Johannes Brahms

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Johannes Brahms (født 7. mai 1833, død 3. april 1897) var en tysk komponist og pianist, født i Hamburg. Han ble i sin tid sett på som Beethovens «etterkommer», og hans første symfoni ble av Hans von Bülow omtalt som Beethovens tiende.

Brahms ble ikke riktig kjent som komponist før i 1853 da han dro på konsertturne sammen med Eduard Reményi. Under turneen kom han i kontakt med Joseph Joachim, Franz Liszt og senere med den store tyske komponist Robert Schumann og hans kone Clara Schumann f. Wieck. Brahms knyttet et nært vennskap, som varte livet ut, til Clara Schumann.

I 1862 bosatte han seg i Wien og begynte å konsentrere seg fullt ut om å komponere. Inntil han følte seg moden for den symfoniske form, konsentrerte han seg hovedsakelig om kammermusikk. Med arbeider som Det tyske Requiem befestet han sitt ry og ble hyllet som en av tidens fremste komponister. Dette kan ha ansporet ham til å fullføre arbeidet med sin første symfoni i 1876, etter omkring ti års arbeid. Hans øvrige tre symfonier fulgte nokså raskt, i 1877, 1883 og 1885. Hans to klaverkonserter regnes blant de mest sentrale klaverkonserter i klaverlitteraturen, sammen med bl.a. Griegs og Schumanns pianokonserter i a-moll.

Brahms reiste meget. Han besøkte gjerne Italia om våren, og fant som regel et fredelig sted for somrene der han kunne komponere. I 1890 bestemte den da 57 år gamle Brahms seg for å slutte å komponere. Imidlertid klarte han ikke helt å holde seg til denne beslutningen, og i sine siste leveår fulgte blant annet noen av hans mesterverk, som to klarinettsonater (Opus 120, 1894) og Vier ernste Gesänge (Op. 121 1896).

Johannes Brahms døde den 3. april 1897 i Wien i Østerrike, og ble begravet der. Han ble 63 år gammel.

Innhold 1 Verk 1.1 Orkesterverk 1.2 Klaververk 1.3 Kammermusikk med klaver 1.4 Kammermusikk uten klaver 1.5 Orgelverk 1.6 Korverk 2 Brahms' musikksyn

[rediger] Verk

[rediger] Orkesterverk

• Pianokonsert nr. 1 i d-moll op. 15 (1859)
• Serenade nr. 1 D-dur op. 11 (1860)
• Serenade nr. 2 A-dur op. 16 (1860)
• Variasjoner over et tema av Haydn op. 56a]] (1874)
• 21 ungarske danser (for klaver, to- og firehendig, nr. 1, 3 og 10 1874 og 1876 transkribert av Brahms for orkester)
• Symfoni nr. 1 i c-moll op. 68 (1876)
• Symfoni nr. 2 D-dur op. 73 (1877)
• Fiolinkonsert i D-dur op. 77 (1879)
• Akademisk festoverture i c-moll op. 80 (1880)
• Tragisk overture i d-Moll op. 81 (1880)
• Pianokonsert nr. 2 i B-dur op. 83 (1882)
• Symfoni nr. 3 i F-dur op. 90 (1884)
• Symfoni nr. 4 i e-moll op. 98 (1886)
• Dobbeltkonsert for fiolin og cello i a-Moll op. 102 (1888)

