Det osmanske riket
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Devlet-i Aliye-i Osmaniye دولتِ عَليه عُثمانيه |
|
| Det osmanske rike | |
 |
 |
| Flagg | Riksvåpen |
| Offisielle språk | Osmansk, tyrkisk |
| Hovedstad: | Bursa (1335-1365) Istanbul (1453-1922) |
| Styreform: | Keiserimperium |
| Statsoverhode: | Padishah av Det osmanske dynastiet |
| Statskirke: | Islam |
| Valuta: | Akçe, Kuruş, Lira |
| Areal: | 19,9 millioner km² |
| Befolkning: | ca 40 millioner (1600-tallet) |
| Eksisterte: | 1299–1922 |
| Geografisk plassering: | |
 |
|
Det osmanske riket var et keiserrike sentrert rundt det østlige Middelhavet fra 1299 til 1922. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Veldig mye av områdene som var underlagt riket var under indirekte kontroll av en sentralregjering. Det hadde sitt hovedsete i dagens Tyrkia og ekspanderte både mot vest og øst under sin 600 år lange historie.
Riket kalles iblant Det ottomanske riket eller Det ottomanske imperiet på grunn av påvirkning fra de engelske og franske benevnelsene, som baseres på rikets grunnlegger Osmans navn på arabisk: ʿUthmān (عُثمَان). Tidligere kunne det også bli kalt Det tyrkiske riket (eller bare Tyrkia), men det blir nå unngått, delvis fordi republikken Tyrkia ikke ønsker å bli assosiert med Det osmanske riket, men mest for å markere at Det osmanske riket omfattet mye mer enn dagens Tyrkia.
Det osmanske riket ble etablert av en klan bestående av oghuz-tyrkere, og ble styrt av det osmanske dynastiet, etterkommere av disse tyrkerne. Imperiet ble grunnlagt av Osman I. I 1453 erobret riket Konstantinopel (moderne Istanbul) fra Det bysantinske riket og gjorde det til sin hovedstad. De endret også navnet til Kostantiniye. I det 16. og 17. århundre var riket ett av verdens mest innflytelsesrike og mektigste politiske enheter, hvorpå de konstant truet europeiske stormakter med sine stødige fremrykk på Balkan og de sørlige deler av det Den polsk-litauiske realunion. Riket var også et sentrum og en representant for den islamske verden f.o.m. erobringen av Konstantinopel. På sitt største kontrollerte riket steder som Aleksander den stores gravsted, Homers Olympos og Nilen.
Oppløsningen av riket var en av følgene av første verdenskrig da de allierte maktene, sammen med araberne, nedkjempet osmanene i Midtøsten. Mot slutten av krigen falt Det Osmanske rike sammen, og store stykker av det ble fordelt mellom de allierte maktene. I de etterfølgende årene ble mange nye stater opprettet, deriblant republikken Tyrkia. Medlemmene av osmandynastiet ble utvist og nektet adgang til Anatolia, hvor de engang hadde lagt grunnlaget for ett av de største riker og sivilasjoner verden har sett. I 1999, etter 76 år, skjenket det tyrkiske parlamentet statsborgerskap til de nåværende medlemmene av osmanfamilien. Den siste som fikk statsborgerskap var det nåværende overhodet for familien Ertuğrul Osman V. Han fikk det i 2004, men flyttet ikke tilbake til Tyrkia. Han bor for øyeblikket i Manhattan, USA.
Innhold |
[rediger] Historie
Historien om Det osmanske riket er omfattende og spenner seg over syv århundrer. Det er mange forskjellige perspektiver, noen baserer seg kun på den militære delen av historien, med hvilke kriger de var innblandet i og hva de underla seg og måtte avgi, mens andre peker på den indre utviklingen. Denne artikkelen prøver å ha et mer generelt perspektiv.
[rediger] Opprinnelse
Det osmanske riket oppstod som en Uç Beyliği (en form for adel) innenfor Seljukstaten i Anatolia mot slutten av 1200-tallet. Denne staten var selv underlagt Ilkhanatet (en del av Det mongolske rike) på den tiden. Det er en utbredt oppfatning blant historikere at Osman I erklærte uavhengighet i 1299, dog er det vanskelig å fastsette den nøyaktige tiden.
[rediger] Vekstperioden (1299-1453)
I rikets vekstsfase ble dets identitet og karakter definert, og det sikret seg sin plass i historien under Mehmet II. Det var i denne perioden at den osmanske eliten (kjernen av tyrkere rundt Osman I) diskuterte hvordan man skulle organisere en ny stat. Det er viktig å legge vekt på lokasjonen til denne bevegelsen, den hadde tilgang til mange forskjellige kulturer og erfaringer. Med tanke på tidligere imperier og deres historie, var den osmanske elite av den klare oppfatningen at det ikke bare var sverdet som bygde og vedlikeholdt store imperier.
