Felttoget i Polen i 1939

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Europa i 1939 og delingen av Polen

Felttoget i Polen henviser til invasjonen av Polen i 1939, startskuddet til andre verdenskrig i Europa. Invasjonen ble foretatt av tyske styrker, sovjetiske styrker og en liten kontingent slovakiske styrker. Felttoget startet 1. september og endte 6. oktober, da Tyskland og Sovjetunionen okkuperte hele Polen.

På polsk kalles det Wojna obronna 1939 roku («Forsvarskrigen i 1939»), på tysk kalles det Polenfeldzug og hadde kodenavnet Fall Weiss («Tilfelle hvit») og på engelsk kalles det The Polish September Campaign.

Ingen av hovedaktørene ventet at dette skulle føre til en krig som kom til å overstige første verdenskrig i omfang og kostnad. Invasjonen regnes som starten på andre verdenskrig i Europa da Polens allierte, Storbritannia og Frankrike, erklærte krig mot Tyskland 3. september. Det var første gang tysk Blitzkrieg-taktikk ble brukt, en formel som skulle bli brukt gjentatte ganger de neste årene.

Etter et tysk-regissert polsk «angrep» 1. september, invaderte tyske styrker langs Polens vestre, søndre og nordre grenser. Polske styrker ble tvunget bort fra de lange grensene, og trakk seg østover. Etter polsk tap i slaget ved Bzura midt i september fikk tyskerne initativet for alvor, og polakkene måtte trekke seg sørøstover. Planen var da at de skulle etablere forsvarslinjer i områdene nær grensen mot Romania og vente på alliert hjelp der. Den 17. september angrep den røde armé østfra, i hemmelig samarbeid under Molotov-Ribbentrop-pakten som delte opp Øst-Europa mellom Hitlers Tyskland og Stalins Sovjetunionen.

I lys av dette overraskende angrepet bestemte polske myndigheter seg for å gi opp det håpløse forsvaret av polsk jord, og trekke styrkene inn i nøytrale Romania. Innen begynnelsen av oktober hadde invasjonshærene fullstendig overtatt Polen. De polske myndighetene - som aldri overga seg - trakk seg inn i nabolandene Romania og Ungarn. Mange av de evakuerte deltok i polske styrker i Frankrike, franskstyrt Syria og Storbritannia.

Selv under okkupasjonen klarte Polen å danne en kraftig motstandsbevegelse, Armia Krajowa, og deltok med betydelige styrker på alliert side under hele krigen. Tyskland erobret det området som Sovjetunionen okkuperte da de invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941, og Sovjetunionen tok tilbake disse områdene i 1944. De sovjetiske og tyske okkupantene tok samlet sett livene til over 20 % av Polens innbyggere. Krigen og okkupasjonen markerte slutten på den andre polske republikk.

Innhold

1 Involverte styrker
- 1.1 Tyskland
- 1.2 Polen
2 Opptakten til felttoget
3 Detaljbeskrivelse
4 Eksterne lenker

[rediger] Involverte styrker

[rediger] Tyskland

Tyskland hadde fler mann under våpen enn Polen, og den tyske økonomien var innstilt på krigsproduksjon. Wehrmacht hadde 2 400 stridsvogner organisert i seks panserdivisjoner etter sitt nye operasjonsmønster. De handlet i samarbeid med andre avdelinger for å slå hull i fiendens linjer og isolere utvalgte fiendtlige avdelinger, som infanteriet så kunne omringe og nedkjempe. Dette ble gjentatt, og fulgt opp med mindre mobilt mekanisert infanteri og fotsoldater. Luftwaffe drev nærstøtte, spesielt stupbombere som kunne rive opp fiendens forsynings- og kommunikasjonslinjer. Denne nye taktikken ble kalt Blitzkrieg - lynkrig.

Tyske Me 109, et avansert jagerfly på den tiden

Fly spilte en stor rolle under kampene. Bombefly angrep med vilje byer og sivile mål, og forårsaket store tap blant den sivile befolkningen. Dette ble kjent som terrorbombing. Luftwaffe stilte med 1 180 jagerfly, 290 Junkers 87 Stuka stupbombere, 290 konvensjonelle bombefly (hovedsakelig Heinkel 111) og et utvalg på 240 maritime fly. Til sammen hadde Tyskland nærmere 3 000 fly, hvorav 2 000 var ganske moderne, og halvparten av dem ble brukt i Polen.

