Gatlingvåpen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et gatlingvåpen er en slags maskinkanon eller mitraljøse bygget på et prinsipp oppfunnet av den amerikanske oppfinneren Richard Jordan Gatling (1818–1903) på midten av 1800-tallet. Den virker ved at et våpen med flere løp drives av en ekstern kraftkilde til å rotere rundt en senterakse. På veien rundt blir patroner ladet inn i kamrene, ett per løp, og hvert løp avfyres en gang per omdreining.
Gatlinger ble opprinnelig brukt av artilleriet fram til slutten av 1800-tallet, men ble utfaset til fordel for andre typer mitraljøser, drevet av rekylkraft eller gasstrykk. Etter hvert som hurtige jetjagere ble utviklet, trengte man et hurtigskytende våpen for å bruke mot dem, og gatlingen ble tatt fram og forsynt med en motor og brukt på kampfly og som luftvern.
I dag brukes gatlinger også til forsvar mot sjømålsmissiler. Da er de automatisk styrt og er siste forsvarslinje før fiendtlige missiler slår inn i fartøyet de er montert på.
Innhold |
[rediger] Richard Jordan Gatling
Richard Jordan Gatling var sønn av Jordan og Mary Gatling, noen av de rikeste bøndene i sitt område. Far Jordan var, i tillegg til bonde, en habil smed og snekker. Richard tilbragte de første årene av sitt liv rundt gården, og fikk samtidig en god utdannelse, delvis innenfor medisinen. Hjertet hans dog i oppfinnelsenes verden, og hans mest kjente oppfinnelse er våpenet som bærer hans navn. Hans første oppfinnelse var en slags propell, men han var for sent ute til å få patent på den. Hans andre oppfinnelser var stort sett til bruk i landbruket.
Bare et par måneder etter at den amerikanske borgerkrigen brøt ut var Gatling klar med prototypen av våpenet sitt. Han demonstrerte den for den nordamerikanske hæren, men de var lite villige til å prøve noe nytt i den perioden. Gatling kom rundt dette ved å få arrangert en demonstrasjon direkte for generalmajor Benjamin Butler i 1863. Butler ble så imponert at han kjøpte inn tolv av Gatlings tretten prototyper, og brukte de slaget ved Petersburg i juni 1864. Dette var den første dokumenterte bruken av våpenet i kamp.
I motsetning til hæren så var marinen positivt innstilt, og en formell demonstrasjon ble holdt i mai og juni 1863. Sjefen for marinens innkjøp, admiral John Dahlgren, autoriserte innkjøp av Gatlings våpen for de flåtesjefene som ønsket det. Et salg til Frankrike i samme perioden ble forpurret av at Nordstatene forbød eksport av våpen under borgerkrigens varighet.
9. mai 1865, etter borgerkrigens slutt, patenterte Gatling en versjon av våpenet sitt som brukte moderne patroner i stedet for individuelt ladede kammere. Hærledelsen var nå mer interessert i våpenet, og i august 1866 ble det offisielt tatt opp som våpen i den amerikanske hæren.
Mye av resten av 1860-tallet brukte Gatling på å reise i Europa og selge våpenet sitt, blant annet til Russland og Tyrkia. Fram til midt på 1880-tallet hadde nesten alle væpnede styrker gatlinger i arsenalet sitt. Samtidig videreutviklet Gatling våpenet og fikk til en avtale med Colt i Hartford i Connecticut om produksjon.
I 1890 tok den amerikanske marinen fram en prototyp på en elektrisk drevet gatling sammen med Crocker-Wheeler Electric Motor Company i New York. Gatling selv fattet øyeblikkelig interesse for konseptet, selv om marinen selv ikke tok det noe videre. I 1893 hadde han klar en prototyp på sin eget elektrisk drevne våpen. Prototypen var beregnet på bruk på skip, av den enkle grunnen at skip kunne generere elektrisk kraft, noen avdelinger i felten ikke kunne. Gatlings versjon kunne avfyre 3 000 skudd i minuttet, sammenlignbart med moderne gatlingvåpen. Dette var raskere enn det var behov for på den tiden, og konseptet ble lagt på hyllen.
