Huset Karađorđević

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Huset Karađorđević (serbisk: Карађорђевићи; latinsk: Karadjordjevic) (alt. stavemåte: Huset Karageorgević) er det serbiske dynastiet som hersket over Serbia og Jugoslavia i flere perioder. Dynastiet ble grunnlagt av Karađorđe Petrović. De er tronpretendenter for den jugoslaviske, og senere serbiske tronen som ble avskaffet da kommunistiske partisanere kom til makten i Jugoslavia etter andre verdenskrig. Familien som hadde regjert i Serbia og senere Jugoslavia i 58 år til sammen ble sendt i eksil. Nærmere 60 år senere flyttet kongefamilien tilbake til Beograd 17. juli 2001.

Innhold 1 Opprinnelsen 2 «Feiden» med Obrenović-familien 3 Tiden som regenter fra 1842 - 1858 4 Kuppet i 1903 og tiden etter 5 Balkankrigene og Første verdenskrig 6 Opprettelsen av Kongeriket Jugoslavia 7 Aleksandar I 7.1 Attentatet 8 Petar II 8.1 Prinsregent Pavle 9 Andre verdenskrig 10 Tiden etter 10.1 Et nytt monarki? 11 Tronfølge 12 Referanser 13 Litteratur 14 Eksterne lenker

[rediger] Opprinnelsen

Det osmanske riket tok makten over Serbia og områdene rundt etter Slaget ved Kosovo Polje, 25. juni 1389. Daværende sultan av Det osmanske riket, Bayezid I, giftet seg med prinsesse Olivera Despina, datter av prins Lazar som hadde blitt drept i slaget. Serberne ble så tvunget til å sverge troskap til osmanene. Karađorđe Petrović, som hadde returnert etter å ha kjempet i frikorpset i krigen mellom Russland og Det osmanske riket (1787–1791), ble valgt til leder av serberne og ledet det første av to opprør mot Det osmanske riket i 1804, og etablerte en regjering i Beograd. I 1811 ble han anerkjent som den suverene leder med arverett. I 1813 tok Det osmanske riket tilbake makten igjen og familien måtte flykte til utlandet.

[rediger] «Feiden» med Obrenović-familien

Obrenović-familien spilte også en fremtredene rolle i opprørene mot Det osmanske riket. Spesielt under det siste opprøret i 1815–1817 var de meget aktive, og deres rolle sikret dem makten i Serbia. Den osmanske sultanen Abdülmecid, som ble sett på som en veldig moderat og åpen sultan, anerkjente Miloš Obrenović I som prins av Serbia på slutten av 1819 og gav Serbia autonome rettigheter. Dette gjorde også at Karađorđević-familien kunne returnerer til Serbia. Daværende overhodet for familien, Aleksandar Karađorđević gikk inn i den serbiske hæren og fikk stilling som adjutant for Miloš Obrenović.

Miloš regjerte med jernhånd og stilen hans var brutal og nærmest diktatorisk. Etter ett av flere opprør mot han, adopterte han en ny grunnlov i 1835. Dette ble sterkt mislikt av naboen Østerrike, Det osmanske riket, og Russland, da det gav Serbia et eget flagg og utenriksdepartement. Miloš trakk senere grunnloven etter sterkt press. Serbia ble erklært som et suzerent fyrstedømme med Miloš som prins med arverett i 1839. Like etter abdiserte han til fordel for sin sønn Milan Obrenović II, som døde kun to uker etterpå grunnet dårlig helse. Hans bror Mihailo Obrenović III etterfulgte ham som prins av Serbia. Han ble kastet fra tronen under et opprør i 1842 ledet av Toma Vučić-Perišić. Det ble så holdt et valg i Serbias nasjonalforsamling i Vračar 14. september 1842, som valgte Aleksandar Karađorđević til prins av Serbia.

[rediger] Tiden som regenter fra 1842 - 1858

Aleksandar Karađorđević ble anerkjent som prins av Serbia av Russland og Det osmanske riket like etter valget i Vracar. Han startet så arbeidet med mange reformer og etablerte mange nye institusjoner for å modernisere Serbia. Han lyktes med å implementere nye sivile rettigheter, en hær, han forbedret eksisterende skoler og bygget nye. Han bygget også et nasjonalt bibliotek og et nasjonalt museum.

