Våpen (heraldikk)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Våpen med de likeverdige betegnelsene våpenskjold eller våpenmerke (sml. tysk Wappen, engelsk Coat of Arms, fransk Armoiries) er et kjennetegn som består av en sammensetting av farger (tinkturer) og figurer som vanligvis brukes i tilknytning til en skjoldformet innramming.
Våpen som eget fagområde kalles heraldikk. Ordet er dannet av herold, fordi herolder har vært fagfolk for våpen helt siden middelalderen.
Innhold |
[rediger] Typer våpen
Et våpen kan bestå av bare en farge- og figursammensetting innenfor en skjoldformet innramming, som for eksempel de fleste nyere norske kommunevåpen.
Et skjoldmerke kan ha tillegg av én eller flere figurer på eller utenfor skjoldet; slik som kongekronen på Norges riksvåpen, eller kongekrone, våpenkappe og ordenskjede i det norske kongevåpen, eller hjelm med hjelmklede og hjelmtegn i den norske Forsvarssjefens våpen, eller to skjoldholdere som noen ganger brukes utenfor skjoldet i Sarpsborgs byvåpen.
I nyere tid er det et skille mellom offentlige våpen og private våpen. De offentlige våpen er kjennetegn for statlige, fylkeskommunale og kommunale institusjoner og myndigheter. De private våpen er for organisasjoner, virksomheter, enkeltpersoner og slekter
Flere våpen kan være kombinert som unionsvåpen i ett skjold eller alliansevåpen med to skjold ved siden av hverandre. Unionsvåpen kan ha våpenmerker for flere territorier eller for flere personer og slekter, mens alliansevåpen viser to ektefellers våpen. I sammensatte våpen med flere skjoldfelter kan det midt på settes inn et hjerteskjold, slik som i Danmarks store riksvåpen, med kongefamiliens våpen i midten, omgitt av felter for de forskjellige delene av riket.
En egen type våpen er fantasivåpen for oppdiktede land eller personer og for personer fra tiden før det fantes våpenskjold i vanlig forstand. Mange fantasivåpen er tatt med i fortegnelser over våpen, såkalte våpenruller fra middelalderen og senere.
Våpenlignende merker som skiller seg mer eller mindre fra vanlig europeiske våpenskjold, har vi i arabiske og israelske offentlige kjennetegn, de kommunistiske symboler og kjennetegn, de japanske mon, skjoldmerker fra afrikanske masaier, totemfigurer fra amerikanske indianere og andre folkegrupper.
[rediger] Opprinnelse
Kjennetegn og dekorasjoner som ligner på våpenskjold finnes allerede i antikken og i mange kulturer. Dessuten er det mengder av våpenskjold som har figurer hentet fra eldgamle og internasjonale symboler som løve, flakt ørn, drage, kors, sverd, stjerne.
I fransktalende områder ble våpenskjoldene på siste del av 1100-tallet, satt i et eget system . Dette spredte seg raskt til resten av Europa og har senere spredt seg til så å si alle land. Gjennom århundrene har våpenskjoldene og heraldikken utviklet seg noe forskjellig i de enkelte land, men hovedtrekkene i systemet er forholdsvis stabile.
Systemet - og det karakteristiske for våpen - er i hovedsak at
(1) et våpen er et fast kjennetegn og ikke bare en tilfeldig skjolddekorasjon
(2) forskjellige innehavere av våpen har forskjellige våpen
(3) et våpen har minst to farger og minst én figur
(4) farger og figurer skal være tydelige og forenklede slik at de er lette å kjenne igjen
(5) ett og samme våpen kan gjengis på flere måter, i flere materialer og med eller uten skjoldform.
Det finnes imidlertid enkelte unntakstilfeller i forhold til disse punktene.
[rediger] Et våpens innhold
Sammensetningen av farger og figurer, kalles et våpens innhold. Dette i motsetning til et våpens form som er de enkelte, konkrete avbildninger og beskrivelser.