Til sjøs var oddsene mot den tyske Kriegsmarine mye dårligere i september 1939 enn de hadde vært i august 1914, siden de allierte i 1939 hadde mange flere overflateskip enn Tyskland. Tyskerne hadde dog overtaket over den lille polske flåten, siden de vestallierte ikke var villige til å risikere å gå inn i den trange Østersjøen.

[rediger] Polen

7TP, en moderne polsk stridsvogn

Mellom 1936 og 1939 hadde Polen rustet opp industrien i Centralny Okręg Przemysłowy. Forberedelser for en defensiv krig med Tyskland hadde foregått i mange år, men de fleste planene antok at den ikke ville bryte ut før i 1942. Den polske hæren hadde rundt en million soldater, men under halvparten var mobilisert den 1. september. De som kom senere til mobiliseringspunktene ble mål for Luftwaffe. Den polske hæren hadde færre pansrede kjøretøyer enn den tyske, og de var spredd blant infanteriet og var ikke i stand til å bli brukt effektivt.

Erfaringer fra den polsk-sovjetiske krig hadde vært med å forme den polske hærens organisasjon og doktrine. Til forskjell fra skyttergravskrigen under den første verdenskrig så var dette en konflikt hvor kavaleriets mobilitet spilte en avgjørende rolle. Polen innså fordelene ved mobilitet, men var ikke villige på den tiden til å investere i dyr og uprøvd ny teknologi for å mekanisere hæren sin. På tross av dette så gjorde polske kavaleribrigader innsats som mobilt infanteri, og hadde en viss fremgang mot tysk infanteri, men kunne ikke ta opp kampen mot tysk panser. At polsk kavalleri skal ha gått til angrep på panserstyrker, er bare en seiglivet myte.

Det polske luftforsvaret var i antall svært underlegent Luftwaffe. Selv om de manglet moderne fly, så var polske piloter blant verdens best trente på tiden og gjorde en solid innsats mot tyske flystyrker. At omtrent hele det polske luftvåpen ble ødelagt på bakken på krigens første dag, er bare en myte. Det polske luftforsvaret var satt opp med rundt 400 moderne og nyere fly, inkludert 169 jagere. I tillegg hadde de 400 eldre transport-, oppklarings- og treningsfly.

Den polske marinen var liten og besto av jagere, ubåter og mindre støtteskip. De fleste fulgte operasjon Pekin og forlot polske havner 20. august, unngikk tyske styrker og unnslapp ut i Nordsjøen hvor de møtte Royal Navy. Ubåtstyrkene deltok i operasjon Worek, som gikk ut på å skade tyske handelsskip i Østersjøen, men med mindre hell. I tillegg deltok mange polske handelsskip i konvoitjenesten i løpet av krigen.

[rediger] Opptakten til felttoget

Utdypende artikkel: Årsakene til andre verdenskrig

Den sovjetiske utenriksministeren Molotov signerer pakten mens Stalin og den tyske utenriksministeren Ribbentrop står i bakgrunnen

Etter at Adolf Hitler og nazistpartiet hadde fått makten i Tyskland i 1933 gikk Hitler tilsynelatende først inn for en forsoningspolitikk med Polen. Resultatet av denne linjen var den polsk-tyske ikke-aggresjonspakten fra 1934. Etter Tysklands annektering av Østerrike i 1938 og mesteparten av Tsjekkoslovakia i 1939 så snudde naziregimets politikk.

Av spesiell interesse for Tyskland var fristaden Danzig (polsk: Gdansk) og og det faktum at den tyske enklaven Østpreussen var skilt fra moderlandet med en liten stripe land kjent som «den polske korridor». Korridoren ga også Polen tilgang til Østersjøen.

Danzigs situasjon var til pågående irritasjon for tyskerne. Byen hadde en overveiende tysk majoritet på vel over 95 prosent, men hadde etter første verdenskrig blitt skilt fra moderlandet og stilt under Folkeforbundets overhøyhet. Siden begynnelsen av 1930-tallet hadde nasjonalsosialistene fått regjeringsmakt også i Danzig, og gikk sterkt inn for gjenforening. I begynnelsen hadde den tyske regjeringen forsøkt å samarbeide med Polen og bedt nazistene i Danzig slutte å lage problemer, men senere gikk også den tyske regjeringen inn for umiddelbar gjenforening.