Under den ungarske revolusjonen i Vojvodina i 1848 sendte Aleksandar serbiske frivillige under ledelse av Stevan Knićanin for å hjelpe de lokale serbernes kamp for autonomi. Samtidig begynte han også å fremme ideen om et «jugoslavisk» monarki. Sammen med «Nacertanije» (utkastet) dokumentet, skrevet av Ilija Garašanin fire år tidligere, frontet Aleksandar en visjon om å frigjøre alle sørslavere fra den østerrikske og osmanske dominasjonen. Dokumentet ble et fundament for den serbiske utenrikspolitikken.

Aleksandar kom allikevel i konflikt med sine egne politikere over interne uenigheter, som kuliminerte i desember 1858 da nasjonalforsamlingen tvang ham til å abdisere. Etter han abdiserte flyttet Aleksandar til sin eiendom i nærheten av Timişoara (i dagens Romania). Etter attentatet på Mihailo Obrenović III, 10. juni 1868 ble Karađorđević-familien beskyldt av Obrenović-familien for å ha støttet og stått bak attentatet. Hverken årsaken eller personene bak attentatet ble noen gang avslørt. Aleksandar døde 3. mai 1885 og hans sønn Petar ble det neste overhodet for familien.

Petar kjempet for franskmennene under den fransk-preussiske krig som viste seg å bli mislykket for franskmennene. I 1875 slo han seg sammen med den bosniske motstandbevegelsen som kjempet mot Det osmanske riket. Han giftet seg med Zorka av Montenegro 1. august, 1883 og de fikk fire barn sammen, Jelena, Milena, Đorđe og Aleksandar, før hun døde 25 år gammel i 1890 under fødselen av deres siste sønn Andrija som også døde. Petar giftet seg aldri igjen.

[rediger] Kuppet i 1903 og tiden etter

Stor misnøye med Obrenvić-familien blant serbere resulterte i nok et kupp i 1903. Denne gangen var det undergrunnsbevegelsen Svart hånd som stod bak. Medlemmene stormet slottet morgenen 11. juni 1903 og jaktet på kongen og dronningen. Da de til slutt fant dem ble de skutt og deretter partert. Likene ble så kastet ut av vinduene på slottet. Petar returnerte fra eksil for å igjen ta tronen for Karađorđević-familien. Under sin innsettelse uttalte Petar: «Jeg ønsker å være den sanne konstitusjonell kongen av Serbia. Grunnloven og alle dens garantier er hellige for meg og jeg skal alltid respektere dem og beskytte dem så godt jeg kan.»

Etter Petar ble utnevnt som konge ble Nikola Pašić hans statsminister.

I løpet av sine første år som regent gjennomførte han flere reformer i grunnloven, hæren og skolesystemet. Petar var også en velutdannet mann og leste veldig mye tekster på engelsk og fransk, og han oversatt selv John Stuart Mill sin bok «On liberty» til serbisk.

Like før utbruddet av første verdenskrig i juni 1914, gav Petar makten til hans andre sønn Aleksandar fordi hans helsetilstand var meget dårlig. Aleksandar ble da prinsregent for sin far. Aleksanders eldre bror Đorđe av Jugoslavia ble forbigått fordi han var omgitt av mange skandaler. Størst var hendelsen i 1909 som ble avgjørende for hans resignasjon av arveretten til tronen, da han sparket en tjener på slottet til døde.

[rediger] Balkankrigene og Første verdenskrig

Under den første og den andre Balkankrigen var kronprins Aleksandar I øverste leder for den serbiske hæren (kalt den første serbiske hæren.) Han ledet hæren til seier i slag i Kumanovo og Bitola, og senere i 1913 under den andre balkankrigen i Bregalnica-slaget. Etter den andre balkankrigen oppstod det store politiske uenigheter mellom de seirende partene. Aleksander involverte seg i spørsmålet om hvordan Makedonia skulle administreres og presset sterkt på for at Makedonia skulle underlegges Beograd. Kun 10 måneder etter den andre Balkankrigens slutt brøt første verdenskrig ut. Serbia kjempet med de allierte mot Østerrike-Ungarn og Bulgaria. Serbias strategi var å motstå Østerrike-Ungarns angrep så lenge så mulig og håpe på bistand fra sine russiske allierte. Østerrike-Ungarn på sin side måtte avstå ca 2/3 av hærstyrken sin for å kjempe mot russerne.

