Wolfgang Amadeus Mozart

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Mozart kan ha flere betydninger

Wolfgang Amadeus Mozart (født 27. januar 1756 i Salzburg, død 5. desember 1791 i Wien) er en østerriksk komponist fra den klassisistiske perioden. Han regnes, sammen med Joseph Haydn og Ludwig van Beethoven, som en av wienerklassisismens viktigste eksponenter. Mozart er regnet som en av de største komponister i verdenshistorien, om ikke den største. Å spille gjennom samtlige av Mozarts (bevarte) komposisjoner vil ta over 170 timer. ^[1]

Innhold 1 Liv 2 Verker og stil 2.1 Pianomusikk 2.2 Kammermusikk 2.3 Instrumentalmusikk 2.4 Symfoniene 2.5 Konsertene 2.6 Sakral musikk 2.7 Opera 3 Vurdering 4 Viktige verker 4.1 Symfonier 4.2 Konserter 4.3 Pianosonater 4.4 Serenader mv. 4.5 Sakral musikk 5 Mozarts operaer 6 Eksterne lenker

[rediger] Liv

Mozart var sønn av Leopold Mozart og Anna Maria Mozart i Salzburg, en del av den uavhengige staten Erzfürstbistum Salzburg (fyrsterkebispedømmet Salzburg) i det tysk-romerske rike (i dag i Østerrike) og døpt Joannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart etter hans bestefar på morssiden og etter fødedagens helgen Johannes Chrysostomos. Senere forkortet faren Wolfgangus til Wolfgang, oversatte Theophilus til Amadeus (Guds kjære), og kuttet ut Johannes Chrysostomus. Mozart gjorde ofte små forandringer på navnet sitt for moro skyld, særlig mellomnavnet. Han brukte sjelden det kjente Amadeus, som brukes oftest i dag, og foretrakk den franske utgaven, Amadé eller Amadè. Han brukte også noen ganger det italienske Amadeo og det tyske Gottlieb, i tillegg til at han noen ganger stavet navnet sitt baklengs.

Wolfgang var et vidunderbarn fra en musikalsk familie, og begynte å komponere i en alder av fem. Hans far, Leopold Mozart, var en velkjent fiolinlærer og komponist. Han var også en streng far, og utnyttet ham ved å vise ham fram som vidunderbarn ved Europas hoff. Hans søster, Maria Anna, med kallenavnet Nannerl, var en talentfull pianist, og akkompagnerte ofte den yngre broren på Leopolds turnéer. Mozart skrev sin første symfoni da han bare var 8 år gammel. Mozart skrev en del pianostykker, særlig duetter og stykker for to pianoer, slik at han kunne spille dem sammen med henne. En gang Wolfgang ble syk, uttrykte faren mer bekymring over tap av inntekt enn over Mozart selv. Kaldt vær og konstant reising kan ha bidratt til hans senere sykdom.

I sine yngre år foretok Mozart mange reiser i Europa, først med en framvisning i 1762 ved kurfyrsten av Bayerns hoff i München, og senere samme år ved keiserhoffet i Wien. Etter dette dro han sammen med faren på en lang konsertturné (tre og et halv år), hvor han blant annet var innom hoff i München, Mannheim, Paris, London, Haag, i Paris igjen, og hjem igjen via Zürich, Donaueschingen og München igjen.

De dro til Wien igjen i slutten av 1767 og ble der til desember 1768. Etter ett år i Salzburg, ble det tre turer til Italia (desember 1769-mars 1771; august-desember 1771; og oktober 1772-mars 1773). På den første av disse tre turene ble han tatt opp i det berømte Accademia Filarmonica i Bologna. I september 1777 turnerte han i Europa, kun fulgt av sin mor, og var innom byene München, Mannheim og Paris (hvor hans mor døde). I 1781 slo han seg ned i Wien, og 4. august 1782 giftet han seg med Constanze Weber mot sin fars vilje.

Under disse reisene møtte Mozart en rekke musikere, og kjente til verkene til andre store komponister (blant dem Georg Friedrich Händel og Joseph Haydn). Også andre enn musikere tiltrakk seg hans oppmerksomhet. Han ble så betatt av lyden skapt av Benjamin Franklins «glassharmonika» at han komponerte flere stykker for det.