Den osmanske elite hadde stor tro på at sverdet måtte styres av mannen, og ikke omvendt. Det var viktig å finne sterke og dyktige menn som var villige til å samarbeide for å erobre store deler av Europa, Asia og Afrika. Det var også viktig å organisere og regjere disse erobrede områdene på en tilfredsstillende måte, og etablere en struktur det ville være vanskelig å senere bryte ned. Den osmanske elite gav prioritet til politiske ideer som konstituerte livet til imperiet. Kun med disse ideene var det mulig å skape ett samhold om en enorm samling av nasjoner med forskjellige kulturer og raser og få alle disse til å dra i samme retning. Ideen og kulturen som ble skapt i disse tidene var så sterk at det tok 300 år med forfall og katastrofer å bryte det ned. Det kan diskuteres om det var mye urett, vold og destruktive makter involvert i etableringen og byggingen av dette enorme riket, men å ikke anerkjenne historien som begynte i det 8. århundre da tyrkerne begynte å utvandre fra ett saracenerrike i forfall, ville være urettmessig.
Til tross for at Det osmanske riket begynte før Osman I, blir han sett på som grunnleggeren av riket. Han var den først anføreren (Bey på tyrkisk) og gav det dessuten sitt navn og erklærte uavhengighet fra Det bysantinske riket og skapte en front mot dem. Tidligere tyrkiske leder slet med interne kamper. Osman I flyttet hovedstaden til Bursa. Han utgav en mynt i sitt navn og som bevis på hans gode ettermæle var uttrykket «måtte han bli like god som Osman» utstrakt brukt blant tyrkere, og blir til dels fortsatt brukt i dag. Mehmed II var bare tolv år da han ble sultan, og han ble omtalt som en «lærd kriger». Hans militære kunnskap ble demonstrert ved slaget om Konstantinopel. Han nøt full støtte fra hele riket. Den brukte han til å reorganisere statens struktur og militærvesen.
[rediger] Veksten (1453-1683)
Man kan dele inn veksten av Det osmanske riket i to perioder. Den første perioden er en periode med stabile erobringer og vekst; fra Konstantinopel i 1453 til Sultan Suleiman den Storslagnes bortgang i 1566. Dette var en periode med store bragder sett med osman-tyrkiske øyne. Etter erobringen av Konstantinopel gikk imperiet nordover. Slaget ved Kosovo Polje var et gjennombrudd for osman-tyrkerne, til tross for at den serbiske kongen Milos Obilic maktet å drepe den daværende sultan Murad I. Seieren var grunnlaget for resten av deres ekspansjon inn i Europa. Sultan Selim I (1512-1520) ekspanderte mot øst og slo Safavidene i Persia under slaget på Chaldiran og etablerte en egen marine i Rødehavet. Hans etterfølger, Suleiman den store skulle øke imperiets makt og størrelse ytterligere. Etter å ha erobret Beograd tok han Ungarn i 1526, men tapte 16 000 mann i det som er kjent som Slaget ved Mohács. Kongedømmet falt i kaos etter dette, og Huset Habsburg tok deler av Ungarn. Suleiman den store fortsatte mot Wien, men tok ikke byen da vinteren kom og tvang ham til retrett. Ikke lenge etter ble Transylvania, Valakia og Moldavia fyrstedømmer under Det Osmanske rike.
I øst ble Bagdad erobret fra Det persiske riket i 1535, fortsatt under ledelse av Sultan Suleiman den Store. Dette innebar at osmanene fikk kontroll over store deler av Midtøsten. Det osmanske riket nådde nå sin gullalder, i regjeringstiden til Suleiman den Store, også kjent som Lovgiveren.
Slutten av disse 230 årene med vekst ble markert med slutten med ekspansjonen inn i Europa. Beleiringen av Wien i 1529 var ikke en del av ekspansjonen, men nærmere en reaksjon på Huset Habsburgs innblanding i Ungarn. De osmanske styrkene tapte rundt 25 000 mann, mens motpartens tap kun var minimale. Dette førte også til at noen av imperiets allierte vendte dem ryggen. Paven mante nå til ett korstog mot imperiet til tross for hans tidligere relativt passive holdninger. Nå var ikke lenger Det Osmanske riket bare en okkuperende makt, men en viktig faktor i europeisk politikk. Etter Slaget om Wien i 1683 startet en periode med stagnasjon og det var ett vendepunkt i den 300 år lange kampen mellom kongerikene i Sentral-Europa og Det osmanske imperiet.
[rediger] Stagnasjonen (1683-1827)
Det var en lang rekke av sultaner som hadde de nødvendige forutsetningene, men ikke klarte å fullføre målene sine i den enorme grad som generasjonene til Mehmed II, Selim I og Suleiman I. Under denne stagnasjonen ble imperiet svekket av kriger, spesielt de mot Persia, Den polsk-litauiske realunion, Russland og Østerrike-Ungarn. Den russiske ekspansjonen var en serie av ti kriger mellom Det russiske imperiet og Det osmanske imperiet på 1600-tallet, 1700-tallet og 1800-tallet. Det osmanske imperiet viste en stor utholdenhet under disse krigene og holdt stand lenge.