Tidlig i 1939 begynte Hitler å gi ordrer om å forberede å løse «det polske problem» med militære midler. Tyskland gjentok kravene om reannektering av Danzig i sterkere ordelag, i tillegg til å kreve at det skulle bygges en vei gjennom den polske korridoren for å knytte sammen Østpreussen med resten av Tyskland. Fall Weiss var klar 3. april.

Hitler og de fleste rådgiverne hans ventet at den polske regjeringen skulle gi etter for disse kravene, slik andre regjeringer hadde gjort før dem. Den polske regjeringen nektet, og ble støttet av Frankrike og Storbritannia. Begge lovte å forsvare Polen mot tysk aggresjon, og Romania mot andre trusler. Garantien de ga var dog ikke komplett, da den ikke garanterte polsk eiendomsrett over landområder, bare polsk uavhengighet. Dette økte Hitlers selvtillit, da han regnet med at Frankrike og Storbritannia ikke var villige til å gå til militære mottiltak. 28. april trakk Tyskland seg både fra ikke-angrepspakten med Polen og flåteavtalen fra 1935, som begrenset marineopprustning.

4. mai hadde de britiske og franske regjeringene et møte i Paris, hvor de vedtok at «Polens skjebne avhenger av det endelige utfallet av krigen, som igjen avhenger av vår evne til å beseire Tyskland snarere enn sende hjelp til Polen ved krigsutbruddet». Den polske regjeringen ble ikke informert om dette utfallet, og polsk-britiske forhandlinger i London fortsatte samtidig.

I mai hadde Polen og Frankrike kommet fram til et hemmelig tillegg til den polsk-franske alliansen fra 1921 som sa at Frankrike skulle tilby Polen våpenhjelp «så fort som mulig». I tilfelle krig med Tyskland så forpliktet Frankrike seg til å øyeblikkelig starte mindre operasjoner på bakken og i luften, og å starte en større offensiv ikke senere enn 15 dager etter krigserklæringen. En full militærallianse mellom Polen og Storbritannia skulle underskrives 22. august, men dette ble utsatt av den britiske regjeringen til 25. august.

På samme tid så ble hemmelige samtaler mellom Tyskland og Sovjetunionen holdt i Moskva, som endte i Molotov-Ribbentrop-pakten 22. august. Hitlers mål med denne pakten var å avverge sovjetisk motstand mot invasjon av landets vestlige nabo. I et hemmelig tillegg til denne pakten hadde tyskerne og sovjeterne blitt enige om en fordeling av Polen seg i mellom, hvor Tyskland beholdt den vestlige tredjedelen av landet og Sovjetunionen beholdt resten. Vestlige etterretningstjenester var blitt kjent med innholdet i pakten, men informerte ikke polske myndigheter.

Det tyske angrepet var opprinnelig planlagt til 26. august, men da Storbritannia på den 25. august erklærte sin formelle garanti for polsk uavhengighet ble angrepet utsatt til 1. september. Hitler prøvde 26. august å få overtalt Frankrike og Storbritannia til å ikke gripe inn i en polsk-tysk konflikt. Han ble under samtalene overbevist om at de vestallierte ikke kom til å erklære krig mot Tyskland, og om de så gjorde så ville de være villige til å gå med på et fordelaktig kompromiss etter at Polen var erobret. I mellomtiden så var økt aktivitet over grensen, overflyvninger av overvåkningsfly og sabotasje et klart tegn til Polen om at krig var nært forestående.

28. august trakk Tyskland seg ut av ikke-aggresjonspakten fra 1934. 29. august ga de Polen et ultimatum, hvor de forlangte å få den polske korridor. Polakkene nektet, og den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop erklærte at forhandlingene med Polen var avsluttet. Polske styrker gjorde seg klare for krig, blant annet ble den polske marinen sendt til Storbritannia 30. august. Dette var for å unngå å bli ødelagt av den overveldende tyske marinen inne i Østersjøen.