Som voksen ble Mozart frimurer og arbeidet hardt for å konvertere sin far før hans død i1787. Syngespillet Tryllefløyten trekker inn elementer fra frimurerlosjen. Han var i samme frimurerlosje som Joseph Haydn.

Mozart hadde på mange måter et vanskelig liv. Ofte fikk han ikke betaling for sitt arbeid, og det han fikk sløste han ofte bort med sin ekstravagante livsstil. Han og Constanze hadde seks barn; bare to vokste opp. Hans barn var:

• Raimund Leopold (17. juni 1783 - 19. august 1783)
• Karl Thomas (21. september 1784 - 31. oktober 1858)
• Johann Thomas Leopold (18. oktober 1786 - 15. november 1786)
• Theresia Constanzia Adelheid Friedricke Maria Anna (27. desember 1787 - 29. juli 1788)
• Anna Maria (25. desember 1789 - 25. desember 1789)
• Franz Xaver Wolfgang (26. juli 1791 - 29. juli 1844).

Ingen av dem, verken Karl Thomas (1784–1858) eller Franz Xaver Wolfgang (1791–1844) giftet seg eller fikk barn. Historikerne vet lite om helsen til Wolfgang det siste året. En teori er at han døde brått og uventet, og at det hele kom som et sjokk. Andre tror Wolfgangs helse ble gradvis dårligere, til han til slutt døde. Dødsårsaken er også uvisst men en antakelse er kvikksølvforgiftning under behandling av syfilis. Det er usikkerhet om hans siste verk, rekviemet, ble fullført av Mozart selv.

Ifølge legenden døde Mozart fattig og glemt, og ble gravlagt i en umerket grav. Selv om han ikke var så populær i Wien som han engang hadde vært, fortsatte han å få betydelige oppdrag fra andre deler av Europa, særlig Prag. Flere av brevene hans er i behold, men de viser ikke at han var fattig, snarere at han alltid brukte mer enn han tjente. Han ble gravlagt i en massegrav, ikke fordi familien ikke kunne betale for en ordentlig begravelse, men etter bestemmelse fra keiseren for å stanse et pestutbrudd.

Mozart tilbragte sine siste år i Wien, der en av leilighetene han bodde i ennå kan besøkes, i Domgasse 5 bak St. Stefan-katedralen. I dette huset komponerte Mozart Le nozze di Figaro i 1786. Han levde bare drøyt halvparten så lenge som Beethoven, men var enormt produktiv fra tidlig barndom til sin død i 1791.

I 1809 giftet Constanze seg med den danske diplomaten Georg Nikolaus von Nissen (1761-1826), som var meget begeistret for Mozart. Han redigerte bort vulgære passasjer fra mange av komponistens brev, og skrev en Mozart-biografi.

[rediger] Verker og stil

Mozart etterlot seg store mengder kammermusikk og orkestral musikk, og en rekke operaer som generelt regnes som noen av de beste som noen gang er skrevet, særlig Figaros bryllup, Don Giovanni og Tryllefløyten (syngespill). Selv om Mozarts musikk bidrar mindre til utvikling av nye musikalske former enn Bach og Beethoven, er den så perfeksjonert at han vanligvis rangeres ved siden av dem som en av historiens største komponister. Alle Mozarts verker er katalogisert etter Köchelnummer (KV).

[rediger] Pianomusikk

Mozarts tidligste komposisjonsforsøk innledes med pianosonater og andre pianostykker, da det var ved dette instrumentet han fikk sin musikalske skolering. Nesten alt han skrev for piano var ment å bli spilt av ham selv (eller av hans søster, som også var en god pianist). Blant konsertene for piano og orkester skrev han i 1773 konserten i D (K175), som han i flere år senere betraktet som sin beste. Konserten for tre pianoer i F (K242), Lodron, ble komponert i 1776, med tre pianodeler av forskjellig vanskelighetsgrad.

Høydepunktet for Mozarts produksjon for piano under Wien-årene er de 17 pianokonsertene, de viktigste verkene av i alt 27 konserter, hvor han revolusjonerte konsertformen. Han ga den en fri symfonisk dimensjon, og lot soloinstrumentene utnytte alle tekniske muligheter til fulle med inntil da helt ukjente effekter med orkesteret. Blant dem ble 15 skrevet i årene fra 1782 til 1786. Under sine fem siste år skrev Mozart bare to pianokonserter.

