Perserkrigene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Perserkrigene
Efesos – Lade – Marathon – Thermopylene – Artemision – Salamis – Plataiai – Mykale – Eurymedon – Kypros

Perserkrigene eller de gresk-persiske krigene var en serie konflikter mellom den greske verden og det persiske riket som startet rundt 500 f.Kr. og varte til 448 f.Kr. Begrepet henviser vanligvis til de to persiske invasjonene av det greske fastlandet i 490 f.Kr. og 480–479 f.Kr. I begge tilfellene lyktes de allierte grekerne i å beseire perserne. Ikke alle grekere kjempet mot perserne; noen var nøytrale, mens andre var allierte med Persia. Perserkrigene markerer skillet mellom arkaisk tid og klassisk tid i gresk historie. Begrepet kan også henvise til den fortsatte krigføringen til Romerriket og Bysantium mot partherne og sassanidene som varte i hundrevis av år.

Det som i dag er kjent om denne konflikten stammer hovedsakelig fra greske kilder, først og fremst Herodot, og i mindre grad noen romerske forfattere. Perserne ble en del av gresk historie etter at de i 546 f.Kr. erobret lydierne og dermed de greske bystatene i Jonia som tidligere var under lydierne. Et forsøk i 499 f.Kr. på å gjeninsette aristokratene i Naxos slo feil og jonierne gjorde opprør mot perserne. Symbolsk hjelp som ikke forandret det endelige utfallet, persisk seier, ble sendt fra det greske fastlandet. Mardonios drev et felttog i Thrakia i 492 f.Kr. for å konsolidere den persiske makten, men han ble stoppet av en storm. En amfibiestyrke under Datis og Artafernes jevnet Eretria med jorden, men den ble beseiret i slaget ved Marathon noen få dager senere av general Miltiades av Athen.

Kong Xerxes I ledet i 480 f.Kr. en stor styrke for å kue Hellas etter massive forberedelser. En liten styrke under kong Leonidas I av Sparta påførte styrken uforholdsmessige store tap i slaget ved Thermopylene, men ble beseiret på den tredje dagen. Athen ble plyndret og jevnet med jorden på ordre fra Xerxes, men den persiske flåten ble beseiret i slaget ved Salamis. Xerxes forlot Mardonios som fikk deler av den opprinnelige styrken til å fullføre jobben, og flyktet til Lilleasia. Året etter ble Mardonios beseiret og drept i slaget ved Plataiai og restene av den persiske flåten ble knust i slaget ved Mykale. Den greske flåten seilte til Hellespont hvor athenerne og de jonierne som nylig gjorde et nytt opprør beleiret Sestos.

Året etter drev spartanerne under Pausanias et siste felttog i Bysantium, som falt etter en beleiring. Pausanias ble kalt tilbake og athenerne fortsatte alene. De grunnla det athenske sjøforbundet for å fortsette kampen. Perserne ble først drevet fra Thrakia og etter slaget ved Eurymedon fra Jonia. Krigen flyttet seg til Kypros og videre til Egypt etter at landet gjorde opprør mot perserne. Sparta ble alarmert av Athens makt og erklærte krig. Athen ble til slutt beseiret i Egypt, inngikk fred med Sparta og signerte Kalliasfreden med Persia. Med den fredsavtalen ble Kypros returnert til Persia som ble tvunget ut av Egeerhavet. Krigen var slutt, men grekerne og perserne fortsatte å blande seg i hverandres saker frem til Persia ble erobret av Aleksander den store.

Innhold 1 Historiske kilder 2 Bakgrunn 2.1 Det joniske opprøret 3 Dareios' invasjon 3.1 Mardonios' felttog 3.2 Felttoget til Daris og Artafernes 3.3 Betydningen av slaget ved Marathon 4 De neste ti årene i Hellas 5 Xerxes' invasjon 5.1 Forberedelser og størrelsen på den persiske hær 5.2 Persisk bevegelse frem til Therme 5.3 Fra Therme til Megara 5.4 Slutten på felttoget 6 Gresk motangrep 6.1 Samlingen av Makedonia 6.2 De siste fellesoperasjonene i Bysantium 6.3 Opprettelsen av det athenske sjøforbundet 6.4 Athens kamp i det østlige Middelhavet og Hellas 6.5 Athen beseiret i Egypt, men seirende på Kypros 7 Kalliasfreden 8 Senere konflikter 9 Referanser og fotnoter 10 Litteratur 11 Ekstern lenke

[rediger] Historiske kilder

Det som i dag er kjent om krigen kommer stort sett fra greske kilder. Herodot reiste etter sitt eksil fra hjembyen på midten av 400-tallet f.Kr. over hele Middelhavet, fra Skytia til Egypt, der han samlet inn informasjon om perserkrigene og andre hendelser som er beskrevet i boken Ιστοριης Απόδειξη (Historie). Han begynner med kong Krøsus' erobring av Jonia^[1] og ender med Sestos' fall i 479 f.Kr.^[2]

Det er antatt at Herodot repeterte det han har blitt fortalt av sine verter og sponsorer uten å sette informasjonen i kritisk lys. Av den grunn gir han oss noen ganger sannheten, mens andre ganger er det sannsynlig at han beskriver overdrivelser og politisk propaganda. Til tross for dette ble han av antikke skrivere ansett som mer troverdig enn mange av sine forgjengere, og derfor ble han av Cicero kalt historiens far^[3].

Tukydid ønsket å skrive en bok fra der Herodot slutter, frem til slutten av peloponneserkrigen i 404 f.Kr. I motsetning til Herodot som han til tider håner, kryssjekket Tukydid sine kilder og gir dermed en mer nøyaktig beskrivelse i sin bok Ξυγγραφη (Peloponneserkrigen). Uheldigvis er hans verk uferdig, det er antatt at han døde før boken ble ferdig. Han gir bare en detaljert beskrivelse av de første tyve årene av peloponneserkrigen og bare en liten del av det som skjedde før. Hendelser som er av interesse for denne artikkelen er beskrevet i bok I, paragraf 89 til 118.