Samme dag erklærte marskalk Rydz-Śmigly mobilisering av polske styrker, men ble presset av Frankrike til å trekke tilbake ordren. Franske myndigheter håpet å fremdeles kunne løse konflikten diplomatisk. Før krigens utbrudd på morgenen 1. september hadde Polen bare klart å mobilisere 70% av styrkene sine, og mange avdelinger var ikke klare da angrepet begynte.

[rediger] Detaljbeskrivelse

[rediger] Planer

[rediger] Tyske planer

Tyske og polske styrker 1. september 1939

Den tyske planen Fall Weiss ble tatt fram av general Franz Halder, sjef for generalstaben, og implementert av general Walther von Brauchitsch, øverstkommanderende for felttoget. I planen lå det at fiendtligheter skulle starte før krigserklæringen og at operasjonsplanen skulle følge det som senere ble kalt Blitzkrieg-doktrine. Dette konseptet gikk ut på at stridsvogner skulle angripe i samlet formasjon, bryte gjennom fiendens frontlinjer, isolere fiendtlige avdelinger for å så omringe og nedkjempe dem. Panserstyrkene skulle følges opp av langsommere infanteri, som skulle ta seg av de omringede styrkene, noe som ga panseret mulighet til å fortsette framrykningen.

Polen egnet seg godt for Blitzkrieg. Landet var flatt med store sletter, og landets grenser var lange, nærmere 5 500 km. De var blitt forlenget med 800 km etter Münchenavtalen i 1938. Denne avtalen lot tyskerne okkupere Böhmen og Mähren og skapte den tyske marionettstaten Slovakia, noe som betød at Polens sørflanke ble lagt åpen som oppmarsjområde for tyske styrker.

Tyske planleggere mente å bruke Polens lange grenser for å få til store innringelsesmanøvre. Tyske avdelinger skulle invadere Polen fra tre sider:

Et hovedangrep fra Tyskland gjennom den polske vestgrensen. Dette skulle gjennomføres av Armégruppe Syd under general Gerd von Rundstedt, som skulle angripe fra Schlesien og Mähren: general Johannes Blaskowitz' 8. armé skulle gå østover mot Łódź; general Wilhelm Lists 14. armé skulle gå mot Kraków og snu inn mot polakkenes flanke i Karpatene; general Walter von Reichenaus 10. armé skulle angripe i midten med hele armegruppens panserstyrke og la det avgjørende slaget stå mot hjertet av Polen.
En annen angrepsakse var fra nord i Prøyssen. General Fedor von Bock med Armégruppe Nord, bestående av general Georg von Küchlers 3. armé som gikk sørover fra Østpreussen og general Günther von Kluges 4. armé som gikk østover langs den polske korridor, var styrkene i angrepet.
Et tredje angrep skulle gå ut som en del av Armégruppe Sørs allierte slovakiske avdelinger fra Slovakia.

Alle tre angrep skulle gå mot Warszawa, mens den polske hæren skulle omringes og nedkjempes vest for Wisła. Fall Weiss ble iverksatt 1. september, og var den første operasjonen i annen verdenskrig i Europa.

[rediger] Polske planer

Den polske forsvarsplanen, kalt Zachód, var utformet på bakgrunn av politisk vilje til å utplassere styrker langs den polsk-tyske grensen. Dette var på bakgrunn av Londons forsikringer om militærhjelp i tilfelle invasjon. Videre var nasjonens viktigste naturressurser, industri og tettest befolkede områder beliggende nær vestgrensen. Polsk politikk var fokusert på disse områdene, spesielt ettersom det var frykt for at hvis de trakk seg tilbake fra området som Tyskland gjorde krav på så ville Frankrike og Storbritannia undertegne en separat fredsavtale med Tyskland, på samme måten som Münchenavtalen i 1938. Denne frykten ble forsterket av at ingen av de allierte spesifikt garanterte polske daværende grenser.

På tross av franske råd og råd fra enkelte polske generaler om å gruppere hovedvekten av styrkene bak de store elvene Wisła og San, ble de lagt i grenseområdene. Planen tillot tilbaketrekning inn i landet, men det var ment å være en langsom tilbaketrekning til etablerte forsvarsverker nær elver (Narew, Wisła og San), noe som skulle gi landet tid til å fullføre mobiliseringen og forberede et motangrep når vestmaktene kom til unnsetning.