Fargene (tinkturer) i et våpen inndeles i fargene svart, rødt, blått, grønt og i noen få tilfeller purpur eller «naturlig» farve, samt de såkalte metallene gull og sølv. I tillegg kommer ulike pelsverk, særlig gråverk og hermelin. For sammensettinger i våpen gjelder den grunnleggende tinkturregelen: ikke metall på metall eller farge på farge. Men det finnes unntak, blant annet for kristen lyssymbolikk med gull på sølv som i Nord-Trøndelags fylkesvåpen. Pelsverk kan brukes både som farge og som metall.
I middelalderen og i moderne heraldikk er det et ledende synspunkt at et våpen bør inneholde bare én farve og ett metall, men mindre detaljer kan være i en tredje tinktur. Kjente eksempler er det norske riksvåpens gylne løve i rødt med sølvbladet øks, eller Danmarks riksvåpen med blå løver og røde hjerter på gull.
Figurene i et våpen deles inn i heroldsfigurer (også kalt heraldiske figurer eller heroldsbilder) og alminnelige figurer. Mens heroldsfigurene særlig er geometriske innndelinger av skjoldflaten, er alminnelige figurer alle andre figurer.
I tidlig heraldikk utgjorde skjoldet alene innehaverens våpen. Senere i middelalderen kunne skjoldet etter hvert bli supplert med hjelm, hjelmklede og hjelmtegn, eventuelt flere hjelmer med slikt utstyr. Andre komponenter kunne inkludere – etter innehaverens rang, vedkommendes smak og tidens mote – rangkroner eller tilsvarende rangtegn (f.eks. embedsinsignier), skjoldholdere, våpenkappe, ordenstegn, bånd (med motto).
Mange våpen inneholder bare enkle inndelinger i f.eks. bjelke og sparre, mens andre kan inneholde dyr, fabelvesener, bygninger (f.eks. borger) eller symboler for nærinsgveier, yrker, landskaper ( f.eks. en fjellformasjon som i Nordkapps våpen), religiøse motiver (f.eks. kors) m.v.
De såkalte talende våpen har innhold som er laget for å henspille på innehaverens navn. I senmiddelalderen i Skandinavia forekom det at slekter fikk navn etter våpenets innhold, f.eks. «Bjelke», Huitfeldt eller «Natt och Dag». Dette skjedde særlig etter at danske adelsslekter fikk påbud om å ta seg faste slektsnavn.
Våpen i Vest-Europa hadde i tidlig heraldisk tid et enkelt innhold som ideal. Dette var ut fra våpenets opprinnelige formål: å være et raskt gjenkjennlig identitetsmerke på slagmarken. I senere tid ble våpen ofte mer kompliserte, dels sammenstilling av merker i skjold og med ytre utstyr - i sjeldne tilfeller ble dette gjort så omfattende som i det avbildede Hohenzollern-våpenet. I Norden fikk nye våpen etter omkring 1600, som oftest en utforming som brøt med middeladerens heraldiske praksis, f.eks. ved å bli inndelt i mange felter allerede i utgangspunktet. Peter Wessel "Tordenskjold" fikk som adelsmann et våpen med flere felter, hvert med referanse til hans egenskaper eller bedrifter.
I østeuropeiske våpen ble de heraldiske reglene ikke anvendt så strengt, men det foregår en innskjerpning der i offentlige våpen gjennom de senere år.
I nyere tid ble våpenmerker i andre verdensdeler ofte konstruert bare delvis heraldiske, eksempelvis statsvåpen for republikker i Sør-Amerika.
Den romersk-katolske kirke har en egen kirkelig heraldikk, blant annet med tilleggsfigurer som hatter og staver (bl.a. bispestav) utenfor skjoldene.
De sentrale heraldiske normer, eller ledende synspunkter i middelalderen og idag, er at figurer i våpen skal være generelle og abstrakte, figurene skal ikke være for steds- og tidsbundne, de skal være egnet til sterk stilisering, og et våpen bør ha helst bare én figur eller så få figurer som mulig.