Da Kara Mustafa tapte slaget i Wien i 1683 mot Jan III Sobieski fra Polen begynte de å tape noe terreng i Europa. Kara Mustafa falt ikke i slaget, men ble beordret henrettet i Beograd desember 1683 som følge av nederlaget. Etter nok et nederlag i den store tyrkiske krigen i 1699 gav Det osmanske rike for første gang i historien fra seg områder i Karlowitz-traktaten. Dette var områder som hadde vært under Det Osmanske rikes kontroll i 200 år. Det Osmanske rike slo Russland i Pruth-kampanjen i 1712, og Passarowitz-traktaten skapte en kort fred mellom de to imperiene fra 1718 til 1730. Etter dette tok Det osmanske rike seg sammen og seiret over Østerrike i 1736 og Beograd-traktaten var ett faktum. I denne traktaten fikk osmanene igjen noe av de tapte europeiske områdene som gikk tapt i 1699. Senere under Krimkrigen dannet imperiet en allianse med Frankrike, Storbritannia og Kongedømmet Sardinia. De allierte slo Russland i september 1856.
Det osmanske riket konsentrerte seg etterhvert mer om å beholde det man hadde fremfor å ekspandere ytterligere. De begynte å utvikle byene på Balkan, deres ytterste grense og forsvar mot europeisk ekspansjon. Man begynte å forbedre levekårene for folkene i riket. Skattetrykket ble redusert, man opprettet konsulater og man investerte i borgerlige virksomheter. Tiden ble kalt «tulipanæraen», etter det motiv som ble anvendt. Det vitenskapelige forspranget de hadde hatt over Europa minsket drastisk i denne perioden. Mens de stagnerte kunne de ikke holde følge med i utviklingen som de europeiske rivalene Frankrike, Storbritannia, Østerrike og Russland hadde.
Kriger og områder ble tapt på Balkan og i Kaukasus til fordel for Østerrike og Russland. Områder som Egypt og Algerie fikk uavhengighet, og ble mer orientert mot Frankrike og Storbritannia. Under denne perioden, med Selim III, var det forsøk på å modernisere systemet. Mange av reformene som sultanene forsøkte å gjennomføre for å fornye riket ble omintetgjort av konservative krefter, enten de religiøse eller de nå korrupte janissarene, selv etter at de ble offisielt oppløst i 1826.
[rediger] Forfallet (1828-1908)
Til tross for stagnasjonen hadde Det osmanske riket beholdt sin posisjon som stormakt helt frem til 1800-tallet, men da startet forfallet av det enorme riket. Denne perioden er preget av omfattende reorganisering og forandringer i alle deler av riket. Karikaturen til høyre er fra denne perioden (1885) og viser hvordan riket ble oppfattet. Det er en parodi av en funksjonær i det osmanske utenlandskontoret (anden). Papegøyen, apen, og grisen (briter, italienere og tyskere) som plager ham er voktere og oversettere (europeiske stormakter). Russerne er i bakgrunnen som bjørner.
Perioden ble kjent som Tanzimat (osman-tyrkisk for reorganisering) og varte fra 1839 til 1876. Under denne perioden ble hæren betydelig modernisert. Likeså omgikk banksystemet store reformer. Laugene ble erstattet med moderne fabrikker. Økonomisk sett hadde imperiet problemer med å betale tilbake lånene det hadde til europeiske banker. Militært sett hadde det problemer med å forsvare seg selv fra utenlandsk aggresjon. Egypt ble okkupert av Frankrike i 1798, og Kypros ble tatt av leid britene i 1876 i bytte mot å få beskyttelse fra Russland. En betydningsfull forandring i imperiet var at det sluttet å gå til krig alene. Det etablerte allianser med europeiske land. Det var en rekke allianser med land som Frankrike, Nederland, Storbritannia og Russland. Tidligere nevnte Krimkrigen er ett eksempel på nettopp dette.
Av alle ideer Det osmanske imperium ervervet fra vesten var nasjonalisme en av de mest innflytelsesrike ideologiene. De måtte ikke bare bekymre seg for nasjonalisme innenfor egne grenser, men også utenfor. Opprørene hadde mange effekter på andre grupper i løpet av det 19. århundre. Det er sagt at disse opprørene styrte retningen Det osmanske imperiet måtte ta i løpet av det 20. århundre, men retorikken om grunnene til opprørene er meget forskjellige. Det osmanske imperiet hevdet selv at årsakene til de nasjonalistiske opprørene var interne og ble støttet av kilder som hadde skjulte mål. Denne nedgangsperioden hadde mange høydepunkter som organiseringen av økonomien, militæret og kommunikasjonen.