[rediger] Tidlige våpen
Gatlingvåpen deles i to perioder: De som kom før Vulcan, fra Model 1862 til Model 1903, som var i bruk fra den amerikanske borgerkrigen til den spansk-amerikanske krigen, og de som kom i moderne tid, da man hadde et behov for et våpen med høy ildtakt. Dette avsnittet omhandler de første typene.
Dr. Gatling utviklet mer enn tretti varianter av våpenet sitt i en periode på over førti år. De tidlige våpnene fantes i et dusin forskjellige kalibere for USA-markedet alene, noe som er en konsekvens av våpnenes utvikling og hvilke kalibere som ble foretrukket i perioden. Den aller første modellen hadde perkusjonslås, mens alle etterfølgerne avfyrte konvensjonelle patroner.
| Modell | Variant | Brukere | Kalibere | Egenskaper |
|---|---|---|---|---|
| 1862 | Ingen |  |
.58 | Forhåndsladede stålkammere, perkusjonslås |
| 1865 | 1866 | |
.58, .50, 1-toms | Patroner, ny mekanisme, 6 eller 10 løp, første i amerikansk tjeneste |
| 1871 | Ingen |  |
.42, .50, .65, 1-toms | Bedre sluttstykke og mating, 5, 6 og 10 løp, automatisk travers |
| 1874 | Bulldog Gatling, Camel Gun, 1875, 1876, 1877 | andre |
.43, .45, .50, .55, .65, .75, 1-toms | Kort og langt løp (18 og 32 tommer), lettere og mindre, bedre headspacing, bedre traverssystem, enklere mating, trefot |
| 1879 | Ingen | andre |
.45 | Innelukkede løp, enklere elevasjon og travers, mer forbedring av headspacing, 10 32-toms løp |
| 1881 | Ingen | andre |
.45 | Bruces matemekanisme, udekkede løp |
| 1883 | 1885, 1886, 1887 | , andre |
.45 | Accles matemekanisme, valgbar plassering av sveiv, 1500 skudd/min., sterkere mekanisme, spennbryter, forbedret elevasjon og travers, innelukkede løp |
| 1889 | Police Gatling, 1891, 1892 | , politistyrker |
.45 | Udekkede løp, forbedret matesystem, metalllavett |
| 1893 | Ingen | |
.30/40 | Forsterket, forbedret matesystem, justering av headspace, kanonskjold |
| 1895 | Ingen | |
.30/40 | Bedre metallurgi, Bruces matesystem, malte/blånerte deler, forbedret kanonskjold, flere mulige antall løp |
| 1900 | Navy version | |
.30/40 | Innbyrdes utskiftbare sluttstykker, valgfri sveivplassering, spesiell marineversjon med løpsdekning av messing |
| 1903 | 1903-06 | |
.30-03, .30-06 | Ny .30-kaliber patron fra Springfield, siste operative gatlingvåpen fra perioden |
[rediger] Flyvåpen
[rediger] 2. verdenskrig: Vulcan-prosjektet
Under andre verdenskrig ble jetflyene introdusert, og hastighetene fly møtte hverandre i kamp og angrep bakkemål med steg drastisk. Fram til da hadde konvensjonelle mitraljøser og maskinkanoner vært standardbevæpning, med ildtakt opp til 1200 skudd i minuttet. Dette ble på den tiden regnet som det høyeste praktiske. USA var på samme tiden ute etter å bytte ut sine .50-kaliber (12,7 mm) mitraljøser, da både fly og bakkemål tålte mer «juling» enn tidligere.
Forskjellige løsninger basert rundt våpen med ett enkelt løp ble forsøkt. Fra 1945 forsket daværende Army Air Corps sammen med den amerikanske hærens luftvern på forskjellige løsninger. En var basert på en .60-kaliber (ca. 14 mm) mitraljøse som hadde opp til tre skudd i løpet på en gang, et prosjekt som ble nedlagt, men ikke før en av prototypene hadde skutt løpet sitt nedover skytebanen. Løpet kunne nok forsterkes, men man gikk bort fra denne tankegangen.