Det mest pessimistiske punktet i planen var retrett bak San til de sørøstlige regionene av landet, og en lengre forsvarskrig der. Storbritannia og Frankrike anslo at polske styrker ville være i stand til å holde ut i to til tre måneder, mens polske myndigheter antok at de ville holde ut i minst seks måneder.

Den polske planen var basert på forventinger om at de vestallierte straks ville komme til unnsetning ved å angripe Tyskland. Det viste seg at de ikke hadde noen konkrete planer om dette. Hva de derimot planla, på bakgrunn av sine erfaringer i første verdenskrig, var å utmatte Tyskland gjennom en stillingskrig, for å så gjenopprette et fritt Polen under fredsforhandlingene.

[rediger] Fase 1: Tyske krigshandlinger

Operasjoner 1.-14. september 1939: Tyske panserdivisjoner fanger lommer av polske styrker, som senere blir nedkjempet av tysk infanteri

Etter flere tysk-regisserte hendelser (Operasjon Himmler) som ga tysk propaganda mulighet til å hevde at de handlet i selvforsvar, så kom den første regulære kamphandlingen 4:40 på morgenen 1. september. Luftwaffe angrep og ødela 75 % av den polske byen Wieluń, og drepte samtidig nær 1 200 mennesker, de fleste sivile. Fem minutter senere, 4:45, så åpnet det gamle tyske slagskipet «Schleswig-Holstein» ild mot den polske enklaven Westerplatte ved fristaden Danzig på østersjøkysten. Klokken 8:00 gikk tyske styrker, fremdeles uten en krigserklæring, til angrep nær den polske byen Mokra. Senere på dagen kom angrep langs Polens vestre, søndre og nordre grenser, mens tyske fly angrep polske byer.

Hovedaksen til angrepet gikk østover fra Tyskland gjennom den vestre polske grensen. Dette var støttet av angrep fra Østpreussen i nord og fra Slovakia i sør. Alle angrepene hadde retning mot Warszawa, den polske hovedstaden.

De allierte erklærte krig mot Tyskland på 3. september, men uten å sende noen fysisk støtte. Den fransk-tyske grensa var stille, selv om 85 % av de tyske styrkene var opptatt i Polen.

På tross av noen mindre polske seire førte tysk overlegenhet, både teknisk, taktisk og i antall, til at polske styrker måtte trekke seg tilbake mot Warszawa og Lwów. Luftwaffe fikk luftherredømme tidlig under felttoget. Innen 3. september, da Kluge i nord hadde nådd Wisła (Weichsel) og Küchler nærmet seg elva Narew, var Reichenaus panserstyrker allerede over elva Warta (Warthe). To dager senere var venstreflanken hans bak Łódź og høyreflanken ved Kielce.

Innen 8. september var et av Reichenaus panserkorps ved utkanten av Warsawa, etter å ha rykket fram 230 km i løpet av en uke. De lette divisjonene på Reichenaus høyreflanke sto ved Wisła mellom Warszawa og Sandomierz innen 9. september, mens List i sør sto ved San nær byen Przemyśl.

Samtidig ledet Heinz Guderian sin 3. Armés stridsvogner over Narew og i angrep på forsvarslinjen på elva Bug, og omringet Warszawa. Alle de tyske arméene hadde oppnådd målene sine i henhold til Fall Weiss. De polske styrkene var i oppløsning; noen var i retrett mens andre angrep vilkårlige tyske kolonner.

Polske styrker ga opp grenseområdene i løpet av den første uken med kamper. 10. september beordret den polske øverskommanderende, marskalk Edward Rydz-Śmigły, en retrett mot sørøst, mot det såkalte rumenske brohodet.

I mellomtiden trakk tyskerne nettet sammen rundt styrkene som var fanget vest for Wisła, men trengte også dypt inn øst i Polen. Warszawa hadde blitt kontinuerlig bombet siden bare timer etter at krigen brøt ut. Byen ble angrepet den 9. september, og beleiret fra 13. september. På samme tid hadde tyske styrker nådd Lwów, en av de største byene øst i Polen. Et stort tokt på 1 150 tyske fly bombet Warszawa den 24. september.

Det største slaget på denne tiden sto ved elva Bzura vest for Warszawa mellom 9. og 18. september. De polske armeene «Poznań» og «Pomorze», som var i retrett fra den polske korridoren, angrep flanken på den tyske 8. armé. Dette motangrepet slo feil etter tidlig fremgang, og markerte slutten på polske muligheter til å ta initiativet og gå til motangrep på en større skala.