I det 4. århundre f.Kr. skrev Eforos en historiebok der han beskriver hendelsene i perserkrigene. Diodorus Siculus skrev i det første århundre e.Kr. en historie fra tidenes begynnelse der han også inkluderer historien om denne krigen.

Det nærmeste vi får en persisk kilde i den greske litteraturen er Ctesias som var Artaxerxes II Mnemons personlige lege. Ctesias skrev en historie om Persia ved hjelp av persiske kilder i det 4. århundre f.Kr. I sine bøker håner også han Herodot og hevder at sine egne beretninger er nøyaktige siden de kommer fra perserne.

Uheldigvis har ikke verkene til de sistnevnte historikerne overlevd i sin helhet. Av den grunn er historikere nødt til å supplementere Herodots og Tykidids sine beretninger med senere historikere som ikke skrev fullstendige verk om konflikten, som for eksempel Plutark fra det andre århundres Roma.

[rediger] Bakgrunn

Lydierne fra de vestlige delene av Lilleasia var den første utenlandske nasjonen som erobret grekenland. Alyattes II gikk til krig mot Milet, noe som endte i en allianseavtale mellom Milet og Lydia.^[4] Denne avtalen førte til at Milet hadde kontrollen over interne saker, men måtte følge Lydia i utenlandske anliggende. Derfor sendte de en hær til rådighet for kongen av Lyda i hans krig mot mederne. Krøsus etterfulgte sin far i 560 f.Kr. og gikk til krig mot de andre greske bystatene i Lilleasia. Han erobret dem og tvang dem til å betale skatt, men utvidet ikke sitt rike til øyene i Egeerhavet.

Kyros den store gjorde opprør mot mederne i 554/553, og etter fire års krig erobret han mederne og grunnla perserriket. Krøsus så dette som en mulighet til å utvide sitt rike og spurte orakelet i Delfi om han skulle gå til krig. Orakelet svarte med et av sine mest berømte svar at «dersom Krøsus krysset elven Halys, ville han ødelegge et stort imperium». Krøsus innså ikke det tvetydige i utsagnet og marsjerte til krig, men han ble beseiret og hovedstaden falt til Kyros. De greske bystatene sendte så budbringere til Kyros og ba om de samme betingelsene som de hadde hatt under Krøsus, med unntak av Milet nektet Kyros og sa at de burde ha spurt mens utfallet av krigen var uvisst, slik Milet hadde gjort. Kyros erobret så Assyria før han døde. Hans etterfølger Kambyses II

regnet jonierne og aiolierne som slaver arvet fra sin far. Han fortsatte med å marsjere med en hær mot Egypt, hvor han tok med seg som hjelpere ikke bare folk fra de andre nasjonene han hersket over, men også de av hellenerne som han hadde makt over. (Herodot)

Persiske satraper i Lilleasia innsatte tyranner i de fleste av de joniske byene og tvang grekerne til å betale skatt til «kongenes konge». Felttoget mot Egypt i 525 f.Kr. var vellykket da de kypriotiske byene, Polykrates av Samos (som begge hadde en flåte) og lederen for de greske leiesoldatene i Egypt, Fanes av Halikarnassus, kom til hans side. Denne erobringen økte misnøyen med perserne på grunn av reduksjonen i handel, siden fønikerne som tidligere frivillig hadde sluttet seg til perserriket tok deler av markedet. Videre stengte fallet av den greske kolonien Sybaris i det sørlige Italia i 510 de vestlige markedene for de joniske statene. Samtidig erobret Dareios den store, Kambyses' etterfølger, Libya og en del av India og skapte dermed et enormt imperium.

[rediger] Det joniske opprøret

Hovedartikkel: Det joniske opprøret

Dareios den store beordret i 513 f.Kr. et felttog inn i Balkan. Han erobret Thrakia og Makedonia. Den makedonske kong Amyntas I ble en alliert som måtte betale skatt. På dette tidspunktet var staten hans veldig liten, sammensatt av Pieria og Bottaia. Dareios' styrker krysset også Donau inn i Skythia for å vise styrke. I dette felttoget ble Miltiades, kommandant for den athenske styrkene på den thrakiske halvøya, tvunget til å følge perserne. Mens Dareios var på andre siden av Donau, foreslo han for de andre grekerne at de skulle brenne broene og fange Dareios på den andre siden. Denne planen ble ikke fulgt.

Det joniske opprøret brøt ut i 499 f.Kr., igangsatt av Aristagoras i Milet. En styrke på 200 triremer, bemannet av joniske mannskap, som Artafernes, satrapen i Sardis, hadde sendt til Naxos under Aristagoras kommando, klarte ikke å fjerne demokratene og gjeninnsette oligarkiet. Joniske byer kastet tyrannene som perserne hadde satt over dem, dannet et forbund og ba om hjelp fra de andre grekerne. Athen sendte tjue skip og Eretria fem. Disse skipene sluttet seg til den joniske flåten og hjalp til med å spre opprøret langs kysten og til Kypros. De klarte å beseire den fønikiske flåten i Pamfylia. Opprøret hadde ikke større politiske mål, manglet samlende lederskap og, med unntak av kariene, så gjorde ingen ikke–grekere opprør. I 498 f.Kr. erobret og brant grekerne Sardis, noe som påkrevde et persisk svar i form av en invasjon.

Perserne satte sammen tre arméer og mobiliserte sin flåte. En armé ble sendt til Kypros. Flåten som støttet den ble beseiret av den joniske flåten, men hæren lyktes i å kue Kypros. Den andre hæren ble sendt til Propontis og tvang opprørsbyene til å overgi seg. Den tredje hæren dro først til Karia, og etter en rekke slag ble Karias overgivelse fremforhandlet. Etter dette ble Jonia isolert. Alle de tre arméene samlet seg i Jonia sammen med den nye flåten. Innledningsvis var de ute av stand til å beseire den joniske flåten til sjøs, men de persiske landstyrkene arbeidet mot å nekte den joniske flåten trygge havner, noe som gjorde at flåten var ute av stand til å få reparert skader eller få nye forsyninger. Den greske flåten ble til slutt knust i slaget ved Lade i 494 og de joniske byene ble plyndret, selv om de fikk ha demokratiske styrer etterpå.