Aleksandar var øverste leder for hæren, men overlot praktisk talt alle avgjørelser til sine marskalker Radomir Putnik, Živojin Mišić, Stepa Stepanović og Petar Bojović. I begynnelsen av krigen hadde de serbiske styrkene stor suksess, men led etter hvert store nederlag og Aleksandar ble tvunget til retrett. Den serbiske hæren gikk over de albanske fjellene til Korfu hvor resten av kongefamilien også oppholdt seg under store deler av krigen. Der regrupperte de og angrep de østerrik-ungarske styrkene gjennom Makedonia. Der hadde de store gjennombrudd og klarte å presse ut sentralmaktene. De ble etter hvert støttet av franske styrker, mens britiske styrker angrep fra nord.

Krigen var offisielt over da Bulgaria skrev under en våpenhvile 29. september 1918. Etter krigen ble Aleksandar fremhevet av sine egne som en stor krigshelt og ble meget populær for sin innsats under krigen. Arbeidet med å etablere et kongerike for slaverne hadde pågått under hele krigen og det var kun kort tid etter krigens slutt at det ble en realitet.

[rediger] Opprettelsen av Kongeriket Jugoslavia

1. desember 1918 ble det nye kongeriket proklamert av Aleksandar I av Jugoslavia som fortsatt var prinsregent for hans far Petar. Først var staten kjent som Kongeriket av serbere, kroater og slovenere. Det nye kongeriket var sammensatt av de tidligere uavhengige kongerikene Serbia og sin nye allierte Montenegro, så vel som store områder som tidligere var del av Østerrike-Ungarn; Kroatia, Slavonia og Vojvodina fra den ungarske delen av imperiet, Carniola, del av Styria og mesteparten av Dalmatia fra den østerrikske delen og provinsen Bosnia-Hercegovina. Kongeriket hadde sine grenser mot Italia og Østerrike i nordvest, Ungarn og Romania i nord, Bulgaria i øst, Hellas og Albania i sør og Adriaterhavet i vest.

En folkeavstemming ble holdt i provinsen Carinthia, som valgte å forbli i Østerrike som like etter første verdenskrig brøt sin union med Ungarn. Den dalmatiske havnebyen Zadar (Zara på italiensk) og noen få av de dalmatiske øyene ble gitt til Italia. Byen Rijeka ble erklært som en uavhengig stat, men ble snart okkupert og annektert av Italia. Spenningene mellom de to landene fortsatte da Italia krevde mer av den dalmatiske kysten og kongeriket krevde Istria, som hadde vært en del av det tidligere østerrikske-ungarske imperiet, men senere annektert av Italia. Innbyggerne var stort sett slovenere og kroater.

Men Aleksandar hadde mange interne problemer og stri med også. 28. juni 1921 godkjente Parlamentet (Skupština) en ny grunnlov. Vedtaket ble gjort til tross for en boikott fra kroatiske representanter. Den nye grunnloven sentraliserte den politiske makten, og styrket den kongelige regjeringen i Beograd. Dette førte til stor misnøye blant de mer pro-føderale kroatiske og slovenske politikerne.

Ikke lenge etter at den nye grunnloven ble vedtatt døde Petar I av Serbia, 16. august 1921.

[rediger] Aleksandar I

Aleksandar ble født i Cetinje, Montenegro 16. desember 1888. Han tilbrakte sin barndom i morens hjemland, Montenegro og tok sin utdannelse i Genova. I 1910 fikk han store problemer med tyfoidfeber og døde nesten som følge av sin sykdom. Han fikk en militær utdannelse i St. Petersburg, men klarte ikke å fullføre pga. sine problemer med magen. Han giftet seg med Maria av Romania 8. juni 1922 og sammen fikk de tre barn, Petar (f. 1923), Tomislav (f. 1928) og Andrej (f. 1929).