Den polske regjeringen under president Ignacy Mościcki og overkommandoen hadde forlatt Warszawa i de første dagene av felttoget. De reiste sørøstover og nådde Brześć den 6. september. General Rydz-Śmigły ga da ordre om retrett, og satte i gang forberedelser for forsvaret av det rumenske brohodet.

[rediger] Fase 2: Sovjetiske krigshandlinger

Operasjoner etter 14. september 1939

Det polske forsvaret var allerede langt på vei knust, og deres eneste håp var retrett og reorganisering sørøst i landet. Istedet ble deres stilling helt håpløs da Sovjetunionen i morgentimene den 17. september oppfylte sin del av pakten med Tyskland og invaderte Øst-Polen. Den 466 516 mann sterke sovjetiske invasjonsstyrken fra Den ukrainske front og Den hviterussiske front overkjørte de tallmessig sterkt underlegne polske troppene i øst (omtrent 25 bataljoner). Men polakkene klarte likevel å påføre de sovjetiske styrkene et tap på 996 falne og 2 002 sårede. For å redde sine gjenværende styrker, beordret Marskalk Rydz-Śmigły beordret dem til å trekke seg tilbake fra de fremrykkende sovjetiske styrkene.

Den sovjetiske invasjonen ble dermed en av de avgjørende faktorene som overbeviste polske myndigheter om at krigen i Polen var tapt. Forut for det sovjetiske angrepet hadde polske styrker planlagt å forskanse seg sørøst i landet og vente på alliert unnsetning. Da de plutselig hadde to mektige fiender, bestemte polske myndigheter at det var umulig å forsvare seg på polsk jord. De nektet å forhandle med tyskerne, og beordret alle avdelinger ut av landet, og en reorganisering i Frankrike.

Imens forsøkte polske avdelinger å manøvrere nærmere Romania, mens de hele tiden var i strid med tyske styrker. Fra 17. til 20. september ble de polske arméene «Kraków» og «Lublin» slått ut ved slaget ved Tomaszów Lubelski, det nest største slaget under felttoget. Byen Lwów kapitulerte 22. september, men til de sovjetiske styrkene, selv om byen en uke tidligere hadde blitt angrepet av tyskerne. Warsawa holdt ut til 28. september. Befestningene ved Modlin holdt ut til 29. september, etter et intenst 16 dager langt slag.

Noen isolerte polske garnisoner klarte å holde ut lenge etter de hadde blitt omringet av tyske styrker. Westerplattes lille garnisonsstyrke holdt ut til 7. september, og Oksywie holdt ut til 19. september. 28. september hadde sovjetiske styrker slått polakkene ved slaget ved Szack, hvor de henrettet alt polsk befal på stedet, før de nådde elvelinja Narew, vestre Bug, Wisła og San.

Josef Stalin fryktet mest at den tyske hæren ikke skulle komme til å stanse ved den avtalte demarkasjonslinjen, som strakte seg fra Bialystok, gjennom Brest-Litovsk og ned til Lvov. Overfor den tyske Moskva-ambassadøren understreket Stalin at han ikke betvilte den tyske regjerings oppriktighet, men henviste til «den velkjente kjensgjerning at alle militærmenn avskyr å gi opp okkupert territorium.» Den tyske militærattachéen i Moskva forsikret derimot Stalin om at den tyske hæren kom til å respektere avtalen med Sovjetunionen. De sovjetiske styrkene fikk for sin del ordre om å unngå å havne i strid med tyske tropper og løse eventuelle episoder uten bruk av makt. Maktbruk skulle bare anvendes dersom tyske tropper forsøkte å hindre at Den røde armé rykket fram til demarkasjonslinjen. Det kom imidlertid ikke til noen større militære sammenstøt, selv om det forekom enkelte skuddvekslinger mellom tyske og sovjetiske tropper, der soldater på begge sider falt. Møtet mellom de to hærene gikk ellers gemyttlig for seg, men tyskerne ble ofte slått av at Den røde armès avdelinger holdt en lavere kvalitativ standart enn på forhånd antatt.