Ungtyrkerne (offisielt kjent som Ittihad ve Terakki Cemiyeti, «Komiteen for union og progresjon») var en gruppe som var utdannet ved vestlige universiteter og som trodde at et konstitusjonelt monarki var den rette styreformen for å roe ned den økende misnøyen i imperiet. Gjennom ett statskupp ble Sultan Abd-ul-Aziz tvunget til å avgi makten til Murad V. Men Murad V måtte selv gå av etter kun 93 dager, da det viste seg at han var mentalt syk. Prins Abdul Hamid II ble invitert til å ta makten mot et løfte at han ville innføre konstitusjonelt monarki, noe som han gjorde 23. november 1876. Grunnloven ble kalt Kanun-i Esasi.
[rediger] Oppløsningen (1908-1922)
Det var store uroligheter på Balkan før Den første Balkankrigen brøt ut i 1913. Den osmanske hærens styrke på Balkan var stor, og tilsynelatende var den moderne. Men det var bare på overflaten, i virkeligheten var de korrupte, dårlig ledet, dårlig trent og lite stridsdyktige. Etter opprør i Albania angrep Balkanligaen (bestående av Serbia, Montenegro, Hellas og Bulgaria) de ottomanske styrkene i oktober. Albania erklærte uavhengighet 28. november. Det ble en øvrig våpenhvile 2. desember. De tapte landområdene var store for Det osmanske riket, i tillegg til de fire opprørste allierte land tapte de Kosovo, Sandžak-regionen, Makedonia og det meste av den historiske regionen Trakia.
I en siste forsøk på å gjenvinne tidligere tapte områder og utfordre britenes autoritet over Suezkanalen, inngikk krigsminister Enver Pasja en avtale med Sentralmaktene under første verdenskrig. I begynnelsen av krigen hadde Det Osmanske rike noe fremgang. De allierte, som nå også omfattet den nyformede ANZACstyrken, ble beseiret i Irak og på Balkan. Britene ble slått tilbake og noe av de tapte territoriene var igjen under deres kontroll. I Kaukasus tapte osmanene store landområder og over 100 000 soldater. Russerne rykket frem til en linje fra Trabzon, Erzurum til Van. Den russiske revolusjon gav Det osmanske rike en sjanse til å slå tilbake, men den britiske offensiven ble for mye. De ble beseiret helt i slutten av krigen av de allierte som følge av nøkkelangrep av den britiske generalen Edmund Allenby, med hjelp av noen arabiske opprørere og armenere, som hadde erklært sin uavhengighet under krigen. Som følge av dette ble alle armenere deportert til Armenia under veldig kontroversielle omstendigheter. Dødstallene varierer fra 400 000 til 1,5 millioner. Dette er en meget følsom og omdiskutert sak den dag i dag. Armenske myndigheter kaller dette et planlagt og overlagt folkemord, og mener at så mange som 1,5 million armenere døde. Den tyrkiske stat på sin side mener at i verste fall 400 000 døde som følge av forvirringen og kaoset forårsaket av første verdenskrig. Veldig få land anerkjenner disse hendelsene som folkemord, til tross for bred enighet at mange mennesker mistet livet som følge av deportasjonene. Ungarn, Frankrike og Canada er noen av de få som offisielt kaller dette folkemord. Tyskland ga i 2005 en unnskyldning for enhver befatning de har hatt med disse hendelsene, men kaller dem likevel ikke for folkemord. Armenia har gjentatte ganger forgjeves bedt USA om å betegne det som et folkemord. Den dag i dag er grensen mellom Armenia og Tyrkia stengt. Dette skyldes både den historiske uenigheten og Armenias okkupasjon av Nagorno-Karabakh.
- Se Armenia-massakren for mer informasjon.
Den tyrkiske uavhengighetskrigen var den siste spikeren i kista for Det osmanske rike. Den osmanske regjeringen ble sett på som passiv og mistet mye respekt blant folk. De ble kritisert for å avgi for store landområder etter første verdenskrig. Hellas hadde forestillinger om et nytt Stor-Hellas og okkuperte Smyrna (dagens Izmir) og området rundt. Frankrike okkuperte Hatay og Syria, og dessuten ønsket de deler av Anatolia. Italienerne villa ha den sørlige delen av Anatolia som de også var blitt lovet. Britene hadde allerede Arabia, Palestina, Libanon, Jordan og Irak. Den tyrkiske nasjonalismen blusset opp, spesielt med tanke på gresk okkupasjon. Anført av Mustafa Kemal, en tidligere general i den osmanske hæren, slo tyrkerne tilbake. I april 1920 opprettet han sin egen regjering med hovedkvarter i Ankara. Der bestemte de at man skulle slå tilbake med militær makt mot okkupasjon av tyrkiske områder. De allierte var krigstrette og trakk seg fort tilbake. Det ble holdt mange kongresser, deriblant en nasjonal kongress i Sivas. Der ble det bestemt at gresk uavhengighet i Aydin, Manisa og Bahikesir var uakseptabelt.