En annen løsning med ett løp var basert på en revolvermekanisme, lignende det tyskerne hadde brukt under krigen. De fant fort at det var ulemper med denne løsningen også, blant annet slapp det forbrenningsgasser ut i åpningen mellom løpet og de roterende kammerne.
Basert på de oven nevnte undersøkelsene konkluderte man med at løsningen sannsynligvis var et gatlingvåpen med ekstern kraftkilde. Dette var basert på ildtakten på 3000 skudd/minuttet som Dr. Gatling hadde oppnådd i sine tester med elektriske motorer. Andre fordeler var at man fikk bedre kjøling, etter som flere løp som delte på jobben gjorde at det ble lenger mellom hver gang et enkelt løp ble avfyrt, og at man fikk høyere pålitelighet, da en enkelt patron som ikke tente bare ville passere gjennom mekanismen og kastes ut på andre siden. Selskapet Johnson Automatics fikk en kontrakt for å utvikle et våpen.
Melvin Johnson, en tidligere marinekorpsoffiser og leverandør av våpen under andre verdenskrig, hadde visse vanskeligheter med å finne en fungerende gatling å prøve. Til slutt lyktes det han og spore opp en Model 1883 i New York, kamret for .45/70-patroner. Den hadde Accles' matesystem. Han koblet opp en elektromotor via en reim, og byttet ut sluttstykkene med noen av bedre stål samt lagde en elektrisk skuddtaktsbegrenser. Prøvene var vellykkede, og våpenet fikk en endelig skuddtakt på 5800 skudd i minuttet. Johnson sendte inn en rapport til hæren, hvor han anbefalte at konseptet skulle utredes videre.
I 1946 fikk General Electric (GE) en kontrakt på å ta fram et nytt våpensystem. Systemet ble kalt Vulcan, en referanse til den romerske guden for ild og metallarbeid. Kravene til våpenet var .60 kaliber, en lengde under 80 tommer (2032 mm) og en svært moderat ildtakt på 1000 skudd i minuttet.
Den første prototypen ble kalt T-45 og var klar i april 1949. Skuddtakten var først 2500 skudd i minuttet, men ble i løpet av prosjektet oppgradert til 6000 skudd i minuttet. Militæret var fornøyd med resultatene, og ga GE en videre kontrakt på å ta fram ti prototyper. Utførlige tester fulgte, og nok en kontrakt for GE, denne gangen for 33 eksemplarer som en førprodusjonsserie. Tre kalibere ble prøvet: Den tidligere nevnte .60-kaliberen var én, fulgt av en 20 mm og en 27 mm. Alle kaliberene var basert på en eldre 20 mm patronhylse.
På slutten av testperioden hadde gatlingvåpnene vist seg å være pålitelige, og hæren bestemte seg for 20 mm kaliber. Koreakrigen hadde vist at .50 kaliber var for svakt for moderne luftkamp, og man bestemte seg for at .60 kaliber bare var marginalt bedre. Testing av Vulcan-våpnene fortsatte fram til 1956, og T-171 Vulcan ble typeklassifisert som M61 Aircraft Cannon.
[rediger] M61 på vingene
Etter hvert som prosjektet nærmet seg slutten, kom spørsmålet om hvilke fly som skulle bestykkes med M61. Et antall jetfly var i utviklingsfasen i USA på denne tiden, blant annet North American F-100 Super Sabre (først flydd i mai 1953), McDonnel Douglas F-101 Voodoo (først flydd i september 1954) og Lockheed F-104 Starfighter (først flydd i mars 1954). På denne tiden var ikke kanoner regnet som essensielle våpen ombord på jagerfly, da man ventet at missiler skulle overta alle kanonenes oppgaver. M61 ble dog installert på F-104, Fairchild-Republic F-105 Thunderchief og Convair F-106 Delta Dart. F-104 var den første jageren som ble operativ med Vulcan.
F-4 Phantom ble også utviklet under 1950-tallet, og ble produsert i store mengder. Ikke ført den femte varianten, F-4E, kom i 1967 fikk den en internt M61. De fleste F-4er i dag kan bære M61 Vulcan i en ekstern pod.
