemplet er Julius Cæsar, som med sin periode som dictator åpnet veien for keiserdømmet. En anekdote fra antikkens Hellas, var at man med jamne mellomrom burde innsette en diktator for å rydde opp i rot og ubesluttsomhet som demokratiet kunne skape. Når ryddingen var unnagjort, burde man igjen innføre demokratiet. Uttrykket «polsk riksdag» anskueliggjør i våre dager bakgrunnen for denne anekdoten.
I forlengelsen av denne anekdoten ligger det blant annet at demokrati «tar tid» og ikke nødvendigvis har påkrevd beslutningsevne i krisetider som for eksempel når et land står overfor krigstrusler fra andre stater, naturlige eller økonomiske katastrofer, og liknende. I slike tilfeller viser historien at demokratisk valgte regimer lett blir udemokratiske i den forstand at alle - også opposisjonspartier i parlamentet - slutter opp om vedkommende statsoverhode, uavhengig av om det er snakk om en statsminister, monark, president eller sågar en diktator.
Dette fallet nedover på «demokratiskalaen» kan dels sees som et naturlig fenomen («nå gjelder det å stå sammen») og dels som en hersketeknikk fra statsoverhodets side. Klarer et statsoverhode å skape en ytre fiende for landet, avledes ofte oppmerksomheten fra indre spenninger i landet, samtidig som det ofte kan oppnås samling internt og økt oppslutning ved neste valg. Dette fenomenet er for eksempel under president George W. Bush, blitt påpekt av blant annet journalisten og komikeren Michael Moore og lingvisten Noam Chomsky.
[rediger] Presisering
| Ulike styreformer
Lista er sortert alfabetisk. |
|
Diktatur er det motsatte av demokrati, og beskriver en tilstand der de 3 statsmaktene er samlet i et personlig diktatur eller et oligarki. Som de tre statsmakter regnes:
- den lovgivende makt (parlamentet / nasjonalforsamlingen, i Norge: Stortinget)
- den utøvende makt (regjeringen)
- den dømmende makt (domstolene)
Et diktatur nøyer seg vanligvis med å oppheve skillet mellom den lovgivende og utøvende makt. En viktig grunn er at det kan ha liten hensikt å kontrollere domstolene, når diktatoren (eller oligarkiet) selv kan bestemme lovene som domstolene må følge. I våre dager omtales en fri presse noen ganger som den 4. statsmakt.
En akseptert definisjon av diktatur, er gitt av Franz Neumann (1944):
- «Et styresett der en person eller en gruppe av personer urettmessig tilrøver seg makten og utøver den uten begrensning.»
Med «urettmessig» menes at makten ikke er basert på institusjonaliserte forordninger som for eksempel arverekkefølge, demokratiske valg, traktater eller liknende, men ene og alene på den personlige forordningen av makt. Denne kan i noen tilfeller ha sin støtte og basis i et karismatisk lederskap (Max Weber, 1971) eller popularitet i den offentlige opinionen eller begge deler (Østerrud mfl., 1997). Med «uten begrensing» mens at den personlige diktator eller oligarkiet står «over loven», det vil si at han/hun eller oligarkiet etter eget godtbefinnende kan velge å se bort fra eksisterende lover og styre statens handlinger slik de selv måtte finne det for godt i ulike saker.
Som det framgår av dette er et diktatur ofte kjennetegnet ved at de rette eller akseptable meninger, avgjørelser og holdninger i et samfunn, blir bestemt av et maktapparat, hvor den lovgivende og utøvende makt (og i noen tilfeller - den dømmende makt) ikke er tilstrekkelig adskilt. Opposisjon til makten er som regel ikke tillatt.
[rediger] Aktualitet
En oppfatning er at diktatorer primært finnes i såkalte banan-republikker eller mindre utviklete land. Man skal imidlertid ikke gå langt tilbake i historien for å finne typiske diktatorer i industriland som Tyskland under Adolf Hitler, Italia under Benito Mussolini eller Chile under Augusto Pinochet.