[rediger] Dareios' invasjon

De siste restene av opprøret ble slått ned innen 493 f.Kr. av den persiske flåten som bestod av skip fra Egypt og Fønikia. Opprøret ble brukt som en mulighet til å utvide imperiets grenser til øyene i det østlige Egeerhavet, mange av disse hadde ikke vært under perserne tidligere, og Propontis (Marmarahavet). Mens den joniske byen Milet ble plyndret, dens templer ranet og befolkningen gjort til slaver eller bosatt andre steder, fant de andre joniske byene perserne overraskende milde i etterkant av opprøret. Dareios tok direkte kontroll over de nye bosetningene i regionen gjennom sin svigersønn Mardonios. Det flate skattesystemet ble byttet ut med en progressiv skatt basert på jordeiendommene til hver by. Demokratier ble etablert i noen, kanskje alle, av de joniske bystatene, fanger ble reintegrert i deres hjembyer, og Dareios oppmuntret aktivt den persiske adelen i området til å delta i gresk religiøs praksis, særlig de som hadde med Apollon å gjøre. Nedtegnelser fra denne perioden indikerer at den persiske og greske adelen begynte å gifte seg med hverandre, og barna til den persiske adelen fikk greske istedenfor persiske navn. Dareios' forsoningspolitikk ble brukt som en slags propagandakampanje mot fastlandsgrekerne, slik at da Dareios sendte sine heralder gjennom Hellas i 491 og krevde underleggelse, aksepterte innledningsvis de fleste bystatene tilbudet.

The flat-tribute system was replaced with a progressive tax based on the land-holdings of each city, democracies were established in some, if not all, of the Ionian city-states, prisoners were reintegrated into their home cities, and Darius actively encouraged the Persian nobility of the area to participate in Greek religious practices, especially those dealing with Apollo

[rediger] Mardonios' felttog

Våren 492 f.Kr. samlet en ekspedisjonsstyrke ledet av Mardonios seg i Kilikia. Flåten dro opp langs kysten av Egeerhavet, fjernet tyrannnene, erobret Thasos og nådde Akanthos (landtangen på halvøya Athos). Hæren krysset Hellespont, Thrakia og Makedonia og underla seg alle folk på veien. Thrakia ble reorganisert under en satrap, og Makedonia ble redusert til en alliert som klientstat. Flåten til Mardonios forliste i uvær ved fjellet Athos. Ifølge Herodot mistet han 300 skip og 20 000 menn. Mardonios gav da ordre om å vende hjem. Vrygiene, en lokal thrakisk stamme, sørget for den hardeste motstanden, de klarte til og med å såre Mardonios i et nattraid, men ble til slutt kuet av de tilbakevendende styrkene.

Om dette felttoget burde inkluderes som et forsøk på invasjon av Hellas er omdiskutert. Noen moderne historikere har hevdet at Mardonios sin opprinnelige hensikt var å kue Athen, dette var også meningen til Herodot. Men siden både Thrakia og Makedonia ble fullstendig avskåret av det joniske opprøret, var en gjenerobring av området nødvendig med eller uten et videre felttog i Hellas. Den virkelige hensikten med felttoget blir antagelig aldri kjent, men resultatet av felttoget var at den persiske makten var tilbake på Balkan. Siden grensene til dagens hellenske republikk ble krysset, er felttoget inkludert i alle greske historiebøker.

[rediger] Felttoget til Daris og Artafernes

Utdypende artikkel: Slaget ved Marathon

I 490 f.Kr. samlet Datis og Artafernes en ny persisk hær i Kilikia med tanke på å gå mot Attika og Eretria for å straffe dem for deres støtte til jonierne. Herodot sier at deres flåte bestod av 600 triremer, men sier ikke hvor mange transportfartøy som deltok. Han nevner heller ikke antallet persere eller grekere i landstyrkene. Blant andre antikke kilder sier Simonides av Keos som i likhet med Herodot var nesten samtidig, at felttoget bestod av 200 000. Senere forfattere gir andre tall, Cornelius Nepos anslår det til 200 000 infanterister og 10 000 kavalerister, Plutark og Pausanias, uavhengig av hverandre, oppgir antallet 300 000, mens Platon og Lysias hevder 500 000.

Den persiske styrken seilte fra Samos til Naxos, hvor innbyggerne flyktet til fjellene. Perserne spredte seg over kykladene, der befolkningen overgav seg til den persiske kongen. Deretter dro perserne videre og beleiret Eretria, der innbyggerne, bare etter seks dager, overga seg. Byen ble så jevnet med jorden, og templer og helligdommer ble plyndret. Herodot hevder at mesteparten av befolkningen ble tatt til fange og holdt i Euboia utenfor kysten av Attika, men Eretria sendte syv skip til slaget ved Salamis ti år senere, noe som betyr at en betydelig del av befolkningen måtte ha overlevd og gjenoppbygget byen.

Den persiske flåten hadde med seg Hippias, sønn av den tidligere tyrannen Peisistratos i Athen, kanskje i håp om å etablere et propersisk tyranni i Athen. De fleste antikke forfattere er enige om at det var på grunn av rådet Hippias ga at hæren landet i Attika, nær Marathon. Pheidippides, en profesjonell budbringer, ble sendt til Sparta etter hjelp, men en festival (Karneia) forhindret spartanerne i å forlate byen, eller alternativt på grunn av helotenes opprør nevnt av Platon. Til slutt var Plataiai de eneste allierte athenerne hadde i slaget ved Marathon. Plataiai hadde dannet en allianse med Athen sent i det 6. århundre f.Kr.

Athenerne og plataierne klarte å slå perserne i slaget. Legenden skal ha det til at etter slaget ble det sendt en budbringer tilbake til byen for å fortelle innbyggerne om at athenerne hadde seiret og at de skulle stå imot perserne. Han løp antageligvis de 32 km gjennom den nordlige ruten fremfor de 40,8 km til den sørlige, fra Marathon til Athen, ropte Νενικήκαμεν! («vi har seiret»), brøt sammen og døde. Herodot forteller ikke om dette, og fortellingen dukket ikke opp før Plutark (46–127 e.Kr.) som gir ham navnet Thersipos eller Eukles. Lukian av Samosata gir ham navnet Philippides (ikke Pheidippides). Det skal bemerkes at i noen middelalderske utgaver av Herodot oppgis navnet på budbringeren mellom Athen og Sparta til Philippides og i noen moderne utgaver foretrekkes dette navnet. Denne legenden var inspirasjonen for dagens olympiske øvelse, maraton.