Etter sin fars død overtok Aleksander offisielt rollen som konge av Kongeriket av serbere, kroater og slovenere. De interne problemene fortsatte da misnøyen mot en sentral regjering i Beograd var stor blant alle bortsett fra serberne. Problemene kulminerte da Stjepan Radić, leder for det Kroatiske Bondepartiet, ble skutt og drept i parlamentsbygget av Puniša Račić, en etnisk serbisk nasjonalist fra Montenegro i 1928. Aleksandar brukte denne episoden som et påskudd for å styrke sin egen makt. 6. januar 1929 suspenderte han grunnloven, oppløste Skupština og erklærte kongelig diktatur. Han reorganiserte alle regionale inndelinger av landet og døpte det om til Kongeriket Jugoslavia. Alle nasjonale identiteter bortsett fra «jugoslav» ble forbudt. Sammen med at Aleksandar innførte strenge reaksjoner mot alle som motsatte seg kongeriket, gjorde dette ham enda mer upopulær utenfor Serbia. Aleksandar uttalte at han følte seg tvunget til å gjøre dette for å stabilisere forholdene i landet. Aleksandar fortalte følgende til den bulgarske forfatteren Kosta Todorov under et møte i 1934:

	Diktatur kan virke som et storslått palass fra utsiden, men når du først er innenfor klarer du ikke å finne veien ut. Du blir fortapt i labyrinter og mørke korridorer, og det er ingen dører for flukt.

Aleksandar underskrev en vennskapsavtale med Frankrike 11. november, 1927 og søkte aktivt ut for å alliere seg med naboer som var tidligere fiender. Mest besynderlig var hans framstøt mot Bulgaria og Ungarn. Spesielt med Ungarn ble det gjort forsøk på å gjenskape et politisk forhold. Kongeriket Jugoslavia mistenkte at kroater i eksil trente for å gjennomføre terrorisme i flyktningleirene i Sør-Ungarn. Et resultat av Kongerikets nye politiske forhold var at Ungarn aktivt gikk inn for å stenge disse leirene. ^[1] Aleksandar gjennomførte flere statsbesøk til Bulgaria i november og desember 1933, spesielt for å diskutere Makedonia. Aleksandars anstrengelser gav resultat. Bulgaria gikk aktivt mot Den indre makedonske revolusjonære organisasjon (Vnatrešna Makedonska Revolucionerna Organizacija, VMRO) som ble styrt fra Sofia hvor Ivan Mihailov hadde sitt hovedsete. VMRO ble i utgangspunktet sett på som en delvis harmløs organisasjon som ønsket frigjøring av historiske makedonske områder som var under gresk og serbisk kontroll. Men i den senere tiden hadde organisasjonen stått bak flere kriminelle handlinger og så ut til å ty til mer terrorlignende metoder. Etter Bulgarias fremstøt flyktet organisasjonens medlemmer til Tyrkia.

[rediger] Attentatet

Aleksandars reformer og «sterke» styresett gav opphav til flere opprørske nasjonalistgrupper som var imot det kongelige diktaturet. Mens han var på besøk i Marseille, Frankrike i 1934, ble han myrdet av den bulgarske nasjonalisten Velichko Kerin (ofte omtalt under hans revolusjonspseudonym Vlado Chernosemski).

De første rapportene fra attentatet var kaotiske og direkte feil. Det ble først rapportert at kroatiske nasjonalister stod bak. Senere ble det funnet et tsjekkisk pass på drapsmannen som identifiserte han som Petrus Kalemen. Etter dette ble hans nasjonalitet enda mer uklar. Det ble tidlig klart at passet var forfalsket og oppmerksomheten ble rettet mot mer håndfaste bevis. Attentatmannen hadde en tatovering på sin venstre arm. I etterhånd er det forskjellige versjoner av hva den bestod av, men det er klarhet i at det var en hodeskalle med bein i kryss under, i tillegg var det noen store bokstaver. En jugoslavisk journalist som så dette identifiserte det som logo til Den indre makedonske revolusjonære organisasjon.

Attentantmannens fingeravtrykk ble sendt fra Paris til Sofia og derfra til Beograd. Den 17. oktober ble det offentliggjort at Vlado Chernosemski var drapsmannen. Like etterpå ble det foretatt flere arrestasjoner i Frankrike med påfølgende avhør. Alle de anholdte var kroater. I disse avhørene kom det fram at Ante Pavelić var implisert. Jugoslavia fremmet anklager mot Ungarn. Ungarns utenriksminister Tibor Eckhardt forsvarte seg med å peke på Jugoslavias indre problemer, der kroater og makedonere følte seg undertrykt av serberne. Han påstod videre at attentatet var planlagt av kroatiske samfunn i Buenos Aires og Youngstown Ohio, og ikke i Ungarn. ^[2] Avisen The Daily Mail lanserte i oktober 1934 en teori om en forbindelse mellom drapene på Aleksandar og den franske utenriksministeren Louis Barthou og drapene på Ion Duca og Engelbert Dollfuss. Avisen spekulerte også i at den rumenske utenriksministeren Nicolae Titulescu var nestemann. Det er antydet at kildene for denne informasjonen var et intervju med den anti-nazistiske M. Koester etter attentatet på Duca. Det ble også påstått en tysk involvering, men denne ble aldri bevist.