Sultan Mehmet VI Vahdettin ble den siste sultanen. Han fratrådte den 1. november 1922. Han forlot Konstantinopel 17. november ombord i et britisk krigsskip. Så gikk han i eksil på Malta. Han døde i Italia den 15. mai 1926.
Republikken Tyrkia ble etablert 29. oktober 1923.
[rediger] Staten
Det osmanske riket revolusjonerte systemet med hjelp av erfarne kristne og jøder, mens andre stater holdt på sine religioner og nasjonal identitet. Det var en eklektisk vei å gå for den raskt utviklende staten. De trengte mange lokale kilder for å styre imperiet. Sultanene brukte rådgivere (såkalte vesirer) som ofte ble valgt blant lojale kristne, grekere, italienere og andre. Diplomater omtalte ofte imperiet som بابِ علی (Bâb-i-âlî «den store porten»), en hentydning til den store slottsporten til det imperiale Topkapislottet, der Sultanen tok i mot utenlandske ambassadører. Andre tror det stammer fra imperiets plassering og byen Istanbul, som en slags passasje mellom Europa og Asia, øst og vest. Folk fra vest omtalte ofte Det osmanske riket som Det tyrkiske rike eller bare Tyrkia, noe som er noe misvisende. Det osmanske riket må ikke forveksles med den moderne nasjonalstaten Tyrkia.
Riket produserte lite varer, bortsett fra osmantyrkiske bønder som produserte matvarer. Det osmanske riket var ikke økonomisk utnyttende eller oppstått og motivert som de europeiske koloniriker. Den osmanske regjeringen var opptatt av å beskytte landet og å sørge for sikkerhet og harmoni i landet. Det er en del vestlige og kristne som forbinder Det osmanske rike med vold på grunn av rikets siste år, men dette var heller et resultat av nasjonsbygging, og ikke av den osmanske administrasjonen. Ellers er Det osmanske rike også kjent for å være et sentrum for forskere og vitenskapsmenn, og det er først på 1700-tallet at de ble forbigått av andre europeiske stormakter når det gjelder teknologi og medisin.
[rediger] Sultaner
Sultanen var den offisielle enehersker og regjering av riket. Dynastiet ble som oftest kalt Osmanli eller Huset Osman. De første herskerne kalte seg for bey og gav med det til kjent at de aksepterte Suljek-sultanatets forrang og overherredømme, etterfølgerriket etter Ilkhanat-sultanatet. Murad I var den første tyrkeren som tok tittelen "sultan" (konge). Med erobringen av Konstantinopel i 1453 var staten på vei til å bli ett mektig rike med Mehmed II som hersker, eller padishah, i Europa ofte omtalt som Stortyrken (den store tyrker). Fra 1517 og framover var sultanen også Kalif av Islam, og fram til 1922 (eller 1924) var Det osmanske rike synonymt med Kalifatet, den islamske verdensstaten. Sultanen hadde mange titler som Hersker av Huset Ottoman, Sultanenes Sultan, Khanenes Khan, og fra 1517, Kommandør av de trofaste og etterfølger av Profeten for Universets Herre, mao kalif, som teoretisk sett gav ham herredømme over alle andre muslimske herskere over hele verden.
[rediger] Organisasjon
Det var en del endringer i organisasjonen opp igjennom tiden, men det var også mye som var konsekvent. Den øverste herskeren var alltid sultanen. De utviklet en avansert organisasjon over tid. De hadde en veldig sentralisert regjering med Sultan som overhode, men hadde også en veldig effektiv kontroll på sine provinser og byer. De hadde en klasse som ble kalt for askeri, som inkluderte adelige, militære offiserer og den religiøse klasse ulema. Middelklassen ble kalt reaya. Denne klassen hadde ingen hentydning til religion, det betydde i en mer praktisk forstand at man ikke tilhørte askeriklassen. Likevel har klasseskillet aldri vært like stort i det Osmanske riket som i land som Storbritannia og Russland.
[rediger] Regjeringen
Alle avgjørelser ble tatt av den imperiale regjeringen. Rikdom og rang var ikke noe du nødvendigvis arvet, men derimot måtte det fortjenes. Militærtjeneste var ett viktig element med tanke på steg opp i hierarkiet. Dette viser seg ved at sultantittelen ikke fulgte noe spesifikt mønster, (tittelen gikk til eldste sønn eller til eldste bror osv).
