Hannah Arendt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hannah Arendt (født 14. oktober 1906, død 4. desember 1975) var en tysk politisk tenker.

Hun ble født i en velstående sekulær familie av jødisk opprinnelse i Hannover og vokste opp i Østpreussens hovedstad Königsberg og i Berlin. Hun studerte filosofi med Martin Heidegger ved Philipps-Universität Marburg. Fra hun var 19 år hadde hun et kjærlighetsforhold til Heidegger, som da var midt i 30-årene. Etter å ha avbrutt forholdet dro hun til Heidelberg for å skrive en doktorgradsavhandling over kjærlighet i Augustins tenkning, under eksistensialist-filosofen Karl Jaspers' veiledning.

Avhandlingen ble publisert i 1929 under tittelen Der Liebesbegriff bei Augustin. Versuch einer philosophischen Interpretation, men Arendt fikk ikke habilitere seg (få professorkompetanse) i 1933 fordi hun var jøde, og forlot derfor hjemlandet og slo seg ned i Paris. Her arbeidet hun for å hjelpe tysk-jødiske flyktninger. Arendt mistet sitt tyske statsborgerskap i 1937, og var deretter statsløs. I 1940 giftet hun seg med den tyske kommunistiske men antistalinistiske forfatteren og filosofen Heinrich Blücher, og de emigrerte samme år til USA sammen med Arendts mor. Hun ble deretter aktiv i det tyske jødiske samfunnet i New York og skrev for tidsskriftet Aufbau. Ved siden av morsmålet tysk var det fransk som var Arendts primære fremmedspråk, og med haltende engelskkunnskaper måtte hun bygge opp sin tilværelse på nytt.

Etter krigen tok hun opp igjen kontakten med Heidegger og Karl Jaspers, som hun utviklet et dypt intellektuelt vennskap med. Hun ble amerikansk statsborger i 1951. Hun underviste ved en rekke universiteter, og i 1959 ble hun den første kvinne som ble utnevnt til full professor ved Princeton-universitetet.

Arendts arbeider omhandler emner som makt, politikk, autoritet og totalitarisme.

Hannah Arendt er særlig kjent for sin bok The Origins of Totalitarianism (ty. utg. Elemente und Ursprünge totalitärer Herrschaft), hvor hun prøver å søke røttene til kommunisme og fascisme, og deres forbindelse til antisemittisme. Det var hennes mann som hadde introdusert henne for marxistisk tenkning og politisk teori, men hennes beskjeftigelse med marxismen ble et nådeløst oppgjør med en ideologi hun anså som totalitær og som hun i sin bok sidestilte med fascismen.

Hun er også kjent som en skarp kritiker av sionismen og det jødiske lederskapet. Allerede på 1940-tallet advarte hun i kraftige ordelag mot den nye jødiske nasjonalismen, og ironiserte over Theodor Herzls bok Der Judenstaat og ideen om at en jødisk stat i Palestina skulle være et svar på antisemittisme. Hun fryktet også at en jødisk stat ville bli avhengig av andre stater, og skrev at morgendagens antisemittisme ville hevde at jødene profiterte på og iscenesatte fremmede makters tilstedeværelse i Midtøsten.

Under prosessen mot den nasjonalsosialistiske byråkraten Adolf Eichmann, som var blitt bortført fra Argentina, skrev hun boken Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet, hvor hun reiste spørsmålet om ondskap er radikal eller rett og slett bare banal. Arendt var meget kritisk til prosessen og til fokuset på Eichmanns person, som hun mente ble gitt en uforholdsmessig stor rolle, og hevdet at Eichmann ikke var spesielt ond, men at feilen han hadde gjort var å være en ekstremt lovlydig person i et ondt system og latt være å tenke og sette sitt arbeid inn i en større sammenheng. Arendts bok var sterkt kontroversiell blant mange jøder og ble voldsomt debattert. Noen gikk så langt som å kalle henne en «selvhatende jøde». I boken sammenlignet hun også Eichmann med medlemmene av de såkalte jøderådene, som hun beskrev som feige mennesker som bare tenkte på egne interesser.

Da hun døde i 1975 ble Hannah Arendt begravet ved Bard College i New York, hvor hennes mann hadde undervist i mange år.