Det kom også beskyldninger mot Frankrike og at politiet med vilje hadde latt Chernosemski komme lett til. Men det viste seg at det franske politiet hadde avfyrte flere skudd inn i folkemengde i panikk. Den franske regjeringen var sparsomme med opplysninger. Vitner beskrev at Chernozemski hadde avfyrt ti skudd mot Aleksandar. Barthou, tre kvinner og et barn hadde blitt skutt av «ukjente revolvere» ifølge den franske regjeringen. Disse «ukjente revolverne» hadde samme kaliber som politiets våpen. ^[3] Ingen av de vestlige maktene, Italia, Tyskland eller England bistod i etterforskningen. Frankrike sluttet også etter en stund å etterforske og la ikke mye ressurser i saken.

Ettersom kong Aleksandars sønn og rettmessige tronarving Petar II kun var 11 år da Aleksandar døde, tilfalt tronen Prins Pavle som ble prinsregent.

[rediger] Petar II

Petar II ble født 6. september 1923 og var Aleksandar og Marias første barn. Hans faddere var Georg VI av Storbritannia og hans kone Elizabeth. Han var mye i England under oppveksten og gikk på Sandroyd School i Wiltshire, frem til hans fars død i 1934. Han var da kun 11 år. Etter nyheten om farens død kom sluttet han på skolen og returnerte til Jugoslavia. Sammen med hans rådgivere ble det bestemt at et regentskap skulle styre landet frem til han ble gammel nok. Hans onkel Pavle av Jugoslavia ledet denne gruppen. Noen år etter begynte andre verdenskrig. De fleste av Jugoslavias naboland ble med i aksemaktene, og presset økte på Jugoslavias styresmakter. Til tross for stor motstand blant sine egne følte Prins Pavle seg presset til å signere en avtale med aksemaktene for å unngå en invasjon av Jugoslavia. Men samtidig som hans delegasjon returnerte til Beograd 27. mars 1941 gjennomførte Dušan Simović et statskupp støttet av britene. Prins Pavle og hans delegasjon ble sendt i eksil og Petar ble gitt makten.

Noen få dager senere angrep Tyskland Jugoslavia og Petar og hans familie måtte flykte. Først reiste de til Hellas og videre til det britiske mandatområdet Palestina. Derfra reiste de til Kairo, Egypt. I juni 1941 ankom familien England. Der fullførte Petar sin utdanning ved University of Cambridge. Etter det ble Petar med i Royal Air Force. I 1944 giftet han seg med Alexandra av Hellas. Sammen fikk de en sønn, Aleksandar (1945). Etter krigens slutt ble Petar avsatt som konge av Jugoslavia av kommunistene, men han nektet imidlertid å abdisere. Han bodde en stund i England før han etter hvert flyttet til USA. Der levde han stort sett skjermet fra offentligheten og døde i Denver, Colorado 3. november 1970 etter en feilslått levertransplantasjon. Han hadde i lengre tid kjempet mot alkoholisme. Han ble gravlagt i Illinois ved St. Sava Monastery Church. Han er til dags dato den eneste europeiske monarken som er gravlagt i Amerika.

[rediger] Prinsregent Pavle

Prins Pavle ble født 27. april 1893 som eneste sønn av Arsen Karađorđević, en yngre bror av Petar. Han giftet seg med Olga av Hellas og Danmark i 1923. Georg VI av Storbritannia var hans forlover i bryllupet som stod i Beograd. Pavle var medlem av Order of the Garter og tok sin utdanning ved University of Oxford. Han ble prinsregent for Petar II 9. oktober 1934 etter Aleksandars død. Etter han ble avsatt i statskuppet ble han sendt til husarrest i Sør-Afrika, hvor han ble holdt av britene til krigens slutt. Pavle døde i Paris 11. september 1976 uten noen gang å ha returnert til Jugoslavia. Hans eneste datter, Jelisaveta Karađorđević samlet informasjon fra Special Operations Executive filene fra Foreign and Commonwealth Office i London og utgav dem i Beograd i 1990 i form av en biografi om hennes far.