[rediger] Den administrative eliten
Ministrene (Nazirene) hadde ikke så mye innflytelse på sultanen som visirene, men kontrollerte ministerium (Nazereti). Ministeriet og avdelingene var viktige deler av det osmanske byråkratiet. Ministeriet gav visirene alt av informasjon som de krevde. Den viktigste ministeren var Adliye Nazırı (justisministeren) som omfattet både den borgerlige rett (kadis) og den militære rett (kadiaskers eller kaziaskers), som var den øverste juridiske autoriteten etter seyhulislam som var den øverste religiøse lederen av ulema. Andre representanter innenfor ett ministerium var Kethüdar, en assistent til ministeren som hadde flere funksjonærer (kalfas) under ham. Det var kalfaene som gjorde alt papirarbeidet.
[rediger] Den militære eliten
For hvert militære avdeling var det en nazir som hadde den administrative makten. Under ham var det en Ağa som hadde den høytidlige kommandoen over avdelingen. Det var også en avdeling av palassvakter (Zuluflu Baltaci) som var under kommando av Sverdmesteren og palassgartnere (Bostancı) som også hadde ansvaret for sultanens luksusbåt. De som ble lært i europeisk etikette og språk (for det meste fransk) tjente som yasakçi, vakter for utenlandske ambassadører i Konstantinopel. Man hadde også det berømte elitekorpset janitsjarene.
[rediger] Den politiske eliten
Til tross for at sultanen var eneveldig, hadde han mange rådgivere og ministere. Den med størst makt var vizeri, storvisiren, av Divan. Divan var ett råd hvor visirene møttes og diskuterte politikken i imperiet. Det var den øverste visiren sin plikt å informere sultanen om rådets mening. Sultanen tok veldig ofte dets mening til betraktning, men han måtte på ingen måte adlyde det. Noen ganger innkalte sultanen selv til møte hvis det var noe viktig han måtte informere om, som f.eks. en forstående krig. Visirene sørget så for at hans ordre ble fulgt. Antallet visirer i Divan varierte fra 3 til 7. Enkelte ganger deltok også lederen av Janitsjarene (ağa) på møtene.
[rediger] Retten
Visirene var den harde kjerne av adelen, til tross for at de hovedsakelig var tjenere for sultanen. I tillegg hadde visirene egne rådgivere (kahya). Andre adelige familier som bodde i Konstantinopel besøkte ofte retten for festlige anledninger og seremonier. Geistligheten var en annen prominent del av retten. Muftiene og imamene var alltid til stede ved religiøse seremonier, noe som det ofte var. Müteferrika var en slags klubb for unge adelige menn. De var ofte ute på jakt med sultanen.
[rediger] Palasset
I palasset var det også en hel del tjenere som brakte mat, drikke og ved til peisene gjennom palasset. Avdelingen til døråpnerne (Kapıcı) talte mange hundre og var ansvarlige for å åpne dører. Den øverste av døråpnerne var også ansvarlig for å eskortere viktige gjester. En del lakeier (Çikadar) tjente som budbringere i palasset og i byen.
[rediger] Osmanhuset
Sultanen ble bevertet av en hærskare av tjenere. Han hadde kokker, tjenestemenn til å vedlikeholde sine skatter og våpen, tjenere som fulgte han på kampanje, og de beste av tjenerne ble valgt til å tjene sultanen personlig. En som var ansvarlig for hans garderobe, en til å servere han drikkevarer, en til å bære hans våpen, en til å hjelpe han på hesten, en var ansvarlig for turbanen hans og en barberer som barberte sultanen hver dag. Men mange av sultanene er også kjente for å ha gitt avkall på luksus selv om de levde i palasset.
[rediger] Harem
Haremet var et av de viktigste delene av Det osmanske hoffet. Den ble styrt av Valide Sultan (eller Baş Kadın) som var moren til sultanen. Hun nøt absolutt makt over haremet og en utsøkt posisjon i hoffet. Hun ville til tider involvere seg i statspolitikk og svekke makten og posisjonen til sultanen i det som ble kalt Sultanatet av Kvinner. Under sultanens mor i hierarkiet var Hasseki Sultan, dronningen og moren til sultanens førstefødte sønn. Sultanen hadde også tre andre offisielle koner, Hasseki Kadın. Under sultanens koner kom hans åtte favorittelskerinner (ikbaliks eller hassodaliks direkte oversatt «heldig jente») foran de «foretrukne» elskerinnene (gözde eller gedik). Neste på rangstigen var elskerinnene til embetsmenn under sultanen. Elever (acemi) eller noviser (cariye eller şahgird) var yngre kvinner som enten ventet på å bli giftet bort eller som ikke var ferdig med Haremskolen.
Haremet var under administrasjon av evnukkene, som igjen var delt i to kategorier, Svarte og Hvite evnukker. Svarte evnukker var slaver tatt i Afrika som serverte og tjente Harem-kvinnene og embetsmennene i haremet som sammen med vanlige tjenestepiker var av lav rang. Hvite evnukker var europeere fra Balkan. De tjenestegjorde som rekrutter til Palasskolen og mistet adgang til haremet fra 1582. En viktig person i det osmanske hoffet var sjefen for de svarte evnukkene (Kızlar Ağası eller Harem Ağası). Han hadde kontroll over haremet og hadde et nettverk av spioner gjennom de svarte evnukkene over hele palasset, derfor var han involvert i de fleste intriger og kunne dermed oppnå en viss makt over sultanen og/eller hans visirer og andre embetsmenn av hoffet.