De persiske kommandantene håpet etter slaget å ta Athen uten motstand, seilte med sin flåte rundt Kapp Sunion og prøvde å lande ved Phaleron. Athenske ledere forutså trekket, og da perserne ankom Phalernon ble de møtt av en athensk hær. Etter dette seilte perserne beseiret tilbake til Asia.

[rediger] Betydningen av slaget ved Marathon

Følgene av slaget ved Marathon var dramatiske for begge parter i konflikten. Athenerne hadde vist sine krigsegenskaper mot de persiske styrkene som, hvis vi skal tro Herodot, var en ganske stor sådan. Grekerne så at de hadde en mulighet til å stå i mot den overveldende persiske hæren, og like etter Marathon ga et flertall av de greske bystatene opp båndene til Persia og gikk over til athenerne og spartanernes side.

Det viktigste var trolig effekten slaget hadde på perserne. Marathon var deres første nederlag i nærkamp siden kong Kyros den stores dager, nesten to generasjoner før. Mens det joniske opprør, persernes dårlige prestasjoner på sjøen og nedbrenningen av Sardis stod for umiddelbare trusler mot persernes besittelser i området, signaliserte Marathon en trussel mot hele den vestlige delen av riket.

Perserne hadde ikke klart å slå jonierne på havet, men de hadde klart å opprettholde makten på grunn av sin overlegne landstyrke. Nå som landstyrken også hadde vist svakheter, hadde perserne vist seg sårbare både til lands og til havs mot den relativt lille bystaten Athen.

[rediger] De neste ti årene i Hellas

Den politiske situasjonen i Hellas endret seg ikke betydelig i de ti årene som fulgte seieren ved Marathon. Aleksander I av Makedonia, sønn av Amyntas, er antatt å ha erklært seg uavhengig fra Persia og deltok i de olympiske leker. Leonidas I tok en av de tre tronene i Sparta.

Miltiades overbeviste athenerne om å føre et felttog til Kykladene for å sikre sin grense. Han lyktes ikke i felttoget og ble ført såret tilbake. Han ble stilt for retten, funnet skyldig og dømt til døden. Dommen ble senere omgjort til bot, men han døde av sitt sår før hans dom ble gjennomført og gravlagt med ære. Ostrakisme ble for første gang utøvd i 488 f.Kr., noe som førte til at politikere som talte for å bøye seg for Persia og noen av deres fiender, ble sendt i eksil. Dermed ble et nytt politisk lederskap dannet i Athen, med Themistokles som leder av det demokratiske partiet og Aristides som leder av det aristokratiske partiet. På denne tiden gikk Athen til krig mot Éjina. Den ejinske flåtens evne til å gå i land uten motstand og raide, hvor som helst i Attika, førte til offentlig frustrasjon. Themistokles brukte denne frustrasjonen til å overbevise sine medborgere om å bruke profitten fra sølvgruvene i Lavrion til å bygge en flåte som han tenkte å bruke mot perserne. Det ble slått alarm i Hellas etter at de persiske forberedelsene til en ny invasjon hadde kommet langt på vei, med byggingen av broene ved Hellespont og kanalen ved Athos.

Perserne hadde sympatien til et antall greske bystater, inkludert Argos som hadde lovet å desertere når perserne nådde deres grenser. Alevades–familien som hersket i Larissa i Thessalia, så invasjonen som en mulighet til å utvide sin makt. Theben var villig til å gå over på persisk side når hæren til Xerxes nådde deres grenser, noe de gjorde rett etter Thermopylene, selv om Herodot antyder at det ved Thermopylene allerede var godt kjent at Theben hadde kapitulert.

Sparta og Athen sammenkalte høsten 481 f.Kr. til en kongress i tempelet til Poseidon på landtangen ved Korint. Alle greske bystater som på dette tidspunktet ikke hadde falt til perserne, ble tilkalt, med unntak av Massalia, hennes kolonier og Kyrene. Det ble argumentert for en generell forsoning. Athen og Éjina var offisielt sett forsonet. Budbringere ble sendt til byene som ikke hadde sendt utsendinger. Koloniene på Sicilia og det sørlige Italia ble tilkalt, men skal ha nektet dersom den syrakusiske kong Gelon ikke fikk kommandoen, en rettighet som spartanerne nektet å gi fra seg. I tillegg rapporterte Diodorus at perserne og karthagerne hadde signert en avtale om å koordinere invasjoner, noe som holdt de betydelige sicillianske og italienske forsterkningene i sjakk. Den eneste hjelpen de mottok var et skip fra Kroton som kjempet i slaget ved Salamis. Argos og Kreta nektet å sende utsendinger, og orakelet i Delfi deltok ikke. Det fortsatte som det hadde gjort siden begynnelsen av århundret med å sende orakelsvar om at floden av den persiske hær ville drukne Hellas. Korkyra lovet å hjelpe til, men trakk så sitt tilbud tilbake. De sendte en flåte utenfor Peloponnes som bare overvåket situasjonen. For det meste bestod alliansen av de peloponnesiske bystatene, Évvia–øyene og Attika.