Mellom 1782 og 1786 skrev Mozart 20 verker for piano alene (blant dem sonater, variasjoner, fantasier, suiter, fuger og rondoer), samt verker for firhendig piano og to pianoer. Han skrev også for piano og fiolin (16 ferdige sonater pluss en rekke fragmenter, og to variasjoner), hvor han — spesielt i de «modnere» årene — lar pianoet bygge en dialog med fiolinen snarere enn å bare akkompagnere den.

[rediger] Kammermusikk

Kjernen i Mozarts kammermusikk består av de 26 strykekvartettene (blant dem Divertmenti (K136–138) som snarere er ouverturer i den italienske stil) og 6 strykekvintetter. Den sykliske stilen til Quartetti Milanesi (K80 og K155–160) i tre satser, er interessant på den måten at disse verkene kan betraktes som forgjengere til de senere og mer komplette strykekvartettene. De såkalte Wien-kvartettene (K168–173), komponert i 1773, er mye mer stilistisk utviklet. I Wien hadde Mozart fått høre strykekvartettene op. 17 og op. 20 av Joseph Haydn, og satt igjen med et dypt inntrykk av dem. Mozart prøver nok å etterligne Haydn i sine egne kvartetter fra denne, men klarer her etter manges mening ikke å nå Haydns høyder i denne vanskelige formen.

Ti år senere lykkes han langt bedre, med de seks kvartettene K387, K421, K428, K458, K464 og K465, skrevet i Wien mellom 1782 og 1782. De er ikke bare inspirert av Haydns arbeider; de er sågar dedisert til ham. De fire siste kvartettene, Preussen-kvartettene, K499, K575, K589 og K590, tilegnet kongen av Preussen, Fredrik Wilhelm II, strekker seg etter cantabile-karakteren i partiene for cello (instrumentet som kongen selv spilte), og fokuserer på de søtladne melodiene og balansen mellom de forskjellige instrumentene.

Blant de i forhold fåtallige strykekvintettene (K46, K174, K515, K516, K593 og K614) for to fioliner, to bratsjer og cello, finner vi verker som flere regner for å være på høyere nivå enn de siste kvartettene. Blant dem finner vi kvintetten i g-moll (K516), som av mange regnes som hans beste. Paralleller kan trekkes til hans symfoni i g-moll (K550).

Mozart skrev store mengder kammermusikk for forskjellige strykesammensetninger, samt treblås- og messinginstrumenter. Blant dem er strykeduettene for to fioliner eller fiolin og bratsj, kvartettene for fløyte, fiolin, bratsj og cello (K285, K285a, K285b og K298), kvintetten med klarinett (K581), en vanlig strykekvartett med klarinett.

[rediger] Instrumentalmusikk

Instrumentalverkene omfatter flere divertimenti, nocturner, serenader, cassazioni, marsjer og danser, i tillegg til symfoniene. Mozarts orkestermusikk er skrevet dels for strykerensembler (bl.a. de tidlige divertimenti K136-138), dels også for blåserensembler og ulike sammensetninger av strykere og blåsere.

Serenaden Gran Partita K361 er Mozarts viktigste verk for blåseinstrumenter, og er skrevet for to oboer, to klarinetter, to altklarinetter, fire horn, to fagotter og kontrabass. Mozart etterlot seg en stor produksjon av danser for orkester, bl.a. i genrene menuett (mer enn hundre), contredanse og allemande (eller teitsch eller ländler. Mozarts menuetter følger Haydns relativt langsomme stil. Allemandes (56 mellom 1787 og 1791) ble skrevet for offentlige ball i Wien. Blant contredansene, hovedsakelig også skrevet i Wien, finner man eksempler på programmusikk, f.eks. Il Temporale K535, La Bataille K600 og Canarino K602.

[rediger] Symfoniene

Ifølge den nyeste forskning, fullførte Mozart 68 symfonier, altså mange flere enn 41 symfonier, som tidligere antatt. Mozarts symfoniske produksjon spenner seg over 24 år, fra 1764 til 1788.