[rediger] Feil av staten
Slutten på Det osmanske imperiet var veldig mye økonomisk relatert. Det er allment ment at de ikke klarte å etablere ett økonomisk og politisk hegemoni innenfor sitt eget imperium. Uten økonomisk støtte eller deltagelse i sykehus, biblioteker, nært sagt med alt som hadde med allmenn trivsel og velferd å gjøre, så var dette kun avhengig av sivile investeringer som fikk navnet vakif. Gjennom hele veksten til imperiet gikk så og si all handel mellom Europa og Asia gjennom Det osmanske imperiet både på land og på sjø. Når dette endret seg på slutten av 1700-tallet mistet imperiet ett av sine viktigste inntektskilder. Staten feilet også ved at de ikke fornyet seg med tanke på at de ikke industrialiserte seg noe nevneverdig, men var stort sett avhenging av bønder som en inntektskilde. Mens Europa hadde en enorm industrialisering i samme periode, stod Det osmanske riket i det store og det hele stille.
[rediger] Økonomi
Den økonomiske strukturen til Det osmanske rike var definert av geopolitisk struktur. Imperiet stod midt i mellom Vest og Øst, dermed blokkerte de spanjolene og tvang dem til å søke ut en ny rute til Orienten. Imperiet holdt samme rute som Marco Polo en gang brukte. Når Christoffer Columbus ankom Amerika var Det osmanske rike på sitt største som en økonomisk stormakt som spredde seg over tre kontinenter. Det er studier som viser at det er en sammenheng mellom en endret politikk mellom det Osmanske imperiet og sentral Europa og åpninger av nye ruter til Østen. Det er også mulig å se forfallet av det Osmanske imperiet ved følge tapene av viktigheten av land rutene. I realiteten stod imperiet fast på sine tradisjoner mens sentral Europa beveget seg framover.
[rediger] Lov og rett
Rettsystemet til imperiet var basert på filosofien av lokal rettsvitenskap. Lokale rettsystemer som ikke var i konflikt med staten som en helhet, ble stort sett latt være i fred. Det betydde at kristne og andre grupper kunne dømme hverandre etter egne roller. Det osmanske imperiet hadde tre rettsystemer; en for muslimer styrt av kadi (dommere), en for ikke-muslimer (utnevnte jøder og kristne hadde sine trosretninger som ansvar) og en for handel. Retten som ble brukt var avhengig av hvilke parter som var involvert. På toppen av dette var Kanun-loven. Disse kategoriene var ikke eksklusive; muslimske rett kunne bli brukt for en handelskonflikt eller intern-religiøse saker. Øverst var den islamske retten.
For lovsystemer gjaldt Kanun-loven og Sharia-loven. Det osmanske imperiet involverte seg ikke i andre religiøse lovsystemer. Sharia utviklet seg fra Qur'an og fra ordene til profeten Muhammed,og baserte seg hovedskalig på Hanafi-tradisjonen. Kanun-loven var en sekulær lov av sultanen. Det var undervisning av begge på jusskolene som var i Bursa og Konstantinopel.
Jøder og kristne gikk ofte til den islamske retten for å få en mer mektig avgjørelse på konflikter og saker. Kvinner gikk som regel alltid til den islamske retten da det oftere tok parti for kvinner og gav mer rettferdige erstatninger til dem.
[rediger] Militæret
Det første osmanske militæret var en hær som var organisert av Osman I. Den bestod av tyrkiske stammefolk fra Anatolia sent på 1400-tallet. Dette var ryttere som var utstyrt med enkle våpen som pil og bue og spyd. De ble tildelt landområder i okkuperte land som ble kalt timars og de ble tildelt tyvgods eller krigsbytte. Dette var belønning og lønn for deltakelse i kampanjen. Orhan I organiserte en hær som ble betalt lønn og ikke landområder som de okkuperte. Infanteriet ble kalt yayas og kavaleriet ble kalt müsellems. Det var stort sett utenlandske leiesoldater fordi tyrkere generelt ikke godtok overgangen fra ikke å få tyvgods og landområder. Disse utenlandske leiesoldatene ble ikke tvunget eller bedt om å konvertere til islam, de måtte kun adlyde den osmanske kommandøren. Under et bilde av H. G. Dwight av begravelsen til mange frivillige osmanske soldater var teksten:
«En offiser var igjen, han holdt en enkel tale for de som gravde gravene. Brødre, sa han, her er menn av alle nasjonaliteter, tyrkere, albanere, grekere, bulgarere, jøder; men de døde sammen, på samme dag, kjempet under samme flagg. Mellom oss er det også menn fra alle nasjoner, både muhammedanere og kristne; men vi har ett flagg og vi ber til en Gud. Nå kommer jeg til å be en bønn, og når jeg ber så skal enhver av dere be også, på deres språk og på deres måte.»