I tiden etter middelalderen og i mange land har det vært store avvik fra disse ledende synspunktene.
[rediger] Et våpens form
Avbildninger av våpen er i middelalderen og vår tid preget av rene og ubrutte farger, samt sterke stiliseringer og forenklinger av figurer. Forenklingene gjøres i såkalt heraldisk stil.
Fra denne formgivningen er det store avvik etter middelalderen og i mange land.
Et våpen blir beskrevet fagmessig i egen type beskrivelse, en blasonering, som utformes etter egne regler. Blasoneringer omtaler bare innholdet i et våpen og ikke formgivningen. Det norske riksvåpen og nyere kommunevåpen er fastsatt i form av en blasonering.
En særegenhet for beskrivelser av våpen er at høyre og venstre side defineres i forhold til den som står bak våpenet; dette kommer av at våpen oppsto som identifikasjonsmerker på skjold, og de ble beskrevet fra bærerens synsvinkel. De internasjonale betegnelsene for heraldisk høyre og venstre er dekster og sinister, som er hentet fra latin.
[rediger] Bruk av våpen
Offentlige myndigheter har i vår tid en omfattende bruk av våpen på skilter, uniformer, mynter, pengesedler, frimerker, brevpapir og i annonsering og kunngjøringer m.m. Slik bruk av offentlige våpen som kjennetegn er beskyttet av lovgivningen mot misbruk, særlig i den norske straffeloven § 328, forbud mot registrering som varemerker og design, samt i internasjonale traktater.
Når private våpen er varemerker og andre kjennetegn for økonomisk virksomhet, samt i design, kan de i noen grad oppnå rettsbeskyttelse, dels ved registrering hos Patenstyret og dels ved innarbeiding. Foreningers og lignende organisasjoners private våpen, for eksempel idrettsklubebrs skjoldmerker, kan antageligvis ha et rettsvern, iallfall hvis bruken er fast og varig.
Mer tvilsomt er det om de rene person- og slektsvåpen har rettsbeskyttelse i Norge idag. Som veiledende synspunkt kan man si at et gammelt slektsvåpen kan overtas og følge sammen med slektsnavnet. En ren navnelikhet uten slektsskap, anses imidlertid ikke som god nok grunn til å ta i bruk en annen persons eller slekts våpen. Heraldisk interesserte personer lager seg gjerne sine egne, nye våpenskjold.
Person- og slektsvåpen brukes idag mest innenfor den private sfære og ses nokså sjelden i det offentlige rom. Disse våpnene har derfor ikke så sterkt behov for beskyttelse gjennom rettsvesenet.
Et noe sterkere rettsvern har trolig slektsvåpen i enkelte land, særlig England og Skottland, der herolder som heraldiske myndigheter, fortsatt tildeler folk våpenskjold mot forholdsvis høy betaling.
I Storbritannia finnes det systemer for å skille enkeltpersoners våpen innenfor samme slekt. Da blir det satt inn små bifigurer, brisyrer, som viser barnets plass i rekkefølgen, og slik at kun eldste sønn arver våpenet uten endringer. I praksis følges disse retningslinjene nesten bare av kongehuset.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- Gustav Storm: Norges gamle vaaben, farver og flag, Christiania 1894
- H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950
- H. Cappelen og K. Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987
- Oluf Kolsrud: Bergen bys segl, vaaben, farver og flag, Bergen 1921
- Hallvard Trætteberg: Norske by- og adelsvåben, Oslo 1933
- Hallvard Trætteberg: Borg i segl, mynt og våpen, Oslo 1967
- Cappelen: Norske slektsvåpen (2. opplag), Oslo 1976
- Herman Leopoldus Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
- Krag, Hans: Norsk heraldisk mønstring, 2 bd., Kristiansand, 1955
- Heraldisk Tidsskrift, utgis i København
- Volborth, Carl Alexander von: Alverdens heraldik i farver, Politikens Forlag, København 1972 (oversatt av Sven Tito Achen)