[rediger] Konsertene

Mozart skrev flere konserter for soloinstrumenter og orkester. Blant disse finnes 27 pianokonserter, én fagottkonsert, fem fiolinkonserter, to fløytekonserter, én konsert for harpe, fløyte og orkester, en sinfornia concertante for fiolin, bratsj og orkester, fire konserter for horn og orkester, en sinfonia concertante for obo, klarinett, horn, fagott og orkester, samt en klarinettkonsert. Mozart skrev også en Sinfonia Concertone for to fioliner og orkester.

[rediger] Sakral musikk

Mozarts sakrale musikk er hovedsakelig vokalverker, med enkelte instrumentale eksempler, som Sonate da Chiesa for to fioliner, kontrabass og orgel, komponert mellom 1767 og 1780. Blant de sakrale verkene finner vi 19 messer, blant dem Weisenhaus Messe i c-moll (K139), en del verker tilhørende Missa Brevis-sjangeren, hovedsakelig skrevet i Salzburg (K167, K192, K194, K195 og K220 (Spatzenmesse)), Kronungsmesse (K317), Den Store messe i c-moll (K427), hvor Credo ikke er fullført og Agnus Dei er savnet, og Mozarts aller siste, ufullførte verk, hans rekviem i d-moll (K626), skrevet i 1791, etter at Mozart ikke hadde skrevet en messe på åtte år, og fullført av Franz Xavier Süssmayr etter hans død.

Flere forskjellige typer komposisjoner hører til Mozarts sakrale musikk, blant dem Kyrie, Offertorii, Antiphonae og Mottetti (Exultate, Jubilate, K165).

Mozarts sakrale musikk presenterer en rik stilistisk mosaikk: gregorianske koralelementer møter nitide kontrapunkt, og sågar operaelementer kan finnes. Stilistisk sammenfletting finnes gjennom alle de sakrale verkene.

For sin liturgiske karakter kan også verker skrevet for frimurerlosjen inkluderes, som kantaten Laut Verkunde unsre Freude (K623) og Maurerische Trauermusik (K477).

[rediger] Opera

I 1767 komponerte Mozart sin første opera, Apollo et Hyacinthus, et spissfindig musikalsk drama (K38).

I betraktning av komponistens første opera, gav syngespillet Bastien und Bastienne (1768, K50=46b) et overraskende resultat. Det unge talentet er allerede i stand til å skrive musikklitteratur som utstråler en pastoral glede og fascinasjon for det spontane. La finta semplice (1768, K51) er vurdert som Mozarts første - delvis fullførte - tilnærmelse til Opera buffa-sjangeren.

Senere komponerer han sine første italienske operaer, under oppdrag mottatt i Milan og Salzburg: Mitridate re del Ponto (1770, K87), Ascanio in Alba (1771, K11), Il sogno di Scipione (1772, K126) og Lucio Silla (1772, K135). Arbeidene tyder på at Mozart har et problematisk forhold til den tradisjonelle Opera seria-genrén - librettoene er tidvis dramatisk fattige og uopplevde. Likevel er verkene preget av tydelige mozartske kjennetegn, selv om tyngden, substansen og den formale perfeksjon - en typiskhet hos den eldre Mozart - ikke tilkjennegis.

Med La finta giardiniera (1774-75, K196), tilbakevender Mozart til opera buffa, og utrangerer alle tidligere utførelser i denne sjangeren. Librettoen er fremdeles svak, men musikken bidrar til at karakterene ikke lenger er skjematiske - de er sannferdige individer.

Le nozze di Figaro - eller Figaros bryllup, er den første av Mozarts tre store operaer, der alle tilhører opera buffa-sjangeren (selv om Don Giovanni ettertrykkelig inneholder tragiske scener). Mozart komponerte og Lorenzo da Ponte skrev librettoen til operaen som ble forbigått av noen ufullendte verker (Zaide (1779, K344), L'oca del Cairo (1783, K422)), og til det musikalske dramaet Il re pastore (1775, K208), samt komedien Der schauspieldirektor (1786, K486).

Le nozze di Figaro (1786, K492) var hentet fra komedien Le marriage de Figaro av Pierre Beaumarchais, et verk knapt akseptert og fremført i Frankrike, på grunn av de spottende bemerkelser av besteborgerlighetens geistlige, aristokratiske dekadanse, i motsetning til arbeiderklassens aktivistiske pågangsmot. Også i Østerrike ble Mozarts opera møtt med det keiserlige hoffs opposisjon, og det skal sies at Da Ponte fremstilte de mest sjokkerende aspekter ved originalteksten. Operaen ble uroppført i Borgteateret i Wien våren 1786, med enorm suksess.