[rediger] Andre verdenskrig

Se Jugoslavia under andre verdenskrig for mer informasjon

Jugoslavia opplevde store interne stridigheter under andre verdenskrig. Foruten å kjempe mot tyskerne, kjempet også partisanene og tsjetnikene, som dannet den jugoslaviske kongelige hæren mot hverandre. De allierte støttet opprinnelig kongehuset og hæren som var lojale mot de, men etter Teheran-konferansen i 1943 gikk de over til å støtte de kommunistiske partisanene. Under denne konferansen ønsket Roosevelt (USA) og Churchill (Storbritannia) garantier fra Stalin (Sovjetunionen) om støtte til strategiske hovedlinjer. Men ikke til enhver pris, til gjengjeld krevde Stalin at de igjen støttet partisanene med materialer og kommando operasjoner. Etter krigens slutt ble de fleste tsjetnikene fanget og henrettet for forræderi. Den siste tsjetniker-gruppen som ble fanget var under kommando av Draža Mihajlović. Han ble stilt for retten og henrettet. USAs president Harry S. Truman gav også samme mann medaljen Legion of Merit for å ha reddet mange amerikanske soldater under krigen.^[4]

Vestlige diplomaters forsøk på å gjenforene partisanene og de som var lojale mot kongehuset endte i Tito-Šubašić-avtalen i juni 1944. Men kommunistene lanserte Tito som «nasjonal folkehelt» og innsatte ham som enehersker med tittelen statsminister.

Karađorđević familien ble fratatt sitt statsborgerskap og ble nektet å returnere til Jugoslavia. Den 29. november 1945 erklærte partisanene Den demokratiske føderasjonen Jugoslavia og avskaffet dermed det jugoslaviske monarkiet for godt.

[rediger] Tiden etter

Deler av Karađorđević familien har til dels deltatt aktivt i den serbiske politikken. Spesielt Jelisaveta Karađorđević har gjort seg bemerket. Hun har arbeidet med menneskerettigheter og stilte også som presidentkandidat under valget i Serbia i 2004.

Også Tomislav av Jugoslavia, Petar II sin yngre bror, var aktiv i politikken i Jugoslavia og Serbia. Han bodde i West Sussex fra han var 17 år frem til 1992 da han ble den første av Karađorđević familien som permanent flyttet tilbake til Serbia. To år tidligere hadde han takket nei til å være presidentkandidat for det demokratiske partiet i Serbia. Han ble en veldig populær person i Serbia, mye takket være hans hyppige besøk til serbiske soldater i Republika Srpska og Krajina under Jugoslavia-krigene. Etter han åpent kritiserte Slobodan Milošević for å ha «sviktet» serberne i Krajina etter Operasjon Storm ble hans nærvær i media kraftig redusert. Han var mye plaget av sykdom i sine siste år, men nektet allikevel å la seg operere i utlandet under NATO bombingen, mars 1999, av Den føderale republikken Jugoslavia. Til tross for at han var svekket av sykdom, besøkte han ofte steder som hadde blitt bombet rundt omkring i Serbia. Han døde 12. juli 2000 og ble begravet ved familiens gravsted i Oplenac, Serbia. Han var det siste gjenlevende barnet av Aleksandar I av Jugoslavia.

Bortsett fra Serbia, oppholder store deler av Karađorđević familien seg enten i England eller USA.

[rediger] Et nytt monarki?

Kronprins Aleksandar har uttalt at Serbia ville tjene på å bli konstitusjonelt monarki og at dette ville bidra til stabilitet og forening i landet^[5]. Men Aleksandar har likevel lovet å holde seg unna politikken og har stort sett arbeidet med familiens humanitære arbeid.

Noen av de politiske partiene som støtter monarkiet er Srpski pokret obnove (Det serbiske fornyelsespartiet), 67 % av det demokratiske partiet er for monarkiet og den serbisk-ortodokse kirken støtter også monarkiet.

Den avdøde tidligere statsministeren Zoran Đinđić ble ofte sett sammen med prinsen og hans familie og han støttet deres kampanjer og prosjekter. Hans politiske parti har dog aldri offisielt støttet kongefamilien.