[rediger] Xerxes' invasjon

[rediger] Forberedelser og størrelsen på den persiske hær

Umiddelbart etter at Datis returnerte fra sin ekspedisjon, begynte Dareios å forberede en ny invasjon av Hellas i full skala. I det fjerde året etter slaget ved Marathon gjorde Babylonia og Egypt opprør mot det persiske styret, noe som forsinket forberedelsene. Dareios døde i 486 f.Kr. og etterlot imperiet og krigen mot grekerne til sin sønn og etterfølger Xerxes I. Xerxes samlet en massiv ekspedisjonsstyrke etter rundt fire år med forberedelser. Herodot nevner navnet på 46 nasjoner som styrkene ble hentet fra. Felttoget ble forsinket med ett år på grunn av nok et opprør i Egypt og Babylonia. Den persiske hæren ble samlet i Lilleasia sommeren og høsten 481 f.Kr. Hæren til de østlige satrapene ble samlet i Kritala i Kappadokia og ble ledet av Xerxis til Sardis hvor den tilbragte vinteren. Tidlig om våren beveget den seg til Abydos hvor den sluttet seg til hæren til de vestlige satrapene. Antallet i styrken han samlet, har vært gjenstand for endeløse diskusjoner. Herodot angir følgende antall for invasjonsstyrken:

Flåtemannskap:	517 610
Infanteri:[5]	1 700 000
Kavaleri:[6]	80 000
Arabere og libyere:[7]	20 000
Greske allierte	324 000
Totalt	2 641 610

Dette antallet må minst dobles for å ta med støttetropper, derfor rapporterer Herodot om at hele styrken bestod av 5 283 220 menn, et anslag som har blitt avvist av moderne historikere. Andre antikke kilder gir andre tall. Poeten Simonides som var en nær samtidig, snakker om fire millioner. Ctesias som var Artaxerxes IIs personlige livlege, skrev en historie om Persia etter persiske kilder som dessverre ikke har overlevd. Gjennom henvisninger til ham i andre kilder vet vi at han mente antallet var 800 000 da den opprinnelige hæren møttes i Doriskos. Moderne forskere har foreslått forskjellige antall for hæren, anslag basert på kunnskap om det persiske militære systemet, deres logistiske evner, den greske landsbygda og tilgjengelige forsyninger langs hærens rute, særlig vann.

En retning forkaster antallene som blir gitt i antikke tekster som overdrivelser fra de seirendes side. Basert på analyser av tilgjengelige ressurser til hærene i antikk tid, var den persiske styrken på mellom 60 000 og 120 000 stridende, i tillegg til følget av ikke–stridende som var større enn vanlig på grunn av nærværet til den persiske kongen og høytstående adel. Den øvre grensen var 250 000 menn totalt. Hovedgrunnen til at de fleste setter grensen her, er mangelen på vann. Sir Fredrick Maurice^[8], en britisk general i første verdenskrig, var blant dem som hevdet at hæren ikke kunne ha vært større enn 175 000 på grunn av vannmangel.

En annen retning hevder at de antikke kildene gir realistisk antall. Ifølge tekstene samlet grekerne på slutten av slaget ved Plataiai 110 000 (Herodot) eller 100 000 (Pompeius) menn. I det slaget stod de ifølge Herodot ovenfor 300 000 persere og 50 000 greske allierte. Dette gir et 3 til 1 forhold for de to hærene som ifølge retningen regner som et realistisk forhold.

[rediger] Persisk bevegelse frem til Therme

Xerxes hadde beordret byggingen av to broer laget av egyptiske og fønikiske båter i Hellespont, men de ble ødelagt av storm. Dermed ble to nye broer bygget, en av 314 triremer, den andre av 360. Det tok hæren syv dager og syv netter å krysse dem. En av broene ble brukt av fotsoldater og den andre av kavaleri. Fem betydelige matdepoter hadde blitt satt opp på veien, ved Lefki Atki på den thrakiske siden av Hellespont, ved Tyrozis ved innsjøen Bistonis, ved Doriskos hvor den asiatiske hæren sluttet seg til sine allierte fra Balkan, ved Eion og ved Therme, dagens Thessaloniki. Der hadde mat blitt sendt fra Asia i flere år i forberedelser for felttoget. Dyr var blitt ført der og foret, mens den lokale befolkningen var beordret i flere måneder om å male kornet til mel.

Det tok den persiske hæren tre og en halv måned å reise uten motstand fra Hellespont til Therme, en reise på rundt 600 km. Den største forsinkelsen skyldtes reorganiseringen av styrkene ved Doriskos da taktiske enheter erstattet de nasjonale formasjonene som ble brukt i marsjen.

[rediger] Fra Therme til Megara

Utdypende artikler: Slaget ved Thermopylene og Slaget ved Salamis

En styrke på 10 000 athenere og spartanere, ledet av Euenetes og Themistokles, ble sendt til Tempe, mellom Thessalia og Makedonia, etter å ha blitt tilkalt av thessaliske borgere som mislikte alevadene. Den ankom med skip til Fthiotis og derfra over land. Der blokkerte de passet, og noen få thessaliske ryttere sluttet seg til styrken. Aleksander I av Makedonia advarte de allierte styrkene om at Xerxes hadde til hensikt å passere gjennom et annet pass, derfor dro de tilbake samme vei som de ankom. Dette skjedde mens Xerxes fremdeles var i Abydos. Hele Thessalia deserterte så til perserne i tillegg til mange byer nord for Thermopylene da de så at hjelpen ikke ville ankomme. Det tok Xerxes 13 dager fra Therme til Thermopylene.

Ved Thermopylene samlet det seg en styrke ledet av kong Leonidas I av Sparta som bare hadde med seg 300 hippeis, bokstavlig «ryttere», selv om de kjempet til fots og fungerte som den kongelige livvakten. Det var også andre styrker tilstede, men de trakk seg tilbake før slaget.

Hans general Artapanos med 10 000 menn utkjempet en trefning med Leonidas, den spartanske generalen, ved Thermopylene. Den persiske horden ble skåret i stykker, mens bare to eller tre av spartanerne ble drept. Kongen beordret så et angrep med 20 000, men disse ble beseiret, og selv om de kjempet seg gjennom, ble de omringet igjen. Dagen etter beordret han et angrep med 50 000, men uten suksess og stoppet i henhold til dette operasjonene. (Ctesias)

På den tredje dagen avslørte en lokal forræder som het Efialtes, eksistensen til en fjellvei som førte til et sted bak de greske posisjonene. Leonidas og de 300 spartanerne, i tillegg til Demofilos og hans kontingent av thespiainere, beviste sitt mot ved å forsinke den persiske fremrykningen lenge nok til å la resten av hæren slippe unna og gi resten av Hellas en sjanse til å forberede seg.