Da Pontes librettotriologi fortsatte med Don Giovanni (1787, K257) og Cosi fan tutte (1789, K588), og begge omhandlet, på svært forskjellige måter, kjærlighet mellom menn og kvinner.

I moden alder komponerte Mozart to viktige verker som tilhører opera seria-sjangeren: Idomeneo re di Creta (1780, K366), og La clemenza di Tito, (1791, K621).

Mange år etter debuten med det tyske musikkdramaet (Singspiel), vendte Mozart tilbake til denne sjangeren, med Die Entführung aus dem Serail (1782, K384), og endelig hans siste syngespill, Die Zauberflöte (1791, K620). Die Zauberflöte - eller Tryllefløyten - har blitt kritisert for absurditeten i librettoene (skrevet av Emmanuel Schikaneder), som sannsynligvis var omarbeidet flere ganger. Syngespillet ble lunkent mottatt ved uroppføringen, men til tross for mottagelsen viser det klarhet og spiritualitet, og er en komposisjon av unik elyséisk, sakral og verdslig kjærlighet.

[rediger] Vurdering

Mytene rundt Mozart som geni og vidunderbarn har ofte vært kilde til forvirring og distraksjon i vurderingen av hans musikk. Mange vil si at Mozarts storhet som komponist kommer av hans musikks skjønnhet, inderlighet, uttrykksfulle og emosjonelle finurlighet, unike fantasi og storartethet. Ingen av disse egenskapene ved Mozarts musikk ser ut til å være avhengige av at han komponerte i tidlig alder, hadde en fantastisk musikalsk hukommelse, gav konserter som barn, kunne komponere hele verker i sitt hode, kunne skrive et helt verk på dagen for dets første fremførelse eller kunne skrive ned hele Gregorio Allegris Miserere etter kun å ha hørt det én gang.

Flere store komponister har siden Mozarts levetid enten forgudet ham eller hatt svært stor respekt for ham. Beethoven fortalte sin elev Ries at han aldri vil klare å finne på en så god melodi som den i første sats av Mozarts 24. pianokonsert. Dessuten æret han Mozart ved å skrive variasjoner på flere av hans tema (blant annet fra Tryllefløyten) og cadenzaer til flere av hans pianokonserter, som den 20. (K466). Peter Tsjajkovskij skrev sitt Mozartiana til hans ære, og Mahlers siste ord før han døde var «Mozart».

Fokuset på Mozarts geni fremfor storheten ved hans musikk blir imidlertid godt hjulpet av nettopp hans egen musikk, som kanskje er den mest «mystiske» av all klassisk musikk. For den lar seg i enda mindre grad beskrive med ord enn andre komponisters, og dens essens er vanskelige å redusere til bestemte estetiske eller tekniske prinsipper. I motsetning til Bach og Beethoven, som henholdsvis er mestere for kontrapunkt og den symfoniske form og utvikling.

I årtiene etter Mozarts død forsøkte flere å lage en oversikt over alle hans komposisjoner. På tross av dette ble ikke bedriften oppnådd før i 1862, av botanikeren, mineralogen og læreren Ludwig von Köchel. Köchels 551 sider tykke bok hadde tittelen Chronologisch-thematisches Verzeichnis sämtlicher Tonwerke Wolfgang Amadé Mozarts. Köchel er opphavet til K-forstavelen (eller KV-forstavelsen) foran numrene gitt til Mozarts verker, som tar plassen til det mer vanlige «opus».

Rivaleriet mellom Mozart og Antonio Salieri er tema for Aleksandr Pusjkins stykke Mozart og Salieri, Nicolai Rimsky-Korsakovs opera Mozart et Salieri og Peter Shaffers stykke Amadeus, som senere ble filmatisert. Imidlertid beundret Salieri Mozart. De fleste av dramaene basert på Mozarts liv er i stor grad bygget på fiksjon.

Edvard Grieg regnet Mozart som sitt største musikalske forbilde, og han skrev til og med andrestemmer til flere enkelte av hans klaververk.

