Svartedauden
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.
Svartedauden var en byllepest som rammet Europa i perioden 1347-1351, og er en av de verste pestepidimiene i historien. Pesten skal ha hatt sin opprinnelse i Asia.
Pest er en gnagersykdom som kan overleve ute i naturen der det er så mange gnagere at de ikke blir utryddet av en slik sykdom. Et slikt område kalles et pestreservoar. Nyere forskning indikerer at pesten kanskje ikke oppstod i Kina som tidligere antatt, men i mongolkhanatet Den Gylne Horde i 1346. I dette området nordvest for Det kaspiske hav finnes pesten den dag i dag. Mongolske krigere, som hadde reist gjennom dette pestområdet i Sør-Russland, førte smitten til den beleirede byen Kaffa (i dag heter den Feodosija) på Krimhalvøya i 1346.
Tross store anstrengelser i sovjettiden klarte man ikke å utrydde verken pest eller gnagere i dette området i Sør-Russland. Så her smittes folk med pest den dag i dag. Pesten er i utgangspunktet like farlig som før, men vi vet mer om sykdommen, og kan forsvare oss bedre mot den. Dessuten skyldes den jo en bakterie, og antibiotika som streptomycin og tetracyclin har god effekt.
Det gjelder likevel å komme til lege i tide. Og tross all behandling regner man med en dødelighet på mellom null og fem prosent om du får byllepest. Enda verre er det med lungepest. Her regner man med en dødelighet på mellom fem og ti prosent.
Innhold |
[rediger] Svartedauden i Europa
Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde.
Pesten kom til Norge sommeren 1349, via et skip med korn fra England til Bjørgvin (Bergen). Hele mannskapet ombord på skipet hadde dødd av viruset. Sammen med kornet fra England kom også rotter, det var nemlig de som brakte pesten til Norge. Minst halvparten av befolkningen i Norge, og kanskje så mye som 60 prosent av befolkningen i Europa døde, dvs 50 av 80 millioner. På verdensbasis regner man med at 75 millioner mennesker omkom av epidemien.
Ifølge enkelte norske historikere kom pesten til Oslo noen måneder før den kom til Bergen. Det skal ha vært et lite utbrudd høsten 1348, men dette ble stoppet av vinterkulden. Det siste kjente offer for svartedauden i Norge var Stavangerbispen som døde 7. januar 1350.
[rediger] Pesten
I dag vet man stort sett hvordan pesten spredde seg og hvordan den kan kurerers. Svartedauden er forårsaket av bakterien Yersinia pestis eller Pasteurella pestis. Det er en mikroskopisk encellet organisme som så snart den har en vert, multipliserer seg og produserer tre forskjellige symptomer avhengig hvordan den er spredd.
Det har i de senere år vært forsket mye på svartedauen og flere forskere er nå i tvil om det var rotter som spredde pesten. På bakgrunn av et godt dokumentert utbrudd av pest i England på 1600-tallet og et annet utbrudd av byllepest i India tidlig på 1900-tallet, er det flere forskere som tror at svartedauen kan ha vært forårsaket av et ebolaliknende virus.
Det er flere grunner til at de tviler på at pesten ble spredd av rotter. For det første er det spredningsmønsteret. Pesten spredde seg veldig fort, og spredde seg over Europa på bare noen få år. Utbruddet av byllepest i India tildlig på 1900-tallet brukte over et halvt år på å spre seg fra en landsby til en annen. Hvis dette var samme sykdom er det usannsynlig at pesten skulle spre seg så fort og i så stor utstrekning på en tid hvor reisevirksomheten ikke på langt nær var så stor som på 1900-tallet.