I mellomtiden angrep en gresk marinestyrke på 271 triremer den persiske flåten utenfor Artemisium, mens en flåte på 75 triremer skulle forhindre en persisk omringing ved Khalkis. Perserne hadde sendt ut en sterk kontingent for å omringe den greske flåten, men den havnet i en storm utenfor Euboia og ble skadet. Herodot gjør en direkte parallell mellom slagene ved Thermopylene og Artemisium, der han til og med plasserer dem på samme dag. Artemisium var riktignok ikke en «kjemp til døden»–kamp slik Thermopylene hadde blitt, men Herodot forteller at rundt halvparten av den athenske flåten ble ødelagt eller skadet i en slik grad at skipene ikke kunne repareres, i tillegg til andre tap i den allierte flåten totalt sett. Samtidig hadde den lille greske flåten gjort alvorlige skader på den større og kraftigere persiske flåten som var fanget i det trange stredet og var ute av stand til å manøvrere, slik det også skulle skje ved Salamis. Videre ble 15 persiske skip erobret da de seilte rett inn i de greske linjene tidligere, ved en feil. Da nyhetene om tilbaketrekningen fra Thermopylene ankom, forlot den greske flåten sine posisjoner i det skjulte.

Athen ble evakuert, og den greske flåten trakk seg tilbake til Salamis for å hjelpe til med å overføre befolkningen i Attika til øya. Mens peloponneserne foreslo en forsvarslinje ved Isthmos, møtte i stedet Themistokles den persiske flåten i slaget ved Salamis og ødela mange av deres skip. Før slaget hadde Xerxes satt opp en trone på Salamis slik at han kunne se sin store seier over den vesle greske flåten. Men den smale gulfen gav lite rom for hans tunge triremer til å bevege seg i og gav de lettere greske skipene muligheter til å runde dem og ødelegge dem. Etter nederlaget trakk Xerxes og hans flåte seg tilbake til Asia, hvor et alvorlig opprør hadde startet i Babylon. Mardonios og hans armé ble etterlatt i Thessalia for vinteren.

[rediger] Slutten på felttoget

Utdypende artikkel: Slaget ved Plataiai

Den etterfølgende våren (479) tilbød Mardonios to ganger Athen en separat fred, men det ble avslått. Manøvrer i Boeotia, særlig kavaleri som stadig plaget de 38 000 athenske og peloponnesiske hoplittene, endte med slaget ved Plataiai. Grekerne ble advart kvelden før angrepet av Aleksander av Makedonia. Spartanerne og tegeanerne angrep hovedarméen, mens de fleste av persernes greske allierte lot som de flyktet og forlot slaget. Unntaket var thebanerne som angrep athenerne. Mardonios ble drept og hans armé spredt. Restene av den persiske arméen forlot Hellas, men hoveddelen klarte aldri å komme seg til Asia på grunn av bakholdsangrep fra styrkene til Aleksander ved en bielv til Strymon.

Samme dag som slaget ved Plataiai, omringet en gresk flåte, under kommandoen til den spartanske kong Leotykides, restene av den persiske flåten i slaget ved Mykale. De rykket så fremover mot Hellespont med intensjon om å ødelegge broene, men de var allerede ødelagt. Spartanerne dro deretter hjem. Da jonierne ba om mer assistanse, foreslo spartanerne at de skulle migrere til byene på den greske halvøya som hadde støttet perserne. Athenerne under Xantippe fortsatte felttoget og beleiret Sestos. De fortsatte beleiringen alene til byen falt noen få måneder senere. Her sluttet Herodots bok.

[rediger] Gresk motangrep

[rediger] Samlingen av Makedonia

Oppmuntret av den greske suksessen ved Plataiai og sin seier over perserne ved elven Strymon, ekspanderte Aleksander sitt rike til å inkludere de andre greske stammene som bodde øst for fjellet Pindos. Han grunnla tre byer for å ekspandere gresk innflytelse inn i sitt nylig erobrede land og klarte senere å ekspandere sitt rike øst for Strymon hvor han fikk kontroll over en del av fjellet Paggaion og dets berømte gullgruver. Dermed skapte han den største individuelle greske staten med tanke på areal, befolkning og inntekt. Men til tross for dets potensial, beholdt Makedonia en splittet og føydalistisk styreform hvor kongen hadde liten sentral autoritet og var avhengig av aristokratiets kombinerte styrker. Først i det 4. århundre f.Kr., da bystatene i sør var i generell nedgang, ville Filip II av Makedonia, en konge med gode politiske egenskaper, forene det makedonske aristokratiet i et fast, sentralisert monarki og ekspandere kongedømmet utenfor disse grensene, og heve det til en viktig posisjon.

[rediger] De siste fellesoperasjonene i Bysantium

Oppmuntret av Xerxes nederlag, gjorde grekerne i Asia og på øyene igjen opprør. I 478 seilte en flåte under Pausanias, bestående av 20 peloponnesiske og 30 athenske skip, til Kypros. Der lyktes de i å frigjøre de greske byene, men lyktes ikke helt i sine beleiringer av de fønikiske byene. Derfor forble Kypros en base for den persiske flåten. Den greske flåten seilte så til Bysantium. Det var svært viktig for Athen å kontrollere Hellespont og Bosporos, siden Athen gjennom den klassiske alderen bare produserte 40 % av maten som trengtes til å fø hennes befolkning. Resten ble importert fra de greske koloniene i Svartehavet.

Byen Bysantium falt uten beleiring. Mange persere, inkludert adelen, ble tatt som fanger av de greske styrkene. Pausanias, som var fra kongeætten agis, ble så imponert av den nye livsførselen han var vitne til at han adopterte den. Han begynte å gå med persiske klær og holdt banketter i persisk stil. Han vanæret også de joniske delegantene. Hans persiske måte å oppføre seg på skandaliserte både jonierne og peloponneserne, og Pausanias ble tilbakekalt til Sparta der han ble han anklaget for å ha drevet komplott sammen med den persiske kongen i den tro å å bli tyrann av Hellas, i tillegg til at han ble anklaget for hemmelig kommunikasjon med kongen og at han hadde bedt om å få gifte seg med hans datter. Han ble dømt for disse anklagene og funnet skyldig i å vanære individer i deres private affærer og dømt til ikke å lede felttog utenfor Sparta. Han var utålmodig og tok et krigsskip fra Hermion og reiste tilbake til Bysantium. Han var ikke velkommen der lenger og krysset istedet Propontis til regionen Troas, hvor han ble værende en stund. Hva han gjorde der er ukjent.