En kort periode ble også bombefly utstyrt med Vulcan for forsvar mot fiendtlige avskjæringsjagere. Den første var B-58 Hustler, som hadde en kort karriere med det amerikanske luftforsvaret. Senere kom suksessen B-52 Stratofortress, som hadde en fjernstyrt Vulcan i halen fra H-modellen i 1960 og utover.
I tillegg til M61s suksess, så bærer nesten hver eneste amerikanskproduserte jager en variant av en gatlingkanon, og om den ikke er internt montert så kan den bæres som utvendig våpenlast. Tabellen under viser et sammendrag av flytypene med gatlingvåpen.
| Fly | Våpentype | Kaliber | Montering |
|---|---|---|---|
| AC-47 | 3 × GAU-2B/A | 7,62 mm | Skrog |
| AC-119G | 4 × MXU-470 | 7,62 mm | Skrog |
| AC-119K | 4 × MXU-470, 2 × M61 | 7,62 og 20 mm | Skrog |
| AC-130A | 4 × MXU-470, 4 × M61 | 7,62 og 20 mm | Skrog |
| AC-130E | 2 × MXU-470, 2 × M61 | 7,62 og 20 mm | Skrog |
| AC-130H | 2 × MXU-470, 2 × M61 | 7,62 og 20 mm | Skrog |
| AV-8 | GAU-12/A | 25 mm | Skrog |
| A-10 | GAU-8/A | 30 mm | Skrog |
| A-37 | GAU-2B/A | 7,62 mm | Nese |
| A-7 | M61 | 20 mm | Skrog |
| B-52 | M61 | 20 mm | Hale |
| B-58 | M61 | 20 mm | Hale |
| F-104 | M61 | 20 mm | Skrog |
| F-105 | M61 | 20 mm | Skrog |
| F-106 | M61 | 20 mm | Skrog |
| F-111 | M61 | 20 mm | Skrog |
| F-14 | M61 | 20 mm | Skrog |
| F-15 | M61 | 20 mm | Høyre side |
| F-16 | M61 | 20 mm | Venstre side |
| F-18 | M61 | 20 mm | Skrog |
| F-4 | M61 | 20 mm | Skrog |
| OV-10 | M197 | 20 mm | Skrog |
| S-2 | GAU-2B/A | 7,62 mm | Skrog |
Den mest uvanlige monteringen av et gatlingvåpen kan ha vært Fairchild-Republic A-10 Thunderbolt II, hvor hele flyet var bygget rundt den kraftige 30 mm GAU-8. Flyet ble tatt fram spesielt for å bekjempe sovjetiske stridsvogner. En annen uvanlig montering er de amerikanske «gunships» med et antall gatlinger på et modifisert transportfly. Under Vietnamkrigen ble også gatlinger montert på helikoptre.
[rediger] Vietnamkrigen: Gunship
Tidlig under Vietnamkrigen så den amerikanske militære ledelsen behovet for et fly som kunne fly lavt, holde seg i luften lenge og legge ned mengder av ild mot lett pansrede mål. Et antall Douglas C-47 transportfly fra andre verdenskrig ble tatt ut av lagring og utstyrt med 7,62 mm gatlinger basert på Vulcan-designet. Disse fyrte ut av siden på flyet, og gjorde at flyet kunne sirkle rundt målet og hele tiden legge ned ild. Den modifiserte utgaven ble kalt AC-47 Dragon Ship.
AC-47 var i stand til å fyre av sine tre gatlinger med en kombinert ildtakt på 18 000 skudd i minuttet. Fangede nordvietnamesiske soldater innrømte at de var skremt av flyet, og beskrev det «som en ildsprutende drage». Amerikanske soldater døpte heretter flyet «Puff, the Magic Dragon». AC-47 hadde sine ulemper, og utviklingen begynte på en ny generasjon, basert på et mer moderne transportfly.