Mange diktatorstyrte land har endt opp med svært dårlig livsstandard for de som bor i landet, noen ganger forårsaket av at diktatoren eller oligarkiet har anseett landets ressurser og kontanktbeholdning som sin personlige eiendom. Eksempeler på dette er Ferdinand Marcos på Filippinene og Jean Bedel Bokassa i Den sentralafrikanske republikk.
Før var det eneveldige kongedømmet enstydig med diktatur, hvor kongen hadde all makt i landet. I senere tid har mye av kongens makt forsvunnet. I enkelte land har presidenten en slags diktorisk makt, hvor han/hun på egen hånd kan ta særdeles viktige valg. USA er et slikt land, hvor presidenten helt på egen hånd kan erklære krig.
Personlig diktatur er svært sjeldent i våre dager. Derfor har diktatur-begrepet utviklet seg til å omfatte ulike former for autoritært styresett, istedenfor kun å beskrive det despotiske enmannsveldet eller oligarkiet. Siden alle statlig styreformer har behov for å rettferdigjøre eller legitimere seg selv overfor sin egen befolkning og omverdenen, brukes ofte påvisninger av indre- eller ytre fiender eller teoretiske begrunnelser (ofte kalt «-ismer») for å legitimere diktaturet (Østerrrud, mfl. 1997). Et par eksempler er «kommunisme», (Josef Stalin) og «liberalisme», (Augusto Pinochet). I virkeligheten er denne legitimeringen ugyldig, fordi verken kommunismen (Karl Marx) eller liberalismen (John Locke, John Stuart Mill) åpner for personlig diktatur eller oligarki. Snarere tvert imot.
Når man i praksis skal vurdere om et styresett for eksempel er demokratisk eller diktatorisk, er det også viktig å ta med i vurderingen at diktatur og demokrati er rendyrkede eller idealtypiske begreper som ikke beskriver virkelighetens verden. I dagens virkelighet er ingen diktaturer fullstendig diktatoriske på samme måte som ingen demokratier er fullstendig demokratiske. Satt på spissen er det dekning for å si at begge styreformer rommer såvel «diktatur» som «demokrati». Et eksempel: I dagens europeiske demokratier velges parlamentets representanter en gang hver fjerde år. I så måte har folket - gjennom stemmeseddelen - innflytelse på hvem som velges. Hva folket derimot har liten eller ingen innflytelse over, er de viktige avgjørelsene. Det vil si beslutningene som partier og folkevalgte gjør i ulike saker mellom parlamentsvalgene. På det feltet har andre og ikke folkevalgte personer og grupper - som for eksempel organiserte næringsinteresser, utenlandske ambassader, media og organiserte pressgrupper - langt sterkere innflytelse. En berømt norsk statsviter - Stein Rokkan - formulerte det på følgende måte:
- «Votes count, but resources decide». (Stemmer ved valgene har betydning, men i mellomtida er det de med ressurser og innflytelse som bestemmer den praktiske politikken).
[rediger] Militærdiktatur
I et militærdiktatur vil makten ofte være kontrollert av en gruppe offiserer. Denne gruppen kalles ofte for en junta eller militærjunta. Historisk sett har militærjuntaene vært hyppigst i Latin-Amerika, men har også forekommet (eller forekommer) i land som for eksempel Pakistan, Burma, Portugal, Hellas, Spania samt Algerie, Kongo og en del andre land i Afrika.
[rediger] Kjente Diktatorer
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- Neumann, Franz i Marcuse, Herbert (red.) (1957) «The Democratic and the Authoritarian State: Essays in Political and Legal Theory», Free Press.
- Neumann, Franz (1944) «Behemoth: The Structure and Practice of National Socialism, 1933 - 1944», 2. utgave. Oxford University Press.
- Weber, Max (1971) «Makt og byråkrati», Gyldendal.
- Østerrud, Øyvind; Goldmann, Kjell; Pedersen, Mogens N. (red) (1997) «Statsvitenskaplig leksikon». Universitetsforlaget.