Polske forsvarsstyrker på halvøya Hel holdt ut til 2. oktober. Den siste stridsdyktige avdelingen i den polske hæren, Franciszek Kleebergs Samodzielna Grupa Operacyjna «Polesie», kapitulerte etter det fire dager lange Slaget ved Kock nær Lublin den 6. oktober. Dette markerte slutten på felttoget.

[rediger] Sivile tap

Felttoget i Polen var en av de første eksemplene på total krigføring i Europa. Tyske luftstyrker angrep fra første stund sivile mål og flyktninger på veiene for å spre forvirring og forstyrre kommunikasjon bak de polske linjene. Den første angrepet av denne typen skjedde klokken fire om morgenen 1. september da Luftwaffe angrep Wieluń og drepte cirka 1 200 sivile. Wehrmacht brukte også sivile som skjold eller gisler ved flere anledninger. Både SS og Wehrmacht var også skyldige i massedrap på tusenvis av polske krigsfanger og sivile bak fronten. Den største hendelsen var den planlagte operasjon Tannenberg, hvor cirka 20 000 polske intellektuelle ble henrettet av spesialavdelinger, såkalte Einsatzgruppen, med hjelp av regulære SS- og Wehrmacht-tropper.

De sivile polske tapene var på til sammen 150 000. Anslagene over tyske sivile tap (etniske tyskere bosatt i Polen) varierer fra 2 000 til 5 000.

[rediger] Etterspill

Polske krigsgraver i Powaski-gravlunden i Warszawa

Etter felttoget ble Polen delt opp mellom Tyskland, Sovjetunionen, Litauen og Slovakia. Tyskland reannekterte tidligere tyske landområder, mens resten ble administrert av det såkalte Generalguvernementet.

Den hemmelige pakten mellom Tyskland og Sovjetunionen styrte også en annen modifisering av grenselinjene, da Litauen skulle inn under sovjetisk innflytelse og grenselinjen i Polen ble flyttet østover til elva Bug, i Tysklands favør. Den nye grensen mellom Sovjetunionen og restene av Polen fulgte i all hovedsak den såkalte Curzonlinjen.

Omtrent 65 000 polske soldater ble drept og 420 000 ble tatt til fange av tyske styrker, mens sovjeterne fanget 250 000. Opptil 120 000 polske soldater flyktet til Romania og Ungarn, og 20 000 til Latvia og Litauen. Majoriteten av disse fant til slutt veien til Frankrike eller Storbritannia. Mesteparten av den polske marinen lyktes også i å flykte til Storbritannia. Tyske tap var mindre, med oppimot 16 000 drepte (den tyske hæren hadde minst 13 000 falne). 217 tyske stridsvogner ble satt ut av spill, mens minst 400 tyske fly ble ødelagt.

Felttoget i Polen er sammen med den japanske invasjonen av Kina i 1937 og utbruddet av stillehavskrigen i 1941, avgjørende startskudd i konfliktene som ble kjent som [[Andre verdenskrig.

Den polske regjeringen ga aldri opp, men satte opp en eksilregjering, først i Frankrike og senere i Storbritannia, som var koblet til et omfattende nettverk av sivile og militære organisasjoner i motstandsbevegelsen hjemme i Polen. Polen var blant de mest aktive okkuperte landene, og før USA og Sovjetunionen ble en del av krigen hadde de den tredje største hæren på alliert side.

Felttoget i Polen var viktig som det første trinn i Hitlers plan om å skaffe Lebensraum i Østeuropa under Generalplan Ost. Den tyske okkupasjonen var en av de mest brutale episodene i andre verdenskrig, og over 6 millioner polakker (over 20 % av landets befolkning) omkom som en følge av krigen. Dette inkluderer 3 millioner polske jøder i utrydningsleirer som Auschwitz. Sovjetisk okkupasjon mellom 1939 og 1941 resulterte i drap eller deportasjon av minst 1,8 millioner tidligere polske statsborgere som hadde blitt bedømt til å være trusler mot sovjetregimet. Tvangskollektivisering, tvangsforflytning og arbeidsleire var også virkemidler brukt av sovjetmyndighetene. Den mest kjente episoden er Katynmassakren, som var en massehenrettelse av polske offiserer. Overgrepene fortsatte etter at Polen var «befridd» av sovjetiske styrker i 1944, hvor sovjetiske myndigheter rullet opp den ikke-kommunistiske delen av motstandsbevegelsen.