Den osmanske hæren var på sin tid en av de mest avanserte og best trente. De var bla. en av de første som tok i bruk muskett. De berømte janitsjarsoldatene var en eliteavdeling som tok seg av vaktholdet rundt sultanen. Men de var også kjente for å var korrupte og ble oppløst i 1826. Den osmanske hæren led under janitsjarenes korrupsjon og i krigene mot Russland manglet hærene moderne våpen og teknologier. Moderniseringen av Det osmanske rike på 1800-tallet startet med militæret. Offiserer ble sendt på trening i vesteuropeiske land og det ble hyret inn utenlandske eksperter som skulle forbedre militæret. Teknologi og nye våpen ble kjøpt inn fra Tyskland og Storbritannia. De fikk ett flyvåpen og marine. De lyktes med å modernisere hæren, men det var fortsatt veldig langt igjen til de vestlige stormaktene.
[rediger] Religion
Før tyrkerne konverterte til Islam, praktiserte de en monoetistisk religion. Etter deres første kontakt med araberne aksepterte en rekke tyrkiske stammer Islam og forkynnet deres nye tro lengre inn i Turkistan. Prosessen med konvertering var over lenge før det Osmanske imperiet oppstod. Så tidlig som i 1453, etter de hadde beseiret Konstantinopel, gav de spesielle privilegier til kristne som hadde tilhørt det gamle bysantinske riket. De kristne ble undersåtter av det Osmanske imperiet, men ikke av muslimsk tro og regler.
Det osmanske imperiet gikk aldri aggressivt til verks for å konvertere individer eller fremme islam blant ikke-muslimske grupperinger. Staten var det viktigste målet for Det osmanske imperiet og samarbeid med alle forskjellige parter var livsviktig hvis imperiet skulle bestå. I mange hundre år ble det Osmanske imperiet sett på som en trygg havn for jøder og andre som ble forfulgt for sin tro. [1] Det osmanske imperiet hadde også et veldig fredelig forhold til den ortodokse kirken. Den fikk lov til å fortsette de steden den befant seg. Konstantinopel ble forandret eksternt for å fremstå som mer tyrkisk. Navnet ble endret til Istanbul, og noen kirker ble omgjort til moskéer, inkludert Hagia Sophia, men lite ble ødelagt i kirken. De tok bla. vare på de kristne mosaikkene som kun ble tildekt. I 1935 ble de igjen tatt frem og Hagia Sophia er i dag ett museum.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
[rediger] Norsk litteratur
- Finn Fuglestad: Fra svartedauden til Wienerkongressen: den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globalt-sammenliknende perspektiv En europahistorie der utviklingen i det osmanske riket blir sammenlignet med utviklingen i det kristne Europa. Cappelen 2004 (1.utg 1999) ISBN 82-02-23857-9
- Knut S. Vikør: Ei verd bygd på islam: oversikt over Midtaustens historie Oversikt over 1300 års Midtøsten-historie skrevet av Norges fremste spesialister på islams rettshistorie og historie. Samlaget 2004 (1.utg 1993) ISBN 82-521-6327-0
[rediger] Engelsk litteratur
- Cleveland, William L. The Ottoman and Safavid Empires: A New Imperial Synthesis i A History of the Modern Middle East. s. 37–56. ISBN 0813340489.
- Creasy, Sir Edward Shepherd. History of the Ottoman Turks: From the beginning of their empire to the present time. R. Bentley and Son, 1877.
- Finkel, Caroline. Osman's Dream: The Story of the Ottoman Empire, 1300–1923. ISBN 0719555132.
- Imber, Colin. The Ottoman Empire, 1300–1650: The Structure of Power. ISBN 0333613864.
- Jelavich, Barbara. History of the Balkans: Eighteenth and Nineteenth Centuries. ISBN 0521252490.
- Lybyer, Albert Howe. The Government of the Ottoman Empire in the Time of Suleiman the Magnificent. ISBN 0404146813.
- Necipoğlu, Gülru. Architecture, Ceremonial, and Power: The Topkapi Palace in the Fifteenth and Sixteenth Centuries. ISBN 0262140500.
- Artikkelen inneholder oversatt tekst fra Encyclopædia Britannica 1911 versjon som ikke lenger er beskyttet av opphavsrett.
[rediger] Eksterne lenker
- Ottoman Nettside – Inneholder detaljert informasjon om det Ottomanske imperiet
- Royal Ark: Turkey – Stor side med masse detaljert informasjon
- World Civilizations: The Ottomans – Omfattende side som har mye informasjon om staten og regjeringen.
- The Ottomans.org
- Hovedstadene i imperiet
- Alt om myntene i imperiet