Sent i det 20. århundret ble Mozarts musikk gjenstand for forskning innen feltet hurtiglæring. Forskere på området, ledet an av den bulgarske psykologen Georgi Lozanov, har hevdet at å lytte til musikk som Mozarts gir økt læringutbytte.

Den canadiske pianisten og komponisten Glenn Gould mislikte Mozarts musikk og hevdet at «Mozart døde ikke for tidlig, men for sent» Mal:Kilde trenges.

[rediger] Viktige verker

[rediger] Symfonier

• Symfoni nr. 20 i D-dur K. 133
• Symfoni nr. 25 i g-moll, K. 183 (173d B)
• Symfoni nr. 29, i A-dur, K. 201
• Symfoni nr. 31, Paris, i D-dur, K. 297
• Symfoni nr. 35, Haffner, i D-dur, K. 385
• Symfoni nr. 36, Linz, i C-dur, K. 425
• Symfoni nr. 38, Prag, i D-dur, K. 504
• Symfoni nr. 39 i Ess-dur, K. 543
• Symfoni nr. 40 i g-moll, K. 550
• Symfoni nr. 41, Jupiter, i C-dur, K. 551

[rediger] Konserter

• Konsert for fagott og orkester i B-dur (K.191)
• Konsert for klarinett og orkester i A-dur (K.622)
• Obokonsert i C-dur, K. 314
• Pianokonsert nr. 17 i g-moll, K. 453
• Pianokonsert nr. 19 i F-dur, K. 459
• Pianokonsert nr. 20 i d-moll, K. 466
• Pianokonsert nr. 21 i C-dur, K. 467
• Pianokonsert nr. 23 i A-dur, K. 488
• Pianokonsert nr. 24 i c-moll, K. 491
• Pianokonsert nr. 25 i C-dur, K. 503
• Pianokonsert nr. 27 i B-dur, K. 595
• Fiolinkonsert nr. 3 i G-dur, K. 216
• Fiolinkonsert nr. 4 i D-dur, K. 218
• Fiolinkonsert nr. 5 i A-dur, K. 219
• Sinfonia concertante for fiolin, bratsj og orkester i Ess-dur K. 364
• Fløytekonsert nr. 1 i G-dur, K. 313
• Fløytekonsert nr. 2 i D-dur, K. 314

[rediger] Pianosonater

• Pianosonate i A-dur, K. 331, med den berømte Rondo alla Turca som siste sats
• Pianosonate i C-dur, K. 545

[rediger] Serenader mv.

• Eine kleine Nachtmusik (for strykekvartett og bass K. 525)
• Serenade for tretten blåseinstrumenter (Serenade nr. 10 for blåsere in B-dur, K. 361)

[rediger] Sakral musikk

• Exsultate, jubilate, K. 165
• Krönungsmesse i C-dur, K. 317
• «Groß» messe i c-moll, K. 427
• Ave verum corpus, K. 618
• Requiem i d-moll, K. 626

[rediger] Mozarts operaer

• Die Schuldigkeit des ersten Gebotes, K. 35 (1767)
• Apollo et Hyacinthus, K. 38 (1767)
• Bastien et Bastienne, K. 50 (1768)
• La finta semplice, K. 51 (1768)
• Mitridate, K. 87 (1770)
• Ruggiero (1771)
• Ascanio in Alba, K. 111 (1771)
• Betulia Liberata, K. 118 (1771)
• Il sogno di Scipione, K. 126 (1772)
• Lucio Silla, K. 135 (1772)
• Thamos, König in Ägypten (1773, 1775)
• La finta giardiniera, K. 196 (1774)
• Il rè pastore, K. 208 (1775)
• Zaide, K. 344 (1779)
• Idomeneo, K. 366 (1780)
• Die Entführung aus dem Serail, K. 384 (1782)
• L'oca del Cairo, K. 422
• Lo sposo deluso, K. 430
• Der Schauspieldirektor, K. 486
• Le nozze di Figaro (Figaros bryllup), K. 492 (1786)
• Don Giovanni (Don Juan), K. 527 (1787)
• Così fan tutte, K. 588 (1789)
• Die Zauberflöte (Tryllefløyten), K. 620 (1791)
• La clemenza di Tito, K. 621 (1791)

[rediger] Eksterne lenker

• Wienerklassisismen: Haydn, Mozart og Beethoven -- Wolfgang Amadeus Mozart