[rediger] Klaververk

• Sonate nr. 1 i C-dur op. 1 (1853)
• Sonate nr. 2 i fiss-moll op. 2 (1854)
• Scherzo i ess-moll op. 4 (1854)
• Sonate nr. 3 f-moll op. 5 (1854)
• Variasjoner over et tema av Schumann op. 9 (1854)
• Gavotte WoO posth. 3 (1854-55)
• 2 Gigues WoO posth. 4 (1855)
• 2 sarabander WoO posth. 5 (1854-55)
• Fire ballader op. 10 (1856)
• Variasjoner over et eget tema op. 21/1 (1861)
• Variasjoner over en ungarsk Lied op. 21/2 (1861)
• Variasjoner over et tema av Händel op. 24 (1862)
• Variasjoner over et tema av Paganini op. 35 (1866)
• 16 valser op. 39 (1865)
• Ungarsk dans WoO 1 (1872 bearbeidelse av den firehendige orginalen, se under)
  • Arthur Nikisch spiller Ungarsk dans nr. 6 for Welte-Mignon 9. februar 1906.*3057 kb (hjelp·info)
• Åtte klaverstykker op. 76 (1879)
• To rapsodier op. 79 (1880)
• Syv fantasier op. 116 (1892)
• Tre intremezzi op. 117 (1892)
• Seks klaverstykker op. 118 (1893)
• Fire klaverstykker op. 119 (1893)
  • Ossip Gabrilowitsch spiller Rhapsodie i Ess-dur op. 119, nr. 4 for Welte-Mignon 4. Juli 1905. *1602 kB (hjelp·info)
• 51 Klaverøvelser (1893)

for fire hender

• Variasjoner over et tema av Schumann i Ess-dur, op. 23 (1863)
• Ungarske danser (1869 und 1880)

[rediger] Kammermusikk med klaver

• Klavertrio i A-dur (formodentlig omkring 1853, muligens tilskrevet Brahms på usikkert grunnlag)
• Klavertrio nr. 1 i H-dur op. 8 (1854, ny utgave 1891)
• Klaverkvartett nr. 1 i g-moll op. 25 (1863)
• Klaverkvartett nr. 2 i A-dur op. 26 (1863)
• Klaverkvintett i f-moll op. 34 (1865)
• Sonate for klaver og cello nr. 1 i e-moll op. 38 (1865)
• Trio for horn, fiolin og klaver i Ess-dur op. 40 (1865)
• Klaverkvartett nr. 3 i c-moll, op. 60 (1875)
• Sonate for fiolin og klaver nr. 1 i G-dur op. 78 (1880)
• Klavertrio nr. 2 i C-dur op. 87 (1880)
• Sonate for cello og klaver nr. 2 F-dur op. 99 (1886)
• Sonate for fiolin og klaver nr. 2 i A-dur op. 100 (1887)
• Klavertrio nr. 3 i c-moll op. 101 (1887)
• Sonate for fiolin og klaver nr. 3 d-moll op. 108 (1889)
• Klarinettrio i a-moll op. 114 (1891)
• 2 sonater for klarinett og klaver i f-moll, Ess-dur op. 120 (1894)
• Scherzo i c-moll for fiolin og klaver WoO 2

[rediger] Kammermusikk uten klaver

• Strykesekstett nr. 1 i B-dur op. 18 (1862)
• Strykesekstett nr. 2 i G-dur op. 36 (1866)
• Strykekvintett nr. 1 i F-dur op. 88 (1866)
• Strykekvartett nr. 1 i c-moll op. 51/1 (1873)
• Strykekvartett nr. 2 i a-moll op. 51/2 (1873)
• Strykekvartett nr. 3 i B-dur op. 67 (1876)
• Strykekvintett nr. 2 i G-dur op. 111 (1891)
• Klarinettkvintett i h-Moll op. 115 (1891)

[rediger] Orgelverk

• Fuge i ass-moll WoO 8
• Preludium og fuge i a-moll WoO 9
• Preludium og fuge i g-moll WoO 10
• Koralforspill og fuge over „O Traurigkeit, o Herzeleid“ WoO 7
• Elleve koralforspill op. posth. 122