C-130 Hercules ble den nye generasjonen «gunship». Den første modellen ble tatt fra av E-Systems i Dallas i Texas. Den hadde fire 7,62 mm og fire 20 mm gatlinger ut på venstre side av flyet, dette nye flyet med navnet AC-130A skulle ha sine første skarpe prøveskytinger i juni 1967. Denne prøveskytingen ble overvært av flere høye ledere i luftforsvaret, som ble svært imponerte. Det de ikke visste var at prøveskytingen egentlig slo feil; det som skulle være en 5-sekunds byge ble forlenget av en elektronisk feil. Alle åtte våpen fortsatte å skyte etter at avtrekkeren var sluppet, helt til de slapp opp for ammunisjon, noe som tok en hel sirkelbane. Den samlede effekten av alle åtte våpen med sporlysammunisjon overbeviste tydeligvis de oppmøtte høye herrer, en samlet ildtakt på 34 000 skudd i minuttet!
Det første flyet ble sendt til Vietnam og først døpt AC-130 Superspook, senere endret til Spectre. Den andre AC-130 som kom til Vietnam fikk fjernet to 20 mm Vulcan, og erstattet disse med to 40 mm Bofors maskinkanoner.
[rediger] A-10 Thunderbolt II
Av alle fly med gatlingvåpen som flyr i dag, er kanskje A-10 Thunderbolt II det mest kjente. Det ble utviklet under et program kalt A-X (forkortelse for Attack Experimental) fra midten av 1960-tallet. Eksisterende fly for nærstøtte hadde flere svakheter, hvor en av de viktigste var at de hadde begrenset effekt mot fiendtlige stridsvogner.
På den tiden var en prioritert trussel de tusener av stridsvogner som Warsawa-pakten kunne stille opp med på et europeisk slagfelt. Et stort antall forskjellige panservernvåpen ble tatt fram for å møte disse, men intet amerikansk fly hadde et våpensystem som kunne slå ut stridsvogner. I 1967 hadde det amerikanske luftforsvaret fått inn forslag til A-X-programmet fra 21 selskaper, hvorav Northrop og Fairchild endte opp med å bygge hvert sitt forslag for å delta i det endelige utvalget. Ford bygde kanonen for Northrop-flyet, som dessverre for både Northrop og Ford slet med problemer, blant annet at den i hvert fall én gang eksploderte.
Fairchild Republic allierte seg med General Electric for å bygge sin prototype, det som senere ble A-10. GE tok fram en svært mye kraftigere versjon av den gamle M61 Vulcan i 30 mm kaliber. Flyprøvene viste at A-10 var et bedre fly, og endte opp med å vinne prøvene i 1972. Et antall på 600 fly ble planlagt bygget.
Kanonen GAU-8/A er en syvløps gatlingkanon med hydraulisk drift og dobbelt ammunisjonsmating fra to tønner. Totalvekt med full ammunisjonslast er rundt 1770 kg, eller omtrent 20% av startvekten til flyet. Kanonen er montert midt i senterlinjen til flyet for å motvirke den kraftige rekylen. Rekylen fra GAU-8/A ved skyting ved full skuddtakt er faktisk kraftigere enn motorene på flyet.
| Type | 7-løps gatling |
|---|---|
| Ammunisjon | 30 mm HEI, TP, API |
| Skuddtakt | 4200 eller 2100 skudd/min. |
| Vekt ladd | 1770 kg |
| Vekt uladet | 845 kg |
| Kanonvekt | 300 kg |
| Ammunisjonskapasitet | 1200 skudd (tønne) 1350 skudd (systemet) |
| Drift | Hydraulisk |
| Lengde | 287 cm |
[rediger] Luftvern
[rediger] Vulcan Air Defence System
Etter andre verdenskrig satt amerikanske styrker igjen med en firedobbelt 12,7 mm mitraljøse som eneste forsvar mot lavtflyvende fly. Da luftvernmissilene kom på banen forsvant mye av luftvernartilleriet beregnet på høyereflyvende trusler, men man sto fremdeles igjen med spørsmålet om hva man skulle gjøre med lavereflyvende jetfly som kom over i stor hastighet. På 1960-tallet hadde den amerikanske hæren to våpen, da den nyutviklede M42 Duster hadde kommet i tillegg.
Tidlig på 1960-tallet bestemte hæren seg for å utvikle flere nye luftvernvåpen. Et av disse skulle monteres på M113 pansret personellkjøretøy, og skulle ha radar og et våpen basert på M61 Vulcan. General Electric var igjen på banen, og utviklet to prototyper, som ble testet under 1964 og 1965 mot luftmål. Et antall prototyper ble senere sendt til Vietnam, hvor de ble brukt mot landmål, noe de egnet seg godt til.