Kronprinsen har i økende grad deltatt i offentlige tilstelninger og funksjoner sammen med lederne av den serbiske republikken og diplomatiske medlemmer. 11. mai 2006 holdt han en mottagelse på slottet for delegater som deltok i avstemmingen om Serbia og Montenegro. Flere internasjonale representanter deltok også på denne mottagelsen, blant dem representanter fra Slovenia, Polen, Brasil, Japan, USA og Østerrike. Aleksandar holdt også en tale med statsministrene Vojislav Koštunica og Milo Đukanović tilstede. Der sa han:

	I tillegg må vi i Serbia og Montenegro ta i betraktning at uansett hvilken form vi tar innenfor EU, har vi kun ett valg og det er å jobbe for det felles beste for alle medlemmer av nasjonen. Det er også nødvendig å tenke på at stabiliteten i vår region vil bli forsterket når Serbia har fred med seg selv. [6]

Rett etter valgresultatet forelå sendte Aleksandar ut en pressemelding:

«Det har blitt offisielt bekreftet at folket av Montenegro har stemt for uavhengighet. Jeg er trist, men jeg ønsker våre montenegrinske brødre fred, demokrati og lykke. Folket av Montenegro er våre brødre og søstere uansett om vi bor i ett eller to land.

...Jeg har en sterk tro på konstitusjonelt parlamentarisk monarki i Serbia. Vi trenger å være stolte igjen, et sterkt Serbia som har fred med seg selv og sine naboer. Vi var en stolt, respektert og lykkelig nasjon i de dagene min oldefar Petar I regjerte. Så vi kan klare det! Men kun hvis vi har en form for regjering som ligger nære den serbiske sjelen: Kongeriket Serbia.

...Kongen er simpelthen hevet over den daglig politikken, han er beskytter av nasjonal forening, politisk stabilitet og kontinuitet av staten. I konstitusjonelle parlamentariske monarkier er Kongen beskytter av den folkelige interessen: det er ingen personlige eller politiske interesser. Det er Serbias interesser som er det viktigste.

...Jeg er klar for å møte alle våre politikere; vi må jobbe sammen for det beste for Serbia, og være venner i fremtidens navn. Jeg appellerer for slutten av den endeløse kranglingen, splittingen og argumentene. Jeg appellerer for en moden demokratisk debatt til Serbias beste. Serbia må ha klare og realistiske mål.» ^[7]

Det har versert mange spekulasjoner omkring et eventuelt gjeninnført monarki, men ingenting er offisielt, og serbiske politikere verger seg for å uttale seg om sine syn og standpunkter om et nytt monarki.

I januar 2007 lot Aleksandar seg intervjue av magasinet Lider, som utgis samtidig i Moskva og Beograd. Der trakk han bla frem Norge som et eksemplar på hvordan et monarki er bra for folket:

	(...)Dermed kunne vår folkevalgte regjering gjøre jobben sin, uten den nesten daglige kranglingen mellom de to kontorene, presidentens kontor, og statsministerens kontor. President Tadić og statsminister Koštunica er selvfølgelig flotte mennesker, men folket av Serbia trenger ikke gnisninger. Så hvorfor ikke forenkle det som Spania, Norge eller Japan har gjort det?[8]

I samme intervju argumenterer Aleksandar for at stabiliteten monarkiet etter hans mening vil bidra til, vil være et godt argument for medlemskap i EU og vil kunne fremskyve denne prosessen.

Etter valget i Serbia appellerte Aleksandar politikerne «å først og fremst tenke på folkets beste». Han kommenterte også den store valgdeltagelse og mente at dette var et stort skritt for demokratiet i Serbia.

[rediger] Tronfølge

Monarkiet i Jugoslavia ble offisielt oppløst i 1945 og etter at Jugoslavia opphørte i 2003 er kravene om tronen rettet til Serbia.

• Kronsprins Aleksandar
• Arveprins Petar
• Prins Filip
• Prins Aleksandar V
• Prins Nikolas
• Prins Đorđe
• Prins Mihailo
• Prins Wladimir
• Prins Dimitri

[rediger] Referanser

[rediger] Litteratur

• Banac, Ivo: The National Question in Yugoslavia: Origins, History, Politics 1988, ISBN 0801494931
• Jelavich, Barbara: History of the Balkans: Volume 2 (The Joint Committee on Eastern Europe Publication Series, No. 12) 2006 ISBN 0521274591
• Lampe, John R.: Yugoslavia as History: Twice there was a Country 2000 ISBN 0521774012
• Thomas, Robert: The Politics of Serbia in the 1990s 1999 ISBN 0231113811

[rediger] Eksterne lenker

• Offisiell nettside