En annen årsak til at forskerne tviler er rottebestanden i perioden pesten herjet. Det er ikke tvil om at det fantes massevis av rotter i byene, men utover på landsbygda kan det virke som om gnagerproblemet var mindre. Dette synet baserer de blant annet på oppdrett av duer på den engelske landsbygda i middelalderen. I dueslagene hadde de reirplasser helt nede ved bakken. Hvis rotter hadde vært et problem ville reirplassene vært plassert høyere opp slik at rottene ikke kunne ta eggene. Hvis man tar et eksempel fra mer hjemlige trakter, kan man se på bygging av bur. Buret ble brukt til oppbevaring av mat, og i våre dager kjenner vi det som stabbur. Men disse bygningene ble ikke satt på stabber før på 1700-tallet, og grunnen til at de hevet buret fra bakken var nettopp for å holde gnagere unna. Dermed kan det se ut som om gnagerproblemene var mindre i perioden pesten herjet, og dette vanskeliggjør teorien om at pesten ble spredd av rottene.
Et tredje punkt forskerne har sett på er inkubasjonstiden til sykdommen. I følge den tradisjonelle teorien om svartedauen var tiden mellom når man ble smittet og når symptomene viste seg veldig kort. Det ble sagt at, … en person som ble smittet av pesten kunne spise lunsj med sin familie på dagen, og om kveld spiste han middag med sine forfedre. Sykdommen rammet raskt, og stort sett med dødlig utgang.
Dokumentasjonen av et av de siste utbruddene av pesten i England er meget god, og der kan man følge pesten nærmest fra hus til hus. Pesten slo til i en liten landsby, og den første som ble syk var skredderen. Han hadde 3 uker i forveien vært i London, og det virker sannsynlig at det var der han plukket opp sykdommen (ble smittet). Etter at skredderen ble syk og døde, fulgte familien hans. En uke etter at skredderen døde var så godt som hele familien utryddet, og deretter kan man følge pesten fra hus til hus. Først ble slektninger og venner av skredderen syke, disse hadde besøkt huset hans før han ble syk. Deretter ble deres slektninger og venner syke, og slik fortsetter det. Det som utmerker seg ved utbruddet er inkubasjonstiden. Det kommer tydelig fram at det i hvert fall tok 14 dager fra man ble utsatt for smitten til symptomene begynte å vise seg, og man rekker å smitte veldig mange mennesker på 3 uker hvis man er ute på reise.
Hvis teorien om at svartedauen var et ebolaliknende virus med inkubasjonstid på 3 uker, vil det forklare den raske spredningen av pesten bedre enn hvis det var byllepest.
Pesten smittet til mennesker gjennom bitt fra lopper på rotter. Når pesten overføres fra ville gnagere til husrotter kommer også mennesker i fare. For når rottene dør går loppene over på mennesker. Den egentlige pesten er byllepest, som fører til at lymfeknutene svulmer opp i armhulene, lysken og på halsen. Smittestoffet kan så gå i blodet og føre til lungepest og blodforgiftningspest.
[rediger] Svartedauden i litteraturen
Giovanni Boccaccios mesterverk Decameronen er skrevet av en som levde under svartedauden, og rammefortellingen er om en gruppe mennesker som flykter fra pesten.
[rediger] Spredning
Det er blitt diskutert om årsakene til den hurtige og omfattende spredningen av svartedauden. Det hersker ingen tvil om at Middelalderens hygiene spilte en avgjørende rolle i den omfattende spredningen pesten hadde. Det er usikkert hvor mye et gjennomsnittlig middelaldermenneske vasket seg, men for mange bønder, spesielt de som bodde langt fra en vannkilde, var trolig dåpen det første og siste ordentlige badet. Offentlige bad var på lik linje med bordeller, og bading generelt ble sett på som mistenkelig og noe som ledet til umoralske gjerninger. Kong Johan av England var trolig privilegert som hadde ett bad i måneden i 1212. Benedictmonkene i sentral-Frankrike skulle ikke bade mer enn to ganger i året.
Klær ble sjelden skiftet. Trolig sov folk i de samme klærne for varme og beskyttelse mot halmmadrassene som var vanlig for folk flest på denne tiden. Vanligvis lå hele familien i én og samme seng. Ekskrementer kunne ikke bli skylt bort, slik som idag, og gatene var ofte fylt med avfall fra både mennesker og dyr.
[rediger] Se også
[rediger] Referanse
- John Aberth From the brink of the Apocalypse New York 2001