Produksjonsmodellen ble hetende M163 Vulcan. Endringer i kjøretøyet inkluderte et tårn for M61-kanonen og en låsefunksjon for hjulopphenget for at ikke kjøretøyet skulle vugge fra rekylen. Vulcan-kanonen ble tilpasset med et antall forskjellige munningsklemmer som ga forskjellig spredning av skudden, bedre egnet til luftvern. Skuddtaktene ble 1000 og 3000 skudd i minuttet. Ved den raskeste skuddtakten må skytteren velge 10, 30, 60 eller 100 skudds byger.
En tauet variant, kalt M167 Towed Vulcan ble også tatt fram for lettere avdelinger. Den kunne bli tauet av et antall forskjellige kjøretøyer. Forskjeller fra den selvdrevne utgaven er ammunisjonsmatingen, som i stedet for M163 sine ammunisjonstønner bruker en lettere 500-skudds kasse, med patronene på skinner.
Et antall forskjellige granater fantes for begge systemer, også panserbrytende og brannsettende for bruk mot bakkemål.
[rediger] Phalanx
På slutten av 1960-tallet var den største trusselen mot krigsskip missiler. Den amerikanske marinen hadde ingen forsvar mot innkommende missiler som hadde trengt innenfor beskyttelsen skipenes egne luftvernmissiler kunne gi. Et program ble startet for å vurdere om et radarstyrt kanonsystem kunne gi beskyttelse mot missiler. Et underbruk av General Dynamics kalt Ponoma Division fikk en kontrakt for å utrede dette.
Studien viste at et slikt system kunne virke hvis det også brukte en lukket sløyfe for å bruke radaren for å måle sine egne utgående prosjektiler, og regulere ildgivningen deretter. Marinen var fornøyd med undersøkelsen, og finansierte en videre studie. I 1970 fulgte tester, hvor et utrangert skip (USS «Cunningham») ble utsatt for angrep med bomber og droner. Testene var svært vellykket, da ingen av angrepene trengte gjennom, og i 1976 ble Phalanx installert på destroyeren USS «Bigelow» for operativ vurdering. Fra 1980 ble Phalanx installert på skip, og blant de første i rekken var blant annet hangarskipene USS «America» og USS «Enterprise». Hangarskip er store, verdifulle mål, og ble prioritert.
Phalanx har blitt installert på flere hundre skip, også blant USAs allierte Storbritannia, Japan, Saudiarabia, Australia og Pakistan.
[rediger] Teknisk: Gatling-mekanismen
Mekanismen til en gatling består enkelt fortalt av et antall løp, hver med et kammer og et sluttstykke, en stasjonær kam og et drivverk. Den første gatlingen nyttet perkusjonslås og forhåndsladede kammere, men alle senere brukte patroner.
Et skytevåpen med et sluttstykke er avhengig av at sluttstykket beveges for å aktivere mekanismen. På en boltrifle gjøres dette manuelt av skytteren, mens et halvautomatisk eller helautomatisk våpen bruker rekylen eller drivgassene fra kruttforbrenningen til å bevege sluttstykket. En gatling nytter en stasjonær kam, mens låskassen med alle sluttstykkene, kamrene og løpene roterer. Sluttstykkene følger profilen til kammen, og sender hvert enkelt sluttstykke gjennom de forskjellige fasene i illuastrasjonen under.
I tillegg til denne forenklede forklaringen må tennstempelet, altså den delen som slår mot knallperlen til patronen, spennes og slippes, og dette foregår ved at en hammer treffer et hevet område på kammen.
[rediger] Litteratur
- Joseph Berk; The Gatling Gun, ISBN 0 87364 644 4
[rediger] Eksterne lenker
- Liste av gatling- og revolverkanoner (engelsk)
- "Colt 30 Cal Gatling Gun Model 1900 Army" tegninger (engelsk]
- Nazarian`s Gun`s Recognition Guide (engelsk)
- How Stuff Works' beskrivelse av prinsippet med animasjoner (engelsk)