[rediger] Korverk

• Missa Canonica op. posth. (1856-, fragment) senere omarbeidet til motett op. 74.1
• Ave Maria op. 12 (1860)
• Begräbnisgesang op. 13 for kor und blåsere (1860) Orgelutgave av K.M.Komma
• To motetter op. 29 (1857-1860): "Schaffe in mir Gott ein rein Herz" op. 29,2 (salme 51,12-14)
• Geistliches Lied op. 30
• Ein deutsches Requiem op. 45 (1866/67 og 68 (5. sats))
• Rinaldo op. 50 (1869)
• Schicksalslied op. 54 (1871)
• Triumphlied op. 55 (1871)
• To motetter op. 74 (1878): "Warum ist das Licht gegeben dem Mühseligen" op. 74,1 og "O Heiland, reiß die Himmel auf"
• Fest- und Gedenksprüche a cappella op. 109 (1888)
• Tre motetter op. 110 (1889)
• Gesang der Parzen op. 89

Nærmere 330 Lieder for sangstemme

[rediger] Brahms' musikksyn

Brahms rettesnor for sitt virke som komponist var det perfekte. Han har selv uttalt om et musikkstykke at det skal hvile til det er et fullført kunstverk, helt til det ikke er en eneste note for meget eller for lite og ikke en eneste takt som kan forbedres. Hvorvidt det er vakkert er en annen sak, men perfekt må det være. (Musgrave s. 7) Brahms var en kunnskapstørst mann og hans sans for irregulære rytmer sammen fra hans studer av barokke dansesatser, men også fra hans møte med ungarsk musikk.

Et sentralt musikkhistorisk trekk ved Brahms samtid var konflikten mellom de to retninger romantikken tok på slutten av 1800-tallet. Den nytyske retning hadde flere taleføre komponister som frontkjempere, med Richard Wagner som den aller fremste. Brahms var utvilsomt den fremste representant for klassissistene selv om han kun ved en anledning, i form av underskrift på et manifest fra 1860, offentlig har gitt uttrykk for sitt ståsted. Musikkritikeren Eduard Hanslick var derfor den største frontkjemper for klassissistene og Brahms' musikk.

Hanslick vektlegger at virkeliggjørelsen av en rent musikalsk idé i seg selv er skjønn og ikke et middell for å fremstille følelser eller tanker. Her er skillet mellom den nytyske skole og dens vektlegging av programmusikk og klassistenes vektlegging av musikkens form som det sentrale element. Form handler om musikalsk forståelse gjennom gjenkjennbarhet. Formen bidrar ikke til skjønnheten, men organiserer musikken slik at musikalske ideer blir forståelige. Brahms må imidlertid ikke sees på som en ren formalist. Det formelle byggverket, formen og sammenhengene, må være der men kunstens skjønnhet er avhengig av "en intim forbindelse mellom inspirasjon og teknikk". (Benestad s. 285)

I forbindelse med 100-årsdagen for Brahms' fødsel holdt komponisten Arnold Schönberg et foredrag om Brahms musikk. Han forklarer Brahms musikk ved å ta i bruk begrepet "utviklende variasjon." Hvor han drar Johan Strauss' "An der Schönen Blauen Donau" som en skarp kontrast til Brahms' musikk. Strauss gjentar de samme motivene om og om igjen ved å ta i bruk enkle teknikker som sekvenseringer. Schönberg hevder at det er undøvendig å gjenta det som kan forstås umiddelbart og hevder at et trenet øre vil nekte å høre på babysnakk med referanse til Strauss kjente vals.

Utviklende variasjon er å ta i bruk mer komplekse kompositoriske teknikker for å konstruere et tema, "som oftest på 8 takter ved hjelp av en kontinuerlig omdannelse av et intervall og/eller rytmiske komponenter av opprinnelig idé" (Wilhelmsen, s. 19)

Kilder: Benestad, Finn: Musikk og tanke. Aschehoug, 1976 Kjerschow, Peder Christian: Musikk og mening. Tanum-Nordli, 1978. Musgrave, Michael: The Music of Brahms. Routledge & Kegan Paul, 1985 Wilhelmsen, Ellen Helene: Tradisjon og fornyelse: en analyse av Johannes Brahms' cellosonater, op. 38 og 39. Upublisert hovedoppgave, 1997.