Pausanias ble kalt tilbake til Sparta av en spesialutsending hvor han ble anklaget for å drive komplott med kongenes konge og at han planla en helotrevolusjon. På vei tilbake, mens han fremdeles var innenfor den spartanske stats grenser, så han det valgte rådet på fem som hersket over Sparta nærme seg og en av dem signaliserte til ham at han var fortapt. Han søkte ly i et tempel i nærheten hvor han døde av sult flere dager senere. Noen moderne historikere^[9] hevder at dette bare var en fabrikasjon fra hans politiske fiender i Sparta, noe de baserte på at han aldri ble fordømt og om han hadde vært i forbund med perserne, ville han søkt tilflukt hos dem og aldri returnert.

I mellomtiden sendte spartanerne i 477 f.Kr. generalen Dorkis til Bysantium med en liten styrke. Jonierne ba dem dra siden minnet om Pausanias vanære av dem fremdeles var ferskt. Spartanerne som ikke lenger ønsket å fortsette kampene mot perserne, trakk seg lettet tilbake. Athen fylte gladelig vakumet og dannet den første athenske alliansen, kjent som det athenske sjøforbundet.

[rediger] Opprettelsen av det athenske sjøforbundet

Utvidet artikkel: athenske sjøforbundet

Aristides, som leder for athenerne, gjorde et godt inntrykk på jonierne med sin karakter. Siden athenerne også var joniere, stolte jonierne mer på dem enn de doriske spartanerne. En kongress ble sammenkalt på den hellige øya Delos hvor alliansen ble dannet. Medlemmene fikk valget mellom å tilby væpnede styrker eller betale skatt til en felles kasse. De fleste byene valgte skatt. Aristides brukte resten av sitt liv på alliansens saker og døde ifølge Plutark noen få år senere i Pontus hvor han var i ferd med å avgjøre hvor stor skatten til de forskjellige medlemmene skulle bli.

Themistokles var politisk marginalisert da lederskapet til det aristokratiske partiet gikk fra Aristides til Kimon, sønn av Miltiades. Themistokles ble senere sendt i eksil og til slutt anklaget for konspirering med Pausanias mot Hellas. Etter en lang reise, henvendte han seg til perserne og etter gammel persisk tradisjon med å gi ly til prominente greske politikere, fikk han tre byer i Lilleasia til å herske over. Han døde der noen få år senere.

[rediger] Athens kamp i det østlige Middelhavet og Hellas

Nedtegnelsene ble etter dette sparsommelige, men Kimon ødela en persisk hær og flåte rundt 467 nær elven Eurymedon i Lilleasia. Helt siden slaget ved Eurymedon var Athen opptatt i operasjoner mot de persiske styrkene i Kypros. Egypt reiste seg igjen mot Persia, og deres kong Inaros ba i 460 Athen om hjelp som gladelig ble gitt, siden Athen ønsket å kolonisere Egypt. Perserne samlet en styrke på 400 000 (ifølge Ctesias og Diodorus) for å slå ned revolusjonen. Athen sendte 200 triremer som deltok i et felttog på Kypros til støtte for et opprør i Egypt. Et slag fant sted på Papremis på vestbredden til Nilen. Ifølge Diodorus som er vår eneste kilde om den athenske deltagelsen i dette slaget, beseiret igjen den athenske falanksen de tallmessig overlegne, men individuelt underlegne, persiske bueskytterne. Egypterne og libyerne som tidligere trakk seg tilbake på resten av fronten, fulgte bruddet i de persiske rekkene som athenerne skapte og vant slaget. Den persiske flåten trakk seg tilbake til Memfis. Et sjøslag fant sted der hvor 40 athenske skip under Karitimedes og 15 samianske skip (av de 200 som hadde ankommet) senket 30 og erobret 20 persiske skip, ifølge Ctesias.

I mellomtiden var Athen opptatt med krig på den greske halvøya. Mens helotrevolusjonen var i sin siste fase og Kimon var i Athen, reiste Argos seg mot Sparta. Den lille styrken som ble sendt for å kue opprøret ble beseiret av en felles styrke fra Athen og Argos i Oenoe i 460. De allierte fra Plataiai fant seg 19 år senere i hverandres struper. Flere slag fulgte, det viktigste var i Tanagra. Athen brukte denne usikre tiden i Egeerhavet som et påskudd til å flytte den felles skattekassen og setet til alliansen til Athen i 454/453. Krigen i Hellas stoppet i 453 da Kimon ble kalt tilbake fra eksil og forhandlet frem en fem års fred med spartanerne.

[rediger] Athen beseiret i Egypt, men seirende på Kypros

Mellom 459 f.Kr. og 456 f.Kr. var egypterne og deres athenske allierte fremdeles opptatt med beleiringen av de persiske styrken i Memfis. En stor del av den athenske flåten ble kalt tilbake til Egeerhavet for å hjelpe til med operasjonene der. Perserne organiserte en ny styrke, som ifølge Ctesias talte 200 000 soldater og 300 skip, mens den ifølge Diodorus hadde over 300 000 infanterister og kavalerister. Den ble ledet av Megabyzos. Et nytt slag fant sted nær Memfis. Kharitimedes ble drept, kong Inaros unnslapp til marinebasen som hadde blitt satt opp på øya Prosoptis i deltaet til Nilen. Der ble han beleiret i 18 måneder sammen med 6 000 athenere og deres flåte. De persiske generalene våget ikke å gå i land. De tørket ut området mellom elvebredden og øya og overrasket egypterne. Egypterne overgav seg raskt, med unntak av kong Inaros. Athenerne ble overlatt til seg selv. Megabyzos forhandlet med athenerne om deres overgivelse, og fikk gjennom Kyrene returnere hjem. Et antall av dem ble derimot, ifølge Ctesisas, holdt som fanger. En flåte som ble sendt for å unnsette styrkene ved Prosoptis, som ikke var klar over at de hadde overgitt seg, ble beseiret av perserne nær Kapp Mendesium. Resultatet av dette tapet var at Kypros igjen falt til perserne. Athenerne og deres allierte mistet rundt 20 000 menn i dette felttoget, ifølge Isokrates' tall.

Etter at Kimon ble kalt tilbake, og de fem årene med fred, ble han sendt til Kypros og Kilikia for å kjempe mot perserne. Perserne hadde hjulpet flere byer i Jonia som hadde forsøkt å desertere fra forbundet. Med Kimon på Kypros ble det sendt en styrke på 200 triremer. De stod overfor en styrke på 300 persiske skip på Kypros, ledet av Artabazos og 300 000 soldater i Kilikia ledet av Megabyzos. Kimon erobret Marion og tok Kition på Kypros. Han sendte 60 skip til Egypt. Under beleiringen av Kition døde han av et sår eller sykdom. Hans dødsleie ble holdt hemmelig for den athenske hæren og deres allierte, til athenerne beseiret perserne både til sjøs og til lands 30 dager senere. Ifølge Tukydid fant begge slagene sted ved Salamis på Kypros, mens Diodorus forteller at flåten til perserne flyktet til Kilikia der den ble beseiret. Dermed beseiret Kimon perserne selv etter sin død.

[rediger] Kalliasfreden

Etter dette slaget var begge parter utmattet. Ingen av sidene hadde full kontroll over hele det østlige Middelhavet. Kongen av Persia sendte utsendinger til Athen. Perikles var positiv og sendte ifølge Diodorus Kallias, sønn av Ipponikos i Susa, høsten 449 f.Kr. for å forhandle. Mens de nøyaktige forholdene i avtalen forblir uklare, var resultatet uavhengighet for grekerne i Asia, persisk styre for Kypros og perserne oppgav forsøk på kontroll i Egeerhavet.

Etter freden ble inngått kalte athenerne tilbake de 60 triremene fra Egypt og sine styrker fra Kypros. Antagelig var dette del av avtalen, men det blir ikke nevnt. Situasjonen i Hellas hadde derimot flammet opp og krig fortsatte frem til trettiårsfreden av 445 f.Kr.

[rediger] Senere konflikter

Perserne gav aldri helt opp sine ambisjoner og fortsatte å blande seg i de greske affærene i en slags «kald krig», der de forsøkte å overtale byene med diplomati og/eller å kjøpe dem med gull og ansatte greske leiesoldater (mest kjent er Xenofon), inntil Aleksander gjorde slutt på det persiske imperiet. For grekerne skapte perserkrigene en bevissthet om gresk enhet, men realitetene var kortvarige, og bare tjue år etterpå ble den greske verden revet fra hverandre i Peloponneskrigen.

[rediger] Referanser og fotnoter

1. ^ Herodot I,6
2. ^ Herodot IX,121
3. ^ De legibus I,5
4. ^ Herodot I,22
5. ^ Herodot VII,60
6. ^ Herodot VII,87
7. ^ Herodot VII,184
8. ^ Maurice, F (1930). «The size of the army of Xerxes in the invasion of Greece 480 B.C.» Journal of Hellenic Studies 50: 115–128. DOI:10.2307/626811
9. ^ Ιστορία του Ελληνικού Έθνους («Historien til den greske nasjon») bind Γ1, Athens 1972

[rediger] Litteratur

• Herodot, Ιστορίης Απόδειξη (Herodots historie. Aschehoug, 1998 ISBN 82-03-18033-7)
• Tukydid, Ξυγκραφη (Peloponneserkrigen. Aschehoug, 1999 ISBN 82-03-18151-1
• Xenofon, Κυρου Ανάβασις (Anabasis. Aschehoug, 1967) (også Det persiske felttog : eller anabasis. København, 2002 ISBN 87-7289-769-4)
• Plutark, Βίοι Παράλληλοι (Livsskildringer med sammenligning. Aschehoug, 1967. 3 b. Thorleif Dahls kulturbibliotek) (Om Themistokles, Aristides, Perikles)
• Diodorus Siculus, Ιστορικη Βιβλιοθήκη (Bibliotheca historica / Library)
• Cornelius Nepos, Store personligheter. Aschehoug, 2006 ISBN 978-82-03-18986-9 (Om Miltiades, Themistokles)
• Ιστορία του Ελληνικού Έθνους (History of the Greek Nation) volumes Β (1971) and Γ1 (1972),Ekdotiki Athinon, Athens
• Bengston, Hermann, ed., The Greeks and the Persians: From the Sixth to the Fourth Centuries. New York: Delacorte Press. 1965
• Briant, Pierre, From Cyrus to Alexander: A History of the Persian Empire, Peter Daniels, trans. Indiana: Eisenbrauns. 2002
• Burn, A.R., «Persia and the Greeks» i The Cambridge History of Iran, Volume 2: The Median and Achaemenid Periods, Ilya Gershevitch, red. New York: Cambridge University Press. 1985.
• Cook, J.M., The Persian Empire. New York: Shocken Books. 1983.
• Green, Peter, The Greco-Persian Wars. Berkeley, Los Angeles, London: University of California Press. 1996
• Hignett, C., Xerxes' Invasion of Greece. Oxford: The Calrendon Press. 1963.
• Olmstead, A.T., History of the Persian Empire. Chicago: University of Chicago Press. 1948.
• Pomeroy, Sarah B., Stanley Burstein, Walter Donlan, and Jennifer Tolbert Roberts, Ancient Greece: A Political, Social, and Cultural History'. New York and Oxford: Oxford University Press. 1999.

• Johan Henrik Schreiner Antikkens historie Oslo 2006 ISBN 82-991248-3-2
• Jørgen Christian Meyer Antikkens historie Oslo 2002 ISBN 978-82-02-21845-4

[rediger] Ekstern lenke

• Dr. J's Illustrated Persian Wars